Små barn må få større medvirkning

­Temaet i Samtiden 4-2022 er «Barn: berikelse og belastning». Alle artiklene om temaet kan leses her.

Barns rett til medvirkning og å bli hørt i saker som angår dem er viktigere enn noen gang. Både nasjonalt og internasjonalt er spe- og småbarns psykiske helse og utvikling under press (Lyons-Ruth et al., 2017). Brukermedvirkning for barn og unge er regulert gjennom FNs barnekonvensjon som Norge har ratifisert og innlemmet i norsk rett. Spesielt er det artikkel 12 i konvensjonen som er aktuell her. Retten til å medvirke har som regel omhandlet barnets mening i konkrete spørsmål og barnets evne til å uttrykke seg verbalt, og det står ofte i lovteksten at retten til medvirkning må sees i sammenheng med barnets «modenhet» og om barnet «er i stand til å ha en mening». Vi ønsker i denne artikkelen å vise at en slik forståelse er for innskrenkende og at også de aller minste barna – spebarna – har en tydelig forståelse av sin situasjon, kan gjøre seg opp en mening og kan kommunisere denne til omverden. Spebarn må derfor få en mye større mulighet til å medvirke og bli hørt i saker som angår dem.

Professor Kirsten Sandberg ved Universitetet i Oslo, jurist som selv har sittet i FNs barnekomite og forvaltet barnekonvensjonen, sier: «Artikkel 12 setter ikke noen nedre aldersgrense for barnets rett til å bli hørt. Retten må ses i forhold til det enkelte barn og dets forutsetninger. Barnekomiteen understreker at alder ikke må være noen hindring for barnets rett til å uttale seg, og fraråder at det enkelte land setter en nedre aldersgrense for når barnets rett inntrer. Også helt små barn er i stand til å uttrykke forståelse, valg og preferanser, selv om han eller hun ikke er i stand til å gjøre dette verbalt. Følgelig må også ikke-verbale kommunikasjonsformer som lek, kroppsspråk, ansiktsuttrykk, tegning og maling anerkjennes etter artikkel 12.» (Sandberg, 2020, s. 109). Barnekomiteen har spesielt oppfordret Norge til å forbedre muligheten til medvirkning for de minste barna.

Barnekomiteen er opptatt av at vi må finne metoder for å kunne lytte til de minste pre-verbale barna.

Spebarns behov for medvirkning

En befolkningsstudie fra Storbritannia, utført av forskere fra London School of Economics (Layard, et al., 2014) konkluderer med at den viktigste forutsetningen for tilfredshet i voksen alder, er barnets emosjonelle helse i starten av livet. Dette er mye viktigere enn sosioøkonomisk status og intellektuell utvikling. Skal vi som samfunn bedre ivareta de minste barnas emosjonelle helse og utvikling, må vi i større grad lytte til deres behov og gi dem en større mulighet for medvirkning. Vi mener derfor det er nødvendig å utfordre tanken om at de minste barna ikke kan medvirke, at det å skulle uttrykke sin mening forutsetter verbalt språk og at vi derfor bare kan gjøre som vi vil med de aller minste. Et spebarns gråt er en meningsytring en vanskelig kan unngå. Spebarnets gråt kommer ikke fra en instinktdrevet organisme, men er et meningsfylt uttrykk fra en likeverdig samfunnsborger med rettigheter. Utfordringen ligger i å forstå hva barnet formidler. Dette handler om det grunnleggende intersubjektive i alle menneskelige relasjoner. Hvis vi skriver: bruker – med – virkning, så er vi i nærheten av hva vi mener, nemlig at det lille barnet virker på den voksne, og derigjennom, hvis den voksne er tilstrekkelig sensitiv og tålmodig, kan få en stemme i den voksnes fortelling, i den voksnes ord om barnet (ord  som da vil være et produkt av denne virkningen barnet har på den voksne). Her snakker vi om grunnleggende evolusjonære forhold som er avgjørende for menneskenes overlevelse gjennom tidene. Men i dag kan vi, spesielt i vesten, se en sterk demping av disse grunnleggende egenskapene ved menneskelig kommunikasjon. Dette har konsekvenser for alle barn og andre grupper som er avhengige av en forpliktende nærhetsetikk for å kunne ha det bra eller utvikle seg godt nok. Brukermedvirkning for spebarn handler ikke om at barnet skal kunne bestemme i konkrete spørsmål, men i at barnet erfarer at dets ståsted teller, er legitimt og blir forsøkt forstått og tatt i betraktning gjennom at barnet lærer at det har en virkning på de voksne. Hvis vi som samfunn får til dette i større grad, vil det medføre at vi behandler alle barn på en bedre måte.

Betydningen av andre mennesker

Vår fornemmelse av oss selv utvikler seg i den andres sinn (in the mind of the other). Moderne utviklingspsykologi viser oss at en grunnleggende intersubjektivitet er helt sentral for at det lille barnet skal kunne utvikle seg til et eget subjekt. Det er viktig å forstå at intersubjektivitet er en forutsetning for, og ikke et resultat av, vår kultur og sameksistens. Vi starter livet med en iboende søken etter samvær og sameksistens i et delikat kommunikativt fellesskap. Spebarnets totale hjelpeløshet krever at det ikke bare blir fysisk håndtert og beskyttet, men også psykisk inkludert og anerkjent som samtalepartner med evne til intensjonale og meningsfulle ytringer.

Spebarn må derfor få en mye større mulighet til å medvirke og bli hørt i saker som angår dem.

En utfordring i dagens forståelse av, og omsorg for, spebarn, er det vi kan beskrive som en utstrakt bruk av psykisk ekvivalens. Foreldre og andre voksne tar for gitt at deres opplevelse av verden er den riktige og at barnets perspektiv ikke gjelder eller er mindre relevant, riktig, eller noen ganger ikke eksisterer i det hele tatt. Når vi bruker for lite tid sammen med barn tidlig i livet, vil vår sensitivitet for de delikate kommunikative intensjonene i det pre-verbale barnets uttrykk, ikke utvikle seg tilstrekkelig. Vi kan dermed komme i skade for å tro at det lille barnet er indifferent og ikke har noe det skulle ha sagt. Da kan vår forståelse og emosjonelle inkludering av barnet videre gjennom oppveksten også bli mangelfull. Grunnmuren som etableres i den første tiden er avgjørende viktig for senere helse og fungering.

Foto

Stella Vistven.

En pedagogisk kontekst for medvirkning

Et område der behovet for de minste barnas medvirkning er stort, er barnehagen. Bjørnstad og Os (2018) brukte et anerkjent internasjonalt instrument til å måle kvaliteten på norske barnehager. Resultatene er nedslående, og norske barnehager kommer dårlig ut når det gjelder flere sentrale mål. Bjørnstad og Os oppsummerer: «Norwegian toddler care scored at the minimal level of quality» og konkluderer: «Because of the good reputation Norwegian childcare enjoys, these results were unexpected and suggest the need to enhance the quality of Norwegian toddler care». Dette «gode ryktet» om norske barnehager, har skapt en konsensus i samfunnet om at alle barn i Norge bør begynne i barnehagen fra de er 10–12 måneder gamle. Det kan derfor være behov for å avdekke «keiserens nye klær» gjennom blant annet å styrke de minste barnas mulighet for medvirkning også på dette viktige samfunnsområdet.

Spebarnets gråt kommer ikke fra en instinktdrevet organisme, men er et meningsfylt uttrykk fra en likeverdig samfunnsborger med rettigheter.

Barnehagelovens (2005) paragraf 3 gir barn i barnehagen rett til medvirkning. Det står at: «Barn i barnehagen har rett til å gi uttrykk for sitt syn på barnehagens daglige virksomhet.» Men i den samme paragrafen (§3) står det også: «Barnets synspunkter skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet.» En slik formulering kan føre til at spebarn blir diskvalifisert fra å ytre sin mening. Dette er et paradoks når vi vet hvor viktige de første 1000^[1] dagene (Schore, 2017) er for barnets utvikling og at de aller fleste barn begynner i barnehagen mens de er midt inne i denne perioden.

Barnehagefeltet er et illustrerende og viktig eksempel på hvordan et stort press fra voksensamfunnet kan være motstridende til det lille barnets behov for god nok omsorg fra et lite antall nære og stabile voksne. Når voksne ønsker å utsette spebarn kollektivt for et inngripende tiltak (tidlig barnehagestart), bør også voksne legge spesielt til rette for at de minste barna kan gi uttrykk for sin mening om dette.

Barnehage

Mia er ti måneder når hun starter i barnehagen. Mor skal ut i jobb og er alene om omsorgen for Mia. Mor har hatt en fin tid med Mia både mens hun var gravid og i tiden etter at Mia ble født. Når de er i barnehagen for tilvenning er mor sammen med Mia, men etter to dager oppfordrer barnehagen mor til å forlate Mia i noen timer. Så på dag tre, fire og fem er mor borte i gradvis flere timer. Uka etter begynner mor på jobb og Mia får full dag i barnehagen. De første timene de to første dagene er Mia forsiktig og nær mor, men etter hvert blir hun gradvis mer utforskende. Hun nærmer seg de andre barna og de voksne mer og mer. Likevel, på dag tre når mor går ut noen timer, blir Mia veldig urolig. Hun gråter og er vanskelig å trøste. Dette fortsetter når mor går også de neste dagene. Uka etter, når mor må være fulle dager på jobb, gråter Mia mye, men utover dagen roer hun seg noe. Mia roer seg lettere når hun blir holdt og får sitte på fanget til en ansatt i barnehagen som heter Eva. Når Eva har pause eller må ut et ærend, blir Mia urolig og gråter igjen. En annen voksen tar da over, men Mia roer seg ikke hos den andre. Hun blir litt roligere igjen når Eva kommer tilbake og hun får sitte i fanget hennes.

Et spebarn har ikke noe ønske om å gå i barnehagen, det vil være sammen med sine foreldre i en tett og omsorgsfull relasjon.

Hvordan utøve brukermedvirkning i denne situasjonen? Først kan vi spørre hva Mia forsøker å fortelle oss, og da kan den emosjonelle opplevelsen til de voksne i barnehagen være en viktig pekepinn. Hvis de voksne kan snakke sammen om hva de kjenner og hva det kan bety, vil Mia ha en god mulighet til å medvirke. Hvis de voksne derimot lukker døra til følelsene og stemningene som vekkes i dem og heller vil diskutere prosedyrer, rutiner og andre referanser som ikke handler om Mias påvirkning på dem, distanserer de seg fra Mias budskap og hennes mulighet til medvirkning svekkes eller bortfaller. Vi voksne tror ofte at hvis barnets konkrete situasjon ikke kan endres, så er det heller ikke noe poeng i å tenke, reflektere og samtale om det som barnet uttrykker. Dette er veldig feil. Det kan være avgjørende viktig for utviklingen av et barns psykiske helse og fungering at voksne legitimerer og anerkjenner barnets uttrykk og intensjoner, selv om den konkrete situasjonen ikke (umiddelbart) kan endres. Alle barns subjektive erfaringer og emosjonelle tilstander må bekreftes og respekteres av voksne. Hvis ikke vil barnets indre verden preges av håpløshet og forvirring, noe som igjen kan føre til uro, hyperaktivitet og dysregulerte atferdsuttrykk.

Foto

Stella Vistven.

Kollektiv benektelse

Når det stilles spørsmål ved om det er bra for spebarn å starte i barnehagen, blir man ofte møtt med et kollektivt krav om å holde munn fordi «småbarnsforeldre kan få dårlig samvittighet». Det er som om hele dette komplekse spørsmålet er så smertefullt i kulturen (ubehaget i kulturen) at vi kollektivt ikke vil vite av det og vi benekter massivt (ikke snakk om det, vi kan få dårlig samvittighet) eller rasjonaliserer det vekk (viktig for lese- og skriveferdigheter), eller lar det med en gang bli en diskusjon om kvinnefrigjøring og likestilling. Vi makter ikke å bære den åpenbare ambivalens mellom det forståelige ønsket hos begge foreldrene om å realisere seg i jobb, og spebarnets behov for trygg tilknytning og utviklingsadekvat omsorg.

Alle barns subjektive erfaringer og emosjonelle tilstander må bekreftes og respekteres av voksne.

Et spebarn har ikke noe ønske om å gå i barnehagen, det vil være sammen med sine foreldre i en tett og omsorgsfull relasjon. Artikkel 12 i FNs Barnekonvensjon gir, som sagt, alle barn, også de aller minste, rett til å uttale seg i saker som angår dem. Denne retten er ikke bare knyttet til verbalt språk, barnet har rett til å bruke enhver kommunikasjonsform også den emosjonelle. Når et spebarn som blir forlatt uttrykker panikk og desperasjon, så er dette en utøvelse av artikkel 12. For å klare å sende nesten alle ett-åringer i fulltids barnehage, må vi bryte barnekonvensjonen gjennom en fortrenging og benekting av det lille barnets åpenbare kommunikasjon. Evolusjonen har utstyrt oss med en spesiell sensitivitet for de minste barnas smerte-uttrykk. Men når spebarnsforeldre må undertrykke denne livsviktige kommunikative sensitiviteten for å klare å forlate sitt lille barn hver dag, gjør det oss kanskje til et samfunn med «varig svekkede sjelsevner»? Ville vi som foreldre forlatt en tenåring i den samme angsten og panikken som vi forlater våre minste? Kan det tenkes at vår undertrykking og benekting av de minste barnas tydelige signaler også har gjort oss immune mot å se og forstå emosjonell kommunikasjon generelt?

Det handler om god omsorg

Det hevdes at tidlig barnehagestart fører til bedre lese- og skriveferdigheter, men barn og unges psykiske helse handler ikke først og fremst om lese- og skriveferdigheter, det handler om god omsorg tidlig i livet. Vi som ikke bare vil telle, men også fortelle fra direkte arbeid med barn og unge, ser mange skoleflinke som absolutt kan lese og skrive, men de strever i sosiale sammenhenger og beskriver en stadig større indre tomhet.

Barn og unges psykiske helse handler ikke først og fremst om lese- og skriveferdigheter, det handler om god omsorg tidlig i livet.

Å la de minste barna medvirke er en krevende praksis for voksne. Voksne må tåle vanskelige følelser som barna bringer inn i relasjonen. Voksne trenger en toleranse for egen ambivalens for å kunne stå i barnas ambivalens. Hvis ikke overtar det psykiske forsvaret, for eksempel gjennom en flukt inn i regler og prosedyrer som kan høres faglige ut, men som bare beskytter de voksne og skaper distanse til barnet. Det konkret faglige bør komme på banen etter at den emosjonelle påvirkningen er erkjent og reflektert omkring i fellesskap, noe som bør være en vesentlig del av de voksnes kunnskap (taus kunnskap). Faget og rutinene bør ta utgangspunkt i barnets budskap. Det faglige kan da bli noe som hjelper de voksne til å fortolke barnets budskap, ikke noe som distanserer dem fra barnet. En slik tilnærming til Mias forsøk på medvirkning, kunne medført at de voksne forsto og erkjente at hun ga beskjed om at barnehagestarten ble for vanskelig for henne. De voksne i barnehagen og mor kunne forstått at hennes klamring til Eva er kommunikasjon av et prekært behov, ikke noe som skal reguleres vekk eller som «vil gå over av seg selv». Om det er mulig å organisere seg slik i barnehagen at Mia kan få Eva helt for seg selv fremover, er kanskje urealistisk. Men gjennom en erkjennelse hos de voksne av at dette er Mias legitime og forståelige behov, så vil de voksne være livsviktige vitner som bekrefter Mias opplevelse, og de voksne vil kunne la hennes intersubjektive kommunikasjon sive inn i deres daglige drift av barnehagen, herunder samværet med barna. Etter hvert kan en slik erkjennelsesprosess nærmest av seg selv medføre en endret praksis, en økt sensitivitet og en ny prioritering av hva som er det viktigste i alle menneskelige relasjoner, nemlig å være sammen og prøve å forstå hverandre fra minutt til minutt.

I «samfunnets tjeneste»

Det er kanskje også umulig for mor å utvide sin permisjon fra jobb for å være sammen med Mia på heltid enda ett år. Men om barnehagen og mor kan organisere seg rundt en utstrakt bruk av den virkningen de små barna har på dem, alle sterke følelser av angst, fortapthet og skyld uten å bare regulere disse bort, så er muligheten større for at de små barnas stemme kan komme mer til overflaten. En tydelig prioritering av voksnes refleksjon omkring hvordan de minste barna har det i barnehagen, kan bety at voksenverdenen utvikler en økt sensibilitet og forståelse for hva vi faktisk utsetter de aller minste for i «samfunnets tjeneste». Helt konkret er dette et lederansvar i barnehagen; at de voksne får avsatt tilstrekkelig med tid til å reflektere sammen omkring hva de små barna intersubjektivt formidler, og at resultatet av disse refleksjonsrundene blir betraktet som legitimt og viktig datamateriale barnehagen trenger i sine rapporteringsprosedyrer og driftsmeldinger. En sterkere forståelse av alt det dagens spebarn må forsake for at samfunnet skal gå rundt, vil kunne styrke og stimulere voksenverdenens innsats for at de aller minste skal ha det bra der de er.

FN har sin egen barnekonvensjon som Norge har forpliktet seg til å følge. Barnekonvensjonen ber om en konkret måte for å kunne involvere også de minste barna.

To sentrale spebarnsforskere, Jonathan Delafield-Butt og Colwyn Trevarthen (2015; s. 13), sier: “Thus life stories with their intrinsic narrative vitality create a store of experience, memories, understanding and purpose – the culture of a cooperative society.” Dette “cooperative society” er jo de Forente Nasjoner (FN), og FN har sin egen barnekonvensjon som Norge har forpliktet seg til å følge. Barnekonvensjonen ber om en konkret måte for å kunne involvere også de minste barna, og vi som samfunn bør utfordres til å bruke spebarnets narrative vitalitet til å samle inn og la oss påvirke av alle erfaringer, minner, erkjennelser og prosjekter vår interaksjon med de minste borgerne i samfunnet skaper. Det vi voksne må gjøre, er å låne ut våre mentale rom og våre kropper til bruk i symboliseringen av spebarnets narrativer til verbalt språk, og derigjennom til konstruktive handlinger på deres vegne.

Vi må ta bedre vare på de minste barna, styrke foreldres mulighet til å være lenger sammen med de aller minste og gi dem som passer på de minste barna for oss, et mye bedre utgangspunkt til å gjøre en livsviktig jobb for samfunnet.

Dette er en forkortet utgave av en artikkel tidligere utgitt på våre nettsider. Der kan du lese om et forskningsprosjekt knyttet til små barns behov, kommunikasjon og rett til medvirkning. Vi beskriver der prosjektets epistemologiske og metodologiske grunnlag.

Litteratur

Barnehageloven. (2005). Lov om barnehager av 17. juni 2005. Hentet 03.03.2019 fra https://lovda- ta.no/dokument/NL/lov/2005-06-17-64.

Bjørnstad, E. & Os, E. (2018). Assessing quality in Norwegian child care for toddlers using ITERS- R. European Early Childhood Educational Research Journal, 26(1), 111–127. doi:10.1080/135029 3X.2018.1412051.

Delafield-Butt, J. T., and Trevarthen, C. (2015). The ontogenesis of narrative: from moving to meaning. Frontiers in Psychology, 6:1157. doi: 10.3389/fpsyg.2015.01157

Layard, R., Clark. A. E., Cornaglia, F., Powdthavee, N. & Vernoit, J. (2014). What predicts a successful life? A life-course model of well-being. The Economic Journal, 124, F720-F738. doi: 10.1111/ecoj. 12170.

Lyons-Ruth, K., Manly, J. T., Klitzing, K. V., Tam- minen, T., Emde, R., Fitzgerald, H.,... Watan- abe, H. (2017). The worldwide burden of infant mental and emotional disorder: Report of the task force of the world association for infant mental health. Infant Mental Health Journal, 38, 695-705. doi: 10.1002/imhj.21674.

Sandberg, K. (2020). Barns rett til å bli hørt. I N. Høstmælingen, E. S. Kjørholt og K. Sandberg (red.). Barnekonvensjonen. 4. utgave. (s. 98-130). Oslo: Universitetsforlaget.

Schore, A. N. (2017). The first 1000 days of life: A critical period for shaping our emotional selves and social brains. Foredrag presentert på konferansen: Barnets beste? Oslo, 29.09.17.

Denne teksten sto originalt på trykk i Samtiden nr. 4, 2022.