Ikke bare barnemat

­Temaet i Samtiden 4-2022 er «Barn: berikelse og belastning». Alle artiklene om temaet kan leses her.

Heidi Bøhagen er litteraturviter, skribent og programansvarlig ved Litteraturhuset i Bergen.

Foto

Litteraturhuset i Bergen

­«Mamma, jeg er sulten». Min sønns medelev ser bedende på moren i garderoben.

«Ok. Ta noe i hånden mens vi går inn», sier hun. Gutten hopper opp på benken og fisker ut matboksen av skolesekken. Den er proppfull, og noe av innholdet faller ut. Han plukker opp og trykker lokket på igjen. Jeg rakk å se en liten klase druer, agurk, to halve polarbrød, en poseyoghurt, smoothieflaske og en porsjonspose kjeks. Gutten løper forbi meg mens han setter tennene i en eplebåt. Blikket til sønnen min henger fremdeles på sekken til klassekameraten. Hans egen sekk inneholder en plastboks med to brødskiver som er klistret sammen med prim. Jeg reagerer med ryggmargen, først en bølge med dårlig samvittighet, deretter indignasjon og til sist en etterdønning av fortvilelse. Hvordan kom vi hit?

Jeg er en foodie. Jeg elsker å lage mat, nesten enda mer enn å spise den. Jeg får et kick av å dandere maten i estetisk imponerende oppsatser, sette den sammen til små stilleben. Det er noe med det konkrete resultatet, å få lage noe med hendene, og deretter dele det med andre, som utgjør kjernen i gleden. Jeg var altså den perfekte kandidat til å bli en matpakkemamma da jeg selv fikk barn, en sånn mamma som lager matpakker i små puttekasser og gjør hver lunsjpause til en skattejakt. Det viste seg imidlertid at barnehagen vår serverte varmlunsj og min matpakkekarriere ble skrinlagt før den hadde begynt.

Det kan virke latterlig med mødre som står og smører brødskivene så de ser ut som Mikke Mus. Det kan være mer nyttig å spørre seg: Hvordan ble matpakkenen kamparena?

Så kom pandemien. Matservering ble en smitterisiko. Barna ble oppdelt i kohorter og jeg så min anledning til å skinne. Je suis matpakkemamma! Men jeg la merke til barnehagebestyrerens formaning: Ikke lag fancy matpakker med masse forskjellig. Barna blir bare forvirret av det, og bruker lunsjen på å stirre ned i matboksen i stedet for å spise. Jeg arkiverte kommentaren under “umoderne”, gikk hjem og meldte meg inn i Facebookgruppen “Matpakkemamma!!” (sic). Dette er en lukket gruppe med 52 000 medlemmer, der man poster bilder av dagens matboks for skryt og inspirasjon. Litt som dagens outfit på en moteblogg.

Foto

Tim Harding.

Anti-matpakkemor

For en vekker denne facebook-gruppen ble! Jeg var fullstendig uvitende om både omfang og dedikasjon i denne subkulturen. Og hvor harde fronter det var i undergruppene. Jeg var på let etter tips og inspirasjon, men følte jeg hadde tatt steget over i dark web. Og jeg ble radikalisert. Fra å være en matpakkemamma in spe, ble jeg en dedikert antimatpakke-mor.

Hva skjedde? Det startet ikke så verst. Jeg skrollet gjennom poster med grove bananlapper, utstikket frukt og grønnsaksstaver. Greit nok, selv om jeg ble sittende og lure litt på hva som skjedde med maten på utsiden av formene. De kastet den vel ikke?Etter hvert som jeg leste kommentarfeltene forsto jeg at temperaturen var høy, og mye sto på spill. Men hva? Var det ikke bare matpakker vi snakket om her? Så forsto jeg det. Jeg stoppet ved et bilde av en mattermos ved siden av en liten boks med pastaskruer og to rundstykker. Posten fortalte følgende:

– I dag er det tomatsuppe som varmmat i lunsjen i barnehagen. Jeg har laget tomatsuppe fra bunnen og sender med fullkornspasta som de koker i barnehagen. Rundstykkene er hjemmebakt med speltmel. Alt økologisk. Mine barn skal ikke måtte spise posesuppe og kjøpebrød.

Man snakker om radikaliseringsøyeblikk, og jeg tror dette var mitt. Fra å se matpakkene som åsted for kreativ utfoldelse og matglede, forsto jeg at de oftere er et statussymbol. Jeg tenkte med gru på både de overarbeidede barnehageansatte som skulle lage et spesialtilpasset måltid og på dette barnet, som enten direkte eller indirekte, fikk beskjed om at maten de andre spiste ikke var bra nok for hen. Uten å krisemaksimere, kan vi vel anta at slike signaler ikke skaper de mest empatiske, veltilpassede voksne?

Demokratisk lunsj

– I Finland satt vi sammen i kantinen i lunsjen og spiste varmmat. Alle spiste den samme maten. Det synes jeg var så demokratisk og fint.

Frisøren min, Frida, fra Finland har små barn på alder med mine, og når hun klipper meg snakker vi ofte om kulturforskjellene på finsk og norsk barneoppdragelse. Det er veldig interessant. Visste du for eksempel at i Finland er det litt farlig å gi for mye leverpostei til barn, mens her i Norge smører vi leverposteiblingser som om det ikke fantes noen morgendag? Kommentaren om den demokratiske lunsjen traff meg rett i mellomgulvet. Den satte ord på ubehaget fra matpakkemammaopplevelsen. Selvfølgelig! tenkte jeg. Som alt annet handler også dette om klasse og kapital.

Abid Raja gikk i løpet av barndommen fra å se brødskivene med sjokade og nugatti som stas, til et tegn på foreldrenes mangelfulle omsorg og integrering.

Da jeg var barn, besto matpakken av to brødskiver omsluttet av matpakkepapir. Pålegget varierte noe, leverpostei, kaviar, ost, men vi spiste brødskivene våre med skolemelk, mens vi hørte på at læreren leste høyt fra en bok. Jeg er 40 år, men det kjennes som en evighet siden i matpakketid. Noen av oss hadde kanskje fått skrevet navnet utenpå med et smilefjes til sist, men det var ingen som hadde mini pannekaker, müslibar eller en lapp med en tegning og “elsker deg”. Matpakken var bare en matpakke.

Siden den gang har arbeidslinjen med to foreldre i fulltidsjobb, barn i barnehage og på SFO blitt støpeskjeen samtidens familie formes i. Tidsklemma er blitt en selvfølgelig del av hverdagen. Arbeid som tidligere ble gjort av husmor er nå en ball vi har kastet opp i luften uten at noen har ledige hender til å ta den imot. Legg til økt globalisering og en eksplosjon av masseprodusert, masseprosessert mat, så er forholdene lagt til rette: Matpakken vokser fram som en arena for prestasjon og kompensasjon. Den blir en markør for klasse, og en måte for foreldrene å gi omsorg uten å faktisk være til stede. Det landet i verden som har flest matpakkemammaer, og den mest avanserte matpakkeestetikken, er Japan. Her er det ikke uvanlig at skolen kårer dagens eller ukens beste matpakke. Uten sammenlikning for øvrig styrker det mistanken om at tidsklemme, arbeidsliv og matpakke- prestasjoner henger sammen. Som mange vet er Japan også kjent for sitt brutale arbeidsliv.

Foto

Tim Harding.

Matpakkenes sosiale forskjeller

At økte sosiale forskjeller etter hvert kan leses ut fra matpakkens innhold, har ikke gått upåaktet hen. I enkelte kommuner i landet er det blitt utarbeidet skriv med anbefalinger og regler for hva man skal pakke i matpakken. Hovedformålet er å hindre at barn fra mindre ressurssterke hjem har med seg mat av dårlig kvalitet. Vi snakker masseprossesert med høyt innhold av sukker. Mens barna fra ressurssterke hjem har en pakke som bugner av sunne og hjemmelagde alternativer. Intensjonen er god, men effekten kan både bli at ansatte føler seg som matpakkespioner som skal håndheve matpakkereglene, og barna selv kan bli mer skamfulle for å ha “feil” matpakke. Abid Raja gikk iløpet av barndommen fra å se brødskivene med sjokade og nugatti som stas, til et tegn på foreldrenes mangelfulle omsorg og integrering. (Fra boken «Min skyld».)

Her ser vi at inkluderingsperspektivet overlapper med ernæring. Og det er selvfølgelig en viktig dimensjon. I Matpakkemamma!! er det helt tydelig at estetikken i seg selv ikke er nok for å få toppscore. Det hjelper ikke å lage gøye matpakker hvis den ikke er sunn. Mang en kommentarkrangel har startet fordi noen har avbildet en matpakke med en eventyrsjokolade eller kanelsnurr i en av de mange lommene. Noen kjenner behov for å fortelle hvor skadelig sukker og hvetemel er for en kropp som vokser, andre mener det ikke er så farlig. Den tredje gruppen kjefter på de som kjefter fordi de kjefter. Det er hard selvjustis.

Muldvarper blant matpakkemammaene

Når man logger inn på gruppen i dag er det første som møter deg en kommentar fra admin. Her fortviler hun over å ha brukt store deler av sommeren på å slette negative innlegg og kommentarer. Det er tydelig at temperaturen ikke har sunket siden jeg meldte meg inn. Og den er tydeligvis blitt infiltrert av muldvarper. Folk som meg, som er skeptisk til hele matpakke-bevegelsen, og noen av dem poster ironiske og latterliggjørende innlegg. Typisk et bilde av en tørr skive med svett ost eller to knekkebrød klappet sammen. Du skjønner tegningen. En motbevegelse, en anti-estetikk. Men administrator er raus, og etter å ha delt sin fortvilelse lister hun opp følgende retningslinjer til medlemmene:

Om noen har lyst å stikke ut agurkstjerner – la dem.

Om noen har lyst å vise bare to brødskiver med ost og salami – la dem.

Om noen har lyst å vise en innkjøpt salat – la dem.

Dere er alle like mye verdt.

Nå skulle man kanskje tro, gitt mitt ståsted, at jeg heiet på sabotørene. At jeg koste meg med ironien. Men det gjør jeg i grunnen ikke. Som feminist har jeg innarbeidet en ryggmargsrefleks mot å delta i latterliggjøringen av arenaer som tradisjonelt sett har tilhørt den feminine sfæren. Med god grunn. Det er svært ofte krefter i spill som man gjør lurt i å undersøke litt nærmere før man kaster seg på sarkasmen. Selv om matpakkemammaene smører matpakken, kan de også være brikker i et større spill. Det kan virke latterlig med mødre som står og stikker ut agurkskivene eller smører brødskivene så de ser ut som Mikke Mus. Men de er drevet av kjærlighet. Framfor å håne kan det være mer nyttig å spørre seg: Hvordan ble det slik? Hvordan ble matpakken en kamparena?

Dels er det nok den nevnte tidsklemmen, ironisk nok. Og dels er det en kombinasjon av vår tids besettelse med både barn og mat. Barna våre er blitt verdens viktigste mennesker og vårt forhold til mat og ernæring et av livets sentrale spørsmål. Hva slags ernæring vi velger å servere verdens viktigste mennesker er derfor blitt en svært viktig del av foreldreoppdraget. Et valg som signaliserer både hvor vellykket du er som forelder, hvor mye kunnskap du besitter og hvor glad du er i barnet. Det er en potent cocktail. Og det er lett å la seg rive med.

Matpakkeopprør fra kjøkkenbenken

– Barnehagen sa jeg måtte ha litt flere farger i Annas matpakke. Barn liker farger, forklarte de. Men Anna liker best brødskive med leverpostei og brunost. Det er bare brunt og beige.

Min mammavenn lo litt oppgitt. Jeg lo også. Men jeg tipper hun tok det til seg. Det hadde jeg gjort. Vi har så liten motstandskraft som foreldre. Også dette er skrudd til i vår tid. Det er så mange arenaer å prestere på, så mye som er komplisert som tidligere var enkelt. Så mange bevisste valg som skal tas. Og så mange fortellinger om hvor galt det kan gå når man velger feil. Selv om jeg bedriver et lite matpakkeopprør fra kjøkkenbenken, hender det jeg sender med både yoghurter, frukt og grønnsaker som jeg vet barna vil sende i retur. Men jeg gjør det for syns skyld. Så skolepersonalet skal se at jeg ikke er lat eller uvitende. Men barna mine spiser fremdeles bare brødskivene, og jeg plukker ut igjen restene og hiver det i komposten.

Fra å se matpakkene som et åsted for kreativ utfoldelse og matglede, forsto jeg at de oftere er et statussymbol.

Et innlegg jeg satte stor pris på i Matpakkemamma!! var postet av psykolog Asle Halvorsen. Det var en tekst han hadde skrevet etter selv å ha deltatt på et foreldremøte i barnehagen med en ernæringsfysiolog. Ernæringsfysiologen brukte flere timer på å forklare hvordan foreldrene skulle komponere den perfekte matpakken. Halvorsen skriver at foreldrene var anspente, stilte mange spørsmål og var redde for å gjøre noe feil. Halvorsen, som selv behandler pasienter med alvorlige spiseforstyrrelser, tok til sist ordet på møtet og sa at det viktigste han kunne bidra med, var å fortelle de andre foreldrene at dette ikke var så viktig. Altså, at mat ikke er så komplisert, og at overfokus på barn og kosthold kan ta tid og krefter fra andre kjekke ting man heller kunne gjort. Han skriver for øvrig også at «verdensmesterskap i matpakke» handler om foreldrenes behov, ikke barnas. Det tror jeg han har rett i.

Så hvor går veien videre? Hvem skal megle i matpakkekrigen? Hvordan får vi våpenhvile? Hele denne teksten er selvfølgelig et innlegg i kampen for gratis skolelunsj. Varm lunsj. I en kantine. Der alle spiser den samme, sunne skolematen, uten fiksfakserier eller annet tilbehør enn samvær og samtale over maten. Ingen skjermer. Under dagens skolelunsj er det nemlig helt standard at barna er plassert foran en TV-skjerm og blir bedt om å ikke snakke. Da hjelper det ikke om matpakkemammaene har anstrengt seg aldri så mye. Det er ikke bra nok for barna våre.

Denne teksten sto originalt på trykk i Samtiden 4-2022.