For en pengepolitikk!

­Lesetid: ca. 31 minutter.

Det er over tjue år siden jeg skrev min første artikkel om pengesaker. Den artikkelen ble blant annet inspirert av noe jeg leste i lokalavisa Gudbrandsdølen. En av fylkets rikeste hadde glemt å oppgi en aksjeinntekt på 1,2 millioner til skattemyndighetene – og i retten fikk han medhold på dette punktet: Retten fant det overveiende sannsynlig at det var av ren forglemmelse denne inntekten ikke ble oppgitt. Dermed slapp han tilleggsskatt. Den gang tenkte jeg som fattig poet at en skal ha råd til gode advokater for å møte så mye forståelse i retten – nå vil jeg legge til at retten forsto noe vesentlig. Den tok hensyn til at summen i seg selv ikke spiller noen rolle. Dette var kanskje bare en fillesum for vedkommende skattyter. Pengenes betydning er relativ. Verdien av en krone er elastisk, en tusing betyr mye mer for ei fattiglus enn en million for en søkkrik. Pengenes elastikk er en avgjørende egenskap ikke bare på mikroplanet, den preger også pengemengden på makroplanet. Men hva betyr dette for oss her og nå?

At pengemengden er elastisk betyr at mengden penger i omløp øker eller skrumper inn etter behov. Men alle har jo alltid behov for penger! Statistikken viser at pengemengden vokser mye mer enn økonomien for øvrig, og at de nye pengene blir ujevnt fordelt.^[1] En skulle kanskje anta at den store økningen i pengemengden ga et større inflatorisk trykk, men et slikt trykk ville forutsette at pengene anvendes til vanlig forbruk, noe som i liten grad er tilfelle. Stigningen i aksjekursene på Børsen derimot, følger økningen i pengemengden som fordeles til finansaktørene – i 2021 steg Oslo Børs 23 prosent.^[2]

Det er en ganske høy kursstigning i et år der mange bedrifter slet under koronatiltak med leveringsvansker og høye strømpriser, men det er en stigning som følger den internasjonale børsoppgangen og som ikke skyldes forventninger til markedet, men forventninger til de ulike statenes vilje til å subsidiere dette markedet. Disse offentlige understøttelsene er en pussig og paradoksal konsekvens av det forskeren Ola Innset kalte markedsvendingen,^[3] for nå har denne vendingen vridd seg så mange ganger rundt sin nyliberalistiske akse at det virker helt naturlig med gigantiske statlige støtteoppkjøp slik at markedet for aksjer og obligasjoner ikke skal bryte sammen.^[4]

Hvem er det som tjener på dette?

Det er eierne av aksjer og obligasjoner. En forsvinnende liten del av disse er såkalte småsparere som i Norge befinner seg litt nedover i middelklassen, men i tillegg til diverse fond handler det om den øverste desilen av befolkninga, og aller mest den øverste prosenten eller nullkommaén-prosenten. De rikeste, altså. Det er de som tjener på de statlige pengeoverføringene som tok til med finanskrisen og som fikk et voldsomt oppsving under pandemien. Men hvordan har det blitt sånn?

Plutonomene

De politiske beslutninger som ble tatt med utgangspunkt i disse økonomiske rystelsene, kan lett gis et skinn av forankring i en slags teknokratisk nødvendighet. Denne tilsynelatende systemtvangen som blottlegges i det retoriske apparatet, er vanligvis nettopp tilsynelatende. For å trenge gjennom dette falske skinnet vil jeg prøve å forankre mine betraktninger i noen alminnelige erfaringer med pengevesenet.

I likhet med alle andre moderne økonomier har Norge et gjeldsbasert fiatpengevesen. Ordet «fiat» er det latinske verbet vi finner i latinske Vulgata, 1 Mos 1,3: «Dixitque Deus: Fiat lux. Et facta est lux.» På norsk: «Gud sa: Bli lys. Og det ble lys.» For tida er uttrykket fiatpenger lite brukt i økonomisk teori – det anvendes derimot i nedsettende mening av libertarianere, anarkokapitalister og andre paleokonservative som sverger til gullstandarden og liknende metalliske villfarelser. Jeg holder likevel fast ved fiatbegrepet for å presisere at det ligger en autoritet bak pengene, og det er verken tilfeldig eller selvfølgelig hvem som får lov til å uttale de mektige ordene: Bli penger!

Det andre momentet som krever nærmere forklaring, er «gjeldsbasert»: I dette ligger det at penger ikke blir penger for øyeblikket, de blir penger over tid. Gjeld er noe som skal betales en annen gang. Det snodige med gjeldspenger er at de forsvinner når gjelda betales. Da er de ikke penger lenger. De fins ikke mer. Pengene eksisterer i en egen dimensjon – gjeldsdimensjonen. Dette er et rom som kun fins i regnskapet, som er et helt spesielt skap vi må ha særegne nøkler for å få adgang til. Regnskapet er det edleste skapet i samfunnet. Der står det alt sammen. Alt som betyr noe. I regnskapet står vi alle oppført med våre mest betydelige summer, men også de ynkeligste. Rikdommen i regnskapet er en løfterikdom, både i den betydningen at det rommer betalingsløfter, og i den langt viktigere betydningen at dette løfter oss inn i framtida. Det er pengene som bærer oss over, vi klarer ikke overgangen for egen maskin. Vi er helt avhengige av hva som står i regnskapet. Uten penger kan vi bare glemme hele framtida. Det var derfor vi gikk og nynna på «No future!» i min ungdom – vi trodde ikke det ble råd til noen framtid, og for mange av oss ble denne spådommen selvoppfyllende, som profetier ofte blir. Det er ikke tilfeldig at det var en økonom som fant på uttrykket «selvoppfyllende profeti».^[5] Det er heller ikke tilfeldig at disse pengene eksisterer i en avsondret dimensjon. Slik er det med alle helligdommer. Alle samfunn trenger noe som er hellig, noe det bygges institusjoner rundt, noe vi kan flokke oss om og dele opplevelsen av – også når vi ikke har adgang til det aller helligste. Penger betyr mye mer for de som ikke har dem, enn for de som har flust.

Derfor blir dette litt mystisk. Når de som forvalter det aller helligste ytrer seg om hva som er pengepolitisk gangbart, får det et snev av noe unnvikende over seg. Det er som om Guds navn ikke kan nevnes, men hvis pengeguden overhodet nevnes av folk i min bransje, blir han et monster, som hos Dante. I Divina Commedias syvende sangs første vers remjer pengeguden Pluto det uforståelige: «Pape Satàn, pape Satàn aleppe!» Det fins mange flere tolkninger av denne frasen enn det fins ord i den, men en av de mest tiltalende er den gamle tolkningen av pape som et bannord, og aleppe som en italifisert alef, altså første bokstav i det hebraiske alfabetet: Oksehodet som i likhet med futharkens fe-rune betydde penger eller rikdom. Alle kompliserte sivilisasjonsprosesser åpner med pengene, når disse kan telles i ryddige enheter og oppbevares i nevnte regnskap. Grunnsteinen legges med første bokstav, og første bokstav er alltid et tall. Etterpå – når vi har fått hele alfabetet på plass – kan vi lett skrive oss ut av skapet, men vi regner oss langsomt inn i det. Aristofanes beskrev Pluto som lam, fordi han brukte lang tid på å komme, men med vinger, fordi han fløy fort vekk.

Men det fins noen som ikke er unnvikende i tale og skrift, og som heller ikke gjør pengeguden til et monster, men som tvert imot tilber Pluto og skaper en hel lære i hans navn. Citigroup er en av de fire store amerikanske forretningsbankene. Med over 200 millioner kunder i 100 ulike land opererer Citigroup naturligvis med egne statistikker og analyser, og 16. oktober 2005 sendte de ut et strateginotat, forfattet av analytikerne Ajay Kapur, Niall MacLeod og Narendra Singh.^[6] Dette rundskrivet oser av frisk optimisme. Forfatterne deler verden inn i to blokker: de anglosaksiske plutonomiene kontra resten. De slår fast at ulikheten har økt voldsomt i plutonomiene siden 1970-tallet, og denne utviklingen vil fortsette uhindret i overskuelig framtid, som de sammenlikner med 1500-tallets Spania, Nederland på 1600-tallet, USA på slutten av 1800-tallet («The Gilded Age») og nittentjueåra.

Pengene eksisterer i en egen dimensjon – gjeldsdimensjonen. Dette er et rom som kun fins i regnskapet, som er et helt spesielt skap vi må ha særegne nøkler for å få adgang til.

Med økt globalisering og det de kaller «kapitalistvennlige myndigheter», vil ulikheten i plutonomiene nødvendigvis øke og dele verden mellom de rike og alle de andre – det store flertallet, som snart vil ende opp med en forsvinnende liten del av kaka. Vekstpotensialet ligger følgelig i luksussegmentet. «Jorda holdes oppe av entreprenør-plutokratenes muskuløse armer, enten man liker det eller ikke.»

Et par år etter denne usentimentale lovtalen til det voksende inntektsgapet, 9. juli 2007, uttalte Citigroups toppsjef, Charles «Chuck» Prince, til Financial Times: «When the music stops, in terms of liquidity, things will be complicated. But as long as the music is playing, you’ve got to get up and dance. We’re still dancing.»^[7] Et drøyt år etter dette igjen måtte selskapsdanserne forhandle med myndighetene^[8] om å få orkesteret til å spille opp på nytt, og 24. november 2008 lyktes Citigroup i å sosialisere, foreløpig, $306 milliarder av tapene sine^[9] – noe som tilsvarte bankens totale inntekter gjennom rundt fire år.^[10] Det er sånt vanlige folk bare kan drømme om, når den usynlige hånd ikke virker til deres fordel, at de får en høyst synlig håndsrekning på fire brutto årslønner for å komme seg gjennom knipen.

Dette er altså den samme banken som spådde ei lysende framtid for de rikeste – kunder og andre – i strateginotatet om plutonomi fra seinhøsten 2005: To år etterpå danset de fremdeles, så fikk de myndighetene til å spille opp, og siden den gang har de danset til stadig lysere toner. Med offentlig støtte kunne banken allerede i 2009 betale ut en bonus på $5 milliarder, noe som ga et tap på $1,6 milliarder.^[11]

I ettertid vet vi at strateginotatet var en innertier av en selvoppfyllende profeti. Formuene til de søkkrike har økt i lukrativ utakt med samfunnet for øvrig, uforstyrret av de eneste mørke tonene i strateginotatet, der det nevner mulige «societies demanding a more ‘equitable’ share of wealth».^[12] Denne trusselen ble aldri overhengende, gitt at de rikes innflytelse øker i takt med deres voksende andel av velstanden.

Da jeg leste plutonominotatene til Citigroup, ble jeg lettere sjokkert over det bramfrie språket – men også imponert over klarsynet. Dette var før finanskrisen og åtte år før Pikettys første storverk kunne utvide og korrigere Citigroups framstilling og vise at resten av verden utvikler seg i akkurat samme retning som de anglosaksiske plutonomiene.

Men la det være klart: Citigroup har beveget seg langt inn i en moralsk sump og et juridisk tåkehav, det er ikke dermed sagt at de har gjort noe galt. De har gjort det samme som alle andre banker gjør, i litt større målestokk og med mye større suksess. Som skjønnlitterær forfatter kan jeg utmale i et par setninger hva jeg selv ville gjort, hvis jeg var bank eller stat.

Hvis jeg var en bank, ville jeg stilt det lille boliglånet mitt som garanti – husk det: boliglånet, ikke boligen, jeg er tross alt en bank! – og med lånet som garanti, altså en ekte lånegaranti, ville jeg tilby å trykke nye penger til hver og en av dere og sette dem på konto hos meg som noe vi også ville kalle for lån, og etter hvert ville disse summene smuldre opp og forlate deres konti hos meg og godskrives andre konti i andre banker, i bytte mot varer og tjenester, men siden dere har inntekter i tillegg til utgifter, ville deres disponible konti hos meg fylles opp med betaling for tjenester dere yter andre, eller varer dere selger, og det ville naturligvis være i min interesse å trykke så mange penger som mulig, for så lenge dere stort sett betaler avdragene deres, er det overhodet ikke noe problem med store beløp, snarere tvert imot, og sammen vil vi utgjøre et i beste forstand pulserende foretak, hvor det som pulserer er pengemengden, for hver gang jeg trykker nye moneter, vil pengemengden ese ut, men hver gang dere betaler et avdrag, vil den minke. 

Hvis jeg derimot var en stat, ville jeg prøvd å få en viss kontroll med dette bankvesenet, for det er også mine penger med min signatur som trykkes og settes i omløp, det er mitt monetære blod som pulserer på denne måten, og hvis det pumpes for mye inn i venevalutaen, blir trykket så høyt at elastikken i fiksjonen ryker, og hele samfunnskroppen blir strupt i en aterosklerotisk slynge av gjeldsforkalkning og usalige renteslep, men hvis jeg lytter til kuttpaniske politikkråd og strammer inn for mye, blir produksjonsgapet så stort at det som før var et folkerikt område, ender opp i tung depresjon og dystre kursfall, derfor ville jeg nok prøve å få en viss kontroll over disse likvidene jeg heller i meg, slik at jeg ikke mister balansen selv når jeg pumper meg maksimalt opp, og for å oppnå dette siktemålet ville jeg rådspurt ekspertise som ikke bare har en direkte eller indirekte finansiell forankring for sitt daglige virke, verken på et praktisk eller teoretisk plan, det vil si at jeg ville forhørt meg med kloke hoder som ikke er bankfaglig belastet, men tvert imot står denne virksomheten fjernt.

Staten og banken

Nå – stilskifte tilbake til sakprosa: Innledningsvis nevnte jeg at alle kompliserte sivilisasjonsprosesser begynner med regnskapsførselen i de første kornbankene,^[13] og forholdet mellom banker og statsbygninger er mange studier verdt. Den britiske økonomen Andrew G. Haldane har formulert det slik:

Historically, the link between the state and the banking system has been umbilical.^[14] 

Dette kan oversettes med at koblingen mellom staten og bankvesenet historisk sett har vært navlestrengaktig. Den moderne staten og det moderne bankvesen er som foster og morkake i samfunnskroppen. Staten trenger bankene for å finansiere, i første omgang sine kriger^[15] – men etter hvert industrialisering, infrastruktur, velferdsordninger, utdanning, kulturliv. Bankene trenger staten, først som låntaker og garantist for rammebetingelsene, men deretter og stadig mer som garantist for bankenes egne gjeldsposter. At det ble slik, var ingen selvfølge. Tidligere var statene de mest risikable låntakerne, og i likhet med Mediciene gikk flere italienske banker konkurs fordi statlige lån aldri ble tilbakebetalt. Derfor var det vanlig å kreve høyere renter av statlige lånekunder. Franskekongen Karl VIII (1470–1498) betalte opptil 100 prosent rente på sine krigslån fra de samme bankene som krevde 5–10 prosent rente av vanlige kjøpmenn. Statslån utgjorde på denne tida den største bankrisikoen. Nå er situasjonen omvendt, det er bankene som utgjør den største økonomiske risikoen for statene.

I hver eneste bankkrise utvikles det nye sikkerhetsnett, og disse blir stadig mer finmasket i flettverket av forestillinger om at store banker er systemkritiske og må reddes fra kollaps. Samtlige økonomiske eksperter, også i Norge, spådde tillitskrise og økonomisk undergang for Island hvis landet ikke tok på seg å betale gjelda til Glitnir, Landsbanki og Kaupthing i 2008. Alle tok feil. Bankene gikk over ende, islendingene nektet å betale og kom seg relativt greit gjennom krisen. Den altavgjørende tilliten ble fort gjenopprettet – finansbransjen er ikke sentimental – men store tap ble båret av dem som hadde satset penger på pyramidespillet. Hundretusener var vanlige småsparere i Storbritannia og Nederland. Den daværende britiske statsministeren Gordon Brown brukte antiterrorloven fra 2001 for å fryse islendingenes britiske konti.^[16] Dette førte til diplomatisk krise og mye verbal hudfletting, men snart viste det seg at bankenes betydning var mindre enn antatt. Det oppblåste selvbildet hadde ikke grunnlag i realitetene, selv om den islandske banksektoren i løpet av fem år hadde vokst til å forvalte en kapital som var ti ganger så stor som landets BNP, som på dette tidspunktet var $13 milliarder.^[17]

Kaupthings norske gjeld ble forresten dekt av norske myndigheter,^[18] så lille Island svømte i ensom majestet som kjerringa mot strømmen. Alle andre land bøyde seg for kravene fra finansvesenet. Det ble kuttpolitikk og pengetrykking. Nå var det statene selv som via sine respektive sentralbanker måtte trykke opp de pengene bankene ikke lenger torde trykke for å dekke sine løpende utgifter. Allerede ett år etter krisens utbrudd beløp støtten seg til tre fjerdedeler av BNP i Storbritannia og USA, men bare en knapp femtedel i EU. På denne tida var de tre stormaktenes (USA, UK, EU) bankstøtte dermed begrenset til en fjerdedel av global BNP.^[19] Det skulle snart bli mye mer, men allerede en fjerdedel av alle lands totalomsetning er vanvittig mye penger. Vi kunne ha fått til grønne skifter for disse pengene, vi kunne ha utryddet sykdommer og sult og forberedt oss på kommende pandemier. Vi kunne ha gitt utdanning og forskning et løft med ringvirkninger i mange generasjoner framover. Vi kunne med andre ord brukt pengene til noe produktivt og investert i framtida, styrt ressursene dit de gjør mest nytte for seg – men vi gjorde det motsatte. «Banks and bankers are by nature blind», skrev John Maynard Keynes,^[20] og nå holdt vi stø kurs med blikket fiksert i bakspeilet. De nytrykte pengene ble ikke brukt til å dekke gjeld over tid med framtidsvyer, de ble brukt til å tette igjen hullene i veien bak oss. Topplederen i det kinesiske investeringsfondet døpte det sarkastisk «sosialisme med amerikansk vri»,^[21] ellers kaller vi det gjerne sosialisme for de rike. Tesla-sosialisme.

I hver eneste bankkrise utvikles det nye sikkerhetsnett, og disse blir stadig mer finmasket i flettverket av forestillinger om at store banker er systemkritiske og må reddes fra kollaps.

Norge ble relativt lite berørt av finanskrisen, men også her ble styringsrenten senket fra 5,75 prosent til 1,25 prosent på kort tid da pengemarkedet^[22] brøt sammen i 2008–9. Medregnet inflasjon betyr dette at bankene fikk godt betalt for å ta imot lån. En rekke andre tiltak ble innført, og Norges Bank mottok noen titalls milliarder dollar i valutabytte med den amerikanske sentralbanken.^[23] Dette var fornuftig politikk for de velstående fordi vi unngikk prisfall i eiendoms- og aksjemarkedet, som tvert imot opplevde en fortsatt eventyrlig prisstigning. Dermed ble de mindre bemidlede hengende enda mer etter – de fikk jo ikke ta del i verdistigningen – og noen av de aller mest utsatte ble ytterligere rammet av skjerpede tiltak da den sosialdemokratiske finansministeren tredoblet rentesatsen for folk med betalingsvansker, en rentesats som dermed ble satt til hele 9,5 prosent. Dette gjorde han etter at styringsrenten ble senket med mer enn tre fjerdedeler.^[24]

Det er grov forskjellsbehandling. Renter er produksjonsgebyr. Det er urettferdig at de velstående slipper unna med 2,5 prosent rente på sine hus-, bil-, hytte-, sekundærbolig- og båtlån, mens folk som sliter, må betale nesten ti prosent rente på for eksempel sine studielån.^[25] Mange i min generasjon har hatt negativ rente på studielånet, det vil si at de har betalt tilbake mindre enn de i sin tid fikk utbetalt, etter inflasjonsjustering og rentefradrag. Andre har betalt sine studielån tre–fire ganger, etter tilsvarende justeringer – og det er naturligvis disse siste som hadde minst ressurser i utgangspunktet.

Rentepolitikk er også pengepolitikk.

Hvorfor denne politikken må være så forskjellsskapende er vanskelig å begripe.

Meningsløse modeller

Når slik ulikebehandling kan gjennomføres på mikroplanet uten nevneverdige protester, tenk da hva som kan foregå på makroplanet, som er vanskelig å få oversikt over selv med avanserte økonomiske modeller! Noen ganger står også modellene selv i veien og gjør det umulig å se hva som skjer. Hva skal vi for eksempel mene om en standardmodell av det økonomiske kretsløpet som opererer med husholdninger, bedrifter og offentlige instanser, men som ikke har med verken banker, skyggebanker eller andre finansinstitusjoner som opererer på kapitalmarkedet? Bygger ikke denne modellen på et premiss om at disse institusjonene ikke fyller noen vesentlig funksjon? Hvorfor skulle de i så fall reddes fra konkurs?

Slike bankekskluderende standardmodeller var vanlige i de fleste land før finanskrisen. Den britiske sentralbanken tok inn banksektoren i sine makroøkonomiske modeller i 2010, den norske i 2014.^[26] Alle modeller er naturligvis forenklinger, men er det ikke urimelig hasardiøst å utelate pengeprodusentene fra det økonomiske systemet? Kunne noen lagd modeller over matforsyning uten å ta med bønder og fiskere? Ville ikke det gi veldig forvridde bilder av forsyningssituasjonen?

Var det dette all verdens sentralbanker og andre autoriteter satt med før finanskrisen: kaleidoskopisk forvridde bilder som sikkert var fine å se på, men som ikke ga noe godt inntrykk av verden bak kaleidoskopet?

Nå blir det mange spørsmål, det er mye vi lekfolk ikke kan fatte og begripe, og noen ganger virker det som om den økonomiske ekspertisen bidrar mer til å tilsløre enn til å oppklare. Et år inn i krisen uttalte den amerikanske økonomen Paul Krugman at de fleste makroøkonomiske arbeider de siste tretti åra i beste fall var ubrukelige og i verste fall skadelige.^[27] Det er sterke ord fra en såkalt nobelprisvinner om sin egen disiplin. Vi andre må nøye oss med å stille spørsmål, og minne om hvorfor det plutselig måtte spyles så mange penger inn i det økonomiske kretsløpet i åra etter 2008: Regnskapet lakk gjennom store sluk som måtte plugges med friske penger. Hvorfor var det pengemangel? Fordi produsentene – banker og skyggebanker – ikke torde å trykke flere penger. Hvorfor torde de ikke det? Fordi de ikke stolte på hverandre. Bandet hadde sluttet å spille, de sto der på dansegulvet og ante ikke hvor de skulle gjøre av hendene. Så lenge det var musikk i rommet, pleide de å sikre sine langsiktige utlån med kortsiktige innlån, som de rullerte døgnet rundt, og danset videre til finanstechnoen som hadde så eggende rytmer at Bank of Englands Andy Haldane døpte denne tida for «the disco years».^[28]

Danserne i rommet var også oppvarmingsband og DJ-er, men nå sto de stille.

Da hadde det vært lurt å ha økonomiske modeller som regnet med pengene.

Og pengeproduksjonen.

Tross alt er det rimelig å anta at mye av finansbransjens voldsomme vekst skyldtes god tilgang på penger, som bransjen selv produserte og rikelig fordelte mellom sine egne.

Denne veksten ble registrert i de nasjonale organene for slikt – i Norge det såkalte Jerntriangelet NB-FIN-SSB, kong Lears musiserende døtre: Siden Kongen i statsråd ennå ikke har gitt fra seg all makt, spiller de fremdeles i det samme bandet, alle gjør gode miner til slett spill, og ingen forsøker å forklare fenomenet.

I denne situasjonen hadde det vært nyttig med økonomiske modeller som erkjente at pengemarkedet ikke er i nærheten av perfeksjon, at pengemengdens elastisitet må smøres gjennom dertil egnede institusjoner, lover og regelverk, og ikke minst en forståelse av at penger er rå makt.

Penger er aldri nøytrale.

Produksjonsleddet er ikke fristilt fra interessekampen.

Av og til når vi leser økonomi, virker det som om denne interessekampen abstraheres bort. Den fordunster med begreper som ble klart definert i den mekaniske fysikken, og som er litt mer diffust forståelige i termodynamikken, men som blir stadig mer luftige etter hvert som de damper fra realvitenskapen gjennom mikro- og inn i de makroøkonomiske teoriene, hvor selv et sentralt begrep som likevekt synes å sive unna ved nærmere granskning.

Et samfunn er aldri i likevekt.

Når sosialøkonomene snakker om likevekt, er det i beste fall en metafor.

I verste fall en misforståelse.

Misforståelser kan utnyttes til noens fordel.

Særlig på pengemarkedet.

Det fins politikere som tror at sentralbanken kontrollerer pengemengden.

Slike misforståelser er vanlige, og sosialøkonomene gjør lite for å oppklare saksforholdet. Har de gjort noen store forandringer i modellene sine etter finanskrisen, eller har de bare flikka litt på dem? Nye modeller ville vel føre til politiske kursendringer? Citigroup-notatet omtalte i klarspråk, fritt for teknokratiske omskrivinger, den plutonomiske kursen som «capitalist-friendly». Siden har Thomas Piketty vist at avkastningen på kapital er mye høyere enn avkastningen på arbeid, noe som over tid øker ulikheten i samfunnet, naturligvis i samme rentenistklasses favør. Høy kapitalavkastning kan blant annet, som jeg har antydet, skyldes at pengepolitiske disposisjoner favoriserer dette segmentet ved å gi det privilegert tilgang til samfunnets pengemaskiner. Videre har Walter Scheidel vist at tiltakende, massiv ulikhet er den sivilisatoriske normaltilstanden fra steinalderen til våre dager, og at disse ubalansene opp gjennom historien kun er blitt utjevnet i perioder med krig, revolusjon eller pandemi.^[29]

Noen ganger står også modellene selv i veien og gjør det umulig å se hva som skjer.

Nå kom imidlertid denne pandemien på et særdeles gunstig tidspunkt for de velstående. Den traff oss midt i det vi også kan kalle Tesla-sosialistenes glanstid.^[30] Begrepet Tesla-sosialisme ble introdusert av forfatteren Håvard Syvertsen på Facebook som synonym til det som også kalles Gauche caviar, limousine liberals, Radical chic, champagne-sosialister og så videre. Elbil-avgiftskuttene ble av Solberg-regjeringen anslått å koste staten 30 milliarder kroner i 2021, en sum tilsvarende tre fjerdedeler av forsvarsbudsjettet, eller omtrent like mye som bevilges totalt til AAP, eller femten ganger kulturbudsjettet. Så kraftig slo den internasjonale bølgen av sosialisme for de rike inn over landet at Tesla ble Norges mest solgte bil − et mikroøkonomisk utslag av den nye fordelingspolitikken etter finanskrisen.^[31]

Den amerikanske økonomiske historikeren Philip Mirowski har en morsom boktittel: Never Let a Serious Crisis Go to Waste,^[32] og makroøkonomisk ble disse krisetidene preget av at plutonomene grep sjansen. Det førte til store folkelige opptøyer mot kuttpolitikken i mange land: Occupy Wall Street, antielitær høyrepopulisme og en like splittende vekkelsesbevegelse på den andre politiske fløyen. Mye av dette kan forklares med de skjevhetene som oppsto da de økonomiske rystelsene ikke la seg, men tvert imot la seg godt til rette rundt institusjonene som hadde frembrakt dem i første omgang, godt hjulpet av det samme økonomifaglige teknokratiet.

For en amatør som meg er det utmattende å lese disse teknokratisk vridde framstillingene av det økonomiske kretsløpet, og jeg innrømmer gjerne at det er mye jeg ikke forstår. Noen ganger får jeg lyst til å skrike: Men dette er da ikke matematikk! Her snakker vi om menneskelig samkvem! Og er det ikke paradoksalt at noen som utelater pengene og pengeproduksjonen fra sine økonomiske modeller, insisterer så hardt på å måle alt i penger? Tyder ikke dette på en ganske alvorlig kognitiv dissonans?

Det fins helt sikkert dype innsikter jeg aldri evner å oppdage i de veldige formelmassene som utgjør grunnstammen i sosialøkonomien. Men det er også sikkert at mange av innsatsfaktorene i disse formlene er variabler som gjør det vanskelig å fastslå, også i ettertid, hvilke faktorer som kan ha vært virksomme på hvilke nivåer. Mye forblir spekulasjoner, selv om det ser like elegant ut som det er ugjennomtrengelig for folk uten matematisk utdanning. Noe derimot alle kan forstå, er konkrete kostnadsoverslag. I mai 2020 ble prisen for å vaksinere hele klodens befolkning mot Covid-19 beregnet til $25 milliarder.^[33] Det er mye penger. Men i ukene før hadde den amerikanske sentralbanken kjøpt såkalte Treasuries – USAs statsobligasjoner – for $90 milliarder hver dag.^[34] Slik unngikk vi kursfall i aksje- og obligasjonsmarkedet enda en gang, og de som er flinkest til å snu kappen etter vinden, fikk endelig vist at de også bestyrer den største vindmaskinen.

Valget mellom en liten gavepakke til alle mennesker på hele kloden eller en mye større gavepakke til noen få rikinger er kanskje ikke et enten-eller. Men det kan nok hende at de som egentlig skulle stelle med slikt, allerede har definert bort valgmuligheten. De holder på med noe annet, og det er fort gjort å bli nærsynt i dette uoversiktlige landskapet. Faktisk er det fort gjort å glemme at pengepolitikk handler om penger.

Foto

Maria Astrup.

Bevegelseshemmet pengepolitikk

Den som går inn på Norges Banks nettsider og klikker på det som heter «Norges Banks pengepolitiske strategi»,^[35] vil fort oppdage at der står det en god del om inflasjon, sysselsetting, finansiell stabilitet og styringsrente – men ingenting om penger. Først og fremst handler det om styringsrenten, som i dag er på 0,75 prosent. «Selv om pengepolitikken påvirker inntekts- og formuesfordelingen, er styringsrenten lite egnet som instrument i fordelingspolitikken», kan vi lese. Det er noe Bjørn Hansen-aktig over dette. Bjørn Hansen er hovedpersonen i Dag Solstads roman som satte seg frivillig i rullestol og lot som om han var bevegelseshemma. Videre heter det: «Ved normale konjunktursvingninger er pengepolitikken førstelinjeforsvaret i stabiliseringspolitikken.» Men hvem er det man stabiliserer for? Hvem nyter godt av Norges Banks politikk? Hvem kan alltid reforhandle sine låneavtaler, og hvem er prisgitt statens behandlende organer?

Noen vil nå innvende at finanspolitikken er det politikkområdet som egner seg best til å fordele midler. Jeg vil bestride dette i utgangspunktet, men også minne om at skottet mellom finans- og pengepolitikk ikke er vanntett. I løpet av 2020 utstedte de avanserte økonomiene i Vesten pluss Japan gjeld for $18 billioner. Mer enn halvparten av denne gjelda ble kjøpt opp av de respektive landenes egne sentralbanker – monetizing debt, som det heter. Paul McCulley, tidligere sjeføkonom i det gigantiske investeringsfondet PIMCO, karakteriserte denne pengepolitiske operasjonen uten bortforklaringer: «We've had a merger of monetary and fiscal policy. We've broken down the church-and-state separation between the two ...»^[36]

Penger er aldri nøytrale.

Et av de eldste triksene i den sosialøkonomiske læreboka er skillet mellom kort sikt og lang sikt, et skille som også kan strekkes over et tidsrom kalt mellomlang sikt og som beskrives slik: «‘Mellomlang sikt’ er i utgangspunktet ikke klart definert. For å få en viss idé om tidsperspektivet kan mellomlang sikt antakelig tenkes som en tidshorisont fra 1–2 år og opp til 5–6 år. ‘Mellomlang sikt’ kan derfor være forskjellig fra den horisonten sentralbanken har for å oppnå de pengepolitiske mål, som for eksempel at inflasjonen skal være på et visst nivå.»^[37] De forskjellige tidsperspektivene forklarer altså hvorfor det er avvik mellom teori og praksis, eller modell og virkelighet: Når det ikke er mulig å observere noen likevekt, for eksempel, eller ønsket inflasjon, skyldes det at vi observerer virkeligheten her og nå, som er en illusjon. Den virkelige virkeligheten, selveste realiteten, vil åpenbare seg seinere. Husk dette! Jeg kommer tilbake til det i siste setning!

Før vi kommer dit, må vi imidlertid ta en kikk på hva det er de pengepolitiske operatørene driver med. Det blir sikkert et overfladisk blikk, men likevel – aldri så overfladisk at vi ikke får øye på noe. Det er nemlig utviklet en egen vitenskapsgrein rundt dette med å sette renten riktig, i tradisjonen etter den svenske økonomen Knut Wicksell (1851–1926). Her kretser man rundt begrepet nøytral realrente, som betegner en rente som verken stimulerer eller demper den økonomiske aktiviteten. Tanken er naturligvis at en rentesats høyere enn den nøytrale vil dempe den økonomiske aktiviteten, mens en lavere rente vil øke den. Så langt, alt vel. Problemet er bare at den nøytrale renten verken lar seg observere eller beregne på noe vis. For å overkomme dette prinsipielt og faktisk umulige har økonomene sin vane tro kommet opp med flere realrentebegreper. «Det er særlig viktig å skille mellom den langsiktige likevektsrealrenten, den nøytrale realrenten og den faktiske realrenten.»^[38] Til begrepsavklaring her kan vi begynne med den faktiske realrenten, for den er grei: Det er den renten sentralbanken har fastsatt med det siktemål at den i en forhåpentligvis nærmere angitt tidsperiode vil sammenfalle med eller forskriftsmessig avvike opp eller ned fra den nøytrale realrenten, som ingen kan observere, og som også kan endre seg over tid i samsvar med den langsiktige likevektsrealrenten (r**), som det er litt mer komplisert å beregne, men som økonomene sin vane tro også har laget forenklede formler for:

r** = g + n + p

der g er produktivitetsvekst, n befolkningsvekst og p husholdningenes tidspreferanse: «Jo mer husholdningene vektlegger konsum i dag relativt til fremtidig konsum, desto større er tidspreferansen.»^[39] Nå blir det naturligvis veldig mange omtrentligheter med grøtete definisjoner og uklar sammenheng mellom uavhengige og avhengige variabler i formuleringer som denne: «Ifølge økonomisk teori vil den nøytrale realrenten avhenge av uobserverbare størrelser som tidspreferanser og veksten i potensiell produksjon.»^[40] Det kan imidlertid ikke være tvil om at det foretas utførlige beregninger med tanke på å unngå uheldige svingninger i den økonomiske aktiviteten, og det kan også fastslås at man muligens lykkes i disse beregningene innimellom, i alle fall i tider når økonomien ikke utsettes for store sjokk – men det er vel nettopp i disse tidene ubalansene bygges opp under dekke av stabilitet.

En klok mann har forresten uttalt at sentralbankenes sikkerhetsforanstaltninger kan sammenliknes med airbags som alltid virker, bortsett fra hvis bilen krasjer.

Opp gjennom historien er det mange uobserverbare størrelser som er tillagt forklaringskraft. De mektigste av disse er de mange gudene, og noen av disse har til og med gitt navn til synlige planeter. Med stabilitet som overordnet mål kan vi også minne om at den udiskutabelt mest stabile kulturen i verdenshistorien er den gammelegyptiske, som holdt det gående i nesten tre tusen år. Vi kan naturligvis ikke sammenlikne det landbruksbaserte bronsealdersamfunnet med våre dagers seinkapitalistiske, likevel er det noen slående administrative likheter. De mektigste embetsmennene beveger seg i tempelanlegget til Amon-Ra eller i Jerntriangelet FIN-SSB-NB. De krever økonomiske ofre i henhold til obskure formler og rituelle besvergelser som henviser til en påstått, uobserverbar verdensorden det koster dyrt å forstyrre. Når teoriene ikke stemmer med hva som foregår i det virkelige liv, skyldes det ikke at det er noe feil med teoriene. Teoriene trenger bare en liten tilleggsforklaring. Det kan være en lenge glemt ørkengud som plutselig viser ansikt, eller en såkalt nobelpristaker^[41] i økonomi som lykkes i å gi sine fagfeller en teknisk briljant forklaring så også de begriper noe alle andre mennesker tar for rene platityder.^[42] Eller de kan forbløffet konstatere at pengeproduksjon likevel synes å ha en viss innvirkning på det de kaller realøkonomien. De omtaler det riktignok ikke i klarspråk, men kaller det «significant feed-backs from the financial sector to the real economy».^[43]

Tilsynelatende beveger vi oss nå på viddene med lamme Pluto. Eller langt inne i hvelvet. Nettopp derfor må jeg dvele litt ved denne hellige rekkefølgen: Jeg nevnte at den første bokstaven er et tall. Først regner vi, etterpå skriver vi. Og da kan vi skrive så mye vi vil inntil regnskapets time demrer, og det er hva vi godskriver som gjør det hele så elastisk. Det fins ikke grenser for hvor langt strikken kan strekkes, hvis vi finner de rette ordene, og de rette ordene veksler med tid og stunder. De ikke bare veksler, de drar også veksler på hverandre og kommer opp med nye formler som erstatter de gamle tallenes tale. Dette er en form for primitiv magi som også utøves i avanserte økonomier når de samfunnsøkonomiske oppgavene blir så komplekse at de bare kan løses med en enkel setning: Hvis regnestykket ikke stemmer i dag, stemmer det kanskje i morgen.

Denne teksten sto originalt på trykk i Samtiden nr. 2, 2022.