iStock.
Dropp sikkerhet – ta sjansen på å la barna være alene
Lesetid: ca 9 minutter
Moren min er typen som ofte gjenforteller de samme historiene for å fremme et bestemt livssyn eller moral. En av de er som følger: Da hun som nygift flyttet inn i en blokkleilighet ble hun etter hvert dus med en litt eldre kvinne. En dag de satt og drakk kaffe sa hun hemmelighetsfullt at hun ville vise min mor noe hemmelig. Hun fulgte etter henne inn på soverommet, og der, innerst i klesskapet, bak bunker av sokker og undertøy, trakk hun frem en eske. Og inni esken en mindre eske. Og inni den: En avkuttet finger! Neida, nå tuller jeg. Det var en diamantring. En enkel ring med én enkel diamant på midten. Min mor forstod at dette var det kjæreste hun eide, hennes glede og stolthet.
Så til moralen: Hvor mye glede tror du hun fikk av den diamanten? Innerst i klesskapet? Min mor fnyser og rister oppgitt på hodet. Min mor er spesiell nøysom type á la Ingvar Kamprad, men hun har heller aldri vært spesielt opptatt av materielle verdier. Hjemme hos oss tok vi sjansen på å bruke det vi hadde, både dyrt og billig. For min mor handlet det dypest sett om livsutfoldelse og å nekte å spare på gleden, tror jeg.
Jeg kom på historien om diamantringen her om dagen da jeg satt og sammenliknet vilkårene jeg selv vokste opp under med mine barns. Jeg ble født i 1983, med foreldre som straks fylte førti. Dette var midt i en brytningstid der flere og flere mødre var i full jobb, men før institusjonene hadde overtatt barnepasset. Det fantes mange ulike hybrider og løsninger rundt omkring. Noen hadde besteforeldre, noen dagmammaer og mange, som jeg, var nøkkelbarn. Det betydde at vi gikk rundt med husnøkkelen rundt halsen i et spiralkjede av plast. Jeg tror poenget var at vi ikke skulle måtte ta de av oss den ene gangen vi strakk nøkkelen til nøkkelhullet. Uansett: Etter skolen gikk vi hjem, låste oss inn i huset og passet oss selv. Jeg elsket den friheten! Å låse meg inn i et tomt hus og vite at i noen timer nå er det jeg som setter agendaen. Noen ganger hadde jeg med venner og noen ganger ble jeg med andre venner hjem. De avtalene fikset vi selv. Og jeg husker faktisk ennå den lettelsen jeg kjente, da vi fikk en presentasjon av skolefritidsordningen på skolen, og jeg innså at jeg ville bli for gammel innen den ble innført. – Stakkars, tenke jeg om kullet under oss.
Mine foreldre var som sagt godt voksne da de fikk meg, og da jeg har to eldre brødre, var de godt etablert i foreldrerollen. Avslappet og trygge. Og bare sånn passe interessert i meg og mitt. De var mye mindre involvert i detaljstyringen av mitt liv enn en del av de yngre foreldrene i samme kull. Det var særlig én av mødrene som styrte og stelte fælt syntes vi. Datteren, enebarn, måtte ringe med én gang hun kom hjem fra skolen for å bekrefte at hun var hjemme, og fortelle hva hun hadde spist i løpet av dagen, og bekrefte at hun skulle spise det de hadde planlagt til ettermiddagsmat. Skulle hun overnatte, ringte moren min foreldrene hennes for å få det bekreftet, og det var noen instrukser om mat hun likte og ikke likte og når hun pleide å legge seg osv. Vi lo litt oppgitt av henne alle sammen, hun ble oppfattet som lett nevrotisk. – Hun burde fått flere barn, så hun ikke fikk så mye tid til å bekymre seg, sa vi ofte. Det var en liten mistanke der om at all denne oppmerksomheten ikke kunne være bra for min venninne. Og heller ikke bra for moren. I dag er hennes foreldrestil helt standard. Hun var bare litt forut sin tid.
Jeg faktisk ennå den lettelsen jeg kjente, da vi fikk en presentasjon av skolefritidsordningen på skolen, og jeg innså at jeg ville bli for gammel innen den ble innført
Hva med våre mistanker? Tok vi feil? Tja. Nå skal man jo vokte seg for å ikke kaste barnet ut med badevannet (pun intended). Det var ikke alt som var bedre før. Ingen vil tilbake til tiden da man puttet babybagen i bagasjerommet (med baby!). Men det kan altså se ut som vi har nådd et metningspunkt. Det går faktisk an å bli for trygg, selv om det er det motsatte som alltid hevdes. Som min mor og historien om diamantringen handler det om livsutfoldelse og glede. Man kan dø av å snuble i sine egne ben, men betyr det at vi bør leve livet i en rullestol? Tryggheten må vektes mot den potensielle byrden innskrenkingen vil innebære.
Så tilbake til barna: Hvor mye er deres livsutfoldelse verdt? Det er et umulig regnestykke, og vi gjør det hele tiden. Det har foreldre gjort til alle tider. Resultatene har variert, og ofte er det ikke vi selv som velger variabler. Hvilke muligheter man har til å sikre og overvåke barna avhenger ofte av ressurser. I tillegg avhenger det av den kutymen og kulturen man er omringet av. Ingen oppdrar barn i et vakuum, og selv om man kanskje skulle ha mot og ork til å være en annerledes forelder, er det ikke alltid mulig.
Eksempel: For en tid tilbake spurte jeg min kanadiske mammavenn om de var like opptatt av å fylle barnas dager med fritidsaktiviteter i Canada som de synes å være i USA. Min venn trakk litt på det. - Ikke nødvendigvis noe mer enn her, sa hun. Og det var jo et poeng. For det er jo en trend i Norge også. I vår familie blir fire av fem ettermiddager i uken spist opp av fritidsaktiviteter. Og vi har satt en grense på to aktiviteter per barn. Min venns sønn deltok på fire: svømming, piano, kornett og breakdance. – Hjelpes meg! utbrøt jeg. – For en logistikk. – Ja, men det er faktisk mindre jobb enn å ha ham hjemme, forklarte hun. Også et godt poeng. For det er lett å gjøre narr av foreldre som frakter barna hit og dit og henger i stroppen for å tilfredsstille alle behov. Men hva er alternativet? Min venn forklarte at hennes sønn ble fort rastløs, og hadde et stort behov for fysisk aktivitet og lek. Men dagens foreldre kan ikke bare sende barna ut på let etter noen å leke med. Bygge en hytte i skogen. Ringe på og stikke av. De får ikke bare streife fritt i gatene. Og hadde de fått lov til det, ville de ikke funnet noen. Alle de andre barna er også på fritidsaktiviteter. Så min venn vil heller ha ettermiddager med kjøring og avtaler, enn en sønn som bruker henne som klatrestativ og lekekamerat hjemme i huset. Det forstår jeg godt.
iStock.
Frykt og økt fokus på sikkerhet har innskrenket barnas bevegelsesradius kraftig i løpet av tre til fire generasjoner. I en avisartikkel i The Daily Mail fra 2007, holdes familien Thomas frem som et typisk eksempel. Fra 1929 til 2007 har lengden på hvor langt familiens barn får gå alene blitt innskrenket fra ca. én mil til 200 meter. Familiens åtteåring deltar på masse fritidsaktiviteter, men han blir kjørt og hentet med bil. Det samme gjelder skolen. Kan vi ikke bare gjøre det på denne måten? Det er trygt og forutsigbart. Hva går tapt?
Ganske mye. For det første, er det ganske opplagt at dette involverer foreldrene på en måte våre egne foreldre gikk fri for. Altså er det mer jobb for foreldrene. For det andre er det stor forskjell på en voksenstyrt, organisert aktivitet, og barnestyrt frilek. Selv om førstnevnte er vel og bra, er det fremdeles de voksne som bestemmer og kontrollerer barna. De kan ikke finne på sine egne regler. Sitt eget univers. Og hvis det oppstår konflikter er det gjerne de voksne som mekler. Frilekens potensiale for vekst, kreativitet og mestring er i en annen liga.
Det finnes teknologi som lover å gi barn større frihet og foreldre trygghet. Tror vi. Det kalles overvåkning, og finnes typisk i form av en smartklokke. Det er lett å la seg forføre. Hvis man bare har penger til å kjøpe teknologien så slipper man å sitte og regne på balansen mellom sikkerhet og utfoldelse. I utgangspunktet synes jeg også det virket som en god idé. Men nå ser jeg at det i praksis for en stor del betyr at vi har små barn som går rundt med foreldrene rundt håndleddet. Første gang vi hadde besøk av en seksåring med smartklokke, overhørte jeg at hun snakket med moren inne på barnerommet. Det hadde oppstått en konflikt, slik det ofte gjør, og hun opplevde situasjonen som urettferdig. Og med et trykk var moren i rommet på høyttaler for oppdateringer, roe ned gemyttene og godsnakke til gjesten var fornøyd. Hadde hun ikke hatt klokken måtte barna ha løst situasjonen på egenhånd. Alternativt måtte hun kontaktet meg, en voksen som ikke var en forelder, for å få hjelp til å ordne opp. Hvor mange muligheter for mestring og vekst har blitt avverget etter smartklokkens inntreden? Kan det tenkes at en generasjon som har vokst opp med foreldrene rundt armen blir mindre og ikke mer trygge?
Hvor mye er deres livsutfoldelse verdt? Det er et umulig regnestykke.
Hva koster den konstante overvåkingen oss, prisen for en smartklokke satt til side? Hva går tapt? Feltet er så nytt og det endelige oppgjøret er ikke tatt, men mye tyder på at det er barna som betaler prisen. Vi vet at andelen ustrukturert tid i barnas liv er innskrenket kraftig. Vi vet også at livskvalitet henger tett sammen med hvor stor kontroll et menneske føler de har over sin egen tid og hvordan de vil bruke den. Depressive symptomer korrelerer på sin side med en tap av denne kontrollen. Så selv om forskningen ikke har gitt noen endelige svar, er det likevel en plausibel teori at økt overvåkning og kontroll av barn gir en økning av barn med depressive symptomer. Det er også noe intuitivt ved denne antakelsen. Å bli overvåket og detaljstyrt oppleves som invaderende, enten man er gammel nok til å forstå hva invaderende betyr eller ei. Og det sender et lydløst signal om at verden er farlig og at man ikke er kapabel til å håndtere den.
Hva med foreldrene? Hvilken pris betaler de? I et informasjonssamfunn som drives fryktbaserte klikk, er det lett å konsumere angsten ukritisk. Man trenger ikke være spesielt nevrotisk anlagt for å tro at det er en del av foreldrerollen å vite hvor ditt barn er til enhver tid, og hva det gjør. En glipp kan få fatale konsekvenser. Limabønner, jerntabletter, salt og sølepytter er potensielt dødelige. Å gå glipp av viktig informasjon er potensielt dødelig. Derfor fremstår det som livsviktig å konsumere så mye informasjon som mulig, så mange farer som mulig. Å være uinformert kan resultere i omsorgssvikt. Og hva ville være poenget med all informasjonen om vi ikke passet på barna hele tiden? Prisen foreldre betaler, ut over å bli fullstendig utslitt, er at gleden ved foreldreskapet erstattes av frykt. Og vi går glipp av gleden ved å se barnas iboende kompetanse og evner få utfolde seg fritt.
Som med alle store trender finnes det en motbevegelse til den fryktbaserte foreldrestilen. En av de mer kjente er Free-range parenting, frittgående barn. På samme måte som med hønene antar disse foreldrene at det både er bra og naturlig at barn får bevege seg fritt, uten for mange restriksjoner. «Frittgående foreldre» er også opptatt av å avkle myter og trusselbilder foreldre får servert av mediene. Frykt selger, og foreldre får presentert et nyhetsbilde der sjeldne tragedier og ulykker er overrepresentert. Dermed blir vi dårligere til å vurdere risiko. Det er for eksempel ikke uvanlig at en forelder er mer redd for å la et barn vente alene i bilen mens de handler, enn det de er for å kjøre bilen med barnet til butikken. Redselen for kidnapping sitter i ryggmargen etter å ha lest og sett reportasjer om alle foreldres verste mareritt. Men det er ikke en fornuftig redsel. Risikoen for å havne i en bilulykke er enormt mye større enn den for kidnapping. Men vi lar frykten trumfe statistikken. Når det kommer til barna våre, er vi i følelsenes vold. Og når noen forteller oss at de er i konstant fare, klarer vi ikke gjøre annet enn å klamre oss fast og henge på de som klegg.
Eller? Det finnes som sagt motbevegelser. Det er mulig å gjøre opprør. Men det er tungt å snu denne skuta alene. Det kreves som kjent en landsby. Og hvis hele landsbyen opererer med båndtvang, krever det mot å kaste lenkene. Man bygger ikke en barndom alene. Barn trenger barn å bryne seg på. Oppropet for mer frittgående barn overlapper med skjermopprøret: de foreldrene som vil innskrenke eller eliminere barnas skjermbruk. For hvor putter vi barna når vi ikke kan slippe de ut? Og hvor henter vi skremselspropagandaen? Skjerm, overvåking og frykt er uløselig knyttet sammen, og skjermskeptikere er naturlige allierte. De dårlige nyhetene er at på den andre siden av bordet sitter en rekke techgiganter og kommersielle superkrefter. De tjener penger på at barna våre sitter inne og at foreldreskap drives av frykt. Men hva er alternativet? Det er våre barns barndom som står på spill. La barna være!
Anbefalt videre lesning: Kim Brooks: Small animals. Raising children in the age of fear (2018), Tom Hodgkingson: Why Ignoring Your Children Will Make Everyone Happier (2019), Bjørn Gabrielsen: Skjermslaver (2020).