Hva er «å få» barn?

­Temaet i Samtiden 4-2022 er «Barn: berikelse og belastning». Alle artiklene om temaet kan leses her.

Så var det over. Plutselig flyr de, en etter en, ut av redet, kaster loss. Barndommen er som en gjenglemt smokk på badestranden fra fjorårets sommer. Og jeg sitter tilbake og undres. Hva var dette? Hvem var disse som kom ut av meg og inn i livet mitt. Da skjelettet deres ble dannet, ble neglene mine dårlige
og håret mitt flisete fordi de trengte B-vitaminer og kalk til å bygge sin egen kropp. Så presset jeg dem ut gjennom blod og vann under en så stor smerte at jeg trodde jeg skulle dø. De utvidet repertoaret mitt for hva det var mulig å føle av glede og bekymring, og satte seg fast som bolter i hjertet. Og så flyr de av gårde − tilsynelatende uten tanke på at de river ut trevler av hjertet mitt i samme øyeblikk. Å få barn handler om kontinuitet, om kontinuitet gjennom brudd. Avkommet mitt er, og er ikke, en del av meg selv.

Hva er å få barn? Antakelig opplever vi spørsmålet som absurd fordi vi oppfatter svaret som opplagt. Det er bare noe som ER. Det er livet selv. Og det er mye som tyder på at det bare er ren natur. Det er sex og blod og gørr og kjøtt og kropp og melk. I høst har jeg sett to forestillinger hvor dette ble tydelig. Først kinofilmen Utvandrerne av Erik Poppe, hvor fødselen skildres direkte, blodig, rått og brutalt. Barnet plasker ut som en tung og våt bylt på gulvet. Og slik er det jo. Og dernest teaterstykket Kristin Lavransdatter, regissert av Kjersti Horn, hvor hver ny fødsel Kristin gjennomgår, ledsages av en bøtte med blod som helles over henne på scenen. Joda, been there, done that, så absolutt gjenkjennbart. Kvinnekropp, graviditet, fødsel og barn er så natur det kan bli. Det er fascinerende å oppleve, men her, i denne teksten, skal det først og fremst handle om hvilken tolkning vi gir naturen. Hvordan gjør vi naturen om til kultur? Hvordan har vi tolket naturen gjennom modeller og fortellinger i kulturen, og hva har det gjort med forståelsen av å få barn? For å forstå hvordan vi tenker om det å få barn i dag, må vi se på hvordan det har vært forstått tidligere, i en annen tid enn vår. Når vi har noe å sammenligne med,
kan vi få øye på særtrekk i vår egen tid.

Men først kan vi spørre hvilke begreper vi bruker for å beskrive det hele.

«Oi, var det planlagt?»

Det vanligste uttrykket når vi snakker om foreldrenes opplevelse, er «å få barn». Vi skriver ikke «Vi laget en vakker datter» i fødselsannonsen, selv om det rent fysisk sett var det som skjedde. Det uttrykket brukes heller ikke når det er vanskelig å lage barnet, da snakker vi om at det er vanskelig «å bli gravid». Vi snakker heller ikke om å «skaffe seg barn». Og mens «forplantning» hører til i en biologibok, tenker vi kanskje at å «produsere» og «reprodusere» blir for teknisk eller noe som passer bedre for husdyr. «Å få barn» er den etablerte beskrivelsen av det som skjer. Det er en vakker levning av forestillingen om at barnet er noe som blir gitt oss, og det er nesten litt merkelig at vi fortsatt bruker det, i en tid hvor barnet som regel er underlagt planlegging og mer kontroll enn noen gang før. For meg ble denne forventningen om det planlagte barnet påfallende på begynnelsen av 2000-tallet, da jeg ventet nummer tre, og så nummer fire. Da omgivelsene la merke til det som før ble kalt «lykkelige omstendigheter», og det ble samtaleemne på hentebenken i barnehagen eller under tilfeldige treff i butikken, var aldri den spontane responsen bare «Gratulerer!». Det var alltid med forbehold «Oi, var det planlagt?» eller «Gratulerer, var det planlagt?».

Barndommen er som en gjenglemt smokk på badestranden fra fjorårets sommer.

Idealet i dag er det planlagte barnet. I tillegg har vi, i forhold til tidligere i historien, muligheter til å lage barn på nye måter og i nye konstellasjoner. Tidligere direktør i Bioteknologirådet, Sissel Rogne, sa det slik i 2014: «Å lage barn har blitt bioteknologi.» De teknologiske mulighetene, som stadig utvikles, har store konsekvenser for hvordan vi forstår det å få barn. Det vil jeg komme tilbake til, men først − hvordan kom vi hit?

Reproduksjon gjennom 500 år

Da jeg jobbet med boka Vi lager barn. Reproduksjon gjennom 500 år,^[1] undersøkte jeg forståelsen av det å få barn gjennom tre ulike perioder i vår egen kulturhistorie: den tidlig protestantiske kulturen på 1500−1600-tallet, det gryende industrisamfunnet og dernest vår egen tid. Det som ble tydelig, var en klar sammenheng mellom samfunnets måte å produsere livsgrunnlaget − eller «varer og tjenester» − på, og forestillingen om barn. Sammenhengen er slående, og gir en konstruktiv og tankevekkende inngang til vår egen tid.

Jordbrukssamfunnet: barneavl

På 1500−1600-tallet, i det vi kaller tidlig moderne tid, var samfunnet et jordbrukssamfunn, og det å få barn var forstått som «avl». Kua kalvet, og kona fikk barn en gang i året. (Feministteologen Kari
Børresen kalte kvinnen i denne tiden for «et høyerestående husdyr». Det pleide å gjøre et visst inntrykk i forsamlingen.) Dette var perioden da reformasjonen, grunnlaget for den protestantiske kulturen vi nå lever på restene av, ble innført i Norge. Ideelt sett handlet det ikke om barneavl, om avl til gårdsdriften, men om avl til Guds rike.

Den bærende fortellingen som gav mening til forestillingen om barn i denne tidlig-protestantiske kulturen, handlet om Adam og Eva. De første menneskene var skapt til å leve sammen i ekteskap, viet av Gud selv. Da de ble kastet ut av Paradis, fikk de spesifikke oppgaver de skulle skjøtte, utenfor Paradis, Øst for Eden: Adam skulle dyrke jorden i sitt ansikts sved, og Eva skulle føde barn i smerte. Ifølge datidens teologiske tolkninger fortsatte menneskene i den tidlig-protestantiske kulturen å leve Adams og Evas liv. Mannens og kvinnens oppgaver skulle lede frem mot livet i det nye paradis.

Vi skriver ikke «Vi laget en vakker datter» i fødselsannonsen, selv om det rent fysisk sett var det som skjedde.

I denne rammen og fortellingen ble barna født som planter til Guds nye paradis. De ble røktet og dyrket frem til de blomstret, også i evigheten. På gamle gravskrifter kan vi se hvordan denne plantemetaforen plasserte barna der de allerede hørte hjemme hvis de skulle dø før de vokste opp. En liten gravskrift over et dødfødt barn, som en gang sto i Kragerø kirke, viser dette på fortettet vis:

Denne Plante kom til verden den 6te December 1788

Ei for at see Lyset men Allene for at forplantes i Evighedens Have.^[2]

Barna var til syvende og sist Guds eiendom, ikke foreldrenes. De var til låns, men også en Guds gave. Man ble «velsignet med barn», som bonden ble velsignet med grøde, og barnet ble gitt som en livsfrukt i foreldrenes varetekt. Begrepene plasserer barnet innenfor jordbrukssamfunnets språk: Gud gir grøde, og det er Gud som lar mannen og kvinnens samliv bære frukt. «Å få barn», som vi fremdeles snakker om, peker mot denne forestillingen hvor barnet blir gitt av Gud. Ekteparet var skaperens redskap for
barneavl. Hvis kvinnen døde i barsel, altså på post, var hun en martyr.

Industrisamfunnet: reproduksjon

På 1800-tallet skjedde det store omveltninger med gryende industrialisering, befolkningsøkning og fattigdom. Også i industrisamfunnet ble det å få barn forklart i henhold til den samfunnsmodellen man levde i. Der det før var snakk om «barneavl», dukker nå begrepet «reproduksjon» opp. Det var en produksjon som ble underlagt kontroll og markedets etterspørsel. Det høres rart ut, men når for eksempel Katti Anker Møller (1868−1945) − den store feministen og foregangskvinnen − skriver om dette temaet, bruker hun produksjonsforståelsen hentet fra en ny industrialisert tid helt eksplisitt.
De bibelske forståelsesmodellene ble skiftet ut med sosialøkonomiske modeller. I sine tekster omdefinerte hun barn fra udødelige sjeler til produkter, slik at barnebegrensning falt inn under industri-
produksjonens logikk. Hun snakket om hvordan «overdreven føding» senket «barnekvaliteten» og pekte på at mortaliteten (dødeligheten) tiltok «progressivt» der «produktiviteten» steg: De barna man fikk som man ikke ønsket, ble betegnet som «overflødig fødte barn».

Mens barneavl hadde vært Guds ansvar, ble barneproduksjon nå et samfunnsansvar. Der barneavl tidligere hadde vært tjeneste for Guds rike, ble det nå regulert arbeid for samfunnet og nasjonen. Katti Anker Møller mente at det ville styrke nasjonen om familiene fikk færre, sterkere og friskere barn, i stedet for for mange barn som ikke ble tatt skikkelig vare på.

Fra talerstolen i Kvindestemmeretsforeningens Klub i Kristiania i 1915 proklamerte Katti Anker Møller en visjon som siden har blitt stående i den norske historien som en fane for kvinnens selvråderett, og med det også kvinnens råderett over det ufødte barnet.^[3] Til grunn for visjonen, «moderskapets frigjørelse», lå marxismens modell om at arbeideren skulle ha råderett over egen produksjon. Som mannen tok kontroll over produksjonen når det gjaldt industrien, skulle kvinnen nå ta kontroll over sin «produksjon» − nemlig av barn som kom samfunnet til nytte − tilpasset en ny markedsøkonomisk modell basert på tilbud og etterspørsel.

Der barneavl tidligere hadde vært tjeneste for Guds rike, ble det på 1800-tallet regulert arbeid for samfunnet og nasjonen.

Premisset for forestillingen om å få barn i denne modellen, var også at fosteret var en del av kvinnekroppen. Alt annet enn råderett over fosteret var krenkelse, umyndiggjøring og mistillit mot kvinnen. Alternativet til mistilliten var tillit til den kjærligheten kvinnen hadde til barnet: Kvinnen var selv «barnets beste beskytter», mente Møller.

Når de politiske partiene diskuterer endringer i abortloven i dag, klinger Katti Anker Møller med som en skjult, men tydelig, sufflør i kulissene. I en NRK-debatt om abortnemndene, sommeren 2021, var det SVs Kirsti Bergstø som hadde Katti på ørepluggene. Hun vek ikke en tomme. På direkte press fra programleder Fredrik Solvang om når fosteret slutter å være en del av kvinnekroppen, svarte hun konsekvent: «Fosteret slutter å være en del av kvinnekroppen når det blir til et barn, utenfor kvinnens kropp.» Med dette utgangspunktet kunne hun, også med en parafrasering av Katti Anker Møller,
avvise spørsmålet om når et foster får selvstendig menneskeverd: «Før fosteret er født, er det jo en del av kvinnen. Det er derfor vi også mener at kvinnen er det sterkeste vernet av et foster.» Det er lett å forstå at Katti Anker Møller var betinget av datidens forestillinger, men er det virkelig mulig å legge dette til grunn i vår tid?

Velferdsstaten: skapelsesbeslutning

Modellen fra det gryende industrisamfunnet var en overgangsmodell til vår egen tid. Det handlet om, slik Katti Anker Møllers svigersønn, arvelighetsforskeren Otto Lous Mohr, formulerte det, å bringe «menneskeavlen under kultur».^[4] Barneavlen skulle, ved hjelp av prevensjon, bli kontrollert reproduksjon, til beste for hjem og nasjon.

Hvis vi tar et overfladisk blikk på vår egen samtid, basert på en høyteknologisk produksjon og forbrukerkultur, så er to stikkord karakteriserende: «fragmentering» og «globalisering». Vi vet knapt hvor varene våre kommer fra. Vi kjøper grønnsaker fra Spania, blåbær fra Marokko, ost fra Italia, teknologi fra Kina og tømmer fra Baltikum. Fisken vår fanges i Arktis, men pakkes i Østen. Vi lever − på godt og ondt − i et fragmentert og globalt marked. Det er ikke umiddelbart enkelt å se overføringsverdien til forestillingen om barn. Men hvis vi ser bort fra at de fleste barn tross alt blir til på tradisjonelt vis, og tar utgangspunkt i Sissel Rognes utsagn «Å lage barn er blitt bioteknologi», og det som altså er plogspissen i tilrettelegging av moderne reproduksjon, så blir overføringsverdien enklere å se. I bioteknologiens verden er det å lage barn på mange måter blitt en fragmentert affære. Det som før var en fruktbar relasjon mellom en mann og en kvinne, kan erstattes med sammensetning av utbyttbart arvemateriale. Det handler om sæd og egg som kan selges og kjøpes, settes sammen i en petriskål, implanteres i en livmor i USA, Colombia, Romania eller − inntil i vinter − Ukraina, og senere hentes til Norge som et barn. Eller det handler om nedfrosset sæd fra danske studenter som insemineres i norske kvinner ved et av landets sykehus.

Det som før var en fruktbar relasjon mellom en mann og en kvinne, kan erstattes med sammensetning av utbyttbart arvemateriale.

Denne fragmenteringen av markedet − som kan overføres på reproduksjonen, eller på det å få barn − henger også sammen med hvordan vi forstår oss selv i møte med de mulighetene som finnes: Vi er autonome mennesker som drives av det vi ønsker og har lyst på, og vi tar individuell valgfrihet som en selvfølge. Det betyr at det å få barn ikke lenger er begrenset av skjebne, plikt eller natur, ikke av om du har en reproduktiv partner eller ikke. Det er derimot en mulighet du har og et individuelt valg. I TV-serien Else: Om barn, som gikk på TVNorge for et par år siden, går Else Kåss Furuseth inn i hele denne problematikken med hud og hår – for ikke å snakke om livmor og egg. Problemstillingen var: Skal Else velge å få barn eller la være? Mens dette tidligere var noe som skjedde eller ikke skjedde, er denne valgmuligheten nå blitt påtrengende i samtidskulturen. Mangler du mann, kan du få sæd; mangler du brukbare egg, kan du få donert; mangler du livmor, kan du leie. Mulighetene finnes, valget er ditt! Selv konkluderte Else med: «Det riktige valget for meg blir å ikke velge.» Det er mulig at det hele var et
påskudd for å lage god TV, men faktum er at dette valget er det mange som opplever å stå i. Og presset er ikke blitt mindre når velferdsstaten tar ansvar for at stadig nye grupper kan få barn. Med den nye bioteknologiloven, vedtatt i 2020, ble inseminasjon med donorsæd en rettighet for enslige kvinner. Kanskje er det bare et spørsmål om tid før også enslige menn får rett til donoregg og livmor. Barnet er ikke lenger et fysisk produkt av en gjensidig relasjon, men av et ønske.

Eivor Andersen Oftestads bok «Vi lager barn» ble utgitt i 2016 på Frekk Forlag. Boka handler om utviklingen i vårt forhold til å få barn over de siste 500 årene.

Foto

Frekk Forlag.

Ønskebarnet

Vi har et begrep, et ny-ord, for det å lage det planlagte ønskebarnet som passer til vår tid. Det ønsket som har kraft i seg til å realisere barn − uavhengig av biologi og relasjoner − ble nemlig treffende definert med det guddommelige begrepet «skapelsesbeslutning» av professor Berge Solberg allerede i 2010.^[5] Anledningen var et tvillingpar som ble født i India av en surrogatmor. En norsk kvinne hadde kjøpt både egg, sæd og surrogat, og da barna var født, ville hun hente barna til Norge. Spørsmålet var om hun kunne få foreldrerett når hun ikke hadde noen biologisk tilknytning til barna. Berge Solberg lanserte begrepet «skapelsesbeslutning» og argumenterte for at barna var hennes fordi hun hadde tatt beslutningen om at de skulle bli født. Det som er interessant her, er at det i begrepet «skapelsesbeslutning» ikke ligger noen føringer for hvem som kan foreta beslutningen. Hvis eventuelle biologiske begrensninger overvinnes, kan det i prinsippet være hvem som helst.

Jeg tenker at selve begrepet «skapelsesbeslutning» speiler det som i dag er blitt det ideelle grunnlaget for reproduksjon i vår tid, og at det egentlig er uavhengig av hvilken måte det foregår på. For «skapelsesbeslutning» beskriver både heterofile par som detaljplanlegger sin egen reproduksjon, kvinner som trenger donorsæd eller embryo, så vel som homofile par som trenger surrogatmødre. Dette handler altså ikke bare om det å få barn ved hjelp av moderne bioteknologi. Det handler om hele fjøla, det handler om oss og vår samtid. Hvis vi sammenligner med tidligere tider, er det tydelig hva som har skjedd: Mennesket har tatt Guds plass som skaper. – Det er ikke Adam og Eva som er Guds redskap for barneavl, heller ikke familienes produksjonsenheter. Den nye fortellingen handler om det autonome individet som rigger sitt eget liv.

En sårbar og avhengig situasjon

En familieform som kanskje særlig tydeliggjør denne dreiningen, er «vennefamilier». Her er det to individer som, på bakgrunn av et serkt barneønske, inngår en kontrakt om et felles barn. De inngår ingen kompliserende parrelasjon som ville forstyrret omsorgen for barnet. Et eksempel på en slik familiestruktur ble presentert i danske Kristeligt Dagblad, 2. juli 2016: Karen og Martin lever i et arrangert foreldreskap:^[6] «De har et barn sammen, men har aldrig været kærester. Louis på knap tre år er et ønskebarn.» Da Karen skulle velge far til barnet, foretrakk hun en homofil mann fremfor en heterofil, for å unngå komplikasjoner. Konstellasjonen er ikke ulik fornuftsekteskap, men utgangspunktet er ikke arbeidsfellesskapet eller slektenes videreføring som kunne være motivasjonen for dette. Utgangspunktet er derimot det sterke barneønsket, samtidig som de voksnes uavhengighet overfor hverandre blir opprettholdt. I reportasjen ble det vektlagt at begge foreldrene ønsket denne uavhengigheten, men samtidig viste det seg at det ikke var så enkelt som det var tenkt: «14 dage før termin flyttede hun ind hos ham. Men det arrangement, der var omhyggeligt og fornuftigt aftalt, viste sig at have indbyggede faldgruber.»

Da Louis ble født med akutt keisersnitt, følte Karen seg ute av kontroll. «Pludselig var jeg helt afhængig af Martin. Han måtte hjælpe mig på toilettet, for jeg kunne ikke stå op. Han var nødt til at række mig Louis, for jeg kunne ikke løfte ham selv. Jeg fik efterveer og havde det elendigt.» Avhengigheten fortsatte etter dagene på sykehuset. Martin skiftet bleier og laget mat, mens Karen hvilte.

«Martin blev min nærmeste. For mig indtog han på mange måder en kærestes plads. Men han kunne ikke give mig det sidste. Kærligheden og omsorgen. Det gav en ensomhedsfølelse. Det var ikke en del af min masterplan». Martin forklarte at «Biologien spillede os et puds», han «kunne ikke give Karen den intimitet, en nybagt mor har brug for».

Fortellingen om Karen og Martin viser hvordan det mest menneskelige som finnes, å få et barn sammen, nødvendigvis er en sårbar og avhengig situasjon. Man kan spørre om menneskets autonomi og selvkonstruksjon er en holdbar forestilling?

Ansvarsforflytning

Hvis vi ser tilbake på forestillingen om det å få barn gjennom fem hundre års kulturhistorie, gjennom utviklingen fra jordbrukssamfunn til industrisamfunn til den postindustrielle velferdsstaten, er det flere trekk som trer frem. For det første handler det om hvordan forståelsen av barn speiler modeller i samfunnet, noe som bør gi kritiske perspektiver til vår egen tid. For det andre handler det om hvilke bærende fortellinger i samtiden som støtter opp om den rådende fortellingen. Mens den tidlig protestantiske kulturen i stor grad bygde på fortellingen om Adam og Eva, bygde det tidlige industrisamfunnet på fortellingen om nasjonen, noe som legitimerte reproduksjon til samfunnets nytte. I dag legger store deler av samtidskulturen en fortelling om det autonome mennesket til grunn. Hvilken forestilling om barn legitimerer denne fortellingen, er et høyst relevant spørsmål.

Et tredje trekk i denne utviklingen gjennom fem hundre år er at hver tilnærming − jordbrukssamfunnets, industrisamfunnets og vår egen tids − målbærer en klar forståelse av hvor ansvaret for barn skal plasseres.

Kort sammenfattet kan vi si at ansvaret har blitt flyttet fra å være Guds, til å bli samfunnets, og til i dag å være individets eget.  I jordbrukssamfunnet var barneavl menneskets skjebne og plikt, det man fikk tilbake, var frihet fra ansvar. Barna skulle man «legge i Guds hender». I vår tid er det å få barn ikke lenger skjebne, men valg. I den rådende modellen er det er ikke lenger er Gud, men mennesket selv, som alene blir ansvarlig for de barn det lager. Uavhengig av om man tror Gud finnes eller ikke, er det en ansvarsforflytning som har store etiske og kulturelle konsekvenser – som vi ikke nødvendigvis ser rekkevidden av ennå.

Et trekk i denne utviklingen gjennom fem hundre år er at hver tilnærming målbærer en klar forståelse av hvor ansvaret for barn skal plasseres.

I praksis betyr det ikke bare at mange opplever at det å få barn eller ikke, er blitt et presserende valg, slik TV-serien til Else Kåss Furuseth illustrerte, men også at vordende foreldre i dag blir konfrontert med helt nye valg. Med bioteknologilovens innføring av tilbud om fosterdiagnostikk til alle gravide − innført som tidlig ultralyd som tilbud til alle fra 2022 − blir det for første gang i historien ikke lenger mulig å regne ditt barns utviklingsavvik som en ren naturlig hendelse. Det er ikke lenger en tilfeldighet som ingen har ansvar for. Tidligere var fosterdiagnostikk noe som ble tilbudt visse risikogrupper. Men med «fosterdiagsnostikk til alle» har en ny grad av ansvar dukket opp. De som av ulike grunner takker nei til et tilbud om fosterdiagnostikk, hadde nemlig muligheten til å velge annerledes. I selvbestemmelsens navn forskyves ansvaret fra samfunnet over på den enkelte. Og jo bedre teknologi, desto flere valg vil foreldrene få, vi lever tross alt i et informasjonssamfunn. Det logiske utgangspunktet hvis man først skal lage et barn, er selvsagt å gjøre det best mulig hvis forutsetningene er til stede. Det betyr at det eneste fornuftige i manges øyne vil være seleksjon og sortering av de menneskene som skal bli født, slik samfunnet vårt alt praktiserer gjennom fosterdiagnostikk og tilbud om abort der noe er «feil».

En annen rasjonell konsekvens av overførselen av ansvaret fra Gud til mennesket selv, kan være å ikke sette barn til verden. For med et slikt premiss, at det alene er min beslutning og mitt ansvar, bør jeg vel ikke bare spørre meg selv om jeg har lyst på barn, men også: Hvilken rett har jeg egentlig til å skape et annet menneske uten å spørre det først? Hvis utgangspunktet er det autonome mennesket − uten en større horisont enn seg selv (som oppdrag fra høyere makter, om det er Gud eller samfunnet) − så er dette et relevant spørsmål. Da fremstår det å lage barn ikke som noe tilforlatelig og opplagt, men snarere egoistisk, og i alle tilfeller noe som absolutt (av hensyn til både barnet, foreldrene og samfunnet) bør underlegges en rasjonell kvalitetskontroll. Man kan spørre om dette er den innebygde logikken i vår tids forståelse av å få barn. Jeg håper jeg tar feil. Jeg håper dette bare er skygger av en tenkning som ikke kommer til å bli virkelighet.

Denne teksten sto originalt på trykk i Samtiden nr. 4, 2022.