iStock.
Varsel fra Barsel (åpen)
Temaet i Samtiden 4-2022 er «Barn: berikelse og belastning». Alle artiklene om temaet kan leses her.
Barseltiden kan ikke ses løsrevet fra svangerskapet og fødselen, som markerer livets viktigste overgang: Vi blir til. For oss mennesker handler denne perioden om en sosial begivenhet, hvor kvinners og barns helse og overlevelse er avhengig av fellesskapets støtte og omsorg i tiden før, rundt og etter fødselen. Fødsel er ikke en medisinsk diagnose, men en mental og fysiologisk finstemt kroppsfunksjon. Den var i tidligere tider et opphøyet overgangsritual. Hvordan kvinner som føder blir behandlet har først og fremst betydning for kvinners livskvalitet, samtidig angår det oss alle sammen. Vi har alle vært avhengige av hvordan vår egen mor hadde det før, under og etter fødselen. Forskning avdekker stadig nye områder som viser at barnets helse henger sammen med morens i denne perioden. Fødselsomsorgen er derfor et universelt anligg- ende som bør engasjere alle, fordi dette handler om selve grunnlaget for folkehelsen. Evolusjonsteorier har forklart hvor nødvendig fellesskapet er for menneskers overlevelse og utvikling. Forskning har også påvist hvordan kjærlighet mellom mennesker er nødvendig i vår overlevelse.
Jordmødre og velferdsstatens opprinnelse
Fra de første skriftspråkene gav oss historier fra fortiden, finnes fortellinger om jordmødre; kvinner som hjalp andre kvinner under og etter fødsel. I skaldedikt og lover fra norrøn tid beskrives det hvordan utvalgte kvinner hjalp til ved fødsler. Ordet barsel kommer av barnsøl – en tidlig tradisjon der næringsrikt øl ble brakt til kvinnen som hadde født. En lov om jordmordistrikt fra 1810 er vår aller første kime til en velferdsstat. Den påla alle distrikt i Danmark-Norge å ha en utdannet jordmor som skulle hjelpe kvinner i fødsel − fattig som rik. Det første utdannings- tilbudet som var tilgjengelig for kvinner i Norge, var jordmorutdanningen fra 1818. Etter krigen fikk Norge innført et universalitetsprinsipp gjennom syketrygden i 1956, som fastslo at alle gravide hadde rett til gratis omsorg gjennom svangerskap, fødsel og barselperioden. Fellesskapet, samfunnet vårt, som da var adskillig fattigere enn nå, anså det som viktig at alle skulle få lik rett til behandling og omsorg.
Hjemmefødsler var vanligst helt frem til etter andre verdenskrig. På slutten av 60-tallet fødte de aller fleste i de 180 føde-barsel-institusjonene som var opprettet rundt om i landet, nær der kvinn-ene bodde. Noen i sykehus, andre som jordmordrevne fødestuer. I dag er antallet redusert til rundt 45, avhengig av om fødeavdelingen i Kristiansund åpnes eller ikke. Enda færre er det i høysesongen for fødsler, på sommeren, når flere fødeenheter stenger for å avvikle ferie.
Fødsel er ikke en medisinsk diagnose, men en mental og fysiologisk finstemt kroppsfunksjon.
Hva har skjedd frem mot 2022, den sommeren bydelsjordmødre i Oslo måtte alarmere fordi kvinner og barn ble sendt tidlig hjem fra sykehusene etter fødsel uten at jordmødrene fikk ressurser til å følge dem opp hjemme? Hvordan havnet vi der at de store kvinneklinikkene i de store byene har dramatisk mangel på jordmødre, og distriktene mangler gynekologer?
Angrep på offentlig sektor
Som tolvåring fikk jeg min første feministiske oppvåkning da 70-talls-feministene sto på barrikadene. De kjempet for rett til selvbestemt og trygg abort, rett til å ha med seg ledsager under fødsel, rett til å føde oppreist og rett til å være sammen med barnet sitt etter fødsel. Jeg husker jeg ble sjokkert da jeg skjønte at kvinner ikke hadde disse grunnleggende rettighetene. Jeg bestemte meg for å bli en praktisk feminist. Jeg ville bli jordmor. I 1992 var jeg ferdig utdannet, da var de viktigste kravene fra kvinnetiåret − som perioden 1976 til 1985 ble kalt − innfridd, og kampen stilnet.
Men så gikk vi inn i en ny tid, der velferdsstaten møtte snikende motbør fra nyliberalismen etter oppløsning av Sovjetunionen og Berlinmurens fall. Offentlig sektor ble utskjelt som ineffektiv og skulle effektiviseres gjennom new public management. Effektiviseringen av offentlig sektor har siden da påvirket fødselsomsorgen negativt på mange vis.
Hvordan havnet vi der at de store kvinneklinikkene i de store byene har dramatisk mangel på jordmødre, og distriktene mangler gynekologer?
Jeg har aldri hatt følelsen av å få arbeidsro. Hele mitt arbeidsliv har jeg vært i en evig spiral av omorganiseringer, effektiviseringstiltak og press til å gjøre enda flere oppgaver på kortere tid. Endringene ble dramatiske i 1997 da halvparten av sykehusenes økonomi ble prisgitt inntjening på behandling og diagnoser, såkalt innsatsstyrt finansiering. Det var forberedelsen til at sykehusene, som hadde vært styrt politisk gjennom offentlig forvaltning, skulle gjøres om til bedriftsøkonomiske enheter, styrt gjennom helseforetaksloven, etter modell fra aksjeforetak. Endringen skjedde i 2002, og daværende helseminister Tore Tønne kalte det den største omveltningen siden Harald Hårfagre samlet Norge til ett rike. Fra dette tidspunkt opplevde jeg at føde- og barselavdelingen ble drevet som om det var en butikk.
Diagnoser og behandling skulle føre til klingende mynt i kassa. Jordmødrenes viktigste oppdrag − å gi omsorg som skal forebygge komplikasjoner, sykdom og unødvendig medisinsk behandling av gravide − gav ingen inntjening. Omsorg var rett og slett ikke satt pris på i det nye systemet. Og uten prislapp endte vi stadig på minussiden i regnskapet. Dessuten tok barselkvinnene for stor plass i sykehusene. Areal gir inntekter. Mellom årene 2002 og 2017 var antallet sengeplasser i somatiske sykehus i Norge redusert med over 3000, på tross av at befolkningen er blitt eldre og sykere. Tiden kvinner oppholdt seg på barsel, gikk ned fra et gjennomsnitt på 4 døgn i 2001 til 2,6 døgn i 2021. Det skjedde uten at partnere flest hadde fått anledning til å være sammen med mor og bli kjent med barnet før hjemreise. Og uten at kommunene hadde jordmødre tilgjengelig for dem. Mange sårbare barselkvinner og nye familier har gjennom utallige leserinnlegg den siste tiden gitt uttrykk for hvordan de har følt seg overlatt til seg selv.
Nok er nok
Jeg lurte lenge på hvorfor kvinnene og de nye familiene ikke reagerte mer på de innskrenkede tilbudene. Erfaringen jeg hadde med selv å føde barn, fikk meg til å tenke over hvor lite tid og krefter det er til overs for å protestere når barnet er født. Opplevelse av uverdig behandling under og etter fødsel kan påføre kvinnen nederlagsfølelse, skam og depresjon. Den tradisjonelle oppofrende kvinnerollen eksisterer fortsatt, og kampen for egne rettigheter sitter langt inne. Da blir det lettere å kjempe dersom det er barnas ve og vel det står om.
Mellom årene 2002 og 2017 var antallet sengeplasser i somatiske sykehus i Norge redusert med over 3000, på tross av at befolkningen er blitt eldre og sykere.
Familiens mentale helse var en viktig motivasjon for Lena Yri Engelsen da hun tok initiativ til Landsforeningen 1001-dager i 2017. De 1001-dagene illustrerer den viktige perioden fra et barn er unnfanget til det er blitt to år. Lena hadde fått opp øynene for hvordan mødre med barseldepresjon gikk under radaren i vårt helsesystem. Mange ble verken fanget opp eller ivaretatt i landet med «verdens tryggeste fødselsomsorg». Hun hadde selv erfart depresjonen og hvor viktig god hjelp var for henne selv og familien. Siden har det folkelige engasjementet for fødselsomsorgen vokst. Bunadsgeriljaen ble en landsomfattende folkebevegelse i 2019, da Anja Cecilie Solvik mobiliserte kvinner landet rundt mot nedlegging av fødeinstitusjoner. Og i 2021 registrerte Aïda Leistad Thomassen og Cecilia Ingulstad Barselopprøret i Brønnøysund-registeret. De hadde sammen med mange andre opplevd store mangler i fødselsomsorgen i et krisepreget helsevesen under koronapandemien.
iStock.
Demokrati betyr at politikere skal styre
Fødselsomsorgen må defineres som den helhetlige omsorgen kvinnen får gjennom svangerskaps-, fødsel- og barseltiden. Kvinner etterlyser kontinuitet i omsorgen fra en kjent jordmor gjennom denne prosessen. Slik sammenhengende omsorg har vist seg å styrke kvinners og barns helse, redusere komplikasjoner og behov for unødvendige medisinske inngrep. I vårt helsesystem er omsorgen stykket opp mellom primærhelsetjenesten i kommunene og spesialisthelsetjenesten i sykehusene. Kommunene har ansvar for oppfølging i svangerskapet og å tilby hjemmebesøk med omsorg og undersøkelse av mor og barn etter hjemreise. Fødselen og den første barseltiden tar sykehusene, eller helseforetakene, seg av. Problemet er at helsetjenesten i kommuner og sykehus foregår i to systemer som snakker lite sammen. Vi ble lurt av en stortingsmelding i 2009, som lovet at fødselen skulle bli en gledelig begivenhet med sammenheng i omsorg fra jordmor gjennom svangerskaps-, fødsel- og barseltid. Det skjedde lite, og jeg mener politikerne mangler handlekraft og verktøy til å ta styringen og gjennomføre egne vedtak. Samhandlingsreformen som ble innført i 2012, gjorde samarbeidet enda mer utfordrende. Den gav sykehusene anledning til å gi kommunene bøter dersom de ikke tok imot ferdigbehandlede pasienter, og det hjalp ikke stort for en slunken kommuneøkonomi.
Butikk eller etikk
For å styrke oppfølgingen av barselkvinner og nyfødte som sendes tidlig hjem, har kommunene opprettet flere jordmorstillinger. I de store byene har det ført til at sykehusene taper rekrutteringskampen og opplever en akutt mangel på jordmødre. Stortingsmeldingen, «En gledelig begivenhet», foreslo at kommuner og helseforetak skulle samarbeide om jordmorressursene for å få sammenheng i omsorgen. Det virker umulig med den vollgraven som foretaksmodellen har forårsaket mellom sykehus og kommuner. De få jordmødrene som er igjen i de store sykehusene, løper stadig fortere − til de bryter sammen, sykemeldes og slutter. De små avdelingene, som ABC-enheten på Ullevål og fødeenhetene i distriktene, der jordmødrene trives og jobber til pensjonsalderen, kjemper mot sentralisering og nedleggelse. Det er disse enhetene som klarer å tilby sammenheng i omsorgen med kjente jordmødre, og hvor kvinner viser seg å være mest fornøyde.
Jordmødre har lenge følt på hvordan stadige krav om effektivisering gjør oss mer utilstrekkelige. Jordmødre som har sluttet i jobben, har uttalt i media at de manglet tid og ressurser til å være de jordmødrene de ønsket å være, at det gikk på selvrespekten løs å fortsette. Faget vårt skal bidra til å styrke kvinnens egne ressurser gjennom den normale prosessen graviditet, fødsel og nytt foreldreskap er. For å få dette til trenger vi tid til å bli kjent med kvinnen og hennes behov. Relasjonell kompetanse utvikles gjennom kontinuitet som gir grunnlag for tillit. Men det helsetilbudet gravide kvinner får gjennom graviditet, fødsel og barselperioden på knapt et år, er fragmentert. Dette reduserer mulighetene for å gi personlig tilpasset omsorg. En dårlig offentlig fødselsomsorg går ut over de som trenger det mest, som er de mest sårbare som trenger tid til å opparbeide tillit. Vi får økende forskjeller, sykelighet og dødelighet er større for enkelte innvandrergrupper, fattige har ikke råd til at partneren får opphold i barselhotell, mens de rike kan kjøpe tjenester fra den voksende helsenæringen.
I vårt helsesystem er omsorgen stykket opp mellom primærhelsetjenesten i kommunene og spesialisthelsetjenesten i sykehusene, som snakker lite sammen.
Det er noe fryktelig galt med vårt offentlige helsevesen når fødeinstitusjoner landet rundt er i eksistensiell krise fordi det mangler fødselsleger, mens halvparten av landets gynekologer velger å jobbe i privat næring. Solbergregjeringen innførte en stortingsmelding de kalte Helsenæringen i 2020. Regjeringen oppfordret helsepersonell til å drive verdiskaping av helsetjenester. Å drive butikk med helsetjenester er rett og slett helseskadelig. Det har i mange år vært påvist at profittering på helsetjenester fører til overbehandling av friske mennesker, og at de som trenger det, får for lite, for sent. Den famøse reklamen fra den ellers så flotte skuespilleren Pia Tjelta, for en skjønnhetsklinikk som skulle fremme det de kalte kvinnehelse, er et utmerket eksempel. Hvor er etikken når leger bruker faget sitt til å få folk til å føle at de må fikse på en ellers frisk kropp?
La kjærligheten overvinne alt
Modige mødres varsel fra barsel skjer også fordi de er bekymret for barnas start på livet. De har blitt møtt av helseministre som feier dem vekk ved å vise frem tall på landets lave dødelighet for mødre og barn. Kvinner kritiseres for å klage ubegrunnet fordi Norge er et av verdens tryggeste land å føde barn i, fordi vi har de beste tall for overlevelse. Er det for mye å be om at kvinner og mødre også får ivaretatt viktige mentale og sosiale behov? Hvordan disse blir ivaretatt har også betydning for at vi overlever fødselen, og ikke minst hvordan vi overlever.
De få jordmødrene som er igjen i de store sykehusene, løper stadig fortere − til de bryter sammen, sykemeldes og slutter.
Om kvinnens følelse av mestring og velvære styrkes, fremmes det livsviktige kjærlighetshormonet oksytocin. Dette er et hormon som har vist seg å ha en avgjørende betydning for fødselen, men også for tilknytningen mellom mennesker, mellom foreldrene og mellom foreldre og barn. Oppdagelsen av hormonets betydning er forholdsvis ny, og det kommer stadig ny forskning som viser at miljø- forurensning som stress og medikamenter kan påvirke dette livsviktige hormonet negativt. Alle de medisinske inngrepene som ukritisk har blitt påført kvinner som føder i den hensikt å redde liv, kan ha møtt sin nemesis i oksytocinet.
Det viktigste vi kan gjøre nå, er å verne og styrke omsorgen. Da bør vi fjerne markedsmodellen og be politikerne ta styring igjen så de kan virkeliggjøre egne visjoner om sammenheng i jordmortjenesten. Vi fortjener alle en trygg start.
Denne teksten sto originalt på trykk i Samtiden nr. 4, 2023.