Anne Håskoll Haugen.
Er det mulig å tenke i de nye bibliotekene?
Lesetid: ca. 12 minutter.
Jakten på et uforstyrret sted å skrive. Deichman Bjørvika en torsdag morgen klokken 10:00. Jeg har kommet for å skrive et essay for Samtiden og leter etter et sted jeg kan sitte uforstyrret. Tenke lange tanker. Det er det jeg vil.
Jeg låser sykkelen utenfor og spinner inn gjennom svingdørene. Med meg i svingen en gruppe turister med bøttehatter og rullekofferter. Sammen spyttes vi ut i den enorme foajeen til byens nesten nye hovedbibliotek.
Vi er ikke alene her i dette romskipet ved vannkanten i Oslo sentrum. Det vrimler av folk i foajeen. En slags utenomjordisk følelse, et Starwars-univers av neon og skjermer og ledlys. Rulletrapper på kryss og tvers, trinn som forsvinner oppover og oppover i universet av bøker og lys og glass. Geometriske former, organiske former, grå filt snor seg oppover til et tak som strekker seg mot stratosfæren. Mennesker på vei hit, på vei dit. Take me to your leader.
En stor gjeng mammaer med sorte, ergonomiske barnevogner, armert med kaffekoppholdere og gulpekluter marsjerer over gulvet i retning heisen. Turister (lette å avsløre med sekk på magen, vannflaske i hånden og blikket flakkende).
En slags utenomjordisk følelse, et Starwars-univers av neon og skjermer og ledlys.
En gjeng barnehagebarn med gule refleksvester og noen teknikere som ruller inn ledningskveiler og utstyr. Det nesten nye hovedbiblioteket i Tigerstaden er en magnet. Men på hvem? Hvem av disse er her for å låne, lese – eller tenke?
Turistene i bøttehatter titter rundt og opp, telefonskjermene glir rundt for åfange alt på film. Pensjonister i store grupper på guidet tur. Shopping! Blomstrete notatblokker, sokker, puslespill (med bokhylle), viskelær formet som bitte små bøker, T-skjorter med imitasjoner av gamle utlånskort hengende som prislapper (morsomt for de som fortsatt husker tiden før strekkoder). Dette er Deichmans egen bokhandel. Reisebutikken Nomaden bretter seg også ut over den enorme gulvflaten. I tilfelle jeg skulle trenge en termos, et liggeunderlag i ren norsk ull eller en sovepose mens jeg skriver. Piping fra kaffemaskiner, en truck som rygger rundt. En støvsuger uler.
Jeg stiller meg på nederste rulletrapptrinn og lar meg føre oppover og innover i bokmaskinen, følger ledlysene på jakt etter et uforstyrret sted å skrive. Men folk trasker rundt overalt, på jakt etter instagrambilder, et sted å skifte babyens bleie, Tinderdaten, shuffleboardet, barseltreffet...
På høye barstoler sitter ansatte klare med «hva kan jeg hjelpe deg med»-blikk i øynene, fingrene mot tastaturet, beredt til å lete frem det du måtte være på jakt etter. Det er åpenbart lenge siden en del av bibliotekarenes stillingsinstruks var å si «hysssssj!»
Anne Håskoll Haugen.
Et palass for folket
Alle elsker Deichman. Og hvorfor skulle man ikke det? 19 600 nye kvadratmeter fylt med bøker, en storstue på byens beste tomt å henge på – helt gratis! Dørene åpnet for publikum 18. juni 2020.
Seks etasjer med litteratur, lese- og studieplasser, scener, kinosal og verksteder for store og små. Kunnskapsrike bibliotekansatte inviterer deg til fordypning, kunnskap og glede − på dine premisser. Det er slik biblioteket beskriver seg selv. Den nye bokborgen har ikke gjemt seg sjenert bort i krokene. I 2021 vant Deichman Bjørvika den internasjonale prisen for Årets folkebibliotek.
– Det endelige beviset på at Oslo har gitt sine innbyggere et hovedbibliotek i verdensklasse, sa biblioteksjef Knut Skansen til pressen da prisen ble kjent.
I tillegg utmerkelser for Årets bygg (2020), Oslo Bys arkitekturpris (2021), Trend Brand of The Year (2020), Betongtavlen (2020), DOGA-merket for design og arkitektur og Norsk Lyspris. Så fint.
Men hva med prisen for beste arbeidsro? Eller flest utlånte bøker? Er det ikke det biblioteket er for? Biblioteker er palasser for vanlige mennesker. Det mente i hvert fall filantropen Andrew Carnegie, en gang en av verdens rikeste menn. Allerede som 35-åring skrev han boken De rikes evangelium (1889), og hans revolusjonerende budskap var at rike mennesker absolutt ikke måtte overlate store summer til sine arvinger. I stedet burde de bruke pengene til samfunnets beste: til universiteter, sykehus, offentlige parker og – ja, til biblioteker.
Reisebutikken Nomaden bretter seg også ut over den enorme gulvflaten. I tilfelle jeg skulle trenge en termos, et liggeunderlag i ren norsk ull eller en sovepose.
Et bibliotek overgår alt et samfunn kan gjøre for sin befolkning, mente Carnegie. – It is a never failing spring in the desert. Han var overbevist om at tilgang til biblioteket var avgjørende for at han selv klarte å jobbe seg opp fra gulvet i en tekstilfabrikk, opp på tronen som verdens rikeste mann. Carnegie kan ta æren for tusenvis av biblioteker spredd rundt i hele USA. Carl Deichman er Oslos Carnegie. En leseglad forretningsmann som i 1780 testamenterte sin private boksamling på 6069 bind og 261 manuskripter, i tillegg penger for å kjøpe mer. Boksamlingen ble begynnelsen på Christianias første offentlige bibliotek, som åpnet dørene 12. januar 1785.
Ikke mange ender opp som verdens rikeste mann etter å ha hengt mye på bibliotek. Men det er ikke peanøtter det man har sett for seg bokhusene skulle bidra til: fri meningsdannelse og myndiggjøring, en opplyst offentlig samtale, et demokratisk prosjekt for å bygge kunnskap og kompetanse i befolkningen. Dannelse, vekst og fremgang. Utviske klasseforskjeller til og med! Det er vakkert. På ordentlig! Ikke ironi. Tenk at man ville folket så vel. Gratis kunnskap. Det kunne vært annerledes, man kunne ha knuget på bøkene som man gjør med patenter.
Anne Håskoll Haugen.
Lyden av fnisende fjortiser
Nå virker det som om flest mulig vandrende mennesker på kryss og tvers er målet. Og nå har jeg blitt en av dem, jeg jakter fortsatt på et sted å skrive.
Andre etasje. Benkeplater er plassert i en sirkel rundt hullet hvor rulletrappene opererer i. Jeg forsøker å sette meg. Tar opp skriveredskapet. Men bordplaten er for smal, det er ikke plass til armene, og ikke bøker for den som skulle ønske å slå opp i noe av papir. Dunkingen fra rulletrappene uendelig, som å sitte ved siden av en gammel vaskemaskin som aldri blir ferdig. Konsentrasjonen min forsvinner inn i strømmen av mennesker som rulles opp og ned foran meg. Jeg sitter bak en glassvegg og føler meg litt som et dyr i dyrehagen. Turistene tar bilder. Se! En som jobber! Ved siden av meg slår en dame seg ned og fyrer opp et teams-møte. Hun har visst glemt hodetelefonene sine hjemme. Jeg må finne et annet sted.
Her kan du spise matpakka står det på et skilt. Det er stappfullt med barseltreff. Og dessuten: ingen stikkontakter. Og jeg er tom for batteri. Jeg snuser som en schnauzer på jakt etter strøm. På et langbord med noen puffer rett ved finner jeg det jeg leter etter. En mann i 30-årene ser på en tv-serie ved siden av meg. Med hodetelefoner. Men lyden presser seg ut og når øregangene mine likevel. Masse skyting. Jeg åpner et tomt dokument. Må skrive denne saken ferdig i dag.
Hva med prisen for beste arbeidsro? Eller flest utlånte bøker? Er det ikke det biblioteket er for?
Og hva nå? Flimmerhårene i ørene mine plukker intenst opp knasing i matpapir og knekkebrød. Det er gulp og gråt og ammeprat. Faen. Jeg kom jo hit for å komme vekk fra alt dette. Og barseltreff, det er det verste! De kommer til å sitte her i timevis.
Jeg stirrer inn i det tomme dokumentet mitt.
Må. Klare. Å. Konsentrere. Meg.
Tredje etasje.Lyden av fnisende fjortiser. Med en gang jeg ser shuffelboardet som fniserne har samlet seg rundt, får jeg bekreftet at dette ikke er etasjen for meg.
Fjerde etasje. Langs glassveggen mot den himmelske utsikten mot opera og fjord – et område som ligner en kafé, bare uten croissantene. Det stiger mot himmelen som en bryllupskake, ser flott ut. Sakralt nesten. Men et arbeidssted? Bordene er bitte små, og hvor er stikkontaktene? De fleste som er her, ligger strødd rundt på gulvet på puter – ikke et sted for ergonomisk korrekte arbeidsstillinger.
Oh look! Great view! En familie på fire fotograferer seg begeistret gjennom kafétårnet og frem til de store vinduene mot operabygget. De prater og peker. Se, der er hotellet vårt! Selfie. To unge jenter med stramme klær fotograferer hverandre etter tur. Her lukter det mer Instagram enn innsikt.
Sukk.
Anne Håskoll Haugen.
Ut med stillhet, inn med folk
Bibliotekene – som det meste annet som har overlevd tidens tann – har måttet tilpasset seg.
En gang var bibliotekene private giveres boksamlinger, tilgjengelig for de få som kunne lese, og for de enda færre som hadde tid til å fordype seg i en bok. I noen av de tidligste bibliotekene var bøkene til og med lenket fast så ingen kunne stikke av med dem. Biblioteker og bøker var eksklusive og attraktive helt motsatt av i dag. Heldigvis ikke eksklusive – men heller ikke så attraktive. I hvert fall ikke hvis det bare er bøkene det handler om. Biblioteket er til for brukerne, er ingen ting uten brukerne. Så hva gjør man når folk finner ut at det morsommere ting å gjøre enn å sitte musestille på en pult med nesa i en bok? Hvorfor dra på biblioteket å låne en bok, når du kan dra på treningssenter, badstuflåter, på topptur, på konsert eller til Mallorca? Bruktmarkedene bugner (billigere å kjøpe brukt bok enn å betale bøtene for forsinket levering!). Og ikke minst: Bøker har blitt digitale, du trenger ikke dra på biblioteket for å låne. Du trenger ikke lese engang, det holder å lytte. Og hva skal vi med biblioteker da?
Ved siden av meg slår en dame seg ned og fyrer opp et teams-møte. Hun har visst glemt hodetelefonene sine hjemme. Jeg må finne et annet sted.
Lenger opp i etasjene blir det riktignok litt stillere, men det er nesten ingen plasser hvor man kan jobbe. Derimot en lang rekke dype lenestoler – uten bord og uten stikkontakt. Så finner jeg et stillerom! Men der er det stappfullt, bare 20–30 plasser inni en glassboks. Ogironien? Alle i stilleboksen går ut for å prate i telefonen. Dermed brytes stillheten for de som ikke har fått plass i stilleboksen. Og det er jo de fleste.
Bibliotekene måtte selvsagt tilpasse seg for ikke å forsvinne. Men hva slags hus har de blitt? Et samfunnshus, en restaurant, en barnehage, en turistattraksjon, et sosialt tiltak for barselgrupper, en ungdomsklubb og en kino? Hva skiller dette fra en hvilken som helst flyplass, eller et kjøpesenter – rent bortsett fra at veggene er dekket av bøker du har lov til å låne med deg hjem?
Møteplass, ikke tenkeplass
I dag er bibliotekene folkebiblioteker – og et viktig mål er å få flest mulig mennesker til å føle seg velkommen. Fra å lenke fast dyrebare skrifter til hyllene – har biblio- teket måttet klekke ut markedsfringskampanjer for å lokke folk til biblioteket i stedet.
Loven om folkebiblioteket sier at formålet er «å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet, gjennom aktiv formidling og ved å stille bøker og andre medier gratis til disposisjon for alle som bor i landet. Folkebibliotekene skal være en uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt. Det enkelte bibliotek skal i sine tilbud til barn og voksne legge vekt på kvalitet, allsidighet og aktualitet. Bibliotekenes innhold og tjenester skal gjøres kjent.»
Jeg får ingen treff i loven når jeg søker opp ordene stillhet, tenke, tanke eller ro.
Nasjonal bibliotekstrategi 2020−2023 har fått navnet Rom for demokrati og dannelse. I strategien står det mye som er fint. Som at bibliotekene er demokratihus, og at bibliotekene utgjør en viktig demokratisk infrastruktur. En grunnstamme i demokratiet. Bibliotekene skal være relevante kulturarenaer, læringsarenaer og møteplasser. Åpne, inkluderende og tilgjengelige steder for rekreasjon, debatt, opplysning og kunnskap.
Bordene er bitte små, og hvor er stikkontaktene? De fleste som er her, ligger strødd rundt på gulvet på puter – ikke et sted for ergonomisk korrekte arbeidsstillinger.
En undersøkelse gjennomført i 2018 viste at 54 prosent av befolkningen hadde besøkt et bibliotek i løpet av det siste året. Det høyeste som er målt gjennom tidene. Høye besøkstall – men hva kommer de for? Mye av oppgangen skyldes satsningen på bibliotekene som arena for debatt, formidling og kulturopplevelser, står det i meldingen.
Kanskje bøkene er stablet opp mest for akustikkens skyld?
Arkitektene av hovedbiblioteket har til og med forklart at bygget er laget som et åpent byrom i den første etasjen, slik kan folk ta snarveien gjennom huset, og slik skapes liv og røre i bygget. Og slik registreres kanskje flere besøkende også?
Jeg blir fristet til å bli konspiratorisk! Kanskje noen ikke vil at det skal finnes steder for å tenke. Bibliotekene har blitt som kirkene – med tommere og tommere gudstjenester gjør prestene nesten hva som helst for å tekkes de som er slappe i troen. Fjerner til og med Jesus og Gud og helvete fra dåpsseremonien om de må. Bytter ut kjedelige salmer med VG-lista. Arrangerer konserter og lar barna bruke midtskipet som løpebane. En nabo som akkurat har døpt barnet sitt, fortalte at presten flere ganger hadde bedt henne om å rekruttere resten av barna i barselgruppen til barnedåp i kirken. Jeg vet ikke om «erfaring fra markedsføring» står oppført på prestenes stillingsutlysninger. Dåpen ble forresten holdt ute i en park.
Anne Håskoll Haugen.
Gått ut på dato
Kanskje vil ikke folk ha stillhet? Jeg vet det finnes lydspor på Spotify med kafélyder du kan ha i bakgrunnen hvis du synes hjemmekontoret blir for stille. Men kanskje enda mer: Det finnes ikke lenger en forventning om stillhet, og ingen kommer på å påkalle den. Byen holder uansett aldri kjeft. Det er vel bare å venne seg til det.
Virginia Wolf skrev om hvordan kvinner aldri kunne fullføre en tankerekke fordi det ikke fantes et stille rom uten avbrytelser fra hjemmets mas og kjas. Nå har hjemmets mas og kjas i stedet flyttet inn på biblioteket – det som kunne vært en slikt rom. Og med telefonen i lomma får man uansett aldri fri fra kjaset, verken kvinner, menn eller de som ikke føler seg som noen av delene. Det slapp Wolf å tenke på. I dag finnes det ikke A room of one’s own.
Noen lyder hører hjemme på biblioteket: knasting på tastaturer, en hviskende beskjed til siden nå og da, en kork som går av en vannflaske, stolben som dras over teppet, papirsider som blas om, regnet på vinduene, glidelås fra en sekk som åpnes. Føtter mot filt. En bok som går i gulvet. En mage som rumler. Jeg liker at det er så stille at du kan høre en mage rumle!
Og en gang for lenge siden − lyden av en bibliotekar som sa hyssssj!
Hva skiller dette fra en hvilken som helst flyplass, eller et kjøpesenter – rent bortsett fra at veggene er dekket av bøker du har lov til å låne med deg hjem?
«Jeg ser for meg stillhet som et rom. Vi er vant til å tenke stillhet som fravær av lyd, men likevel er ikke dette rommet tomt. Det skjer noe i stillhetens rom. Det er et rom der jeg, nettopp fordi det er stille, kan oppfatte lyden av noe jeg i støyen ikke hører.»
Slik åpner litteraturviteren Elisabeth Løvlie den lille boken hun har kalt Stillhet og støy (2006). Ironisk nok kom jeg over boken utenfor Tøyen bibliotek – på et bord for kasserte bøker. Savnet etter stillhet, skriver hun, oppstår idet hun føler at støyen dominerer livet.
Hun skriver:
«Men hva er det som støyer? Støy er mer enn bråk og lyd. Når jeg overmannes av krav, informasjon og inntrykk støyer det, selv om det ikke skapes lyd.»
Og er det ikke nettopp slik bibliotekene er nå? Turistene, barselgruppene, shuffleboardspillerne, barnehagene på utflukt, forberedelser til kveldens arrangementer – alt sammen støyer, ikke bare på grunn av lyden de lager. En støy som til forveksling er lik den som dominerer på flyplasser og i kjøpesentre.
Det finnes ikke lenger en forventning om stillhet, og ingen kommer på å påkalle den. Byen holder uansett aldri kjeft.
Jeg gir opp skrivingen. På vei ut av romskipet finner jeg et lite kunstverk langs en vegg. Noe som ser ut som pastellfarget murstein er stablet opp som begynnelsen på en konstruksjon. «Utgått fra samtiden» heter verket, laget av Thomas Iversen. Jeg leser på det lille skiltet at det som ser ut som murstein, slettes ikke er stein. Det er papir, laget av bøker biblioteket på Kunsthøgskolen ikke lenger ville ha i sin samling. «Bøkene er bløtlagt, most og omformet til fasadetegl», står det på skiltet. Omtrent akkurat som stillheten som en gang fantes på biblioteket – bløtlagt, most og omformet til støy.
Det har blitt sagt av de som spår, at i fremtiden vil stillhet være den største og minst tilgjengelige luksusen. Kanskje finnes det en ny mulighet for kirkene her; når bibliotekene er fylt med bråk, og kirkene er tømt for folk – hva med å tilby folk en liten skriveplass der? Litt lesero? Setter de inn noen stikkontakter mellom benkene, så blir det suksess.
Denne teksten sto originalt på trykk i Samtiden nr. 4, 2022.