Røttenes tålmodige venting – og betydning for samisk identitet (åpen)

­Jeg skammet meg for alle. På skolen fordi jeg var same, og i byen fordi jeg ikke kunne språket…. jeg skriver ikke for at noen skal synes synd på meg, men  fordi jeg skylder røttene mine det…..

Lesetid:  Ca. 12  minutter.

Jeg blir ofte minnet på røttenes betydning.

Kanskje kommer det av at man blir svært preget av røttene sine når det finnes en historie om utsatthet. Når det finnes en kjede av hendelser som har fått konsekvenser i flere generasjoner. Der maktesløsheten har spilt en rolle.

Mine doble språk, morsmålet og farsmålet, gikk tapt. Språkkjeden ble brutt med meg. Det var ikke vår feil. Det var en del av noe systematisk som hadde pågått lenge.

Vanskelighetene definerer ikke meg eller røttene mine. Selv om det ikke går an å komme unna at de har påvirket meg. Men jeg vil aldri ønske meg et annet opphav. Den store slekten er den trygge ryggraden min, og historien min deler jeg med dem. Derfor er jeg aldri ensom.

Folk spør meg iblant: Hvor kommer rettspatosen din fra? Det vet jeg godt. En del er personlighet, en annen er miljø, men det mest avgjørende er røttene.

Er det kanskje følelsen av å ha sparket nedenfra fra barnsbein av? Eller er det søkenen etter oppreisning? Ikke bare for min egen skyld, men også for alle som har gått foran meg.

Røttene mine er gjenstridige. De fikk det sterke festet sitt i barndommen. Det er stiene jeg har gått på, bålene jeg har sittet ved, fisken jeg har lært meg å fange, koften jeg hadde på meg, og historiene som ble fortalt. Men det er også de tilsynelatende enkle, hverdagslige sakene. Lydene, luktene og synsinntrykkene som fantes der naturlig under oppveksten, men som griper hardt tak i meg når de dukker opp på nytt i voksen alder.

Mamma og pappa sender tørket kjøtt midt i en brennende pandemi, og jeg rekker bare å åpne pakken, ikke engang se innholdet, og lukten slår mot meg med en slik kraft at jeg bryter ut i gråt.

Eller den sentimentale lykken som sprer seg rundt i kroppen når jeg er hjemme i Silkimuotka, sitter i bilen med pappa som skrur opp volumet på radioen og vi hører på Finnmix.

Når morfars joik trøster, men også minner meg på samtalen vi aldri kunne ha. Når han ringte og jeg hørte harking, og ga mamma røret fordi jeg uansett ikke kunne forstå. Samisk, språket deres.

Latteren ved farmor og farfars bord når meänkieli^[1] smatret mellom slektningene. Og jeg som lo uten å være helt sikker på hva som ble sagt.

All denne rikdommen rundt meg, i sansene mine og likevel ikke ut av munnen min, verken samisk eller meänkieli. Men i hjertet, alltid i hjertet.

I Kiruna, men fremfor alt i småstedene ble det pratet mer samisk og meänkieli enn svensk, flere behersket begge språkene, men vi var mange, født på seksti- og syttitallet, som sto utenfor. Foreldre var redde for å gjøre barna sine halvspråklige, følte seg mer eller mindre tvunget til å gi barna svensk først, og så ble de språklige båndene brutt mellom eldre og yngre generasjoner.

Da jeg var liten, forsøkte jeg å herme etter ordene og lydene i det samiske, ville prate med barna i Soppero, men de rynket på nesen av de klønete formuleringene mine og snakket svensk for min skyld. Og jeg skammet meg for alle. På skolen fordi jeg var same, og i byen fordi jeg ikke kunne språket.

Jeg ble tenåring, arbeidet på farmor og farfars campingplass, og skoletysken og skolefransken ble lokket frem uten problemer, men det var ikke snakk om at jeg våget meg på samisk eller meänkieli. Språkene som sto meg nærmest, var følelsesmessig låst. Det fantes en redsel for ikke å få til melodien, å snuble i ordene eller ikke engang finne ordene. Å bli stille midt i en setning.

Jeg skammet meg for alle. På skolen fordi jeg var same, og i byen fordi jeg ikke kunne språket.

Men i hodet pratet jeg. Mye. Til slutt ble det til karakterer i bøker.

Hvordan er det, du som har begge sidene i deg? Sidene? Som om de var motpoler. For meg er de snarere tvunnet tett sammen.

De to språkene danset ved siden av hverandre. Vi levde på lignende måter. Vi var naboer, vi var slekt, og vi var mer like enn ulike. I den nærmeste sfæren fantes tryggheten. Men utenfor hjemmet var det annerledes. Det hørte jeg nok på byen. Så det i blikkene. Det ble snakket stygt om samer, og det fantes en ubehagelig tone i det som ble sagt å være en spøk. Jeg husker redselen for å være en av dem som ble hånet. Og sørget over at jeg kjente dem som krenket.

I dag er det samiske selvfølgelig, men jeg merker at jeg har vanskelig for å si at jeg er tornedaling.^[2] Ikke fordi jeg ikke vil – kanskje er jeg ikke helt sikker på om jeg kan regnes med. Tross alt. Mange i hjemtraktene mine kaller seg ikke tornedaling. I stedet bruker de ordet lantalaiset.^[3] Men heller ikke det ligger godt i munnen min.

Mens jeg skriver, innser jeg at jeg aldri har spurt pappa om hvordan han ser på opphavet sitt. Som barn kom jeg frem til min egen tolkning – mamma er same og pappa er svensk. Han pratet svensk og meänkieli, men da forbandt jeg ikke meänkieli med en tornedalsk identitet, for meg inngikk det ganske enkelt i det som var svensk. Kanskje var det derfor jeg hadde vanskeligheter med å ta til meg den tornedalske identiteten, den fantes liksom ikke. Det handler nok også om tyngden i ordene, hvordan man velger å prate om seg selv. Det finnes en gradsforskjell i det å si at man har en viss type røtter, og å si at man er noe. Jeg sier at jeg er same. Jeg sier gjerne at jeg har tornedalske røtter, men det er ikke like selvfølgelig å si at jeg er tornedaling. Jeg spør pappa hva han anser seg selv for å være, og han svarer tornedaling. Jeg funderer videre. Det er kanskje vanskelig å knytte seg til en identitet som er så sterkt forbundet med et språk jeg ikke kan?

Jeg får spørsmål om Lars Levi Læstadius, predikanten som hjalp rasebiologer med å grave opp samiske graver for å få tak i kranier. Er dere i slekt? Jeg svarer at jeg er en etterkommer av en av brødrene hans. Hva betyr det for den jeg er? Jeg er nøye med å påpeke at jeg ikke er en læstadianer. Jeg har problemer med det religiøse. Jeg vet om alt det onde kirken har gjort, og likevel kan jeg ta meg selv i å synge høyt på en salme i bilen.

Mens jeg skriver, innser jeg at jeg aldri har spurt pappa om hvordan han ser på opphavet sitt.

Jeg er ikke unik. Vi er mange med blandede røtter i hjemtraktene våre. Ikke kunne jeg velge side om noen skulle be meg. Jeg har problemer med at andre skal sette merkelapper. Det er mitt valg å si hva jeg er, og ingen har rett til å kritisere det jeg sier. Røtter er dypt personlige, og man skal ikke behøve å forklare dem.

Nå vet jeg at jeg aldri kommer til å si at jeg først og fremst er svensk. Sansene mine minner meg til stadighet på hvor jeg hører hjemme, og hva som får sjelen til å vibrere.

Jeg prater med mennesker som ikke har noen forankring et spesielt sted, og jeg får det for meg at de må kjenne seg utrygge. Røttene mine drar, har fått strekke seg helt til Solna altfor lenge nå. Men de gir aldri opp, en stund surrer de seg fast rundt en stein i Lainioälven eller ei bjørk ved foreldrene mine sitt hus. Holder fast og venter tålmodig på at jeg skal komme tilbake. Og det gjør jeg, gang på gang.

Jeg sløste bort krefter på å skamme meg i løpet av skoletiden, men røttene ventet, kroket seg fast, ankret opp for fremtiden, tenkte aldri å tillate at jeg slapp taket.

Ikke én gang under oppveksten skammet jeg meg for det tornedalske, antageligvis fordi jeg oppfattet det som mer svensk og dermed problemfritt. Det skulle drøye før jeg forsto at også tornedalingene hadde sin utsatthet og skam å streve med. Men den var aldri min. Og jeg forstår nå at jeg alltid identifiserte meg mer med det samiske. Delvis fordi den kulturen var mer enn et språk, så tydelig med alt sitt håndarbeid, med reinsdyr, joik og kofter, mens tornedalingene bare hadde språket som jeg ikke engang kunne. Men et språk er naturligvis ikke bare, det er tett forbundet med en identitet.

Foto

iStock.

Og meänkielien er tross alt også det som binder meg til røttene mine. Slik joiken hugger tak i meg, gjør meänkielien det samme. Når Meänraatio^[4] strømmer ut av høyttalerne, når låter på meänkieli gir meg sommerfugler i magen. Men like gjerne er det jo pappa, i samtale med noen på gården, som gir meg en sterk følelse av hjem og trygghet

Sansene mine påminner meg, forankringen finnes der, den er bare ikke helt lik den samiske, men ikke dårligere av den grunn. Jeg er dessuten sterkt forankret i stedet, i Soppero og Silkimuotka, og i det inngår både slekten og meänkielien. Den tornedalske identiteten handler helt enkelt om språk, slekt og sted for meg. Også den samiske identiteten min er selvfølgelig sterkt koblet til samme element

Hvordan det nå enn er, så bryr ikke røttene mine seg om det, de snurrer rundt i hverandre. Ikke behøver jeg å velge for min egen del, det har alltid vært andre som ville sette et stempel. Når jeg har hatt offentlige opptredener som forfatter, har jeg fått spørsmål om jeg er en ekte same. Jo da, de bruker ordet ekte uten engang å reflektere over det. Jeg forsvarer meg. Får en følelse av at 1930-årene fortsatt sniker seg inn. Hvem er du som kan stille meg det spørsmålet? Jeg kan bare svare at du bør vende blikket innover og finne ut hvor historieløsheten din kommer fra.

Jeg tenker på den tausheten som har eksistert for å beskytte kommende generasjoner fra å vite alt. Om nomadeskoler, arbeidsstuer, forsvenskningen og den fysiske og psykiske mishandlingen som rammet barn, både samer og tornedalinger, som skulle lære seg at opphavet og språket deres var noe å skamme seg over. Resultatet ble at språkene senere ikke alltid førtes videre til neste generasjon, men forklaringen uteble. Samisk og meänkieli ble helt enkelt de voksnes språk, og noen ganger ante vi på tonen at det som ble sagt var hemmeligheter. Men vi avslørte ikke at vi faktisk forsto en hel del.

Når jeg har hatt offentlige opptredener som forfatter, har jeg fått spørsmål om jeg er en ekte same.

Tausheten var en omtanke, muligens også en vilje til å glemme og gå videre. Men taushet skaper mellomrom, barn trekker feil konklusjoner, og skammen, sorgen og skyldfølelsen følger med som en skygge. Nesten som om den finnes i genene, som et minne man ikke burde ha.

Nei, det er ikke merkelig at jeg fikk en sterk rettspatos. Forklaringen er ikke bare én, det finnes flere. Igjen blir stedet en viktig faktor. Når man har vokst opp med en rumlende, underjordisk gruve rundt hushjørnet, med historiene fra gruvestreiken i 1969, og alltid blir minnet på betydningen til fagbevegelsen og kollektivet, og stadig går med en viss frykt for at LKAB^[5] skal gå ad undas og arbeidsledigheten ta livet av byen. Da formes man. Langt senere forsto jeg hva gruven hadde fratatt de samiske landsbyene i området, hvordan reineierne ble tvunget til å forlate stedene som alltid hadde vært deres.

Jeg tenker også på alle de gangene jeg reiste i bil mellom Kiruna og Soppero, og lukket øynene da vi passerte veiskiltene på samisk som noen hadde slått i stykker for å markere et hat.

Hvor skulle jeg som barn rette viljen min til å gjøre det riktige når verdenene kolliderte? Ikke visste jeg da at det var staten som hadde ødelagt, definert, tatt, gitt og etterlatt seg kaos. Nei, jeg forsøkte bare å navigere i det som fantes.

Så jeg ble journalist for å kunne granske og løfte frem urettferdigheter, med et håp om å gjøre det rette. Inn i redaksjonen kom en kvinne som kalte meg «lappjävel». Hun var fra Tornedalen, det visste jeg. Du kjenner jo etternavnet mitt, tenkte jeg, du vet at jeg også er som deg. Likevel står du her og vil krenke opphavet mitt.

Vi må se fremover, sies det. Men hvordan skal vi kunne se fremover når det nåværende ikke ser ut til å bli bedre? Når statens representanter sitter i Högsta domstolen og kaller samer for lapper? Da blir det ikke bedre. Men jeg skriver ikke dette for at noen skal synes synd på meg. Jeg skriver ikke bøker for at noen skal synes synd på oss. Jeg skriver fordi jeg skylder røttene mine det. Og det er en skyldighet som er uten skyld. Det er en skyldighet fylt av kjærlighet til det som har formet meg. Jeg skriver for at de som har unnskyldt og unnskylder all skade skal ta ansvaret sitt. Jeg skriver for at de uvitende skal vite.

Jeg tenker også på alle de gangene jeg reiste i bil mellom Kiruna og Soppero, og lukket øynene da vi passerte veiskiltene på samisk som noen hadde slått i stykker for å markere et hat.

Det finnes ikke noe som er verre enn å ha en rettspatos og ikke få rett. Slipp det! Det sier folk som ikke forstår. Det går ikke, det ville stride mot naturen min.

Det vanskeligste er å få rett om det fortidige for å kunne helbrede det nåværende. Så mange siler lekker, og jeg kan ikke tette dem alle.

Jeg ser ikke på meg selv som et offer. Tvert imot. Jeg har jo de sterkeste røttene som lar meg vandre i vei, men som aldri slipper taket, som passer på at jeg aldri mister fotfestet.

Og ikke skal jeg velge side. Jeg er begge deler.

Jeg er en Marainen.^[6] Jeg er en Laestadius.

Teksten er oversatt fra svensk av Thomas Reinertsen Berg. Den sto opprinnelig på trykk i antologien Inifrån Sapmi (Verbal Förlag, 2021).