Anjalysen, Anja Sletteland analyserer konflikter i samtiden: Ulvedebatten

­Anja har forsket på hvorfor kommunikasjon ofte mislykkes i konflikter, og iblant forsterker dem. En anjalyse kjennetegnes av et overordnet blikk på debatter, der de ulike posisjonene forstås både på egne premisser, og ut fra hvordan de påvirker hverandre.

Under vinterens ulvestrid fosset Senterpartiet frem på meningsmålingene, og oppnådde sin høyeste oppslutning på 20 år. Spørsmålet om regjeringen skulle åpne for ytterligere ulvefelling engasjerte folk over hele landet, og hele 70 000 nordmenn sluttet seg til Naturvernforbundets underskriftskampanje. Mediedebattanter spekulerte om kapp, om ulvemotstandernes motiver. Det ble hevdet at saken var et dekke for skogeiernes og sauebøndenes interesser. At frykten for ulv er irrasjonell, ettersom ingen har blitt drept av ulv i Norge på over 200 år, mens både elg og hund har skadet mange i nyere tid. At Senterpartiet spredde løgner om både ulvetrusselen og meningsmotstandere. Og at hele ulveforliket var et spill for galleriet.

ULVEN I KRYSSILDEN

Ulvemotstanden handler i liten grad om utbredt frykt for ulv: 50 prosent av dem som bor i ulveområdene synes bestanden er passelig som den er, og 20 prosent ønsker seg flere gråbein i norsk natur. Sosiologene Ketil Skogen og Olve Krange ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) har forsket på ulvekonflikten i en årrekke. De hevder i boken Ulvekonflikter at motstanden er en reaksjon på lokale konsekvenser av urbanisering og globalisering, og at den representerer en kamp for selv å få bestemme over utviklingen på landsbygda, altså autonomi. Liknende funn er gjort i studier av ulvedebatten i Sverige og Danmark: Det bygdefolket er mest opprørt av, er å ikke bli hørt i en sak som angår dem.

Ifølge Skogen og Krange ser ulvemotstanderne på den utdannede, urbane middelklassen som «den egentlige overklassen», fordi den har makt til å blande seg inn i vanlige folks liv. Dette gjør den gjennom å forvalte definisjonen av hva som er legitim kunnskap – oppfatninger som er forankret i vitenskapelige metoder og institusjonalisert i viktige beslutningsorganer. Samfunnets lagdeling av kunnskap er ifølge Skogen og Krange en av prosessene som skaper fremmedgjøring under kapitalismen. Derfor blir det å yte motstand mot denne overklassens definisjonsmakt en politisk handling i seg selv.

Når den utrydningstruede ulven fanges i kryssilden, fremstår kampen så uforståelig og suspekt for utenforstående, at de retter skytset tilbake mot motstanderne.

Som fraflyttet bergenser med slekt på Vestlandet er slike kunnskapskonflikter ikke akkurat noe nytt. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt at eliten «der borti Oslo» sitter på et kontor og blander seg inn i ting den ikke kan noe om. At den bare omfordeler det folk på bygda og langs kysten skaper, og at den gir mest til seg og sine. Men utkantfolket samles likevel ikke foran Stortinget for å protestere mot farlige veier, dårlig skredsikring eller invasjoner av brunsegl. Så hvorfor er det akkurat ulv som skaper slikt politisk engasjement?

ULVENS POPULISTISKE POTENSIAL

For bygdefolket er ulvesaken symbolsk viktig fordi den åpner en ny mulighet til å sette den generelle kampen for utkantautonomi på den politiske dagsorden. Det er nemlig slett ikke alle saker som slipper inn der. Debatten struktureres vanligvis rundt helt andre spørsmål, der taperne i kunnskapens lagdeling ikke hører hjemme. Det at de møtte så mye motstand fra media, styrket bare deres følelse av samhold og berettigelse: Ulvesaken ga dem en anledning til å snakke for seg selv, og det at de ble latterliggjort, beviste bare at de hadde rett.

Jeg tror ulvesaken har blitt så stor fordi den går rett inn i en av de sentrale konfliktene i vår tid: Populismedebatten. Denne disputten er kompleks nok i seg selv; den handler ikke bare om hva populisme er og hvorvidt det er en legitim politisk praksis, men også om det er legitimt å kalle noen «populist» – eller om begrepsbruken simpelthen er en lumpen hersketeknikk.

Under ulvestriden i vinter satte Kristin Clemet i gang en skikkelig brudulje da hun i Aftenposten sammenliknet Senterpartiet og Fremskrittspartiet med de populistiske bevegelsene i Europa og USA. Det at Clemet i det hele tatt tok «p-ordet» i sin munn, vekket stor harme: Hun ble beskyldt for å bedrive «Trump-skvetting» for å delegitimere meningsmotstandere. Selv skjønte hun ikke hvorfor begrepsbruken var så kontroversiell. Poenget hennes var at SP og Frp argumenterer ut fra politiske konfliktakser mellom by og land, og mellom innvandrere og innfødte. Det hun advarte mot, var praksisen med å appellere til et interessefellesskap definert som «folket» gjennom å agitere mot en felles fiende, definert som «eliten». For den tradisjonelle høyresiden er demoniseringen av eliter et problem, fordi den både utfordrer deres autoritet og undergraver legitimiteten til deres egen retoriske verktøykasse bestående av begreper som «ansvarlighet» og «stabilitet».

Bygdepopulismen møter motstand både fra høyre- og venstresiden, fordi den truer begge sidenes politiske maktbase. For venstresiden er det ikke populisme som sådan som er problemet, ettersom den selv søker å representere folket. Men når politiske kamper organiseres rundt lagdeling av kunnskap, blir økonomiske motsetninger nærmest irrelevante. I ulvestriden sto den lokale arbeiderklassen og rike skogeiere sammen mot den urbane middelklassen, representert ved koalisjonen av politikere, byråkrater, forskere og naturvernere som forsvarte ulven. Slik påvirket ulvesaken venstresidens image som et urbant og elitistisk middelklasseprosjekt.

En viktig grunn til at populismen gjør det så sterkt i USA og Europa, er at de tradisjonelle politiske fløyene lever i en boble, og tror at deres politiske legitimitet nærmest er gudgitt. Deres hovedstrategi mot splittelser på både høyre- og venstresiden har vært å stemple nye (eller ny-aktuelle) politiske konfliktlinjer som populisme, og avskrive budskapet som kunnskapsløshet og tom retorikk. I stedet for å lytte til folks erfaringer, har de bidratt sterkt til å svekke sin egen legitimitet. I Norge ser vi altså tendenser til det samme.

At ulvestriden har fått så stor rikspolitisk oppmerksomhet, er et sunnhetstegn. I Sverige føler ulvemotstanderne så stor avmakt at mange har blitt radikalisert. Der har enkelte jegere tatt makten i egne hender, og skyter ulv som en form for sivil ulydighet.