Det du ikke hører når du hører på podcast

­Ikke enkelt med "small talk" når alle har øregangene proppet igjen...det sosiale limet og det tapte paradis...en ny type fellesskap...og om«å ta inn» mest mulig, varer, synsinntrykk, mat drinker, sigaretter, mennesker, foredrag, bøker, film – alt svelges.

Lesetid: ca 12 min.

En kald høstdag var jeg ute og jogget. På vei oppover stien kjente jeg skosålene var i ferd med å miste taket på den morgenfrosne bakken. Jeg greide akkurat og helt så vidt å unngå et magaplask. Så da en joggende mann kom mot meg i full fart på vei nedover den samme bakken, ropte jeg; Pass deg, det er glatt!

Han hørte ikke. Det er glatt! Jeg stoppet og snudde meg, katastrofen var uunngåelig. Han fløy gjennom luften og landet på rompa. Svooosj! Bang.

Det gikk ganske bra. Bortsett fra den overdøvende flauheten man gjerne føler på når man er voksen og faller. Han forsøkte i hvert fall å late som om ingenting var skjedd, plukket lynraskt opp de hvite airpodsene som hadde falt ut i svevet – og fortet seg videre. Om enn ikke like raskt denne gangen.

Vi hører innover 

På bussen, i kaffekø, på skitur i marka, på tur med hunden, på lekeplassen med barna, på jobb, på vei til jobb, på stranden, på restaurant, på trilletur med babyen. Det finnes snart ikke mennesker igjen som har øregangene åpne mot det som foregår utenfor kroppen. I stedet går vi rundt i vår egen verden av nyheter, populærvitenskap, musikk, litteratur og humor. For å lære, for å le. For å utnytte tiden.

Bare Apple kan tilby over en halv million aktive podcaster på mer enn 100 språk. De som regner på det, mener det på verdensbasis finnes rundt to millioner podcaster og nesten 50 millioner episoder. Halvparten av alle nord-amerikanere hører nå på podcast. I Norge ble det dobbelt så mange podkastlyttere fra 2018 til 2019.

Selvsagt! For podcast er gøy, jeg liker podcast. Jeg har til og med akkurat laget en selv. Podcast-appen er som å være på all-you-can eat-buffet; bare å lesse opp et tårn på tallerkenen, gafle, tygge og slurpe ned. Gratis!

Men det er jo no such thing as a free lunch. Så der jeg sto på stien og så joggemannen falle på sin nylonkledde bak, begynte jeg å lure – hva er det vi ikke hører når vi hører på podcast? Hva går vi glipp av når vi blokkerer øregangene og lytter innover i stedet for utover?

Om lim på tube og andre typer lim

Trelim, superlim, kontaktlim, gorillalim, limstift, medisinsk lim, montasjelim, epoxylim – og mange andre limtyper. Det meste kan limes og repareres - f.eks. porselen, glass, plast, metall og tre. Vi har alle mulige varianter, og du finner dem på flaske, tube og patron! Hilsen Clas Ohlson.

Lim, i tilfelle du ikke har lest definisjonen av lim før, er altså et bindemiddel for å feste sammen to eller flere deler. Limet påføres som et tynt, klebende lag på én eller begge deler før de føyes sammen. Under påføringen må limet være flytende, men etter sammenføyningen må det avbinde, det vil si at det må få den nødvendige fastheten og styrken til å holde delene sammen. Det skriver Store Norske Leksikon, som en gang i tiden forresten også var limt sammen i ryggen.

Men det finnes et annet slags lim som ikke selges på tube (men som med en viss velvilje det kan finnes litt av på Clas Ohlson likevel). Limet som holder hele samfunnet sammen, det sosiale limet. Ifølge avisene er det en hel del som kan være sosialt lim; idrett, frivillighet, å synge sammen, fredagspils, bowling, den lokale cafeen, klassesolidaritet, en felles fiende. Lekser kan være et sosialt lim mellom barn og foreldre (eller ikke!). Bonoboapene bruker sex som sosialt lim, og den franske sosiologen Emile Durkheim mente religionen med sine ritualer var et viktig sosialt lim i samfunnet.

Men så er det én viktig ting til; small talk. Et begrep som nesten ikke en gang finnes på norsk. Men det burde det, for småprat er nemlig  alt annet enn smått.

Nå tror jeg det blir snø snart! Hørte du hvordan det regnet i natt? Så fin kåpe, den fargen var fin til deg, kan jeg spørre hvor du har kjøpt den? Unnskyld, er denne stolen ledig? Kan jeg snike meg forbi deg, jeg skal bare hente en serviett. Så søt hunden din er, kan jeg klappe den? Vet du om denne trikken går til Carl Berner?

Dette er småsnakk. Men det finnes også en definisjon og den lyder som dette;

«Småsnakk er høflig og standardisert konversasjon om fullstendig uviktige ting, ofte mellom mennesker som ikke kjenner hverandre så godt.»

Det er ikke hva du sier i denne småpraten som gjør den viktig. Det er alt det andre; stemmeleie, kroppsspråk, hastigheten på samtalen, følelsene du utrykker med øynene og med munnen. Småprat skaper tillit til fremmede. Den lærer oss at (de fleste) ukjente menneskene vi har rundt oss er vennligsinnede vesener som like gjerne kunne vært våre venner hvis tilfeldighetene ville det slik. Å frykte det ukjente er menneskelig. Derfor blir småpraten, spesielt for oss som bor i by hvor stort sett alle er fremmede, viktig.

Småpraten er faktisk som definisjonen av lim; ordene påføres som et tynt, klebende lag på dem som prater sammen, og hvis småpraten er vellykket, vil den få «den nødvendige fastheten og styrken til å holde delene sammen.»

Nordmenn er ikke i utgangspunktet kjent for sin evne til småprat. Kanskje er det for dårlig vær til å bli stående å snakke om ting som ikke betyr noe. Kanskje har vi historisk sett vært får få og bodd for langt fra hverandre til å ha hatt noen å småprate med. Det mente i alle fall Odd Børretzen i den satiriske lille lefsen han kalte Hvordan forstå og bruke en nordmann (2005).

Sosialt mot til å avbryte

Men om nordmenn var sjenerte for å «bry» folk med prat før – så blir det ikke lettere nå når folk har øregangene proppet igjen. Den som vil forsøke seg på litt småsnakk må jo først finne en som faktisk ikke har ørene plugget igjen. Eller du må våge å avbryte en fremmeds nyhetssending, lydbok, topp-ti-liste, Verdibørsen eller hva de nå er, lydbølgene som svinges inn gjennom mellomøret.

Hvis noen mister skjerfet, glemmer kortet på cafédisken, du lurer på hvor noen har kjøpt den fine kåpen sin, om stolen er ledig ... må du nå våge å prikke personen på skulderen eller kanskje vifte med armene for å påkalle oppmerksomhet. Et lite kremt, et «unnskyld» eller et blikk, er ikke lenger nok. Det krever litt sosialt mot, som slettes ikke alle har – eller gidder.

For når småpraten ikke flyter spontant, men krever en ekstra innsats – forsvinner liksom noe av det småpraten er. Resultatet; mindre småsnakk og mindre samhandling med de menneskene vi faktisk, rent fysisk, er sammen med. Stemmene vi tilbringer tiden med, er innspilt et annet sted – og vi har ikke mulighet til å bli med i samtalen, alt vi kan gjøre er å lytte.

Supermodernitet

Mennesker kan derfor, merkelig nok, leve i et intellektuelt, musikalsk eller visuelt miljø som er helt uavhengig av det fysiske miljøet vi befinner oss i. Fascinerende egentlig å tenke på, at det moderne menneskets livserfaring på mange måter kan være helt løsrevet fra stedet føttene står plantet på; vi kan snakke med folk som ikke er der, se dem, delta i bryllup, på konferanser, i møter, oppleve andre land, se livet under havoverflaten, være med på månelanding – alt uten å være til stede der handlingene faktisk utspiller seg.

Antropologen Marcel Augé kaller dette for supermodernitet. Augé er opptatt av det at vi tilbringer stadig større del av livene våre i kjøpesentre, flyplasser, hoteller, foran tv-skjermer og på motorveier. Felles for disse stedene er at de nettopp ikke er steder. Det er steder vi oppholder oss, men som vi ikke har tilhørighet til; vi bor der ikke, vi kjenner ingen der, vi snakker ikke med folk der. Vår historie er ikke skrevet inn i disse ikke-stedene, som Augé kaller dem – eller non-places. Vi er der, selv om vi ikke er der.

Augé skriver ikke om podkaster og airpods, det var ikke utbredt da han skrev den lille boken Non-places – an introduction to supermodernity i 1992. Men det inngår i samme univers som det han mener kjennetegner supermoderniteten. Podcast er et eget univers –  et non-place, hvor vi tilbringer mye av vår våkne tid.

Savnet fellesskap – eller en ny type fellesskap?

I en supermoderne verden etableres ikke fellesskap nødvendigvis med de vi fysisk er i samme rom som, men like gjerne med mennesker som finnes et helt annet sted.  Det mest ekstreme er kanskje de som sitter inne og gamer og aldri går ut. De deltar i en verden ingen kan ta på, men som likevel finnes for de som er der. På denne måten skapes nye typer fellesskap.

Er disse digitale fellesskapene like bra som de vi har av kjøtt og jord, asfalt og blod? Eller er vi tilbake til Børretzens forståelse av nordmenn på hver sin tue uten noen å egentlig snakke sammen med?

Samtidig er TV - serier, filmer, podcaster en kilde til fellesskap. Gleder over å møte noe som har hørt den samme  podkasten, sett den samme tv-serien deltatt digitalt på den samme konferansen – det kan vekke følelsen av samhold. Men denne type fellesskap krever jo i sin tur at det finnes arenaer hvor vi kan dele nettopp disse erfaringene om felles digitale opplevelser.

Jo mindre vi oppsøker felleskapene hvor vi fysisk er til stede, jo vanskeligere blir det å skape et felleskap basert på samme kulturopplevelse – selv om vi ikke var sammen da vi deltok.

I boken Savnet fellesskap (2000) bekymrer Zygmunt Bauman seg for hvor det moderne samfunnet er på vei hen og skriver om ordet «fellesskap» som han savner og liker så godt;

«I en slik tid har ordet «fellesskap» en vakker klang. Den vekker forestillinger om alt vi savner og alt som mangler for at vi skal føle trygghet, visshet og tillit (...) Felleskap er noe alle lengter etter, men noe som er i ferd med å forsvinne. «Fellesskap» står kort sagt for en verden som beklageligvis ikke er tilgjengelig for oss – men som vi inderlig gjerne skulle bo i, og som vi håper å gjenvinne adgangen til.»

Han kaller det et tapt paradis. Det er litt sørgelig lesning. Ikke noe optimistisk boost for oss som tross alt sitter fast i denne samtiden og ikke kan komme oss unna.

Under pandemien savnet mange det fellesskapet de var vant til å delta i. Verden ble tvunget inn i sitt eget selskap, og kompleksiteten ble redusert for første gang siden moderniteten skjøt fart. Det ble en slag supermodernitet på speed. Vi bodde et sted, men kunne ikke delta i den verden som fantes på stedet. Den var fysisk stengt for oss. 

Best å proppe igjen

Hvis myten om den innadvendte nordmannen stemmer, skulle man tro corona var vår perfekte krise. En statsoppfordret og medisinsk grunn til å holde avstand. Men vi tålte den dårlig, all denne ensomheten.  Køene av de som trenger psykologhjelp har aldri vært lengre. Vi måtte fylle det med noe, med lyd, med mennesker – løsningen ble vinkvelder på zoom, konserter nett, virtuelle treningstimer – og etter hvert: endeløse filmer, serier og podcaster.

Men nå som det er over, og vi lever uten disse restriksjonene, er det akkurat som vi har glemt hvordan det var før smittebølgen. Kanskje har vi blitt enda litt mer engstelig for å være til stede der vi faktisk er? Kanskje vi foretrekker det? Å  forholde seg til andre mennesker innebærer alltid en risiko. Synes de andre på cafeen at jeg er teit, stygg, dum? Vil de svare på min vennlighet med vennlighet? Eller vil de bli irriterte, gjøre noe jeg ikke liker, komme for nær meg – eller synes jeg står for nær dem? Har jeg en buse i nesa eller lukter jeg vondt? Kanskje de vil si noe til meg som gjør meg usikker eller fornærmet? Vi lever jo også i en tid hvor det å si noe feil, et feil ord, et feil begrep, kan bli din sosiale undergang.

Å proppe igjen ørene sine og ikke være til stede der du er til stede, løser disse problemene. Akkurat som turisten bruker kameraet som skjold og filter mot en verden de ikke kjenner, er øreproppene et vern mot alt det potensielle skumle og uvisse fremmede mennesker kan tenkes å utsette seg for. Hvis vi ikke hører hva de sier, trenger vi ikke å forholde oss til det. Hvis vi gjør oss selv nesten fullstendig utilnærmelig, minsker risikoen for ubehageligheter.

Kunsten å elske

«Til tross for at alle mennesker forsøker å nærme seg hverandre så meget som mulig, forblir det enkelte individ ytterligere ensomt, fylt av den dype usikkerhetsfølelse, angst og skyldfølelse som alltid er resultatet når mennesket ikke kan overvinne sin isolasjon.»

Dette skriver Erich Fromm i den lille, pussige og fine boken Om kjærlighet, eller The art of loving, som den egentlig mer forklarende heter på originalspråket. Boken handler nemlig om nettopp det, om kunsten å elske  – om hvordan alle menneskers livsprosjekt er å overkomme sin medfødte ensomhetsfølelse, vi vet vi i virkeligheten er adskilt fra alle andre, uansett hvor mange mennesker vi omgir oss med. Fromm skriver:

Vår sivilisasjon forsyner oss med mange dulmende midler så folk ikke blir seg sin ensomhet bevisst: først og fremst den byråkratiserte og mekaniserte arbeidsrutinen som hindrer dem i å bli sitt dypeste og menneskeligste behov bevisst, lengselen etter trancedens og enhet. Men da arbeidsrutinen ikke makter denne oppgaven alene, forsøker individet å overvinne sin underbevisste fortvilelse gjennom rutinemessige adspredelser i form av passivt forbruk av de hørsels- og synsinntrykk som underholdningsindustrien produserer, og gjennom å unne seg den fornøyelse stadig å kjøpe seg nye ting. (...) Det moderne menneskets lykke består i «å ha det moro». Denne «moro» består i «å ta inn» mest mulig, varer, synsinntrykk, mat drinker, sigaretter, mennesker, foredrag, bøker, film – alt svelges.

Fromms bok, ja alle hans bøker, er moralistiske, bastante tekster som presenterer en sannhet som ikke rommer særlig tvil. Og akkurat som Zygmunt Bauman, er Fromm som så mange som har bikket middagshøyden – i overkant nostalgiske til en tid som ikke lenger finnes. Alt-var-bedre-før- logikken gjennomsyrer tekstene. Augé derimot, er mer opptatt av å bare beskrive verden slik han ser den, uten å ta stilling til om det er bra eller dårlig.

Lyden av livet

Stillhet kan være ukomfortabelt, det har vel de fleste kjent på. Dessuten kan det være farlig med for mye tid til å tenke – av det vokser angst og nevroser. Men å tilbringe for mye tid i en verden adskilt fra de menneskene vi faktisk er på samme sted som, kan også være farlig. Ikke bare fordi du kan skli på joggetur fordi du ikke får med deg dama som roper Pass deg! Ikke bare fordi du får ørevoks og hørselsproblemer. Men fordi hodetelefoner er som et «ikke forstyrr»- skilt rundt halsen. Jeg er utilgjengelig – det er jo det du signaliserer til menneskene rundt deg. Jeg er ikke her, selv om du ser at jeg står her ved siden av deg på cafeen. Ikke snakk til meg!

En tidlig vår for noen år siden, på en «fuglekikking» i botanisk hage, fortalte guiden oss at fugler som bor i byer har begynt å kvitre høyere enn artsfrendene som holder til i skogen. De har lært seg å overdøve bråket fra trafikken for å klare å påkalle de andre i gruppen. Kanskje slik har det blitt med bymennesker også.

– KAN JEG FÅ EN KAFFE MED LITT MELK? Sier kvinnen med store hodetelefoner med unaturlig høy stemme over kafédisken.

– Ta med eller sitte her? spør servitøren.

Men kunden står med nesa i lommeboken og leter etter kortet sitt. Hun hører ikke, hun svarer ikke. Hva enn hun hører på i hodetelefonene sine, det er der hun er.

– JEG SKAL SITTE HER, roper hun når hun ser opp.

– Håper det smaker, sier servitøren, passe uengasjert mens hun ser et helt annet sted en på kaffekunden.

For hva er vitsen med å prate, når ingen hører hva du sier?