Om hvalrossen Freya og lekene vi leker på land

Lesetid: ca. 12 minutter.­

Jeg står i en lekebutikk i Oslo sentrum. På veggen henger et elefanthode i plysj. Et trofé – et avkappet hode, men mykt – med hår i plastmateriale og fylt med vatt. Butikken er kjent for sine «riktige leker» - pedagogiske, miljøvennlige, estetiske. Men er dette elefanthode en «riktig leke»? Ja. Veldig riktig. Faktisk helt presis.

Men før jeg kommer frem til den konklusjonen, står jeg og kikker på veggen av trofeer i butikken og lar meg forundre. Hvordan kan det ha seg at trofeer av utrydningstruede dyr fremstår som et godt salgsprodukt rettet mot barn? Eller nærmere bestemt mot de voksne som kjøper dem til barna. På hvilken måte er en påminnelse om menneskets nesten ubeskrivelige egoistiske og hensynsløse oppførsel ovenfor dyrene regnet som et dekorativt element over sprinkelsengen?

De voksne utrydder dyreriket bille for bille, snabel for snabel. Bare mellom 2014 og 2017 ble over 100.000 afrikanske elefanter drept for støttennene sine. Rundt 1000 neshorn bøter med livet hvert år. For ett eneste kilo av dyrets horn må du punge ut med 60.000 dollar. Det er mer enn det du må betale for gull, diamanter og kokain. Det er anslått at handel med ulovlige dyr omsetter for 17 milliarder britiske pund i året. Løver lever også farlig. Det samme gjør tigre, gorillaer, orangutanger. Listen er sørgelig lang. Rikinger fra alle verdens land punger ut tusenvis av dollar for å få kjøpe et sjeldent skinn eller for å få et dyrehode på stueveggen. Aller helst kanskje, vil de skyte det selv for å kjenne seg uovervinnelig, for å minne seg selv om at mennesket står øverst i næringskjeden. Nå kan hele Norge også henge et hode på veggen; den 14. august 2022 ble Freya avlivet av Fiskeridirektoratet mens hun svømte i Frognerkilen.

«Leker avbilder voksenverdenen», skriver Roland Barthes i klassikerboken Mytologier, som utkom i 1957. Han sier at lekene får barnet til å akseptere alt – innen det en gang har begynt å reflektere over verden.

Så hva er vel mer riktig enn å henge et trofé av et stort pattedyr på barnerommet? Det er en fin introduksjon til hva vi mennesker faktisk gjør; vi hugger hodet av dyr, gjerne også utrydningstruede, for å pynte opp hjemme. Resten av kroppen, resten av de X kiloene med kjøtt, lar vi gjerne ligge og råtne. Eller vi piller ut de delene av dyrene vi mener skal gi bedre potens, kurere sjeldne sykdommer eller bringe hell og lykke.

Bare mellom 2014 og 2017 ble over 100.000 afrikanske elefanter drept for støttennene sine. Rundt 1000 neshorn bøter med livet hvert år.

«Lekene gir en beskrivelse av alt det de voksne ikke forundrer seg over; krig, byråkrati, det ubehagelige», skriver Barthes. «Det er for øvrig ikke så mye selve imitasjonen som er et tegn på at man avstår fra å stille spørsmål, men bokstaveligheten.» Barthes mener lekene bare er forminskede versjoner av de voksnes verden, vi behandler barn som små voksne, ikke som noe eget. Med lekene vi gir dem lærer vi barna å innrette seg som eiere av ting, som konsumenter, aldri som skapere, barnet skaper ikke verden, de bruker den, skriver han. «Man forbereder et liv uten spenning, uten overraskelser, uten glede. Man gjør det (barnet) til en liten tøffelhelt som ikke engang behøver å oppdage drivhjulene til voksenlivets årsakssammenhenger; de får dem aldeles ferdige; de behøver bare utnytte dem, de får aldri oppleve noen ting.»

Vold på veggen

Et dyrehode i plysj på veggen over vuggen – kanskje er det ingenting å henge seg opp i. Det er jo ikke en elefant, bare plysj-versjonen av en elefant. Der er jo ikke krypskytting, ikke ekte støttenner. Den voksne som kjøper plysjhodet har jo ikke bidratt til noen utrydning eller lidelse. Men hvorfor vil vi ha det der?

Mennesker lager plastgevær, lekemacheter, lekesverd og små dukker utstyrt med våpen så barna kan leke at de hugger hodet av andre. Da jeg var liten hadde jeg en liten giljotin til playmo-ridderborgen min. Gøy! Det er flust av spill hvor det er om å gjøre å drepe flest mulig på mest mulig kreativt vis. Veggpynt som imiterer vold mot dyr fremstår jo i dette lekeuniverset som et helt naturlig tilskudd til faunaen av voldsleker og tortur for de minste.

Samtalen om koblingen mellom voldsleker og virkelig vold har trallet og gått i flere ti-år. Futten har gått ut for lengst. Nei, å leke vold bidrar ikke til vold i virkeligheten, sier noen forskere. Jo, det gjør det! sier moralistene. Foreldrene klør seg i håret, det er jo rart at barnerommet fylles med pistoler og giljotiner, og at 8-åringen plaffer ned 50 skurker før middag når han gamer. Men barna vil visst ha dem, og ingen orker å være den sure megga som protesterer. Det holder jo barna opptatt med noe, og hva som helst for å få litt fred – så får de voksne tid til å lese avisen, der vi kan holde oss oppdatert med den ekte volden verden har å by på.

Nei, Barthes, som døde i 1980, ville neppe forundret seg hvis han vandret inn i lekebutikken og fant plysjtroféer av utrydningstruede dyr på veggen. 

Bybarnas fauna

En koalabjørn, en brunbjørn, en hund, en pingvin, et pinnsvin. På 1980-tallsbarnerommet hvor jeg vokste opp, var rommet først og fremst fylt opp av dyr i plysj. Alle hadde navn og som barn flest, var jeg opptatt av deres ve og vel. Jeg sang for dem og passet på at de ikke frøs om natten. Men bortsett fra (den ekte) katten Pønky og et par hamstre som fikk noen korte liv i min varetekt, utgjorde plysjfaunanen stort sett de dyrene jeg hadde nærkontakt med. For de fleste barn i sentrale strøk vekker selv et lite ekorn på strømledningen oppsikt.

I boken Why look at animals (1977) skriver John Berger om hvordan den industrielle revolusjonen skapte et brudd mellom dyr og mennesker.

Når menneskene fjernet seg fra landsbygda og strømmet inn i byenes fabrikker, var ikke dyrene lenger en del av folks hverdag. Den industrielle revolusjonen fjernet dyrene fra menneskets «første sirkel» skriver Berger, en avstand Berger allerede mente var for stor. Likevel skulle avstanden bli enda større, en avstand han mente at «corporate capitalism» har fullbyrdet. Det moderne mennesket nå er helt fullstendig avskåret fra dyr og deres livsverden.

Veggpynt som imiterer vold mot dyr fremstår jo i dette lekeuniverset som et helt naturlig tilskudd til faunaen av voldsleker og tortur for de minste.

Vi har blitt «urban strangers» sier han. Og med det har vi ikke bare mistet dyrene, vi har også mistet oss selv.  «Mennesket blir bevisst seg selv gjennom å gjengjelde dyrets blikk» skriver Berger. Tapet av dyrene har derfor ført til at vi har mistet evnen til å se oss selv.

Å møte blikket til et dyr er en spesiell opplevelse. I en dyrepark fikk jeg en gang øyekontakt med en ape som hoppet frem til meg der jeg sto utenfor buret. Vi stirret på hverandre – og jeg har aldri glemt det. Ja, selv bare å møte øynene til et husdyr, en katt, en hund – det er som å se inn i en annen verden som likevel er den samme som min. Jeg tenker på det når jeg ser inn øynene til schnauzer-valpen jeg har ved siden av meg nå. Hva tenker du om meg? Henter du pinner fordi du tror jeg synes det er gøy? Hva foregår bak den svarte pannepelsen din? Uten felles språk blir vi stående å se på hverandre.

Denne mangelen på språk har alltid skapt en avgrunn mellom dyr og mennesker, skriver Berger. Vi lever parallelle liv, men aldri på en slik måte som nå. Kanskje ikke rart da at vi lengter etter å gjenforenes? En lengsel som kosedyrene kan sees som et produkt av. Dyrene ble abstrakte for barna og behovet for etterligninger dukket plutselig opp. Myke bamser som forestiller dyr kom nettopp samtidig med industrialiseringen.

Fra naturtro til vill fantasi

Det aller første myke dyret skal visstnok ha vært en elefant – opprinnelig solgt som nålepute. Men damen bak nåleputen, den tyske Margareth Steiff, oppdaget etterhvert at barna tok til seg den lille tingen og brukte elefanten som leke. Hun fulgte opp observasjonen med å lage myke hunder, katter og griser og i dag – snart 150 år senere, er Steiff en stor internasjonal lekeprodusent, kjent nettopp for myke bamser.

Et annet mykt dyr som gjorde stor suksess var en katt ved navn «Ithaca». Patentert i 1892, og allerede den første julen solgte oppfinnerne 200 000 eksemplarer bare i USA. Likevel kom det virkelige store gjennombruddet for myke dyr til barn med Teddy-bjørnen. Oppkalt etter president Theodor Roosevelt, som hadde nektet å skyte en bjørn da han var på jakt.

I begynnelsen var kosedyrene mest mulig lik de faktiske dyrene. Bamsebjørnene hadde for eksempel lang snute, slik bjørner faktisk har. Og Ithaca-katten var visstnok så virkelighetstro at bønder visstnok brukte som muse-skremmer. Historiene om disse første lekene kan du lese deg gjennom den ganske fine gamle boken fra 1962, Toys through the ages, skrevet av Daniel J Foley, som jeg fant på biblioteket.

I dag har de myke lekene beveget seg lenger og lenger vekk fra naturen. Akkurat som oss. Bamsene har fått større øyne og korte snuter. Tenner og klør er fjernet. Selve bamsene fremstiller dessuten like gjerne fantasidyr som de representerer dyr fra naturen. De er lilla, sjokkrosa, knallgule. De har glitter og stjerner og regnbuer på magen, noen kan snakke (menneskespråk) og mange har fått på seg kjoler, tøfler, skjerf og hatt.

En av de som har tjent seg vilt rik på urealistiske dyrefremstillinger, fikk suksess med å gjøre bamseøynene gigantiske. Du har sikkert sett dem, de henger overalt, i bokhandlere, på bensinstasjoner, i lekebutikker: Beanie Boos. Ty Warner, grunnleggeren av Ty Inc. har blitt kalt «the Steve Jobs of plush». Kanskje forsto han, ved å lage de enorme øynene, at vi lengtet etter å bli sett av et dyr?

Det er forresten ikke bare i utseende lekene har fjernet fra naturen – det har de også i materialvalg. Da de kom, ble kosedyrene laget i naturlige materialer som ull, skinn og filt. De kunne bli fylt med trespon, ull eller annet materialet man hadde tilgjengelig. Øynene var i tre eller glass, eller sydd på i bomullstråd. Nå er det selvsagt ulike former for plast som gjelder. Og slik representerer kosedyrene på mange måter den virkeligheten vi lever i; syntetisk og fjernet fra naturen.

En giraff med bursdagshatt

Berger skriver om menneskets reise fra naturen, til å omskape seg selv til kultur. Det kan se ut som om vi i den prosessen har tatt dyrene med oss. Hvis ikke vi kan leve i skogen, skal ikke de det heller.

For i butikkvinduet hvor jeg står og kikker på plysjtrofeet av et løvehode sitter en gjeng med apekatter og drikker kaffe. Med seg i vinduscafeen har de en krokodille-kamerat, og ved siden av den igjen, sitter en elefant i et badekar og såper seg inn under dusjen.

I dag har de myke lekene beveget seg lenger og lenger vekk fra naturen. Akkurat som oss.

En giraff med bursdagshatt og en harepus med nattkjole, en pandabjørn med rosa svømmebriller som fisker etter ender i et oppblåsbart basseng og noen rever som holder te-selskap for en kanin.

Det samme gjør vi med kjæledyrene våre. Vi gir hunder og katter menneskelige navn, vi kjøper klær til dem og lar de sitte og se på tv i sofaen sammen med oss. Da jeg kjøpte et bur på finn.no til valpen min, sa han som solgte buret at hunden hans nå var en del av familien, og derfor kunne den ikke lenger sitte i bur når de kjørte bil.

Kanskje er det en kjærlighet i det, om enn misforstått – vi inkluderer dyrene i vårt samfunn, bare at vi glemte å spørre dyrene om de ville bli inkludert på den måten vi så gjerne ville inkludere dem. Kanskje ikke så rart, vi vet ikke lenger noe om naturen og de som lever der. Vi kjenner bare oss selv. «Vi er urban strangers.»

Dyrisk lengsel

Så kanskje ikke rart at barna hoppet i havet for å svømme med hvalrossen Freya (som vi selvsagt måtte gi et navn for å gjøre henne menneskelig). Det er jo det vi har lært – barn går til sengs med krokodiller og bader i badekaret med hvaler. I tegnefilmer og i bøker er dyrene søte og ufarlige, alle er gode venner. En bjørn og en panter er Mowglis bestekompiser i Jungelboken. I Disneys Løvenes konge er løvepappa besatt av å finne sin bortkomne sønn – i virkeligheten blir hannløvene jaget fra flokken når de er rundt 2.5 år gamle.

Det finnes uendelige eksempler på at måten vi presenterer dyr for barn er fullstendig virkelighetsfjern. I den lille boken Hvor er mammaen min av Chris Haugthon, utspiller denne scenen seg. «Å, kjeks og te er det beste jeg vet!» utbryter ekornet som har blitt invitert opp i ugleredet som takk etter å ha hjulpet ugleungen tilbake til mammaen sin. Lille-ugle falt ut av redet fordi den sovnet – men med god hjelp av sin nye venn, Ekorn, går det bra til slutt. I den virkelige skogen har ugla ekorn som del av sin matseddel, og ekorn jafser gjerne i seg et egg, dersom det skulle falle inn på menyen.

Berger skriver ikke om kosebamser. Men han skriver om hvordan det moderne mennesket har tillagt dyrene en uskyldighet de egentlig ikke har. Det er jo noe absurd i å fylle barns senger med krokodiller, løver og seler – dyr som i virkeligheten ville de slukt babyen din i et jafs – eller drept barnet med et luffeklask. Men selvsagt; fantasi og historier med dyrisk mytisk verden har alltid vært en del av menneskets repertoar. Dyrene utgjør en viktig del av mytene våre, alle religioner har dyr sentralt i sine fortellinger – ofte som hjelpere.

Men moderne myter – de finnes selvsagt de også. Så kanskje en av dem er denne: fortellingene vi forteller barna våre, om en verden hvor dyrene er glade og morsomme, de er venner med menneskene, med hverandre. Vi presenterer verden for barna slik vi ønsket den var selv – og kanskje er det er ikke for barna vi forteller disse historiene – de er for å berolige oss selv. Dette kunne jo også like gjerne vært en pekebok for barn: – Se, dette er salamiskiver, det er grisen etter vi har drept den og malt den opp. – Se, det er en hamburger med pommes frites, og det der, det er «M» for McDonalds. – Det er en parkeringsvakt, og det er kiwi-kjeden, der henter vi mat.

Menneskesjåvinisme og hvalross-haiku

Så da er vi tilbake til plysjtrofeene på veggen. Et trofé på veggen er en maktdemonstrasjon; jeg kan ta ditt liv og pynte stuen min med deg. I boken Naturfilosofi (2018) skriver filosof Sigurd Hverven at den vestlige etikkens felles kjerne er en grunnleggende «menneskesjåvisnisme». Akkurat som det mer kjente mannssjåvinisme som setter det maskuline høyere enn det feminine, uten annen begrunnelse enn at det maskuline er bedre, setter menneskesjåvinistene mennesket høyere enn alt annet i naturen på tilsvarende tynt grunnlag.

Slik blir plysjtrofeene den riktigste av alle leker; ikke myter om glade dyr som er venner med hverandre og med oss, menneskene. Det er sannheten. Vi dreper deg og henger deg på veggen. Men ved nærmere ettertanke er også aper i teselskap sannheten. Vi er glade i dyr, men bare på våre egne premisser. De må bi som oss, leke med oss, være søte for oss. Hvis ikke, dreper vi dem. Som vi gjorde med hvalrossen Freya. Hvis du ikke er morsom å leke med lenger, må du dø. Vi ødelegger ditt livsgrunnlag – men spiser du på fritidsbåten min, eller står i veien for min kajakkpadling – da vil vi ikke ha deg her lenger.

Vi glemte å spørre dyrene om de ville bli inkludert på den måten vi så gjerne ville inkludere dem.

Drapet på hvalrossen gjorde menneskesjåvinismen ubehagelig synlig for oss. De voldsomme reaksjonene verden over handlet nettopp om denne helt overtydelige symbolikken; vi dreper en hvalross fordi vi plager den så mye at den kan tenkes å bli aggressiv. I et øyeblikk frøs vi til. Drapet la seg på toppen av en allerede sterk endetidsstemning oppstått i cocktailen av en pandemi, krigen i Ukraina, tørke, hetebølger, økende mat- og strømpriser – det var nesten som om alt håp om å redde planeten døde med Freya.

«Den 14. august 2022 ble Freya avlivet av Fiskeridirektoratet i Frognerkilen. Begrunnelsen var at menneskers liv og helse kunne komme i fare.»

De to avsluttende setningene i Wikipedia-artikkelen om hvalrossen kan bli stående som et slags haiku-dikt over vår tid:

Leken hvalross

Plaget av mennesker

Hvalross må dø.

Så er det kanskje fint, alle vi som har vokst opp med vår plysjfauna; for når alle dyrene er utryddet, er bamser alt vi har igjen for å minne oss om hvordan verden en gang var – en verden vi egentlig allerede har glemt. Hvem trenger en levende hvalross, når vi kan ha plasttigre uten klør i sengen.