Erindringer fra barndommen

­Lesetid: 20 minutter.

Hensynet til konfidensialitet og fagetikk gjør at psykologer ikke kan publisere erfaringer fra klinisk psykoterapi med pasienter. Noen sjeldne ganger gir pasienter selv ut bøker for å gi andre innsikt i deres opplevelse av tilstanden og behandlingen, for eksempel Daniel Schreber i 1903 og Knut Hamsun i 1949. Utgangspunktet for denne artikkelen er en bok av Petter Mejlænder: Hariton Pushwagner – biografien, som kom ut i 2018 på Kagge Forlag. Her har Terje Brofos (1940−2018) alias Pushwagner selv bidratt med opplysninger og refleksjoner og gitt samtykke til at andre kan tolke hans liv og verk som de vil. Jeg leser boken med psykoanalytiske briller og er spesielt opptatt av tilknytningsforstyrrelser i barndommen som en medvirkende årsak til hans livsvalg og en kilde til hans skapende virksomhet. For meg ligner denne biografien på en patografi, som gir oss innblikk i forholdet mellom lidelse og lidenskap hos en av Norges fremste samtidskunstnere.

Biografi er en sjanger hvor forfatteren forsøker å skape en sammenheng av bruddstykkene i et menneskes liv. En tekst er noe annet enn det livet den beskriver: «Vi gjengir ikke livet, men følger dramaturgiske konvensjoner, fortellertekniske regler og moralske modeller», påpeker Mejlænder (s. 723). Sakprosa klarer aldri å frigjøre seg fra fiksjonen og må konstruere betydninger der erindringshullene blir påfallende. Slik sett ligner biografien psykodynamisk terapi, hvor vi gjennom selektiv lytting og hypotetisk tolkning hjelper pasienten med å få innsikt i årsakssammenhenger bak symptomene og til å bygge opp et tilstrekkelig holdbart livsnarrativ. Spesielt er vi opptatt av hvordan oppvekstfamiliens konflikter og mangler har påvirket den senere personlighetsutviklingen.

Liv og verk i syntese

I Petter Mejlænders bok om billedkunstneren Pushwagner anvender forfatteren en fortolkende fenomenologisk analyse som metode. Mejlænder har gjennom elleve års research innhentet muntlig informasjon fra over fem hundre kontaktflater: familie, venner og bekjente, gransket kunstnerens samarbeidspartnere og kuratorer opp gjennom årene, kartlagt sykehistorien og sist, men ikke minst, dybdeintervjuet Terje Brofos i flere omganger. Mejlænder viser empati med Brofos’ liv og verk, uten at han mister den kritiske distansen til kunstnerens (selv)destruktive handlinger. «Jeg håper at biografien kan stimulere til glede, forferdelse og forståelse, og ikke minst til flere tolkninger, analyser, perspektiver og fortellinger om Pushwagners liv og verk», skriver Mejlænder (s. 730). Det er sitatene fra Brofos som gjør biografien så usedvanlig interessant for en klinisk psykolog. Brofos kommer med refleksjoner om «real life» (s. 9) som han vil formidle usensurert til allmennheten:

«Selv om jeg tok narkotika og drakk alkohol og har gjort mye skammelig, så er det hele rettferdiggjort i mine øyne ved at sluttproduktet, som jeg ser nå, er noe folk begjærer og synes det er verd å ha. Det gjør at jeg føler meg yngre enn da jeg var gammel, som jeg var da jeg var ung. Jeg har ikke skjønt det før nå i ettertid, at kunstprosjektet var et frihetsprosjekt …» (s. 702).

Mejlænder viser empati med Brofos’ liv og verk, uten at han mister den kritiske distansen til kunstnerens (selv)destruktive handlinger.

Pushwagner levde ut den romantiske kunstnermyten hvor liv og verk går opp i en syntese. Samtidig var han fullstendig klar over at billedkunstnere produserer varer, hvor det gjelder å markedsføre seg på en original måte, også internasjonalt, for å selge seg dyrest mulig. Pushwagner regnes som en norsk eksponent for popkunst (popular art), hvor man bruker visuelle uttrykk fra reklame, tegneserier og TV som uttrykksform for idéer og fantasier. Med kunsten ville han skildre hvor fremmedgjorte og konforme vi mennesker er blitt. Hos Pushwagner blir vår serielle tilværelse skildret gjennom repeterende mønstre av det moderne arbeids- og familieliv. Robotlignende og uniformerte mennesker går ofte igjen i bildene. Motivkretsen inneholder blant annet rekker av arbeidere langs samlebånd i store produksjonshaller, fabrikk- piper spyr ut røyk, rettlinjede kontorlandskap, bebrillede menn sitter og stirrer på dataskjermer, kjemiingeniører i lik bekledning henger over reagensrørene i laboratoriet, endeløse bilkøer, grå blokkbebyggelse hvor familiene lever i den samme åndsfattigdommen foran TV hver kveld, før de tar sin sovepille og slokner. «Jeg har en berettiget mistanke om at mine bilder vil gi en interessant samklang med bauhaus-stilen», uttaler den pessimistiske samfunnskritikeren (s. 414). Neon- og pastellfargene gir ytterligere en parodisk virkning på tilskuerne. Paradoksalt nok ble masseproduksjon av bilder, med en «psykoaktiv fargepalett» som han kalte det, Pushwagners viktigste bidrag til kunsthistorien. Han benyttet både de lett salgbare teknikkene serigrafi og D.G.A. (Digital Graphic Artwork) ved siden av maleri og tegning.

Kunstneren Pushwagner lar seg portrettere i forbindelse med avdukingen av Pushwagner-veggen og lanseringen av dokumentarfilmen om seg selv i Haugesund i 2011.

Foto

Håkon Mosvold Larsen / NTB.

«Ingen som vil savne meg»

Alt er uansett forgjengelig og kommer til å forsvinne, inklusive kunstneren og hans publikum, mente den hinduistiske dommedagsprofet (derfor tok han fornavnet Hariton): «Sivilisasjonen ødelegger seg selv», var hans dystre konklusjon (s. 400). Fatalismen og frykten for ragnarok deles av mange i vår økologiske krisetid, men jeg velger å tolke hans liv og verk fra et annet, psykoanalytisk perspektiv. Motivene i bildene er ikke bare sivilisasjonskritikk, men uttrykker et ønske om å finne en formal symbolsk orden i eget kaos. Min hovedhypotese er at hans kunstneriske virksomhet uttrykker et hypomant forsvar mot en forlatthetsdepresjon, med latent sinne, hevnfantasier, mindreverdighetsfølelse, tidvis tomhet og narsissistisk grandiositet som fremste symptomer. Sårbarhet for avvisning truet tidlig med å overvelde ham og førte til skyldfølelse om å være en stor synder som fortjener straff. Enkelte ganger ble aggresjonen vendt innover i selvforakt. Som belegg for mine synspunkter, vil jeg bringe noen verbale refleksjoner og bilder som skildrer minner fra Terje Brofos’ tidlige traumatiske oppvekst i Oslo. Både gjennom utsagn og tegninger uttrykte Brofos sin subjektive versjon av livshistorien og krevde at det må være plass for en original skrue som ham i samfunnet: «Jeg oppdaget tidlig at jeg måtte erstatte virkeligheten med kunsten, ellers hadde jeg ikke overlevd», sier han et sted. Han sublimerte psykisk smerte for å overleve. Virkeligheten kan bli for overveldende noen ganger, og kunst er kanskje det mest nyttige verktøy vi har for å bearbeide såre inntrykk og minner. Men hva vil det si å leve? Ifølge Strindberg (1897) er det for menn å slåss med troll, befri prinsesser og drepe varulver. Terje Brofos måtte gjøre alt sammen, noe hans dramatiske liv vitner om.

I psykisk helsevern er det ikke uvanlig med komorbide tilstander, det vil si at en person kan ha flere sykdommer samtidig. Boken opplyser at Terje Brofos gjennom hele livet slet med psykiske lidelser. Han hadde tilbakevendende depresjoner med selvmordstanker: «Jeg har opplevd meg selv som en loser og livet som en dom jeg ikke kunne komme unna fordi jeg ikke har hatt mot nok til å ta dreper’n» (s. 679). Og: «Jeg skjønner ikke lenger hva jeg lever for, og det slår meg stadig oftere at jeg egentlig like gjerne kan legge meg ned og dø, det er ingen som vil savne meg likevel» (s. 200).

Virkelighetsflukt

Sommeren 1971, da han var 31 år gammel, vandret han ensom i Londons gater. Han opplevde at bildene han produserte ikke ble verdsatt. Han manglet anerkjennelse. Klinisk erfaring tilsier at dyp depresjon oppstår etter tap av mening i tilværelsen. En midtsommernatt, i ren desperasjon, trengte han seg inn på en fest, gikk ut på gesimsen i tredje etasje for å hoppe ut og ta livet sitt. Reaksjonen fra gjestene var sterke, de prøvde å dra ham tilbake med slips og bh-er og fikk ham til å revurdere sin impuls. Han kom til vettet og kastet seg tilbake gjennom vinduet, før han løp ned trappen, der han i en tilstand av forvirring og fortvilelse brøt seg inn i kollektivleiligheten i etasjen under. Der traff havaristen sin redning, en engel fra festen som skulle bli hans første ektefelle. De giftet seg og fikk en datter, men ekteskapet endte i skilsmisse. Også hans andre forsøk på å danne kjernefamilie røk, og begge ganger gikk han inn i depresjon. Det er ikke lett å ha en tilknytningsforstyrrelse i bagasjen.

Fatalismen og frykten for ragnarok deles av mange i vår økologiske krisetid.

Gjennom hele sitt voksne liv misbrukte Terje Brofos flere forskjellige psykoaktive stoffer som virkelighetsflukt og kjærlighetserstatning: Hasj, benzodiazepiner (Valium, Rohypnol) ble jevnlig følgesvenner. Mer sporadisk tok han ketamin, LSD, GHB, MDMA, men gudskjelov ble han ikke hektet på heroin. I tillegg brukte Brofos regelmessig amfetamin, noe som han opplevde virket positivt og stabiliserte nervesystemet, antakelig fordi han, ifølge psykiater Espen Anker, hadde ADHD (s. 619). Alkoholmisbruk kommer til uttrykk i at han nesten daglig drakk en halv flaske vodka før kl. 12 og minst en halv flaske etterpå, i tillegg til drinker som Bloody Mary eller annet fluidum hans velgjørere skjenket ham på barer i Oslo. I kjærlighetslivet var han en selverklært fetisjist og sado-masochist. Han var fiksert på rosa undertøy hos sine sexpartnere og gikk selv med enten rosa eller svart slips. Han var fascinert av både dominans og underkastelse. Han hadde livslang tannlegefobi, som bidro til at han mistet alle tennene. Han slet med sosial angst («sjenanse er et svakt ord») og kjente seg lenge usikker og «flau» over sine tegninger. Brofos må ut fra fotoer også ha hatt anoreksi, for han var undervektig hele sitt voksne liv og veide rundt 53 kilo, som med en høyde på 170 cm gir en BMI på 18,3. «Skjelettdanseren» kalte de ham på nattlivets diskoteker, «en sufidanser som virvlet seg bort fra en ond verden», som Mejlænder uttrykker det (s. 538). For en periode fra 1997 til 2000 falt funksjons- nivået til bunns og han ble uteligger, levde på gata, sov i et skur, en bil, et portrom, en forlatt leilighet, et parkeringshus, en kirkegård, sultet, tagg, solgte et bilde for en øl eller en drink, rappet tips før servitøren kom: «Jeg pissa og dreit for å holde rottene på avstand. Det respekterer de. Hvis du ikke markerer området ditt, tror de du er daud!» (s. 527). Kampen for å overleve var hard før en dedikert mesen i 2000 plukket ham opp fra rennesteinen og ga vagabonden et hjem og atelier. Resultatet ble at Pushwagner steg opp som en føniks på den forjettede kunsthimmelen og gjorde en eventyrlig kunstnerisk og økonomisk suksess: «… jeg stupte til slutt inn i et basseng full av gullmynter», sa skruen (s. 670).

«En selvstraffende tendens»

Terje Brofos ble innlagt på psykiatriske avdelinger flere ganger. I 1972 ble han innlagt på Ullevål sykehus 6. avdeling antakelig på grunn av en rusindusert psykose. Sykdomsbildet var preget av paranoide og megalomane vrangforestillinger. Pasienten mente at han kunne se og gå gjennom veggene hos folk. Han mente sivilisasjonen er en verdensomspennende mekanisering, der han kunne kontrollere elementene med ren tankekraft. Pushwagner mente alle burde ta LSD i stedet for å gå i kirken. Brofos trodde han var en reinkarnert apostel og forsøkte innstendig å gi frelse til alle i hvit frakk: «Slipp Jesus inn i hjertet ditt», forkynte den beåndete sannsiger mens han ble tvangsmedisinert med antipsykotika: «Dermed stakk de en sprøyte i skinka på meg, og så forsvant jeg fra jordens over- flate inn i en svart, drømmeløs søvn» (s. 215). Etter dette fikk han en betinget frykt for leger. I 1979 ble han innlagt på et psykiatrisk sykehus i Stockholm og fikk, ifølge Mejlænder, diagnosen maniskdepressiv (s. 337). I 2010 ble han innlagt til øyeblikkelig hjelp med ambulanse på Ullevål med akutt nyresvikt og delirium tremens. I 2011 ble han innskrevet på Diakonhjemmet sykehus med en CRP-verdi på 250, hvilket tydet på en alvorlig lungebetennelse, som ble behandlet med antibiotika: «Jeg har vært i dødens forgård», konstaterte Brofos etter utskrivelsen. Om ikke dette var nok, forble han storrøyker og pådro seg KOLS før han døde av lungekreft 77 år gammel.

Klinisk erfaring tilsier at dyp depresjon oppstår etter tap av mening i tilværelsen.

Sykdomsklassifikasjon kan ofte avlaste pårørende for skyld og skam, men bidrar lite til en dypere psykologisk forståelse av de bakenforliggende årsakene til symptomene. Personlighetsmessig var Terje Brofos en ustabil og splittet person. En tendens til såkalt jeg- og objekt spaltning (Freud, 1938) viste seg i hans andre ekteskap. Ifølge kona, kom splittelsen mellom godt og ondt frem i forholdet. Positivt i form av kjærlig ømhet og forpliktelser i form av farskap, negativt i form av nedvurderinger og ondskapsfullhet under ruspåvirkning: «Jeg er et helt annet menneske. Jeg er en jævel. Jeg er Satan», skrek han en gang til sin kone (s. 337). Selv den mest inderlige og ømmeste bønn opplevde han som en trussel og oppførte seg som en berserk. Jeg mener Terje Brofos led av senskader etter reaktiv tilknytningsforstyrrelse i barndom (RAD), og skadene senere ble gjentatt i forhold til andre i det jeg oppfatter som et bipolart mønster.

Terje Brofos sier innsiktsfullt et sted: «Det har vært en selvstraffende tendens i meg – en selvforakt. Det destruktive i livet mitt er de hendene som griper etter meg» (s. 529). Gjentakelsestvang (Wieder- holungszwang) er et begrep hos Freud (1920) for den ulykksalige trangen vi har til å repetere våre foreldres holdninger og relasjonsmønstre. Vi velger ubevisst vårt eget nederlag og tap – det som man i religiøs sammenheng kaller «arvesynden» eller «slektsforbannelsen». Som Mejlænder påpeker, fikk Terje Brofos tidlig en aversjon mot autoriteter og konformitetspress. En ekte kunstner står i opposisjon til alt, uansett konsekvensene. Pushwagner reagerte spesielt negativt på religiøst hykleri. Mejlænder refererer til en episode fra 1961 der trampen hadde haiket seg gjennom Levanten og var kommet til Betlehem. Inne i Jesu fødselskirke fikk han en uimotståelig trang til å onanere. Nietzsches omveltning av alle verdier tiltalte ham, Gud var definitivt død, det er bare godhjertede brødre og søstre som eventuelt kan gi frelse. På vei ut stjal nihilisten en brodert duk fra alteret og tok pengene fra kollekten. Å stjele var blitt en del av hans livsfilosofi, og den blasfemiske unge mann tok plass i anarkistenes pilegrimsreise. Opprørstrangen var blitt et karaktertrekk.

Ofret sønnen

Løfter vi blikket opp fra symptomatologien og i stedet ser på hans familiebakgrunn, faller mange av brikkene på plass. Årsaken til mange psykiske lidelser er ifølge tilknytningsteori en mangelfull og desorganisert familie, hvor barnet ikke får etablert en trygg base. For psykoanalytikere dreier ikke ødipusmyten seg om en idiosynkratisk karakter i en singulær historie, men om et universelt kompleks som omhandler trianguleringen av den psykiske struktur, nærmere bestemt internaliseringen av det Lacan (1966) kaller Faderens-Navn (Nom-du-Père) mellom mor og barn. Den nødvendige separasjonen blir gjennomført ved at mor følger det Lacan kaller den symbolske orden (l’ordre symbolique) og peker på språket som erstatning for den symbiotiske tilknytningen til henne, selv om det også er fars funksjon å støtte overgangen. I familien Brofos’ hjem i Humleveien på Tåsen i Oslo erfarte Terje at familielivet var langt fra normen og idealet.

Mor Elsa Brofos (født Petersen) (1911−1993) flyktet i barseltiden inn i arbeidet som biokjemiker og overlot mye av omsorgen de to første årene til en barnepike som fikk bo i eneboligen. Dette må ha blitt opplevd som et svik, en narsissistisk krenkelse han senere kompenserte for i form av grandiositet og søking etter en tvillingsjel. I tillegg til separasjonsangst kommer i enkelte tilfeller innvirkningen av traumer i form av en overveldende frykt for tilintetgjørelse. Terje Brofos la selv stor vekt på fødselstraumet hvor han holdt på å bli kvalt, og en episode fra han var fire år, der han var utsatt for en trafikkulykke og fikk en kraftig hjernerystelse med kvalme og svimmelhet. Da gutten ble utskrevet, ble spjælingen mobbet av jevnaldrende, som snurret ham rundt til han falt om. Terje Brofos forteller at han siden slet med ontologisk angst, en redsel som kjennes som desperate sommerfuglvinger innesperret i solar plexus − der musklene i mellomgulvet samler seg når vi skvetter og holder pusten.

Sykdomsklassifikasjon kan ofte avlaste pårørende for skyld og skam, men bidrar lite til en dypere psykologisk forståelse av de bakenforliggende årsakene til symptomene.

Fra treårsalderen ble Terje satt i en barnepark. En omsorgsfull, dominerende parktante fikk stor betydning for hans senere forhold til kvinner. Terje begynte å leke at han rømte fra barneparken, men ble resolutt innhentet av den brystfagre tanten, som la ham i bakken og bar ham tilbake. Under basketakene fikk han øye på hennes rosa undertøy, en gjenstand og farge som senere skulle bli en helt nødvendig forutsetning for hans seksuelle aktivering i form av fetisjisme. Morssavnet ble erstattet av det D.W. Winnicott (1953) kaller overgangsobjekter (transitional objects). Slike overgangsobjekter er helt vanlige i separasjonsprosessen i form av smokk, suttekluter, kosedyr. Helt normalt er også å leke gjemsel. Titt/tei leken med å forsvinne (Freud 1920: Fort/da), for så å bli holdt, er universell i barns individuasjonsprosess, men for Terje var separasjonsangsten så høy at han ikke klarte å gjennomgå adskillelsen normalt. Da Terje var 12, tok mor plutselig med seg datteren på 14 og flyttet ut på grunn av ektefellens skammelige utageringer i fylla. Ifølge Mejlænder angret mor helt til sin dødsdag på at hun ofret sønnen for at ikke mannen skulle synke helt ned til bunns i alkoholens favntak. Det sønnen lærte, var at ingen er helt til å stole på, og at når situasjoner blir uutholdelige, nytter det ikke med tilpasning eller kamp, en må bare flykte. Å stikke av ble en naturlig reaksjonsmåte.

Skur 13 på Filipstad er dekorert med Pushwagners verk. Pushwagner har spesiallaget motivet «Movement» for skuret i samarbeid med Fineart.

Foto

Berit Roald / NTB.

Masochisme

Under innflytelse av pubertetens hormonelle eksplosjon begynte Terje å snike seg rundt om natten for å stjele rosa undertøy han fant på tørkestativene i nabolaget. Han tok dem med seg hjem for å lukte på og onanere til: «Jeg gjorde det jeg hadde lyst til, og det dreide seg stort sett om seksuelle aktiviteter. Jeg var ubevisst drevet av en indre kraft. Det var noe som skulle ut – liksom fossekraft!» (s. 54). Som mann var han helt åpen om at han tente på sexy undertøy, og han stjal truser fra sine venninners skittentøykurv som trøst da han følte seg ensom og forlatt. Sterke drifter er ikke noe å skamme seg over. I bildet Humleveien 2, skildrer Pushwagner hvordan han opplevde den uhyggelige stemningen hjemme.

Vi ser av bildet at Terje skildrer å bli slått på rumpa av sin mor på grunn av sin onani og sitt fetisjistisk motiverte tyveri. Å bli slått av en eller begge av foreldrene er en ikke uvanlig opplevelse hos barn. Freud (1919) mente forestillingen om å bli slått kom av skyldfølelse over egne ødipale ønsker under masturbasjon. Jeg tror det både kan være traumer og fantasier. Enten en selv har blitt slått, eller sett andre bli det, ligger det hos enkelte en forskyvning av eget begjær i minnene. Freud reviderte sin oppfatning av sado-masochismen flere ganger, hvor han til slutt så masochisme ikke som et resultat av ubevisst skyldfølelse, men som en primær aggresjon rettet mot jeget. Uansett plasserer subjektet seg i sadismen i en aktiv posisjon og i masochismen i en passiv posisjon for den andres begjær – de speiler hverandre. Freud (1924) skilte videre mellom erogen og såkalt moralsk masochisme. I erotisk masochisme ligger det en lystfølelse i å underkaste seg en annens vilje og bli bundet og ydmyket. Ved å bli påført fysisk og/eller psykisk smerte ligger en ubevisst forestilling om at den som lider mest, blir høyest elsket. Lyst blir assosiert med smerte under forspillet. Hos noen masochister er førlyst blitt et mål i seg selv, mens for andre er hensikten med å la seg beherske å skape en spenning før utløsningen med samleie og orgasme. Det virker som det hos enkelte medmennesker eksisterer en massiv fantasiaktivitet om fornedrelse, som kan prege vedkommende gjennom hele livet (Deleuze, 1989). Spekteret er vidt, men det er viktig å merke seg at masochister vanligvis skiller skarpt mellom smerte og legemlige skader. I dag regnes sado-masochisme som en form for ikke-voldelig seksuell kontakt mellom voksne mennesker, som åpner muligheten for å unnslippe litt av hverdagens stress og den moderne verdens prestasjonspress.

En omsorgsfull, dominerende parktante fikk stor betydning for hans senere forhold til kvinner.

I den «moralske» (sosiale) masochisme kommer det til uttrykk et provokatorisk personlighetstrekk, hvor masochisten gjør alt han eller hun kan for å få andre til å reagere negativt på seg selv. Terje Brofos provoserte mange med sine løftebrudd, tyverier av blant annet klær og grove verbale nedvurderinger, adferd som regelmessig støtet andre fra ham. Vennlighet og elskverdighet anså han som suspekt, ja falsk: Ingen kan da virkelig mene at de verdsetter et så elendig menneske som han? Her er det ikke tale om å leke BDSM, men å utagere en ubevisst skyldfølelse og ønsket om straff. Den sosiale masochist får andre til å ytre harde og kritiske bemerkninger på vegne av det strenge over-jeget. Vi ser av biografien at Terje Brofos gang på gang finner og skaper en overlegen partner, både erotisk og mer generelt i det intersubjektive felt. Dette transformerte han kunstnerisk. I bildet Lady Blue tegnet han således en fetisjisert SM dominatriks med pisk i hånden som både er forførende, kjølig og plagsom, noe jeg tolker som en representasjon av mor i Pushwagners urfantasier.

«Bruk hendene»

I oppveksten var det ikke bare mor som sviktet, men også far. Mejlænder skriver at faren, elektroingeniør Fritjof Brofos (1918−1968) under krigen tydde til flaska og ble en «humørsyk periodedranker» (s. 20). Fars ubeherskede temperament førte til at «både kona og ungene fikk så ørene flagret», skriver Mejlænder (s. 20). Fritjof Brofos’ sug etter alkohol tiltok gjennom årene med tenning og reparering som tydelige tegn på avhengighet. Det var ikke få ganger sønnen måtte støtte faren hjem etter turer på byen og få ham lagt til sengs: «Her kommer jeg i molldur. Far var alltid full» (s. 44). Far var mye fraværende på grunn av jobben, og når han kom hjem, kommuniserte han på en følelsesløs måte: «Foreldrene mine sa bare: ‘Vi lever for deg, Terje!’ Det var bare ord. Jeg merket det, selv om faren min sa det nesten hver dag. Han overførte sitt eget slaveri på meg med slike uttalelser. Far ble ødelagt av Soft City» (s. 646).

Terje Brofos’ egen alkoholisme begynte da han var 13. Han begynte å lete etter flasker far hadde gjemt på forskjellige steder i huset, tok seg en slurk og kamuflerte tyveriet med å helle på vann. Senere lurte og stjal han sprit fra intetanende venner. Å bidra til samfunnet med å gjøre litt husarbeid hos sine verter, eller betale husleie og skatt, kunne man bare se langt etter. Det var kort vei fra postkassen til peisen for regninger. Sitt ambivalente forhold til far viste Terje senere ved å forandre etternavnet i passet til Brofoss (med to s-er), navnet til den tidligere finansminister og sentralbanksjef Erik Brofoss, hvis underskrift preget alle pengesedler: «Ja, det er faren min!» svarte han hvis noen spurte – plutselig ble han en stor manns sønn i manges øyne (s. 139). Han nøt når andre trodde på hans løgn: Å bløffe ble et karaktertrekk hos ham. Jeg mener det dreier seg om en fornektelse av virkeligheten, en forsvarsmekanisme Freud (1927) kaller Verleugnung, hvor hensikten er å bevare selvfølelsen, og samtidig troen på at det finnes et idealisert selvobjekt et eller annet sted. Far var dog ikke helt håpløs, han lærte sønnen å tegne og kjøpte inn malersaker som lerret og oljemaling. «Bruk hendene: De har topp prioritet i hjernen. Det er overlevelsesstrategier fra menneskehetens barndom», uttalte Pushwagner senere (s. 724). Far ble imponert og syntes «prinsen» hadde et oppsiktsvekkende talent. Faren døde 69 år gammel av hjernesvulst, men Terje klarte ikke å gjennomføre en vanlig sorgprosess: «Jeg drepte faren min. Det var en stor lettelse at han døde» (s. 116). Letingen etter farserstatninger skulle bli en viktig bestanddel i hans senere relasjoner til menn.

Gjennom kunsten greide Pushwagner å bearbeide sin psykiske smerte til noe som fikk betydning ut over ham selv, og som kan gi trøst og håp til oss andre.

Det blir sagt at separasjonsangst i den tidligste psykologiske utviklingen er en forutsetning for at kreativ fantasi kan oppstå, men det kan også kaste en trist skygge over livet i form av melankoli. Har man et talent som Terje Brofos’, kan enkelte melankolikere senere utvikle seg til store kunstnere. For andre blir sorgen over tap og tidlige adskillelser for tung å bære, og man sliter med tilbakevendende alvorlige depresjoner, ikke sjelden med en manisk avverge i perioder (Klein, 1935). Gjennom kunsten greide Pushwagner å bearbeide sin psykiske smerte til noe som fikk betydning ut over ham selv, og som kan gi trøst og håp til oss andre. I Mejlænders omfattende arbeid ligger styrken, etter min mening, i biografens induktive tilnærming, hvor han forsøker å forstå sitt studieobjekt uten for mange fordommer og lar Pushwagner selv komme til orde. Begrensningen ligger, etter min oppfatning, i fravær av hypotetisk deduksjon av psykoanalytisk art. Uansett: Tilbake står kunstneren Pushwagner, som får meg til å undre hvor seig livskraften kan være i et menneske. Jeg vet ikke om noen forfatter som har truffet essensen i et medmenneske som Terje Brofos bedre og like kortfattet enn Hjalmar Söderberg (1905: s. 68):

Man vill bli älskad,

i brist därpå beundrad,

i brist därpå fruktad,

i brist därpå avskydd och föraktad.

Man vill ingiva människorna något slags känsla.

Själen ryser för tomrummet och vill kontakt till vad pris som helst.

Denne teksten sto originalt på trykk i Samtiden nr. 4, 2022.

LITTERATUR

Deleuze, G. (1989). Masochism. Coldness and Cruelty. Zone Books.

Freud, S. (1919). «Ein Kind wird geschlagen», Gesammelte Werke, bd. XII. Fischer.

Freud, S. (1920). «Jenseits des Lustprinzips», Gesammelte Werke, bd. XIII. Fischer.

Freud, S. (1924). «Das ökonomische Problem des Masochismus». Gesammelte Werke. bd. XIII. Fischer.

Freud, S. (1927). «Fetischismus»,
Gesammelte Werke, bd. XIV. Fischer.

Freud, S. (1938/1940). «Die Ichspaltung im Abwehrvorgang», Gesammelte Werke, bd. XVII. Fischer.

Hamsun, K. (1949). Paa gjengrodde Stier. Gyldendal.

Klein, M. (1935/1975). «A Contribution to the Psychogenesis of Manic-Depressiv States», Love, Guilt and Reparation. Hogarth.

Kohut, H. (1971). The Analysis of the Self. International Universities Press.

Lacan, J. (1966). Écrits. Ed. du Seuil.

Lacan. J. (1975). Encore. Le seminaire livre XX (1972-73). Ed. Du Seuil.

Schreber, D.P. (1903/1973). Denkwürdigkeiten eines Nervenkranken. Ullstein.

Strindberg, A. (1897/2018). Inferno. Solum.

Söderberg, H. (1905/2010). Doktor Glas. Bonniers.

Winnicott, D. (1953). «Transitional objects and transitional phenomena». International Journal of Psychoanalysis, vol. 34, s. 88−97.