Anjalysen, Game of Thrones i Syria
Serien er kjent både for sin iscenesettelse av politisk teori og for sine referanser til historiske hendelser, spesielt Rosekrigene i England på 1400-tallet. Men den sier også noe som er særdeles aktuelt i dag: Hvordan en hel sivilisasjon kan bryte sammen og ende i stadig mer omfattende kriger.
Borgerkrigen i Syria begynte som et folkeopprør mot en undertrykkende diktator, og har utviklet seg til en krig mellom det sittende regimet og opprørere, samt deres respektive allierte i regionen og internasjonalt. Fra 2011 har krigen utviklet seg fra komplisert til et bunnløst kaos. Kan Game of Thrones lære oss noe om hvordan dette har skjedd, og hvordan krigen kan ta slutt?
NÅR MAKTENS FUNDAMENT BRYTER SAMMEN
Tv-seriens fiktive univers starter 17 år etter at Targaryen-dynastiet som hadde samlet og regjert over Westeros i tre århundrer, falt. Etter en lang borgerkrig som endte i kongedrap, giftet revolusjonsleder Robert Baratheon seg med Cersei Lannister fra den mektigste familien i riket.
Sammen tok de over tronen og sikret en stund et ganske stabilt – dog verken godt eller rettferdig – samfunn, der makten var samlet på kongens hender.
Det første hintet om at sivilisasjonen i Westeros igjen står for fall, kommer allerede i første sesong. I en nøkkelscene spør kong Robert sin kone: «Hva er det største tallet, én eller fem?» Dronning Cersei himler med øynene, og svarer oppgitt: «Fem.» Men Robert viser frem fem fingre på høyre hånd, og en knyttneve på venstre. «Én hær, en ekte hær, samlet bak én leder med ett formål.Vårt formål døde med den gale kongen. Nå har vi like mange hærer som menn som kan betale for dem. Og alle vil forskjellige ting. (...) Av og til vet jeg ikke hva som holder samfunnet sammen.»
Det er nettopp denne mangelen på et felles formål – et prinsipp som legitimerer kongens makt – som setter i gang borgerkrigene som nå har vart i syv sesonger. Alle utfordrerne til tronen begrunner sine krav med prinsipper de mener er mer legitime.
Krigen begynner like etter at kong Robert dør i en «ulykke», planlagt og tilrettelagt av dronningen, som av egeninteresse heller vil sette sin sønn på tronen. Snart kommer det for en dag at barna til Cersei ikke er Roberts, og dermed ikke rettmessige arvtakere til tronen. Det er derimot Roberts lillebror Stannis, som går til krig for å kreve sin juridiske arverett. Cersei slår tilbake, ut fra prinsippet om suverenitet – hun krever makt simpelthen fordi hun har makt. Stannis Baratheons lillebror Renly utfordrer tronen av politiske årsaker – han ser Stannis som en svak leder og religiøs fanatiker, og mener at han selv ville vært en bedre konge. Fra eksil i utlandet planlegger også Targaryen-dynastiets arvtaker Daenerys å ta tilbake tronen. Først begrunnet nærmest religiøst – hun anser sin slekt som «utvalgt» – og etter hvert realpolitisk, fordi hun har de sterkeste våpnene (drager).
Tv-serien gir et godt innblikk i hvordan de stridende partene motiveres av sivilisasjonsbærende idealer. Men den viser også hva som skjer når prinsippet for legitim makt blir satt i spill: Kampen om tronen utvikler seg raskt til en alles krig mot alle. Gamle konflikter virvles opp, nye grupper kommer i posisjon til å stille krav – basert på ønsker om selvbestemmelse, hevn, religiøse og ideologiske motiver, og så videre.
HVA MED SYRIA?
I likhet med Lannister-styret i Westeros er Assad-regimet i Syria både ganske nytt og preget av sin blodige start. Republikken ble erklært uavhengig i 1946, etter å ha blitt styrt under det franske mandatet siden det osmanske riket falt. Etter tiår med store politiske konflikter og flere militærkupp, tok Hafez al-Assad makten i 1970 og skapte stabilitet. Da han døde i 2000, gikk presidentmakten i arv til sønnen Bashar al-Assad. Hans kilde til legitimitet skulle også snart utfordres fra mange kanter.
I motsetning til Westeros, startet opprøret i Syria nedenfra, som en del av den såkalte arabiske våren i 2011, da demonstrantene krevde politiske reformer og sivile rettigheter. Myndighetenes voldelige reaksjon førte til massiv fordømmelse, og Assad-regimet mistet både statlig suverenitet og grepet om befolkningen. I løpet av 2012 utviklet det seg en borgerkrig i landet, der utenlandske krefter raskt ble involvert.
I likhet med Westeros, sto deler av kampen om sivilisasjonsbærende idealer. Det sekulære prinsippet som holdt Syria samlet, brøt sammen: Iran og SaudiArabia gikk inn i krigen for å sikre innflytelsessfæren til henholdsvis sjiaog sunniislam. Syrias grenser ble også satt i spill: Kurdernes nye posisjon til å kreve selvstyre i det splittede landet gjorde at Tyrkia også kastet seg inn i krigen.
Fraværet av felles prinsipper for maktutøvelse gjorde seg gjeldende også i verdenssamfunnet. Gradvis utviklet konflikten seg til et ledd i et storpolitisk spill mellom USA og Russland. Mens USA ønsket å fjerne Assad, begrunnet juridisk med blant annet regimets krigsforbrytelser, forsvarte Russland Assad-regimets suverenitet ved å nedlegge veto i FNs sikkerhetsråd. Uenigheten gjorde at det internasjonale samfunnets øverste myndighet mistet all handlekraft. Det måtte en felles trussel til for å legitimere stormaktenes intervensjon – terrorgruppen IS. Men krigen ble ikke stabilisert av den grunn, tvert imot. Først begynte USA å bombe IS-mål i Syria, og bidro blant annet til å bevæpne motstandere mot Assad-regimet. Året etter ble Russland med i krigen – mot både IS og USA-støttede opprørsgrupper.
Hvis USA og Russland hadde sett Game of Thrones – helst for femten år siden – ville de kanskje tatt andre valg i Midtøsten. De ville kanskje skjønt hvor farlig det er å fjerne limet i samfunnet uten å få på plass et alternativ med tilstrekkelig støtte.
Kan Game of Thrones gi noen svar på hvordan konflikten kan løses? Det er fortsatt en sesong igjen, men konturene av samling er tegnet opp: Selv de bitreste fiender klarer å samarbeide når de erkjenner at hele sivilisasjonen står på spill. La oss håpe kaostilstanden er advarsel nok for verdens ledere – i Westeros krever det nemlig et nær forestående angrep av en zombie-hær som truer med å utslette hele menneskeheten.