Den forunderlige mengden ukrainske flagg fra norske balkonger

Lesetid: ca. 12 minutter.

­Gult og blått betyr ikke lenger «Sverige» hjemme i norske stuer. Nå betyr den litt intense fargekombinasjonen solidaritet med et folk som sjeldent har vært nevnt i norsk offentlighet.

Før annekteringen av Krim i 2014 og Donbass-konflikten samme år, var assosiasjonene til Ukraina for nordmenn flest kanskje litt GrandPrix-låter, noen gode skiløpere – og åstedet for Tsjernobylulykken i 1989. Ukraina og ukrainere har ellers vært et ganske uskrevet blad for den jevne nordmann.

Slik er det ikke lenger. Ukrainerne har kommet nærmere oss enn noen gang. Solidariteten med ukrainere har fargelagt hele landet, med gule og blå flagg hengende ut av vinduer, fra balkonger, stappet ned i blomsterpotter, i kontorvinduer. Fra kommunehus og fotballstadioner. Nettsteder fargelegger bannere med gult og blått. På finn.no har det lille hjertet du klikker på når du finner noe du liker også blitt gult og blått. Skoleelever kler seg i gul bukse og blå genser og kommer i avisen. Profilbildene på fb er fargelagt for lengst. Bestill vaskehjelp og støtt Ukraina! Bestill pizza – støtt Ukraina! Gi oss angrepillene dine for å støtte voldtatte kvinner i Ukraina! Konsert: alt overskudd går til Ukraina! Det finnes knapt en virksomhet som ikke har en kampanje for å støtte solsikkelandet i øst. Å synliggjøre empati for ukrainere har blitt årets personlige statement, og ikke minst; årets viktigste markedsføringsstrategi.

Når begynte vi å bry oss?

Så hva er det med ukrainerne? Hva vekker de i oss som får nordmenn til å starte gigantiske klesinnsamlinger, sende bleier, medisiner, til å sette seg i bilen og kjøre gjennom halve Europa for å hente dem hjem til kjellerstuene våre?

Ukrainere lider. Det er det selvsagte svaret. Men verden er jo full av lidelse, uten at det setter de store massene i bevegelse av den grunn. Hvert år ser Leger uten grenser seg nødt til å publisere en liste over «glemte kriser». En liste over menneskelig grusomhet i dobbel forstand; grusomt fordi disse krisene finnes – og grusomt fordi vi tillater oss å glemme dem. Men når det kommer til ukrainere har det skjedd noe med oss. Vi er nå hardt rammet av engasjement.

Anggasjemˈang. Engasjement betyr bundethet, forbindelse, forpliktelse eller ansettelse.

Uttale:

    anggasjemˈang

Etymologi: fra fransk engagement, av engager: pantsette, engasjere. I forretningsspråket brukes engasjement om et forpliktelses- eller kredittforhold. I fektespråket betyr det at motstandernes klinger kommer i berøring med hverandre. I militærspråket betyr det sammenstøt eller fektning.

Og: I de senere år betyr også engasjement en sterk følelsesmessig tilknytning til en sak man går sterkt inn for.

Store Norske Leksikon har svar på mye. Men, dette svarer ikke leksikonet på: Hvordan oppstår engasjement? Hvorfor vekker noe eller noen engasjement – og andre ting ikke? Og akkurat nå: Hvorfor vekker lidelsene i Ukraina sympati, høye gavefjell og hamrende, vill og målrettet handlekraft – mens andre kriger og flyktninger enten har vekket massivt raseri og politiske kriser? Eller altså ikke vekket noen ting i det hele tatt – bare stillhet.

«Største katastrofe i Europa siden andre verdenskrig» – har det blitt sagt om denne krigen i overskrifter, ingresser, brødtekster, facebookposter og gjennom kjøkkenradioer. Ingen journalister eller politikere kan snakke om krigen i Ukraina uten å plassere ordet «brutal» foran. Aldri har man vel hørt ordet «grusom» så ofte bli brukt i nyhetene. Og med god grunn. Krigen i Ukraina er brutal. Men mer brutal enn andre? All krig er brutal. Irak, Afghanistan, Vest-Sahara, Palestina, Sør-Sudan, Etiopia. Krig overalt. Død over alt. Rohingyaene – hvem tenker på dem nå? De som dør i Middelhavet.

Ukrainerne har kommet nærmere oss enn noen gang. Solidariteten med ukrainere har fargelagt hele landet, med gule og blå flagg.

«Dette vi ser nå er noe helt annet» siteres utenriksministeren på nrk.no. Men det er det jo ikke. Dette vi ser nå er sørgelig vanlig – i alle fall i krig – og krig er det fryktelig mye av, til enhver tid. I Ukraina har det dessuten vært krig i åtte år, uten at det har vekket den minste lille bekk av sympati på den måten vi ser det nå. 15 000 døde, to og en halv million på flukt – det er mye lidelse det også. Det ble ingen flagg fra balkongene av den grunn.

Og hva med all annen lidelse? Sult, drap på aktivister, på kvinner, menneskehandel, barn i sexindustrien, arbeidere som dør mens de bygger fotballstadioner for at vi skal kunne juble når en fot sparker lærkulen i mål. Arbeidsforhold på fabrikker, i gruver. Urfolk som drepes for jorden de bor på. Diskriminering. Folk som dør av de enkleste sykdommer vi ikke en gang tror det er mulig å dø av.

Få bryr seg og enda færre gjør noe med det. Før nå.

Så har det først nå gått opp for folk at krig er grusomt og at vi både bør hjelpe og ønske flyktninger velkommen? Og hvis det er slik, hvorfor nå og hvorfor akkurat denne krigen? Flyktninger og ofre for andre kriger og katastrofer har ikke opplevd den samme overstrømmende godheten fra det norske folk. Tvert imot. Når har du noen gang sett vanvittig mengder av syriske, afghanske og palestinske flagg vaiende fra norske balkonger? Ingen norske flaggfabrikker har satt i gang en massiv og plutselig produksjon av et annet lands flagg slik de nå har gjort med det ukrainske for å dekke etterspørselen.

Til og med før 17. mai, det norskeste av det norske, rant media og sosiale medier over av folk som annonserte at de ville vaie med ukrainske flagg. Og det i et land hvor selv samer har fått pryl fordi de ville rote til 17 mai-togene med sitt flagg, et flagg som jo faktisk er norsk.

Foto

På 17. mai i år var det ukrainske flagget et vanlig syn. (Foto: Bjørnar Morønning/NTB)

De beste flyktningene

Det enkle svaret, tenker du kanskje, er at denne krigen føles så nære. Litt nærere i alle fall, enn mange andre katastrofer som utspiller seg. Derfor har vi et ansvar, klart vi må gjøre noe! Klart de er velkommen hit. Men Hellas og menneskene som svømmer i land der – de er vel også nære? De 5465 menneskene som kom syklende over grensen ved Storskog under flyktningkrisen i 2015 – de var da veldig nære de óg? De som bor på asylmottak i Norge, de er også mennesker fra krig, de er også nære, faktisk midt i blant oss.

Mange aktivister og andre flyktninger må se med forundring på engasjementet som utfolder seg. Hvor fantes dette da syrene kom til Norge? Somalierne? Etiopierne som sultes ihjel av en mann vi ga fredsprisen til i 2019? Hva med romfolket som tigger, de vi går forbi på vei til jobb? Hva med de narkomane?

Hva er annerledes nå? Er det antallet?

Kanskje.

Voldsomheten? At det skjedde så plutselig?

Kanskje.

Er det mediedekningen?

Ja, det mener jeg kan være en viktig del av forklaringen.

Kanskje ville andre lidelser og kriger vekket det samme i oss hvis vi fikk like grundige og hyppige oppdateringer som vi får fra denne krigen? Kanskje er empatien med ukrainere først og fremst en oppvisning i mediemakt?

Når det kommer til de ukrainske flyktningene har media nettopp vist oss dem som mennesker – de har fått snakke selv, fortelle sine egne hverdagslige og dramatiske historier. De er ikke bare en eller annen navnløs dame som har mistet et barn, ikke bare en sint mann med automatgevær i hendene som skriker noe uforståelig. De er ikke bare ofre, de er handlende aktører med meninger, følelser, refleksjoner og vilje. De mennesker med yrker, i en navngitt by, de får fortelle om avlyste bryllup og skoleball, om sorgen over katten som ble igjen.

Aldri har man vel hørt ordet «grusom» så ofte bli brukt i nyhetene. Og med god grunn. Krigen i Ukraina er brutal. Men mer brutal enn andre?

Vi har fått reportasjer om norske skolebarn som gleder seg til å få nye klassekamerater fra Ukraina. Om nordmenn som gjør klar rom og hybler i husene sine. Om bibliotekene som fyller hyllene med bøker på ukrainsk, så flyktningene skal føle seg litt hjemme når de kommer.

Vi skammer oss når ukrainere er sjokkerte over den dårlige standarden i norske asylmottak – selv om dette er standarden vi syntes var bra for alle andre flyktninger som har kommet så langt. Ja, det er jo til og med en politisk beslutning at mottakene skal være lite attraktive. Helst så dårlig at de skulle skremme bort enhver som måtte tro at livet var bedre i Norge enn i en krigssone.

I denne krigen, får vi høre soldatenes historier om hvordan de heltemodig har blitt igjen for å forsvare familiene sine og landet sitt. Vi får bli med i skyttergraven hvor de forbereder seg og forteller at de savner kona og barna og bikkja. Vi får se hva de spiser, vi får se dem le.

Når har du noen gang sett slike bilder og hørt slike spørsmål bli stilt afrikanske menn i Chad, i Kongo, i Sudan eller Afghanistan? Når har du noen gang fått høre afrikanere få vise frem i nyhetene hva de gjør for å løse sine egne problemer, eller hvordan de står sammen i kriser? Media (og bistandsorganisasjonene) lærer oss at Afrika er fattig, sultent og kaotisk. Mange mennesker med lite klær og uten sko graver i sprukken jord med hakke. Det er varmt og mye fluer. Mennene er sinte og slåss, kvinnene blir voldtatt og gråter.

Empatiens logikk

Men hvis dette har med media å gjøre, gjenstår likevel spørsmålet; hvorfor dekker media denne konflikten så annerledes enn andre konflikter? Hvorfor fremstilles ukrainerne så empatiske og heltemodige, mens de som kriger i andre land er voldelige villmenn – selv om de nok også – hvis man tar seg tid til å spørre – vil si at de forsvarer landet sitt, og lengter hjem til kone og barn.

Empati er jo fint, ingenting i veien med det. Eller, vent, kanskje det er noe i veien med det? Det mener i alle fall Yale-professor Paul Bloom.

– Jeg mener at den som vil gjøre verden til et bedre sted, bør kvitte seg med empatien. Empati er fullstendig overvurdert som en kraft som skaper av god samfunnsendring, skriver han i boken Against Emphaty (2016).

Men boken Against Emphaty er ikke et opprop for at vi skal bli mer egoistiske og umoralske, tvert imot, skriver han.

Problemet er dette: Empati er som en lyskaster; det gir en person eller en gruppe mennesker en plutselig oppmerksomhet. Men en lyskaster lyser opp et veldig lite område – og legger resten i skyggen. Dette får oss til å bry oss om noen få mennesker i et øyeblikk, men blinder oss fra langtidskonsekvenser – og ikke minst for alle de som trenger like mye hjelp, men som lyset ikke faller på.

De 5465 menneskene som kom syklende over grensen ved Storskog under flyktningkrisen i 2015 – de var da veldig nære de óg?

Men det får vel være greit, vi kan ikke bry oss om alle. Bedre å bry seg om noen enn ingen? Problemet er bare at disse noen ikke er helt tilfeldig utvalgt.

Vi er nemlig ikke født rettferdige, skriver Bloom. Tvert om er vi biologisk programmert til å prioritere familie og venner. Vi har også mer empati med de som ligner på oss selv. Vi blir mest følelsesmessig engasjert når de med samme politiske syn, verdier og kanskje samme utseende rammes av noe forferdelig. Det vekker følelsen av at det kunne vært oss. Intellektuelt vet vi at alle liv betyr like mye, men styrt av empati blir vårt moralske kompass sendt ut av denne kursen.

Så kanskje ligger noe av nøkkelen i dette. For ukrainerne, de ligner på oss. Vi ser bilder på tv – og ser menneskene med boblejakke og rullekoffert, bilene som står utbombet i gatene – det kunne vært vårt liv. Her er det ikke fluer og tørre røde jordsletter med fremmed vegetasjon, trær vi ikke kan navnet på, eller arkitektur vi aldri har sett.

Kanskje gjør det mer inntrykk å se et utbombet leilighetsbygg hvor det ser ut som du selv kunne ha bodd, eller en moderne bil som står knust og skitten i et nabolag som ikke lenger finnes. Men det er jo merkelig; er det verre når rike (i global forstand) rammes av lidelse? Fordi de hadde mer i utgangspunktet og derfor har mer å miste? Det kan nesten virke sånn.

Empati virker altså på samme måte som fordommer og rasisme gjør, og kan derfor lede oss inn i forskjellsbehandling eller regelrett rasisme, skriver Bloom.

– Jeg tror vår emosjonelle natur har blitt oversolgt, vi har alle en magefølelse, men vi bør skaffe oss nok informasjon til å overstyre den.

Det er faktisk det som definerer vår menneskelighet, skriver han.

– Evnen til ikke å handle på instinkt og følelser, men med utgangspunkt i kunnskap om langsiktige konsekvenser.

Gledesdrepende essays

Kan det være slik at vårt engasjement for ukrainere bunner ut i dette som Bloom beskriver? Vi er drevet at følelser som trekker oss mot å være sympatiske med de vi ligner mest på. Eller enda verre; Er vår empati for ukrainere egentlig en oppvisning i rasisme i praksis? Viser vårt engasjement for ukrainere oss i realiteten fra vår verste side?

Rasismen i engasjementet har blitt antydet i spredte debattinnlegg. Men ikke i mange nok til at det har blitt den dominerende fortellingen om vårt engasjement. Ikke så rart, kanskje, det er jo såpass ubehagelig å skulle forklare engasjementet (som vi er så stolte av) med vår rasistiske natur. Kommentarer som tar til orde for et slikt syn, dytter vi raskt ned i posen igjen.

En som ikke dytter en slik tankegang ned noe sted, er den britiske akademikeren Sara Ahmed. I 2021 ble Sara Ahmeds bok Gledesdrepende essays oversatt til norsk. I introduksjonen, skrevet av Stina Helena Bang Svendsen og Hanna Helseth, beskrives Ahmeds forfatterskap som en analyse av hvordan sexisme og rasisme nettopp er kodet inn i våre følelsesregistre.

Kanskje gjør det mer inntrykk å se et utbombet leilighetsbygg hvor det ser ut som du selv kunne ha bodd.

Ahmed mener at visse forståelser av visse grupper, som for eksempel muslimer, afrikanere, skeive og flyktninger «kleber» til dem og påvirker hvordan de som ikke tilhører slike grupper behandler dem. 

Rasistiske forestillinger er Ahmeds fremste eksempel på hvordan

negative følelser kleber til rasialiserte mennesker.

«Jo mer fortellinger om asylsøkeres farlighet sirkulerer, hevder Ahmed, jo sterkere vil negative assosiasjoner klebes fast på denne gruppen» skriver Helseth og Svendsen. Og videre:

«Disse forestillingene smitter også over på alle som ligner på gruppen det negative heftes ved – «terroristens farlighet smitter over på alle muslimer i første omgang, deretter på alle som vagt kan ligne på muslimer i neste (...) Frykt for muslimer eller for asylsøkere er dermed ikke en frykt mot en identifisert trussel. Det er et utrykk for den affektive økonomiens produksjon av en form for frykt som kleber seg fast til asylsøkere, eller muslimer eller til de som ligner på forestillingen om en terrorist.»

I boken viser hun «rasismens konstruksjon av den «fremmede» som noe som slett ikke er ukjent, men tvert imot blir gjenkjent på lang avstand som en truende figur. Fremmedfrykt handler ikke om lite kjennskap til mennesker fra andre kulturer, men heller nettopp om det motsatt; veldig god kjennskap til fordommene mot disse menneskene.

Ifølge Ahmed er den fremmede en forestilt annen, ikke en ukjent annen.

Hvis vi skal følge Sara Ahmed, kan vi kanskje si at ukrainerne hadde den fordelen av at de nettopp ikke hadde noen forestillinger klebet til seg. Et folk vi knapt hadde snakket om, et land som ikke var verken ferieland eller fiendeland for oss, heller ikke et land av økonomisk eller utenrikspolitisk betydning for Norge. Når media først begynte å skrive om dem, kunne vi ta imot historiene de serverte oss uten å være farget av noen klebende forestillinger. Og selvsagt ikke uten betydning; ukrainerne ligner på oss.

Det er jo ubehagelig å skulle forklare engasjementet (som vi er så stolte av) med vår rasistiske natur.

Flyktningene som kommer fra afrikanske land, fra Midtøsten, og muslimene – de har gjennom tiår etter tiår blitt presentert for oss som kjeltringer, lykkejegere, voldtektsmenn, drapsmenn, villmenn, analfabeter, irrasjonelle, korrupte, kvinnefiendtlige, udemokratiske... listen er lang, men utelukkende negativ. Så når disse menneskene plutselig dukker opp på dørstokken vår og vil inn – kanskje ikke rart at folk protesterer i stedet for å henge opp flaggene deres på balkongene sine?

Det at de ligner på «oss» er jo selvsagt ikke riktig. De ligner på den hvite delen av «oss» som jo ikke lenger er en riktig beskrivelse av hvem som utgjør det norske «vi». Men de ligner på «oss» i den forstand at de ligner på den delen av oss som fortsatt sitter på

makten til å lage kollektive fortellinger. Media er fortsatt overveiende hvitt. Å ligne på «oss» betyr fortsatt, merkelig nok, å være hvit.

Upålitelige følelser

Følelser har høy status i vår tid. Hva følte du da? Hva føler du nå? Jeg føler at... Ahmed skriver om det hun kaller affektive økonomier: man gir følelser politisk betydning og anser følelser i seg selv som en kilde til kunnskap om samtiden.

Det bærer fort galt – eller veldig rasistisk av sted. På mange måter ligner det på hva Paul Bloom skriver om i Against Emphaty. Empati – eller altså også alle følelser – er ingen god veileder for den som vil ta gode og rettferdige valg.

Ahmed mener dessuten at følelser i den offentlige debatten ikke må forstås som noe som egentlig er personlig og som tar utgangspunkt i hver og en av oss. Nei, følelser i den offentlige debatten er noe som foregår mellom menneskene.

Sentralt i teorien er at følelser blir festet til ulike objekter gjennom gjentagende språkhandlinger, altså fortellinger om andre slik de fremstilles i media for eksempel. Når samme fortelling blir gjentatt og gjentatt, forsterkes den og får emosjonell intensitet. Disse følelsene «danner igjen grunnlag for politisk retorikk, samtidig som retorikken produserer bestemte følelser og forsterker disse gjennom å knytte sammen ulike objekter».

Derfor er det også interessant å huske på at det ikke var alle flyktninger fra Ukraina som var like velkomne.

Afrikanske studenter som oppholdt seg på universiteter i ukrainske byer da krigen startet, ble ikke loset over grensen på samme måte som hvite ukrainere gjorde.

Ahmed snakker i boken om hvordan den hvite kroppen kan bevege seg i verden med «lettheten som følger med å ha motorveien for seg selv».

Ahmed skriver:

«Å bli påklistret rasistiske forestillinger holder folk tilbake. Rasismens snubletråder er imidlertid usynlige for dem disse affektive økonomiene ikke hefter ved».

Derfor er de som ikke rammes – uvitende om at disse stengslene finnes, mener Ahmed.

Åpne øyne?

Kan denne plutselige empatien for ukrainere likevel være god på den måten at vi får øynene opp for den dårlige behandlingen av andre flyktninger som kommer til Norge?  Kanskje kan den åpne øynene for hvem mennesker i kriser er? Kanskje kan mediedekningen av denne krigen bidra til en helt ny måte å dekke krig på i fremtiden – også de vi ikke føler oss like nærme eller empatiske med? Det er vanskelig å si ennå.

Det finnes ett annet flagg som de siste par-tre årene har formert seg på norske balkonger på samme måte som det ukrainske flagget gjorde denne våren 2022. Pride-flagget. LGBTQ+ -bevegelsen har også kjempet en krig, om enn på en annen måte enn ukrainerne. Veien til et regnbueflagg vaiende fra norske balkonger har vært lengre og mye mer kronglete enn det ukrainske flaggets vei dit.

Når samme fortelling blir gjentatt og gjentatt, forsterkes den og får emosjonell intensitet.

Men noe er gjenkjennbart; plutselig en vår eksploderte regnbueflaggene på byens fasader. Det fremsto nærmest umulig å være mot Pride-bevegelsen, i alle fall hvis du ikke ville fremstå som en bakstreversk, intolerant idiot. Pride-bevegelsen klarte å gå fra hat og latterliggjøring, til en unison hyllest av alles rett til å leve ut sin kjærlighet. Og akkurat på samme måte som det ukrainske flagget, brukes regnbueflagget helt uhemmet i markedsføring av alle tenkelige virksomheter og produkter.

Ukrainas president og TV-personlighet Volodymyr Zelensky har i samarbeid med mediene klart å gjøre det umulig å være mot ukrainske flyktninger. I denne krigen er det Putin og russerne som har tapt slaget om empatien, akkurat som det er motstanderne av Pride som til slutt tapte opinionskrigen om hvem som skal få elske hvem. Men masseskytingen i Oslo sentrum natten 25 juni minnet oss om at selv om narrativet er vunnet, og flaggene vaier fra balkongene, betyr ikke det at alle er enige i historien som fortelles. Likevel viser reaksjonene på hendelsen at drapsmannen ikke klarer å utfordre aksepten LGBTQ-miljøet har klart å vinne frem med. Om noe, har han kanskje overbevist noen av dem som fortsatt tvilte, at tiden for tvil er nå er over. For å være mot mennesker som identifiserer seg som LGBTQ+ ville jo være som å være mot oss selv. Og der er jo umulig. De er som oss – leter bare etter kjærlighet, som alle andre i denne verden.

Og kanskje er det nettopp det vi kan ta med oss fra sympatibølgen for ukrainere? Det har blitt helt umulig å være mot at ukrainske flyktninger skal komme til Norge – og hvorfor skulle man være det? De er mennesker som alle oss andre – akkurat som flyktninger fra alle andre land er mennesker som oss andre.