De skoleflinkes suverene blikk

­Lesetid: ca. 14 minutter.

Med ti års skolegang har jeg hatt de skoleflinkes suverene blikk på meg gjennom livet. Mindreverdighetskomplekset jeg tok med meg fra skolen, følelsen av å være dum, ble forsterket hver gang jeg møtte dette blikket.

Du havner i en blindgate der du tror at selvtillitt, ervervet ved å mestre og prestere, kan kompensere for det gnagende mindreverdet, behovet for oppreisning, utjamning av et ulikevektsforhold.

Nesten uansett hva jeg gjorde, utspilte mindreverdet seg i meg, helt til kjærligheten fra et annet menneske seg inn og sa meg at det var nok å være meg.

Må si jeg beundrer de med mørk hud. Da jeg i 2017 som 68-åring leste Franz Fanons beskrivelse av «de hvites blikk» på han med «svart hud», kom de skoleflinkes suverene blikk på meg frem igjen i min bevissthet med uventet tyngde.

Franz Fanon (1925 - 1961), heretter kalt Legen, kunne ikke si eksakt når mindreverdet oppstår i den svarte i møte med den hvite, for «så lenge den svarte er blant sine egne, vil han ikke erfare sin væren for andre».^[1]

Men så erfarte Legen sin væren for andre. Han møtte det hvite blikket. En uvant tyngde presset han ned. De hvites verden sådde tvil om hans plass i den, nektet han all deltagelse. De hvite vil ha verden for seg selv. Men noen verdier passet bare hans form.^[2]

Heller ikke jeg møtte det 'hvite blikket' så lenge jeg var sammen med mine egne i gata. Jeg møtte det da jeg kom på skolen og mine klær og mitt gatespråk, fra kanskje det nærmeste vi kommer slum i en norsk by, avslørte hvilken stand jeg kom fra. Også jeg møtte en virkelighet som sådde tvil om min plass i verden, fikk erfare at den eneste hederlige verden tilhørte 'de hvite'.

Jo, det er forskjell på undertrykkelsen av oss uskolerte og de hvites undertrykkelse av de svarte. Mange uskolerte/undertrykte vil imidlertid kjenne seg igjen i og se mange fellesnevnere her. Og som metafor for følelsen av undertrykkelse og utestengning, er jeg glad for å ha Legen som inspirasjon.

Forskning viser at vi er kategoriserende vesener.^[3] Og mitt liv har fortalt meg at ingen blir mer åpne for nye tanker, ved å late som om man ikke kategoriserer. Så jeg later ikke som det. Jeg tror vi fordekker våre bastante meninger for oss selv og andre, for å unngå å vise at vi tar feil.

Å være ydmyk og ærlig nok til å endre mening når vi tar feil, krever et sinnelag som ikke kultiveres i vår tid, krever at vi står nakne overfor oss selv i det vi forplikter oss til våre egne tanker. Og slik får vi også de mest verdifulle korreksjonene, størst personlig/åndelig vekst.

Også jeg møtte en virkelighet som sådde tvil om min plass i verden, fikk erfare at den eneste hederlige verden tilhørte 'de hvite', spesielt de med det Pierre Bourdieu har omtalt som den skolastiske legning. De nektet meg deltagelse, ville ha alle privilegier for seg selv slik Legen opplevde.

I min nytteløse kamp mot mindreverdet trosset jeg systemet og dets blikk, gjorde en formidabel klassereise og endte opp som AD i et lite høyteknologiselskap. Kampen ødela imidlertid helsen min.

Franz Fanon under en pressekonferanse i 1959.

Foto

Fri lisens.

Også Pierre Bourdieu (1930-2002), heretter kalt Sosiologen, som i sin tid var et av verdens mest siterte mennesker, brukte en tilsvarende metafor. Han sammenlignet forskjellen på de skoleflinkes forhold til oss uskolerte, med forskjellen på frie menn og slaver tidligere.^[4] Det vil i praksis si at han sammenlignet de skoleflinkes forhold til oss uskolerte, med forholdet hvit versus svart.

Her skal vi se på forskjellen mellom de skoleflinke versus oss skoletapere, i lys av Legens forklaring på forskjellen på hans bevissthet som svart og bevisstheten til en hvit. Han skrev at for oss står ikke kroppen i motsetning til det dere kaller sinn. Og den svarte bevisstheten eksisterer forut for enhver splittelse.^[5]

Sosiologen omtaler dette skillet mellom kropp og intellekt – som ses som overordnet kroppen –  som en intellektualistisk atskillelse uten like i historien. Erobringen «av det suverene blikket» handler om å skille intellekt fra kropp (da også følelser som har kroppen som sin skueplass, min tilføyelse), ja, alt som hører til naturens orden. Hvilket foreviges i den skolastiske legning som er selve adgangsbilletten til høyere utdannelse.^[6]

Adgangsbilletten til høyere utdannelse blir i så måte evnen til å spalte intellektet fra kropp og følelser. Ikke rart at vi som tenker annerledes – som i mindre grad klarer å spalte vårt intellekt fra kropp/følelser, som trenger praktisk relevans for å lære – har vanskelig tilgang til denne adgangsbilletten.

Den skolastiske legning innebærer en uvitenhet, skriver Sosiologen, ikke bare om det som foregår i den praktiske verden, men om hva det er å leve i denne verden. Det foreligger en mer eller mindre «triumferende uvitenhet om denne uvitenheten».^[7]

Nå er det også slik at i opposisjon til de hvites bevissthet, motsatte Legens «svarte bevissthet» seg all følelsesmessig lammelse. Han ville være menneske, intet annet enn et menneske. En venn sa til han at de svarte utgjør for de hvite en slags forsikringspolise på menneskelighet. «Når de hvite føler seg altfor mekaniserte, vender de seg mot de fargede og ber om litt menneskelig næring.»^[8]

Og aldri har vårt intellekt vært mer splittet, vært mer mekanisert og følelsesmessig lammet enn nå. I 2017 brukte filosofen Laurent de Sutter ordet anestesi («ingen følelse»), for å beskrive vårt bedøvede samfunn.

For vår stigende apati er et resultat av en individualisert psykopolitisk styring av våres følelsesliv. Vi bedøves for sansepåvirkninger ved outsourcing av følelser, en styring som bedøver og temmer våre emosjonelle kapasiteter.^[9] I årtusener har vi neglisjert og vandalisert våre følelser, sinnets grunnfjell,^[10] fordummet oss selv i troen på at følelser ødelegger for vår tenkeevne.

Konsekvensen er en spaltet tenkemåte som har fått alvorlige konsekvenser, som blokkerer vårt forhold til kropp og følelser. Denne tenkemåten har gjort mange, som ikke vil/klarer å tenke slik, til dumrianer og tapere i samfunnet

Jeg ser Hegel som en forløper for dette. Han ville revolusjonere hva vi mener med tenkning, hvormed tenkningen må revolusjonere hva det vil si å tenke tenkningen. Tenkning må bryte med de naturlige syklusene. Det snakkes om Hegels skapelse av en ny natur og en ny endelig ånd.^[11] 

Ikke rart at det som hører til naturens orden har blitt noe underordnet som er foreviget i de skoleflinkes legning (jf. Sosiologen). Det måtte gå galt, for i bruddet med de naturlige syklusene, ved å spalte vår tenkning, har vår dumhet og uvitenhet om livet økt, blitt en trussel for vår arts eksistens.

For livet er uløselig knyttet til vår naturlige syklus i vår hjerne, i kropp og følelser. I naturens syklus er nemlig hjernens strukturer knyttet til kroppen, som på sin side bombarderer «the brain with their signals, at all times, only to be bombarded back by the brain, by so doing, creating a resonant loop».^[12] 

For de naturlige syklusene skjer i det ubevisste liv, uten vårt intellekts viten. For minst 95 prosent av det vi tenker er ubevisst. Og forskning viser at disse 95 prosentene, som befinner seg under overflaten av det bevisste, former og strukturerer all bevisst tenkning.^[13] Jeg er enig med de som sier at vi må komme lenger enn filosofi som har benektet at vårt ubevisste styrer det meste av våre mentale liv. Det er det ubevisste liv som har «power over how we can think and how we can conceive the world».^[14] 

I bruddet med vår arts naturlige syklus for tenkning, undergravde Hegel mye av sin egen tenkeevne. Hvilket speiler seg i Hegels rasistiske utsagn om hvordan europeere skal hjelpe de svarte til å komme seg ut av sin naturlighet. Han mente faktisk at ansvaret for undertrykkelsen av svarte, må tilskrives de undertrykte og deres feighet. En som ikke kan risikere livet for friheten sin er verdt å være en slave.^[15]

Som en kommentator skriver: «Ifølge denne kyniske logikken er slaveriet legitimert som resultat av slavenes påståtte feighet og manglende respekt for sin egen frihet.» Han viser da også til at Hegel sa at hvis mennesket er en slave «så er den sin vilje; fordi han trenger ikke dette; han kan drepe seg».^[16]

Slik gir det ubevisste liv i mangel på følelser seg til kjenne i kynisk logikk, følelsesmessig lammelse og villighet til å la folk lide. Til alle tider har filosofer forsøkt å innbille de undertrykte at deres lidelse, smerte og pine har en overordnet hensikt til deres eget beste.

Det menneskelige ble skadelidende. Den nye tenkemåten, som brøt med vår naturlighet, har brakt mye lidelse og uvitenhet om livet inn i verden.

Ja, filosofene - som har formet hele vår kultur, basisen for all samfunnsmessig debatt^[17] –  skapte en «ny natur og en ny endelig ånd». Og kynismen i menneskesynet som ble skapt, har ført til utsortering og utestengning av oss som ikke er gode på å spalte vår tenkning,  å outsource våre følelser.

Det kyniske menneskesynet er altså godt fundamentert i vår livsform, samfunnsmodell. Interessant nok omtalte Sosiologen forskjellen på de skoleflinke og oss uskolerte, som en magisk grense mellom de utvalgte og de utestengte, en garantert ulikhet autorisert i en utdanningstittel.^[18]

Denne magien gjør altså noen til frie mennesker og andre til slaver. Og ingen som er «utvalgt» og fri, vet hvordan det er å være utestengt, ha «de utvalgtes» suverene hvite blikk på seg gjennom livet.

Mindreverdet du tar med deg bryter deg ned som menneske. Som Espen Schaanning skriver, er klasseforskjellene ment å reprodusere seg selv i skolesystemet. Det er en systematisk frambringelse av barn som gjennom store deler av livet opplever seg som mislykkede, eller får angst fordi de ikke mestrer normkravene.^[19] Og engstelige barn lærer dårlig, søker å slippe unna angsten, altså skolen.

Som Schaanning viser gjøres kompetansemålene så vanskelige, at minst 20 prosent av elevene skal falle fra. Uansett tiltak som hever elevers prestasjonsnivå, vil det aldri hjelpe. Løfter man noen eller mange, så flytter grensen seg bare oppover. Først lager de kompetansemål som gjør mange til tapere, for så å sette i gang hjelpetiltak vel vitende om at utsorteringen er en betingelse for systemet.^[20]

Denne brutale og systematiske frambringelsen av utrygge barn skjer med kald beregning, i regi av «de utvalgte» og deres triumferende uvitenhet om sin egen uvitenhet. Hvor utålelig dette er for dem som vet at de senere i livet lærer på et blunk det de brukte år på å forsøke å lære når de ikke var rede for det, vet kun de som har opplevd det.

Verst av alt, man innbiller taperne at de har fått sin sjanse og derfor fortjener å forbli i sin lave sosiale posisjon.^[21] Denne ånden som går igjen i en hegelsk skikkelse, vet å døyve sin egen samvittighet ved å gjøre de uskyldige skyldige. Samme ånd sa at om man ikke vil å ha det fælt i livet, kan man jo bare ta sitt eget liv. En annen utgave av denne ånden går ut på at de fattige kan skylde seg sjøl.

Det er noe dyptgripende feil ved vår livsform og samfunnsmodell, med vårt menneskesyn, våre sinnelag, holdninger og tenkemåte. Som jeg skriver i boken Et nytt sinn - en annen verden (2021), blir skolenes ernæringsfattige junk food – livsfjerne Jeopardy-kunnskap, tørre brødskorper – servert som om de er rene delikatesser.

Og de som vil ha et mer næringsrikt kosthold, livsnær kunnskap, blir utsortert og «utestengt», gjort til dumrianer av dem som lever i uvitenhet, ikke bare om det som foregår i den praktiske verden, men om hva det vil si å leve i denne verden (jf. Sosiologen).

Så gjett om jeg frydet meg da jeg leste Schaanning, som skrev at også rike barn innser som fattige, at det meste de lærer på skolen «er uinteressant, uviktig og bortkastet tid», men at de rike, i motsetning til de fattige, er trent opp til å delta i skolespillet, til å akseptere og ønske gulrøttene skolen gir. De fattige er «først og fremst vant til å tåle pisken» og godta at for dem finnes det få eller ingen gulrøtter.^[22]

Utsorteringsapparatet vi kaller skole og som utsorterer oss andre som ikke i stor nok grad klarer å spalte vårt intellekt fra kropp/følelser, livet og virkeligheten, og som trenger praktisk relevans for å lære – er en meget brutal affære, bryter ned psyken til et utall mennesker.

Gjennom hele livet har jeg opplevd mye av det samme som Legen. Også mot min rasjonalitet har «de hvite» satt opp «det virkelige rasjonelle». Og uansett hvordan jeg spilte, tapte jeg. Lik Legen, har også jeg forsøkt å hevde meg.^[23]

Jeg har hatt kronikker i mange av landets store aviser og vet derfor inderlig godt hva jeg ikke har fått på trykk. Fra jeg tidlig på 90-tallet skrev essayet «En verden i akademisk bakrus», har de frie, «de hvites verden», akademia, nektet å publisere mine anklager mot seg selv.

Pierre Bourdieu i 1969.

Foto

Fri lisens.

Men hvor fri er «de frie» egentlig? Legen gir et godt svar. «Det hvite mennesket er innelåst i sin hvithet. Det svarte mennesket i sin svarthet.» Og for enhver pris vil de svarte, skriver Legen, vise rikdommen i sin tenkning for de hvite. Hvilket har skapt et ensidig anerkjennelsesforhold som er nesten uten utvei.^[24]

For det hjelper ikke, presiserer Legen, om «noen hvite prøver å være antirasister og understreker at svarte og hvite i like stor grad er mennesker. For selve begrepet 'menneske' er definert av hvite og for hvite». Og denne rasistiske logikken kan bare brytes opp gjennom en bevisstgjøringsprosess.^[25]

Og her blir mine metaforer satt på prøve, som med bevisstgjøringsprosessen av rasistisk logikk. Mener jeg da å si at «de utvalgte», de skoleflinke med det suverene blikket, er rasister? Nei, ikke i bokstaven, men får vi en bevisstgjøringsprosess på dette, er jeg redd fellestrekkene blir plagsomme.

For hvis vi sier at rasismen har sitt utspring i troen på at man selv er overlegen andre –  at rasisme har røtter i frykten for det ukjente og uvilje mot å dele med andre –  rammer rasismens sinnstilstand også de som har en annen stammetilhørighet hva tanker og meninger angår.

Det hvite blikket manifesterer seg i «de utvalgtes» tro på at de er oss «utestengte» overlegne, at de nekter oss deltagelse, fortier våre anklager, vil ikke dele med oss, men ha privilegiene for seg selv.

Men finnes det ingen utvei av dette ensidige anerkjennelsesforholdet? Jo, men ikke med sinnelaget, menneskesynet, holdningene og tenkemåten vi nå podes med. Ikke med Hegels og hans disiplers tenkemåte, som forutsetter en kamp på liv og død, der «vinneren blir herren, taperen blir trellen».^[26]

Ideen om at vi i kampen for tilværelsen må vinne eller gå dukken i konkurranse med andre – de sterke overlever mens de svake går til grunne – har altså rådd grunnen lenge før dagens dyrkelse av vinnere fikk grobunn i sosialdarwinismen for rundt 140 år siden.

Men evolusjonshistorien er mye mer komplisert enn bare konkurranse. Det er noe annet som gjorde at vi overlevde som art. Og det er samarbeid.^[27] 

Fortsetter vi med dagens utsortering av mennesker, produksjon av tapere, blir vi alle tapere. Skaper vi et gjensidig anerkjennelsesforhold, blir ingen gjort til slaver. Ingen må bevise at de har verdi som går på bekostning av andre, skrev Legen. I gjensidig anerkjennelse respekterer vi den andre.^[28]

Men det å tenke det nye som vi nå så desperat trenger å tenke, bør være lettere for oss «utestengte» som ikke er skolert i en intellektualistisk atskillelse uten like i historien, som ikke har øvd like mye og intenst på å spalte vårt intellekt fra kropp og følelser.

Mange av oss «utestengte» har imidlertid en ulempe, vi har sett konsekvensene av å bruke hodet mye og forsake hjertet, og har tatt avstand. Mange av oss er derfor uvant med det, men skal vi merke oss hva intellekt, kropp og følelser har å si, må vi bruke hodet mye mer enn vi gjør i dag, bare på en annen måte.

Filosofene skapte en ny natur og en ny ånd, men hvis denne ånd forblir evig og vi ikke klarer å endre den – gjenoppretter det verdifulle ved den bevissthet som gikk forut for filosofenes splittelse av våre sinn – tror jeg ikke det er håp for menneskeheten.

For å kunne tenke det nye vi nå trenger å tenke må vi bryte totalt med vanlige tankemønstre, ideer, begreper, normer og former som er definert og konstruert av «hvite for hvite».

Litteraturliste:

Bregman, Rutger og Shafir, Eldar (2018), gjengitt av Harsvik, Wegard og Skjerve, Ingvar (2018) i Homo Solidaricus – et oppgjør med myten om det egoistiske mennesket, Res Publica.

Bourdieu, Pierre (1999), Meditasjoner, Pax Forlag AS.

Damasio, Antonio, 2004, På leting etter Spinoza, Pax Forlag A/S.

Damasio, Antonio (2012), Self comes to mind – constructing the conscious brain, Vintage Books, London.

Elster, Jon (1993), introduksjon til boken Væren og intet av Jean-Paul Sartre, Pax Forlag A/S.

Henriksen, Loyd (2021) Et nytt sinn - en annen verden, Cirkelen Forlag A/S

Fanon, Frantz (2017), Den svartes levde erfaring, Agora nr.4 2016/1 2017, H. Aschehoug & Co.

Knappik, Franz, Å virkelig unnslippe Hegel, Agora nr.1 2022, H. Aschehoug & Co.

Lakoff, George/Johnson, Mark (1999), Philosophy in the Flesh – The Embodied Mind and its Challenge to Western Thought, Basic Books.

Ruda, Frank (2022), Revolusjonen som en måte å tenke på, Agora nr.1 2022, H. Aschehoug & Co.

Schaanning, Espen (2015), Hvis skolematematikken ikke fantes, ARR, idéhistorisk tidsskrift nr. 4.

Schaanning, Espen (2017), Prestasjonsskolen, ARR, idéhistorisk tidsskrift nr.3-4.

Schaanning, Espen (2019), Farvel til skolen, Scandinavian Academic Press, Spartacus Forlag AS.