2 Hvordan vi skal skape nye jobber

­«Se, det skal komme sju år med overflod i hele Egypt. Etter dem skal det komme sju år med hungersnød, så all overfloden blir glemt i Egypt.» (1. Mos, 41:29-30)

For en NHO-sjef kan kanskje ordet «revolusjon» vokse litt i munnen - og for omgivelsene er det heller ikke gitt at det er NHO som prediker revolusjon. Men likevel: Det har vært snakket om at Norge nå trenger omstilling. Og revolusjon er på en måte omstilling på speed.

Sentralbanksjefen har flere ganger uttalt at landet vårt må gå fra særstilling til omstilling. Vi har hatt en gullalder med store inntekter fra olje­ og gassutvinningen utenfor kysten vår i noen tiår. Fortsatt vil denne næringen tjene oss godt i mange år fremover. Men strømmen av oljepenger vil ikke lenger renne ned i statskassen, den vil etter hvert reduseres til drypp. Etter sju år med overflod må vi altså i årene som kommer, belage oss på, om ikke hungersnød, så i hvert fall magrere tider. Utgiftene vil øke mer enn inntektene.

Ikke bare vil overfloden fra Nordsjøen mindre. Flere andre trender pågår samtidig: Vi blir flere eldre – og færre yrkesaktive bak hver pensjonist. Og vi ser en digitalisering og automatisering i arbeidslivet, der en rekke jobber forsvinner. Samtidig får vi en betydelig migrasjon til Europa og vårt eget land.

Disse varslede trendene krever at vi gjør mer enn å tyde faraos drømmer. Vi kan for eksempel lese Perspektivmeldingen, ett av de mer «revolusjonære» politiske doku­ mentene, om vi tar det på ordet. Ikke slik å forstå at meldingen vil velte et regime eller snu et system totalt opp ned. Men tar vi konsekvensene av denne meldingen på alvor, er vi nødt til å tenke nytt og kreativt om det å skape nye arbeidsplasser og å få mennesker i jobb. Fordi flere jobber sikrer velferden.

Utfordringene er betydelige. Ifølge Perspektivmeldingen vil vi trenge 200 000 netto nye jobber i privat sektor de neste ti årene. Det er 20 000 nye jobber i året, omtrent like mange som jobber i Statoil globalt. Det vil si at vi må skape et nytt Statoil hvert år de neste ti årene om vi skal nå det målet. Allerede forsvinner hvert år omkring 250 000 jobber – og tilsvarende nye kommer til. De 20 000 jobbene må altså komme i tillegg til denne årlige utskiftingen.

Den ene siden av oppgaven er altså å skape flere arbeidsplasser, der de fleste må komme i privat sektor. Det handler om å skape nye inntekter – og helst kutte offentlige utgifter samtidig. Dette er arbeidsplasser som skal gi inntektene Norge er avhengig av for å opprettholde velferden. Her er det viktig å ha i mente at arbeidskraften, human­ kapitalen, fortsatt er vår viktigste ressurs – tre fjerdedeler av nasjonal­

formuen. Vi klarte å tilegne oss ekstrem kompetanse slik at vi lyktes i petroleumsvirksomheten. Denne egenskapen må vi ta frem igjen når vi skal skape nye inntektskilder for velferdssamfunnet vårt. Som også står seg i møte med det lavutslippsamfunnet vi er på vei mot.

Den andre – og ikke mindre formidable – del av oppgaven, er å inklu­ dere flest mulig i arbeidslivet. Når arbeidsgiver sier omstilling, hører mange ansatte nedbemanning. Men her handler det faktisk om det motsatte. Vi trenger å oppbemanne. Og jo lenger vi venter, jo vanskeli­ gere blir oppgaven, og jo mer omfattende blir omveltingen for samfunnet.

Det er heller ikke bare tiden som jobber mot oss. Utviklingen i dag er
klar: Andelen mennesker i yrkesaktiv alder som er i jobb, synker. Skal
vi lykkes med å få økte inntekter til skole og helsetjenester, kulturtilbud eller veier, trenger vi flere hender og hoder i jobb. Skal vi kunne gi gode tilbud til en økende gruppe eldre, må flere jobbe mer og lenger.

Og skal vi fortsatt ha små forskjeller, som er en viktig verdi i det norske samfunnet, så går det viktigste skillet mellom dem som har jobb, og dem som ikke har. Ikke noe annet har i nærheten av samme effekt på forskjeller som å få folk i jobb.

Som man reder, ligger man, heter det. Vi må ikke innrette oss slik at vi ender opp, om noen tiår, helt uforberedt på store omsorgsoppgaver og klimautfordringer, mens store deler av arbeidsstokken har feil eller mangelfull kompetanse.

Farao satte den vise Josef til å lede, til å bruke de sju gode årene til å gjøre landet beredt på de sju dårlige.

«Vi ønsker ikke å være som lederne under den franske revolusjonen, som sa: Der går mitt folk. Jeg må finne ut hvor de går, slik at jeg kan lede dem.» Jeg gjør gjerne John F. Kennedys ord til mine. Fremtidens arbeidsplasser blir ikke vedtatt av politikerne. Men vi trenger fremsynte politikere som legger til rette for at lokale bedrifter, dyktige grün­ dere og hardtarbeidende kvinner og menn over hele landet kan skape nye jobber. Og som bidrar til en god match mellom tilbud og etterspørsel av attraktive arbeidstakere med rett kompetanse.

Men trenger vi en revolusjon? Det er også spørsmålet den danske dramatikeren Christian Lollike fikk i forbindelse med at Nationaltheatret nå i høst satte opp hans nye stykke Revolusjon: «Ja. Spørsmålet er hvordan den skal se ut», svarte han.

Ja, vi må antakelig tenke radikalt og gjennomgripende nytt for å skape titusenvis av arbeidsplasser årlig – og for å inkludere flere i arbeid. Men samtidig. Ja, jeg tror denne revolusjonen kan skje på sivilisert vis. «Den beste måten å forutsi fremtiden på, er å oppfinne den selv», heter det i Nationaltheatrets egen omtale av det revolusjonære dramastykket.

Og oppgaven er gitt: flere jobber. Og flere i jobb. Så enkelt. Så vanskelig.

Når arbeidsgiver sier omstilling, hører mange ansatte nedbemanning. Men her handler det faktisk om det motsatte. Vi trenger å oppbemanne.

- Kristin Skogen Lund