Anjalysen : Fakta? Faen.
«Post-truth» ble i fjor utropt til årets ord i Oxford Dictionaries. Selve begrepet er ikke nytt – det ble lansert av forfatteren Steve Tesich i 1992 med referanse til Watergate-skandalen og Gulfkrigen. Etter Donald Trumps valgkamp og brexit har uttrykket slått an i hele den vestlige verden. Her hjemme har media ropt varsko om spredningen av feilinformasjon. «Dersom folk ikke lenger vet hvem de kan stole på, og hva som er sant, rokker det ved den grunnleggende tilliten til samfunnsinstitusjonene – til selve demokratiet», skrev VG i en lederartikkel i vår. Dette var noe av bakgrunnen for at NRK, TV2,VG og Dagbladet gikk sammen om å etablere en ekstern redaksjon for faktasjekk som skal gå politikeres og medias bruk av kunnskap etter i sømmene. Og likevel ble faktisk.no mottatt med skepsis fra mange kanter.
«Begrepet ‘falske nyheter’ og ‘faktasjekking’ kan bli en trussel mot ytringsfriheten», skrev Europarådets generalsekretær Thorbjørn Jagland på Facebook, og hevdet at politikere ville blir mer og mer redde for å uttale seg. Skjalg Fjellheim, politisk redaktør i Nordlys, kalte faktisk.no en «pompøs og selvgod operasjon som kan skade journalistikk og offentlighet over hele landet», fordi de underbygget et narrativ om pressen «som grunnleggende upålitelig, et lurvete miljø der usannhetene florerer». Nyhetssjef i Klassekampen Mímir Kristjánsson kritiserte faktasjekkerne for å gi statistikk og metode hovedrollen i debatten og dermed overskygge politiske konflikter. Flere har også stilt spørsmål ved redaksjonens kompetanse til å vurdere sannhetsgehalten i konkrete saker, som Senterparti-leder Trygve Slagsvold Vedum da han ble «tatt» for å fare med usannheter i sitt utsagn om IKEA-utbygging på Vestby.
Debatten om faktisk.no gir i seg selv et lite innblikk i hvor komplisert kampen om sannheten er. Som Jagland og Fjellheims uttalelser viser, kan det å bli mistenkt eller tatt for å spre usannheter potensielt ha store konsekvenser. Det som står på spill her, er journalister og politikeres etos – troverdigheten som gjør at folk lytter til dem i utgangspunktet. Men som Kristjánssons kritikk indikerer, bygger politikernes troverdighet normalt på en annen type etos enn vitenskapelighet, nemlig politiske interesseposisjoner. Disse posisjonene fritar dem likevel ikke fra kravet om logos, å føre bevis for sin sak gjennom fornuft og argumentasjon. Men hva som er et gyldig argument, finnes det ingen fasit på, eller ingen med autoritet nok til å avgjøre i et demokratisk samfunn. Heller ikke faktisk.no, slik kritikken av deres kompetanse tyder på. Dermed veves debatten om faktasjekking inn i hele kampen om sannheten som har preget vitenskapen siden antikken.
KILDEN TIL FAKTA
Hvordan vurderer man hva som er sant? De klassiske retorikerne brukte begrepet doxa om alt man tar for å være sant, og dermed ikke trenger å bruke så mye tid på å argumentere for. I stedet kan man hente informasjon fra et sted i den kollektive bevisstheten, et topos. Slike «møteplasser» gjør det mulig å vurdere hva som er premisset, bevisene, konklusjonen og referanserammen for et utsagn. Men de fleste politiske temaer debatteres i ulike miljøer som til dels har forskjellig doxa, spesielt når det kommer til verdier.Tilsvarende har ulike fagkretser også ulike vitenskapssyn. Selvsagt er det noe som er sant, og noe som ikke er det. Men siden det finnes flere topoi man kan diskutere sannhet ut ifra, kan noe være sant på én måte, men ikke på en annen.
Ta eksemplet penger. På hvilken måte kan man si at dette fenomenet er sant? Filosofen John Searles har fire ulike svar, basert på skillet mellom hva som finnes (ontologi), og hva vi vet (epistemologi). Det ontologisk objektive er ting som finnes, punktum. Penger er noe du kan se og bruke til å handle med, så det blir absurd å påstå at de ikke finnes. Men penger «finnes» bare fordi folk tror at de finnes, altså på et ontologisk subjektivt nivå: Hadde vi sluttet å handle med dem, ville de opphørt å eksistere som penger. Like fullt kan du ikke bare bestemme deg for at de ikke finnes: Det er et epistemisk objektivt faktum at du må betale regningene dine, ellers venter det straff. Men det er epistemisk subjektivt – altså opp til deg selv å vurdere – hvor mye penger betyr, og hva en vare er verdt i forhold til en annen. Alle disse sannhetene om penger er altså like sanne, men som topoi gir de opphav til veldig ulike diskusjoner.
SANNHETEN PÅ SPILL
Mange debatter om sannhet strander i misforståelser om hvilket nivå man legger til grunn. Særlig gjelder dette spørsmålet om hvorvidt sannhet kan være relativ, som ofte knyttes til postmodernismen. I debatten om det postfaktuelle samfunnet gikk Morgenbladets politiske redaktør Lena Lindgren så langt som å gi postmodernismen skylden for at president Trump kan slippe unna med «alternative fakta». Men egentlig står sannheten på spill hele tiden, og det er bred enighet om at det er slik det må være. I debatten om faktisk.no var muligens den eneste ontologisk objektive påstanden at ikke alt lar seg redusere til sant og usant.
Tre av kritikerne jeg nevnte innledningsvis, Thorbjørn Jagland, Skjalg Fjellheim og Mímir Kristjánsson, la til grunn epistemisk objektive antakelser om hvilken effekt faktisk.no vil ha, på et tidspunkt det ikke var mulig å si noe sikkert om dette. At ingen reagerte, skyldtes trolig bekymring for om det uvisse har en legitim plass i den offentlige debatten.
Det meste av den prinsipielle kritikken stilnet da faktisk.no ble et faktum. Men flere har prøvd å undergrave faktisk.no sin legitimitet i offentligheten. Andre, som SSB, har anerkjent prosjektet, men implisitt utfordret faktasjekkernes autoritetsposisjon ved å gå ut og korrigere en rekke av deres påstander.
Om faktasjekkerne vil være bra eller dårlig for ytringsfriheten, demokratiet og tilliten til pressen, vil det trolig fortsette å være delte meninger om. Men er det en ting man kan si med sikkerhet, er det at kampen om sannheten ikke er over.