Den siste sigaretten

Anne Håskoll-Haugen er kommentator, debattleder og underviser i journalistikk på OsloMet. Som fast spaltist i Samtiden pirker hun i det moderne menneskets merkverdigheter. Håskoll-Haugen er utdannet sosialantropolog med bred internasjonal erfaring.­

«Jeg pleide å våkne opp om morgenen, og alt jeg tok til meg var kaffe og sigg. Nå står jeg opp og spiser frokost. Bare det. Jeg røyker ikke lenger, jeg går ikke på byen for å drikke heller. Jeg har begynt å jogge, jeg har blitt uendelig kjedelig. Jeg savner siggen etter lunsj, og dén når man driter og leser avisen. Og etter sex. Dét er en røyk jeg savner.»

Min venn svarte dette da jeg spurte hvorfor han røykte, noe han altså ikke gjorde lenger, men det visste jeg ikke da jeg spurte. Vi satt på trappen utenfor huset hans. Jeg hadde ikke sett ham på flere år og var derfor ikke klar over at røyken var stumpet for godt. Jeg burde ha skjønt det, det er ikke mange igjen.

Røykerne forsvinner, og godt er det, tenker røykemotstanderne som nå puster lettet ut. En dag tidlig på året i 2022 kom de nyeste tallene fra Folkehelseinstituttet: Bare én prosent av ungdom røyker nå hver dag. Én prosent. Det var det vel ingen som trodde, at vi virkelig en dag skulle komme dit. Nå er vi her.

Jeg spurte derfor min venn om røykingen for en grunn. Jeg hadde nemlig en plan. Jeg ville dokumentere røykerne før de forsvant. Den utdøende stammen. Jeg har jo studert antropologi, og med notatblokk i hånden og kamera rundt halsen ville jeg dokumentere for ettertiden noe som snart var tapt: for på rød-listen, sammen med furupraktbille og hvite neshorn, har røykerne funnet sin plass.

James Dean med hvit T-skjorte og sigg i munnviken. Elvis med åpen skjorte, brylkrem og sigg, Greta Garbo med sin feminine sigarett i munnstykke. Simon de Beauvoir med alpelue, piperøykende på stranden med sine venninner. Røyking var selve definisjonen av kul. Og sexy. Ja, til og med intelligent. Til det plutselig ikke var det lenger.

Nå har alle sluttet å røyke. Journalistene, politikerne, forfatterne, rockestjernene. Idrettsfolka har selvsagt sluttet for lengst. Det var jo en tid de røykte også.

Pappaen til Albert Åberg har sluttet å røyke, Mummipappa har mistet pipen sin. De pene ungdommene i Coca-Cola-reklamene har sluttet å røyke. Levis-mannen sluttet. Heller ikke Lucky Luke røyker lenger, nå sutter han på et strå.

Lakrispipa forsvant, sjokoladerøyken forsvant. En gang på begynnelsen av 2000-tallet ble Carrie, hovedpersonen i Sex og singelliv, tvunget til å slutte for å redde forholdet med møbelsnekkeren Aiden. Han elsket henne, men røykingen hennes var en dealbreaker. Da BBC skulle lage en nyinnspilling av Sherlock Holmes i 2010, byttet de ut mesterdetektivens signaturpipe med nikotinplaster.

Kanskje ikke så rart. Røyk er farlig. Nikotin er dødelig. Gitt til rotter i ren form, i bitte små doser, og de omkommer nesten umiddelbart.

– Jeg røyker egentlig bare hver jul, men julen har begynt å strekke seg litt utover året. Jeg liker smaken, men det er nok mer situasjonen, det er en pause som gir anledning til å tenke (Ola 78).

Foto

Anne Håskoll Haugen.

Jakten på synderne

De står der, forhutlet, forfrosne, under et overbygg utenfor kontoret sitt, i regn, i frost. I sol og ensomhet. De siste gjenlevende, i gang med ritualet sitt, fortsatt i live, enn så lenge – til tross for massive utrydningsforsøk de siste 50 årene. Norge har en lei historie når det kommer til urfolk. I det som må kalles en av de mest vellykkede holdningskampanjene noensinne, har sigaretten gått fra å være sexy, elegant, intelligent og sofistikert – til å fungere som et brennmerke med påskriften idiot uten impulskontroll, sykdom og død.

Kreft på pinne – fortalte de oss, vi som var elever på 1990-tallet, den siste generasjonen som var unge da en tipakk ennå kunne kjøpes på Esso’n med fine logoer, og helt uten bilder av skitne lunger og aborterte fostre. Rødprince var det kuleste, mentolsigg var bare for voksne damer, rullings var harry. Det nærmet seg midten av 1990-tallet, på veggene våre hang Nirvana, Metallica og Guns N’ Roses, og fortsatt var det status å røyke. Faktisk var det den sikreste veien inn i den kule gjengen på ungdomsskolen, hvis det var dit du ville, og det ville vel alle.

Snart 50 år har gått siden Stortinget opprettet et offentlig utvalg som skulle «… avgi en betenkning (…) om hvilke tiltak som kan settes i verk for å motvirke at folk begynner å røyke og for å stimulere røykere til å opphøre med å røyke eller innskrenke sitt forbruk».

En kronglete måte å si at røykere bør utryddes på, og at det var myndighetens jobb å sørge for det. Det er forståelig. I et land som Norge, hvor helseregningen plukkes opp av myndighetene, er det enkel matematikk: Røyking = helseplager = dyrt 2 (i annen). Motsatt regnestykke: Ingen røyking = friskere arbeidsstokk og mer penger til andre ting. I alle fall i teorien.

I land hvor myndighetene ikke betaler for folks helse, kan folk dampe seg i hjel så mye de vil uten at makta trenger å bry seg med det. I slike land er det gjerne heller ikke så strenge lover for markedsføring, og derfor formerer flesteparten av verdens røykere seg nå i slike land.

Her i Norge har i stedet nye lover og reguleringer strømmet ut etter at Stortingets første offentlige utvalg for å utrydde røykerne ble opprettet. Journalist og arbeiderhistoriker Bjørn Bjørnsen har kalt det «30-årskrigen» mellom røykere og røykemotstandere.

– En sigarett er en pinne med en glo i den ene enden og en idiot i den andre! Tordnet det fra overlege og kommunist Eyvin Dahl på Stavanger torg, skriver Bjørnsen i sitt essay i boken Røyk – historier fra en standhaftig kultur fra 2013.

Selv mente Bjørnsen at enhver diskusjon om meningen med livet er utenkelig uten en Tiedemanns i hånda. Han og andre motstandere av «røykeforfølgelsen» har skreket opp om moralisme, fundamentalisme og overgrep – ja, røykerne har til og med sammenlignet forfølgelsen av dem selv med jødeforfølgelse og heksebrenning. Men til liten nytte.

Selv om man egentlig kan si at røykerne holdt stand lenge. Allerede i 1604 utga den engelske kongen Jakob I et skrift han kalte «Counterblast on Tobacco». Her erklærte han at røyking var en trussel mot samfunnet, og at leger anså røyking som en helseskadelig uvane. Han avsluttet angrepet med å skrive at tobakksrøyking er «en skikk avskyelig for øyet, motbydelig for nesen, skadelig for hjernen og farlig for lungene – og at lukten av den sorte stinkende røyken nesten må sammenlignes med stanken fra en bunnløs mudderpøl».

Men uansett, for nordmenn kom det virkelige nådestøtet ved midnatt natt til 1. juni 2004: Et endelig forbud mot å røyke på kafeer og restauranter − røykens siste bastion − ble innført. De som hadde overlevd holdningskampanjene så langt, ble nå henvist til røykerom. Disse overlevde i ennå ti år, før det i 2014 også var slutt også for dem – ja, til og med ble det nå ulovlig å røyke i nærheten av skoler og barnehager. Fra da av var det bare å gjemme seg i busker og portrom – med din skitne synd til offentlig skue.

Elisabeth (43) vil egentlig ikke røyke – Men når stresset melder seg er den en god venn å ha, da tenker jeg klart. – Men det er jo sjelden jeg tenner opp nå.

Foto

Anne Håskoll-Haugen.

Hvor er de nå?

Å fotografere røykerne slik jeg hadde planlagt, skulle vise seg vanskeligere enn jeg hadde trodd.

Først trålet jeg gatelangs og spurte de få jeg fant: – Kunne jeg få ta et lite bilde kanskje?

– Ta bilde av meg? Nei, jeg røyker jo ikke, ikke egentlig, altså, det er bare i dag, jeg hadde så mye å gjøre, var litt stressa og trengte et avbrekk. Men se her (veska full av nikotintyggis og nikotinplastre) – jeg røyker jo ikke, jeg, eller, jeg er i alle fall i ferd med å prøve å slutte.

Ved vareleveringen til Theatercafeen lener to kelnerne seg mot veggen og prater lavt. Polske bygningsarbeidere ved Aker Brygge med siggen i munnviken. En frisør utenfor House of Oslo sitter på huk til sigaretten er nesten borte mellom fingrene, gnir det siste langs asfalten. Det regnet og alle sa nei til å bli avbildet.

Så jeg fant frem kontaktlisten på telefonen min. Har jeg egentlig noen venner som fortsatt røyker? Før røykte de alle sammen. På ungdomsskolen hadde vi til og med et eget røykested vi kalte Røykjavika, bak en busk nederst i skolegården hvor vi kunne se lærerne komme, akkurat tidsnok til å hive siggen før man ble ferska.

Men nå?

Jeg ringte rundt.

– Hva skal du bruke bildene til? En utstilling? Neeei. Jeg vil ikke bli uthengt. Og dessuten, jeg røyker jo egentlig ikke, det er bare innimellom, du vet, litt på fest kanskje.

– Utstilt, ikke uthengt, sier jeg.

– Det er det samme.

Hva er så digg med sigg?

Vi skal alle dø, men helst vil vi jo leve. Så hvem er de som våger å utfordre livet for en røyk? Hva har de forstått, som jeg ikke fatter? Røykerne, de står der, forurenser sine egne lunger, ødelegger kondisen, gjør rynkene dypere, tennene gulere. De driter i alt vi er lært opp til ikke å drite i. I en kultur hvor et langt liv er en absolutt verdi, hvor alt som truer ideen om ungdom og skjønnhet fremstår uforståelig – hvorfor tenner de opp? Er de suverene opprørere – eller er de idioter?

Skal vi tro røykelitteraturen, er røykere aldri ensomme, aldri rastløse, har aldri problemer med å komme i kontakt med andre, har full kontroll på nervesystemet, de kjeder seg aldri og de besitter tankens klarhet. Røyken gir drahjelp til kreativiteten, og ikke minst: Røykere har fred i sinnet. Kommer angsten over deg, er det bare å fyre opp.

Mange vidunderlige tekster er skrevet om det intense, personlige, ja nesten erotiske forholdet mellom menneske og tobakk.

«Den mann som lærer seg piperøkingens kunst, får noe i seg og ved seg som andre ikke har. Han kommer – på en fordelaktig måte – til å skille seg ut fra de ensrettede grå og fargeløse masser.»

I boken Kunsten å røke pipe er hyllesten til tobakken uten noe men ... I 1963 kunne man fortsatt dedikere en hel bok til folkeopplysning i hvordan røyke mer og bedre.

Jean Cocteau skriver om de mektige fortryllelsene til en pakke sigaretter. Jean Paul Sartre har skrevet at «uten sigaretten er ikke livet verdt å leve.»

«Sigaretter er ille. Det er derfor de er så gode», skriver Richard Klein i boken Det sublime sug.

Han mener vi røyker fordi det er dårlig for helsen, ikke på tross av. Et memento mori, sier han. Å røyke er å huske på at vi skal dø. Han mener å røyke er en av få muligheter til å utsette den vanlige klokketidens gang, og innsette en annen mer gjennomtrengende tid, en tilstand av nytende likegyldighet og resignasjon.

Sigaretten er som en hellig erotisk gjenstand, utrustet med magiske egenskaper og forførerisk tiltrekningskraft, omgitt av tabuer og en atmosfære av fare.

– et oppbevaringssted for ulovlig nytelse, en kanal til det transcendentale.

«En stille død»? Det mener Klein er selve premisset for å nyte røyken – nemlig vissheten om at det er farlig. «Denne lille frykten som hvert trekk åpner for», som han skriver.

Farvel, min elskede

Men som all intens kjærlighet, er også denne forelskelsen komplisert. Et forhold i spennet mellom hat og kjærlighet, slik det alltid er når sterke følelser er involvert. Avhengighet skaper alltid ambivalens. Den sosiale skammen, de juridiske hindringene og truslene om en for tidlig død. Mange velger til slutt å gi opp kjærligheten i bytte mot helse.

Da forfatter Agnar Mykle sluttet å røyke, fikk han oppleve sunnheten som fulgte med stumpingen:

Resultatet? Jeg ble avsindig sprek, jeg ble avsindig av kroppslig sunnhet, jeg klatret i trærne, jeg hoppet ni meter i lengde, og om Cassius Clay hadde utfordret meg i ringen, hadde jeg slått ham tvers gjennom tauene med første slag, allerede mitt brystbrøl ville skremt vettet av ham; alle mine sanser ble umåtelig forbedret og forsterket: jeg så bedre, jeg så som en katt om natten, jeg hørte bedre, jeg hørte som en ugle, og min luktesans ... jeg, hvis største aktivum som dikter alltid hadde vært min luktesans, så sterk at jeg alltid hadde måttet verge meg mot den ... her ble jeg som en hund, verden hadde forvandlet seg til landskaper av duft. (...) og enda har jeg ikke nevnt min kjønnslyst; det var som en ufølsomhetens film var trukket av og mitt kjønn lå helt nervefriskt; bare jeg gikk ut for å pisse, bare jeg trakk ut min kuk og rørte ved den og luktet den, ble jeg som en grahingst; det var en vellystighet over all begripelse.

Men det var bare det at noe enda mye større enn all denne herligheten hadde gått tapt på veien. Og etter bare én uke tente han opp igjen.

Du vil si: men dette nikotinløse liv, det må da ha vært det rene paradis? Ja. Det hadde bare én bakside, nemlig den, at jeg hadde mistet hele min menneskelighet; jeg var komplett tom i hodet; jeg var ikke i stand til å tenke en eneste tanke, jeg var ikke i stand til å skrive et eneste ord. Det hendte jeg gjorde meg en sving inn på mitt arbeidsrom; der stod jeg og så på skrivemaskinen; hva er dét? sa jeg, og fniste, en skrivemaskin, hva er det? sa jeg og fniste vanvittig; all min hukommelse hadde forlatt meg fullstendig; om noen hadde kommet fra Folketellinga eller Ligningsvesenet for å spørre hva jeg het, ville jeg ha knurret «Grrrrrrr Pyx!» og bitt ham i leggen – uten å vite hva en legg var!

Jorunn (68) har røyket siden studietiden. – Før røyket alle, vet du, det var ingen som tenkte noe over det. Å røyke hjelper meg å fokusere, det gir meg ro.

Foto

Anne Håskoll-Haugen.

Det stygge og deilige

– Det finnes viktigere ting i livet enn helse, svarte Hannah Arendt en gang hun ble spurt om hun ikke snart skulle slutte å røyke.

Gjør det det?

I vår kultur kan det fremstå som om absolutt ingenting er viktigere. På mange måter er det selvsagt slik. Den som er alvorlig syk, ønsker seg ingenting annet enn helse. Men på det mer overordnede plan: Hvor mye liv må vi forsake for ikke å dø? Ikke tobakk, ikke alkohol, ikke sukker, ikke fett, ikke hasj, ikke MDMA, ikke sykle uten hjelm, ikke danse på bordene. Du kan jo falle ned.

Men vil ikke de neste generasjonene dessuten bare finne på noe annet faenskap? «Sitting down is the cigarette of the new generation», har det blitt sagt. Trygt, kjedelig – og kanskje omtrent like usunt. Kanskje er det mangelen på spenning som får så mange til å flykte inn i
dataspill?

Livet er sykdom, livet er død. Men vi nekter å akseptere det. Derfor kan vi heller ikke akseptere noe som symboliserer uhelse. Røykerne blir en fiende – de symboliserer de som nekter å underordne seg. De som vet at de skal dø, og som aksepterer det, til og med våger å potensielt fremskynde døden for et øyeblikks nytelse.

Det kan virke rart; vi lever i et Norge hvor verken stat eller kirke har noe særlig å komme med som kan påvirke vår moral. Vi lever i en tid du kan definere levemåten din selv. Likevel viser det seg at i all denne friheten har vi blitt våre egne voktere. Vi pisker oss selv – og det er selvsagt den hardeste form for pisking. Vi har ingen å gjøre opprør mot lenger, derfor vender vi oss mot oss selv.  Plager oss med dårlig samvittighet for alt vi gjør, som vi ikke burde gjøre.

Richard Klein skriver om den perverse fortryllelsen ved det som er risikabelt, stygt og skamfullt. Avhengighet, synd og laster er menneskets lodd. Kanskje vi ikke alltid skal kjempe så hardt mot det.

Denne teksten sto originalt på trykk i Samtiden nr. 3, 2022.