Hvorfor ikke gi barn rett til å stemme?

­Temaet i Samtiden 4-2022 er «Barn: berikelse og belastning». Alle artiklene om temaet kan leses her.

Stortingets makt utgår fra folket. Ved valg av den lovgivende forsamlingen er utgangspunktet derfor at hele folket skal ha rett til å delta: Stemmeretten må være «allmenn».

Hva betyr det? Da kravet om allmenn stemmerett først ble reist i Norge på midten av 1800-tallet, ble det tatt for gitt at det var gode grunner til å holde halvparten av befolkningen utenfor. Som ordet tilsier, omfattet kravet kun alle menn. Det gikk imidlertid ikke mange år fra da kvinnebevegelsen begynte å utfordre grunnene for deres ekskludering, til de ble forkastet. Snart sluttet vi også å nekte mottakere av fattigdomsunderstøttelse å delta i valg. I sommer opphevet Stortinget § 53 i Grunnloven, som åpnet opp for å kunne straffe domfelte ved å ta fra dem retten til å stemme.

Ved stortingsvalget i 2021, var det likevel 1 111 690 norske borgere som fortsatt ikke fikk lov til å være med å velge deres politiske representanter. Det er omtrent 20 prosent av befolkningen, flere enn andelen stemmeberettigede borgere som valgte å avstå fra å delta. «Allmenn» stemmerett betyr i dag at alle borgere over en viss alder har rett til å stemme. Er vi sikre på at vi har god nok grunn til fortsatt å ekskludere alle dem som i lovens forstand er barn?

Modenhet og stemmerett

Det er et tankekors ved prinsippet om en stemmerettsalder at det er vanskelig å rettferdiggjøre uten å vise til mange av de samme begrunnelsene som før ble brukt til å holde andre grupper utenfor. I liberalismens første århundre, da kun noen borgere hadde rett til å stemme, forestilte man seg blant annet at deltagelse ved valg forutsatte en viss form for kompetanse. Den første grunnen som nok intuitivt rettferdiggjør vår stemmerettsalder for mange, er at barn under 18 år er politisk umodne.

Nå er det sikkert mange 16-åringer som er langt klarere for å stemme enn mange 18-åringer. Det er likevel rimelig å anta at eldre tenåringer generelt er mer kunnskapsrike enn yngre tenåringer. Forhåpentligvis utvikler man seg også emosjonelt i løpet av disse årene. Det mer grunnleggende spørsmålet er om dette er et legitimt grunnlag for diskriminering.

Overgangen til den demokratiske ideen om en allmenn stemmerett innebar nettopp å forkaste tanken om et kompetansekrav.

Det er det ikke i forhold til noen andre grupper. Ikke bare ville vi stilt oss likegyldige til forskning som hevdet å vise at kvinner faktisk hadde mindre kunnskap om politikk enn menn (eller omvendt), men for eksempel har mennesker med ulike psykiske utviklingshemninger stemmerett. Eldre mennesker med demens har stemmerett. Selv om man blir satt under vergemål etter at man er fylt 18, og dermed rettslig umyndiggjøres, mister man ikke stemmeretten. Og trenger man hjelp med å stemme, har man krav på det.

Overgangen til den demokratiske ideen om en allmenn stemmerett innebar nettopp å forkaste tanken om et kompetansekrav. Hvorfor skulle det være greit å holde fast ved denne akkurat når det gjelder barn under 18 år? Hvordan kan vi forsvare at vi nekter akkurat dem retten til å stemme fordi de mangler kunnskap eller ikke er modne nok?

Kan det være at vi er redde for at om vi skulle gi barn retten til å stemme, da måtte vi også gi dem andre rettigheter, som retten til å kjøre bil, retten til å ha sex med voksne og retten til å inngå avtaler og disponere over egne formuer? Det er en reductio ad absurdum vi heldigvis slipper å bekymre oss for. For disse rettighetene er betinget av legitime krav om kompetanse. I motsetning til stemmeretten kan man miste disse hvis man er syk, full, eller hvis man blir satt under vergemål.

Foto

Hanne Berkaak, Byhands.

Ønsker barn å stemme?

Det er andre grunner til at de fleste finner en stemmerettsalder naturlig. Ønsker barn å delta i valgprosessen? Da forslaget om å senke stemmerettsalderen ble fremmet i sommer, diskuterte Stortinget hva slags innvirkning det ville hatt på valgdeltakelsen. Andre er bekymret for at barn under 18 år altfor lett vil la seg påvirke av sine foreldre. Hvis barna bare vil stemme det samme som foreldrene sine, er det noen vits i å gi dem retten til å gjøre det selv?

Det er noe grunnleggende rart ved å skulle nekte barn stemmerett basert på en frykt for at de ikke vil benytte seg av den. Hvem som skal ha rett til å stemme, kan ikke være avhengig av hva som vil gi oss best valgstatistikk. Men selv om vi aksepterer premisset som ligger til grunn for bekymringen: Forskningen på valgdeltakelse og interesse for politikk er langt fra entydig. Da Østerrike tillot 16 og 17-åringer å delta, konkluderte forskere med at det var lettere å få dem til å stemme enn 18- til 21-åringer.^[1]

Studier fra Danmark har i tillegg vist at sannsynligheten for at foreldrene deres benytter seg av stemmeretten, øker når barna får stemmerett, antageligvis fordi de ønsker å gå foran som et godt eksempel.^[2] Å stemme ved valg er dessuten noe vi må innarbeide som en vane. Er de turbulente siste tenårene de beste årene å etablere denne vanen? Kanskje vil det være en fordel å heller begynne tidligere, når flere barn fortsatt går på skole og bor hjemme hos foreldrene sine, og lettere vil la seg påvirke til å begynne å stemme?

De siste årene har minnet oss på at barn mye yngre enn 18 år er motiverte nok og i full stand til å benytte seg av dem.

Det bringer oss over på den andre bekymringen. Vil ikke barn under 18 år være for påvirkelige? Hvordan kan vi være trygge på at deres eventuelle stemmer vil være deres egne?

Svaret er selvsagt: Det kan vi ikke. Men her igjen er forskjellene mellom barn og voksne mest sannsynlig overdrevet. Hvor selvstendige er egentlig du og jeg i våre valg? Igjen er det også verdt å minne om at nettopp denne type begrunnelse ble brukt for å nekte kvinner stemmerett. Kvinner, ble det tenkt, vil stemme det samme som mannen deres. Var det da noen vits i å gi dem retten til å gjøre det selv? Tankegangen var like gal som den var pervers. Og hvis det var perverst å nekte kvinner stemmerett av frykt for at andre i praksis vil ta den fra dem, hvorfor skulle denne begrunnelsen være gyldig i barnas tilfelle?

Ekskludering eller utsettelse?

Det er en forskjell på aldersbasert diskriminering og diskriminering basert på for eksempel kjønn, religion, rase, eller klasse: Barndommen er et stadium av livet. Det er mulig å hevde at en stemmerettsalder ikke innebærer å nekte noen barns rett til å stemme, den må i stedet forstås som en utsettelse. Det er en distinksjon av en viss betydning. Stemmerettsalderen vil nok aldri rage høyt oppe på listene over verdens urettferdigheter.

Å støtte seg på denne distinksjonen, er imidlertid å gå langt i å benekte barnets politiske identitet. Sett fra ett perspektiv er det aldri de samme personene som holdes utenfor; ingen forblir et barn for alltid. Sett fra et annet, er det alltid de samme menneskene vi ekskluderer: barna. At barn har selvstendige perspektiver og legitime politiske interesser, erkjenner vi for eksempel ved at vi beskytter barns rett til å ytre seg fritt, organisere seg og demonstrere i gatene. Viktigheten av å beskytte disse rettighetene er nedfelt i FNs Barnekonvensjon, og de siste årene har minnet oss på at barn mye yngre enn 18 år er motiverte nok og i full stand til å benytte seg av dem.

La oss likevel si at vi vedgår at det er en forskjell på aldersbasert forskjellsbehandling og annen form for diskriminering: I seg selv rettferdiggjør ikke denne forskjellen stemmerettsalderen. Forskjellen innebærer bare at andre hensyn kan spille inn i vurderingen av stemmerettsalderen enn i vurderingen av andre former for innskrenkninger av stemmeretten. «Utsettelsen» av stemmeretten må fortsatt rettferdiggjøres. Når det gjelder barns rett til ytringsfrihet og organisasjonsfrihet, er vi enige om at en slik utsettelse ikke kan rettferdiggjøres. Er hensynene som taler imot å la barn gi uttrykk for deres perspektiver og deres politiske interesser ved valg så mye sterkere?

Foto

Hanne Berkaak, Byhands.

Hva er det vi er så redde for?

En tanke som går igjen i bekymringene ovenfor, er at det på en eller annen måte ville kunne være skadelig for demokratiet om barn under 18 år fikk lov til å stemme. Kan man virkelig mene at landets ledere skal velges av 12-åringer? 6-åringer? 2-åringer?

Blant kritikere av stemmerettsalderen er det uenighet om den bør fjernes helt. Noen holder fast ved et slags kompetansekrav, evnen til å uttrykke en preferanse, for eksempel, og foreslår en stemmerettsalder på 6 år. Andre hevder at barn som ikke har denne evnen, uansett ikke ville klart å levere gyldige stemmesedler hvis de skulle forsøke, og mener derfor at stemmerettsalderen like godt kan oppheves. Uansett er frykten for at barna plutselig skal sitte med makta ubegrunnet; spørsmålet er ikke om politikere ene og alene skal velges av 12-åringer, men om de også skal måtte forholde seg til hva 12-åringer ønsker seg for landet sitt.

De demokratiske fordelene ved dette er åpenbare. For det første vil vi for første gang leve opp til ideen om en allmenn stemmerett. For det andre har vestlige demokratiers befolkninger, siden de gjorde stemmeretten «allmenn», blitt betydelig eldre. De fleste har også i flere tiår ført politikk, være det miljøpolitikk eller boligpolitikk, som reflekterer denne majoritetens kortere perspektiver og tjener deres økonomiske interesser. Å gi barn stemmerett vil være én måte å utjevne en urettferdig ubalanse på.

Den kanskje største frykten ved å fjerne stemmerettsalderen, eller senke den til 6 år, er at det er vanskelig å vite hva konsekvensene vil være. Det er forståelig at denne usikkerheten virker avskrekkende. Men det er verdt å nevne at flere kommentatorer de siste årene har tatt til orde for at nettopp denne usikkerheten i stedet bør forstås som en tredje demokratisk fordel.

Vestlige demokratiers befolkninger, siden de gjorde stemmeretten «allmenn», har blitt betydelig eldre.

Folkestyre skal innebære en grad av uforutsigbarhet. De siste årene har vestlige demokratier blitt mer og mer fastlåste. Systemene synes ikke å makte å bringe ting under politisk kontroll; den ene politikeren etter den andre har kommet til makten på et løfte om å gjøre ting annerledes, men alt vi alltid får, er mer av det samme. Når flere og flere velgere har mistet troen på at fornyelse er mulig, er dette i seg selv et demokratisk problem. Å utvide stemmeretten har sprøytet litt uforutsigbarhet inn i foreldete demokratier
tidligere, vi har fortsatt muligheten til å oppnå dette i dag ved å fjerne eller senke stemmerettsalderen.

En av dem som har argumentert i disse baner er David Runciman, professor i politikk ved Cambridge University, mer kjent som programleder i den nå avsluttede podkasten Talking Politics. Vi ekskluderer bare barn, mener han, fordi «det er sånn det alltid har vært». Vi er så vant til at barn ikke har rett til å stemme, at det er vanskelig å ta et forslag om å gi dem denne retten seriøst. Den vanligste reaksjonen han får, forteller Runciman, er vantro.^[3]

Om vi tillater oss å tenke etter, blir det imidlertid vanskeligere og vanskeligere å se verken fornuft eller rettferdighet i dagens stemmerettsalder.

Denne teksten sto originalt på trykk i Samtiden nr. 4, 2022.