Lise Åserud / NTB.
Pandemihåndtering: Holder det med en «Alt blir bra»-innstilling?
Lesetid: ca. 13 minutter.
Det begynte visst i Italia. Ett hvitt ark, en regnbue og teksten: Andrà Tutto Bene. Alt blir bra. Det er litt uvisst akkurat hvem som tegnet den første tegningen, men ganske raskt spredde de seg, som et coronavirus, fra vindu til vindu gjennom hele Europa. Og til slutt ankom regnbuene også Norges vindusglass en gang i løpet av pandemivåren 2020.
På nyhetene så vi kinesere sperret inne i leiligheter som ropte ut av vinduene etter hjelp til sine døende slektninger. Fra Italia kom bildene av gamle mennesker med åndenød og førstehjelpere i romdrakter som bar lik etter lik ut av bygårdene. Her hjemme klistret vi oss foran skjermen for å se Erna Solberg formulere med alvorlige lepper at hun stengte ned landet. Det var ganske vilt, nå som man tenker tilbake.
Andrà Tutto Bene skulle være oppmuntringen. En lydløs samtale i det offentlige rom i en tid hvor vi ikke kunne møtes der lenger. Et håp. For selv om det ser mørkt ut nå, blir alt bra – det må jo det, for å ha det som dette, med døden rasende rundt oss, det er ikke noe særlig. Nei, alt må bli bra. Det måtte det jo bare. Ikke sant?
Over dammen, på et annet kontinent, nådde den optimistiske regnbuen etter hvert også vinduene. Men det var likevel et ganske annerledes slagord som skulle feste seg. Litt tilfeldig, slik ting jo ganske ofte er.
Barn har malt tegninger og banner hvor det står at alt skal bli bra når korona-viruset ikke lenger skal prege livene til befolkningen.
Lise Åserud / NTB.
«We can do hard things»
For våren 2020 skulle forfatter og blogger Glennon Doyle lansere en personlig bok om sin kamp gjennom livets vanskelige strabaser. I boken, som hun kalte Untamed, var hun ikke opptatt av all den vanlige selvhjelpens bla-bla-bla om å tenke positivt så ordner alt seg til slutt. Nei, det er det bare å glemme, mente hun. For det er faktisk ingen ende på alt dritet som skal ramme deg i livet. Det er bare å innse det og ikke håpe på noe annet. Det som gjelder, er å huske på at vi mennesker er utrolig tøffe. Vi er sterke nok til å stå til knærne i livsskitgjørma og kjempe videre likevel, selv om vi vet det ikke finnes noen magisk dag da alt plutselig blir bra. We can do hard things! skrev hun i boken.
Mer flaks med tidspunktet for utgivelsen av et budskap som dette kunne hun neppe ha drømt om. For når først en skikkelig kjip pandemi skulle ramme, hva er bedre enn allerede å ha skrevet ferdig en bok som oppmuntret til å finne fram til sin indre gladiator! Om det var kreativ markedsføring eller sosiale mediers organiske spredningsmirakel, har jeg ikke kommet til bunns i. Men akkurat som regnbuen fra Italia spredte seg over Europas vinduer, bredte We can do hard things seg over USA. På t-skjorter, armbånd, plakater, buttons, nøkkelringer, kjeder, vannflasker, munnbind ...
Vi er sterke nok til å stå til knærne i livsskitgjørma og kjempe videre likevel, selv om vi vet det ikke finnes noen magisk dag da alt plutselig blir bra.
Det ble to millioner solgte bøker for Glennon Doyle. Hun var forresten ukjent på det tidspunktet. Allerede hadde hun gitt ut to bestselgende bøker og fått mye oppmerksomhet ved grundig eksponering av privatlivet. Likevel, etter boken Untamed og slagordet «We can do hard things!» fikk kjendisstatusen vinger for dama som hadde startet sin vei mot offentligheten med en mammablogg som frontet progressiv kristen barneoppdragelse (hva nå enn det er). I etterkant av boken, våren 2021, kom også podcasten We can do hard things – som mot slutten av året toppet Apples liste over mest hørte.
Men altså; to ulike samfunn med to helt ulike slagord midt i en gigantisk krise – hva sier de om oss?
Skrubbsår eller legevakten neste?
Til å begynne med og for ordens skyld; jeg vet ikke i hvilken grad «we can do hard things» var et slagord alle amerikanere trykket til sitt bryst. Det er vanskelig å snakke på vegne av 330 millioner mennesker jeg ikke kjenner så godt. På samme måte var det sikkert mange nordmenn som syntes «Alt blir bra» var en utrolig teit ting å si, og som slettes ikke bekjente seg til mantraet i det hele tatt. Men begge slagordene snek seg uansett inn i livene våre. Og som utgangspunkt for en tankelek på papiret, er det spennende å gripe fatt i.
– Det går bra, sier vi når barn faller og slår seg. Så drar vi dem opp etter hånden og rusler videre. Noen av dem som forstår seg på barneoppdragelse sier at dette egentlig ikke er så lurt. Det er jo ikke sikkert det gikk så bra. Kanskje det gjorde skikkelig vondt. Vi burde heller anerkjenne at skrubbsåret som blør fra håndflaten gjør vondt. Ta i mot barnets følelser. Samtidig er det jo greit å ikke fyre seg så voldsomt opp heller. Alle har sett han pappaen som kaster seg over ungen som faller av husken; «Herregud! Slo du deg? Blør du? Få se! Shit!» Legevakten neste. Barnet leser det skrekkslagne fjeset til faren og begynner selvsagt å hylgråte.
Pandemien var ikke et fall av det slaget som gjorde det mulig å si «det går bra» og rolig rusle videre. Det var mer et fall som rettferdiggjorde en voldsom reaksjon som pappaens «herregud! shit!» Likevel ble nettopp slagordet som skulle motivere oss til å håndtere smerten et ganske avslappet; alt blir bra.
Men blir ting bra fordi man ønsker seg det? Innimellom kanskje, ja. Men ganske ofte er vel svaret heller nei.
For høres ikke Alt blir bra litt ut som en fornektelse av katastrofen som akkurat hadde rammet? Litt som å stå midt i en krig mens kuler flyr rundt ørene, være helt rolig og å si – dette går bra! Og på hvilken måte skulle egentlig ting bli bra? Dødstallene steg, verden var stengt, familie og venner adskilt, folk mistet jobbene sine, utdanningen sin, sparepengene sine. Kronisk syke mennesker som ikke fikk hjelp, folk som døde alene, som måtte ta farvel på zoom, vold i hjemmet, depresjon, ensomhet. For veldig mange gikk det åpenbart ikke veldig bra.
Regnbuene var ment å virke oppmuntrende, og søte var de jo. Ingenting galt med en fargerik barnetegning i vinduet. Men var ikke koronaperioden heller en tid for handling – ikke for å folde hendene i håp? Det har vi jo nesten glemt nå, men i begynnelsen visste ingen hvordan dette skulle ende – katastrofescenarioene var mange. Det var i det hele tatt lite som pekte mot at Alt blir bra.
Nå var jo litt av problemet at det var vanskelig å vite hvordan vi kunne handle – der vi satt mer eller mindre innesperret i vår egen sofakrok. Men alt blir bra pekte i hvert fall ikke mot mobilisering og innsatslyst.
Kom igjen verden
Da var det en ganske annen melodi over det amerikanske we can do hard things. En setning som umiddelbart framkaller bilder av knyttede never og sterke bicepser. Her gjelder det å komme seg opp av sofaen for å kjempe! Hva kan jeg gjøre for å bidra? Hva kan jeg mobilisere av evner og ressurser for at livet under disse forutsetningene kan bli så konstruktivt og godt som overhodet mulig? Ikke bare for meg – men også for andre? We can do hard things – jeg ser for meg en svett bokser i ringen, med glinsende shorts og røde hansker; kom igjen verden, gi meg det du har!
Det kampropet er jo litt interessant. For nordamerikansk kultur med sitt tyggegummityggende, sukkerspinnrosa fluff, hvor filmene alltid har utenomjordisk pene karakterer, hver setning perfekt morsom, perfekt frekk og perfekt timet. Og ikke minst; som alltid har en lykkelig slutt. De positive, utadvendte og selvgode amerikanerne – så er det de som ender opp med dette heftige virkelighetsorienterte slagordet? Jeg blir litt misunnelig.
Var ikke koronaperioden heller en tid for handling – ikke for å folde hendene i håp?
Er det ikke Norge og Norden som egentlig skulle være de jordnære, nøkterne, med vår sosialrealisme, vår «nordic noir», ikke redde for å bli skitne på hendene, vi som klager på alt uansett hvor bra vi har det. Skulle ikke vi egentlig nå bli en ny versjon av «gutta på skauen» da tyskerne kom? Så endte vi i stedet opp med en søt regnbue på en hvit sky. Litt «My Little Pony» møter «Carebears» – det fremstår egentlig veldig amerikansk og veldig lite norsk i uttrykket. Når ble nordmenn så positive og rosa liksom?
Tro, håp og ærlighet
Jeg lurer på om noe av svaret ligger i tillit. Nordmenn, vi stoler jo på staten. Uansett hva som skjer, er vi vant til at politikerne og byråkratene (tross alt) vil vårt beste. Kanskje ikke så rart, for når har ikke den gode norske stat fikset opp for oss? Jeg mener, selvsagt har de rotet det til innimellom, med NAV-skandaler, pendlerboliger og en vannverksskandale vi snart har glemt. Det er trøbbel i barnevernet og skolene kunne hatt varm lunsj. Men i det store og det hele; staten Norge er god, den. Så selv da pandemien pisket rundt ørene, var det bare å lene seg tilbake og vente på NAV, på økonomiske støttepakker, på utvikling av vaksiner og på at norske byråkrater klarte å skaffe nok av dem til alle (Norge først!).
Et annet svar kan kanskje ligge i det at de fleste av oss var fullstendig uerfarne når det kom til kriser. Hadde det norske folk noen gang opplevd en katastrofe – altså en virkelig stor katastrofe som rammet hele nasjonen? De fleste som opplevde 2. verdenskrig med voksne øyne begynte å bli veldig døde. Selvsagt har vi hatt katastrofer. Utøya, Gjerdrum, Alexander Kielland (plattformen, ikke forfatteren) og mange flere. Men de har rammet noen, ikke vært vedvarende og vi har opplevd at myndighetene gjorde det de kunne for å ordne opp etterpå.
Inntil pandemien kom til landet kunne det virke som om kriser var noe som først og fremst rammet andre land. Finanskrise, klimakrise, flommer, dødelige skogbranner, kriger, hetebølger, folkemord, sult. Alt dette holdt seg på trygg avstand i land som Australia, Sør-Sudan og Frankrike. En slags følelse av at uansett hva som skjer i verden – kommer Norge best ut av det. Og slik måtte det bli denne gangen også. Ingenting kan ramme oss. Når andre land får lemmene revet av, sitter Norge igjen med skrubbsår på knærne. Sånn er det bare med oss. Vi er verdens beste land, her går det alltid bra. Så vi overlot vår skjebne i andres hender, ikke Guds, men Statens og velferdsstatens, som jo er enda bedre enn Gud – for fra myndighetene kommer det jo faktisk både penger og tjenester.
Det sukkerspinnfluffy USA
Kanskje var det en ærlighet i kampropet som preget USA. De visste at de ikke kunne stole på at myndighetene skulle rydde opp. Her gjaldt det å brette opp ermene og kjempe for overlevelse. USA har blitt et land hvor store deler av befolkningen har rekordlav tillit til staten. For det sukkerspinnfluffy og positive USA som jeg skrev om tidligere, det finnes vel kanskje ikke lenger. Alt det der fluffet, det er jo bare på film, og beskrivelsen av USA som framskrittets og optimismens land, det må man tilbake på 1990-tallet og kanskje enda lengre for å finne.
Det er forsket og skrevet mye klokt om hva som har skapt denne utviklingen. Og en som akkurat nå virkelig viser resultatet, er Thomas Seltzer med sin UXA-serie på NRK. Gjennom å besøke venner, slektninger, politikere, aktivister og fagfolk forteller han en historie om et USA som er i ferd med å gå opp i limingen.
We can do hard things ble nettopp mantraet i et land hvor folk etter hvert har blitt vant til at myndighetene ikke klarte å levere. Jeg ser for meg at å tro på et slagord om at alt blir bra ikke var mulig i dagens USA.
Finanskrisen etterlot et enormt sår i det amerikanske folket, millioner mistet hjem og jobb. De som hadde skylda for krisen ble reddet med myndighetenes krisepakker. Økende forskjeller, en svakt utbygget velferdsstat, folk som jobber to og tre jobber og likevel ikke kan betale regningene sine. Krig på krig og soldater hjem i kister, over 16 millioner krigsveteraner. Flere våpen i privat eie enn det finnes folk. Trumps fornektelse av pandemien og etter hvert beskyldninger om valgfusk og kaoset det etterlot seg. Og ikke minst; i USA døde hundrevis av mennesker av covid hver eneste dag.
We can do hard things ble nettopp mantraet i et land hvor folk etter hvert har blitt vant til at myndighetene ikke klarte å levere. Jeg ser for meg at å tro på et slagord om at alt blir bra ikke var mulig i dagens USA.
V for Victory!
Bilder av Alt blir bra-regnbuer kommer til å bli stående igjen i historiebøker og skolebøker i samfunnsfag. Vi kommer til å peke på regnbuene og fortelle de som er for unge til å huske hvordan det var, og hvor fint det var med de barnetegningene som ga oss håp i en vanskelig tid. Kanskje blir regnbuetegningene en historie på samme måte som den bestemoren min fortalte meg om bindersen på jakkeslaget under 2. verdenskrig – et tegn til andre forbipasserende på at du støttet motstandskampen. Framtiden kommer til å se på tegningene som vi ser på bildene av Winston Churchill som gjør V-tegnet med fingrene – for å overbevise om hvordan det hele vil ende godt. V for Victory!
Opp gjennom historien finnes det flere slagord som på en aller annen måte har funnet gjenklang i folket i vanskelige tider.
Alt for Norge – kong Håkon VIIs slagord da han ble Norges konge i 1905 og som plutselig fikk ny mening under den tyske okkupasjonen av Norge. Senere også adoptert av fotball-Norge som kamprop.
Mange kan framkalle bildet fra den amerikanske plakaten We can do it! med bilde av en sterk kvinne med stram biceps, brukt av det amerikanske selskapet Westinghouse Electric for å oppmuntre arbeiderne til innsats under krigen. Senere adoptert av feministbevegelsen.
Mange år senere bredte Je suis Charlie seg over hele Europa for å vise solidaritet med karikaturtegnerne som ble drept i terrorangrepet mot Charlie Hebdo, og underforstått; en støtte til ytringsfriheten.
Etter 22. juli-terroren ble OSLOVE malt på bygårder, trykket på t-skjorter og klistremerker rundt hele Oslo.
Og ikke minst slagordet We shall overcome fra protest-sangen som ble borgerrettighetsbevegelsen i USAs fremste symbol på fredelig opprør mot undertrykkingen av de svarte. Og som Black Lives Matter har plukket opp igjen.
«Oslove» ble blant annet brukt i forbindelse med Utøya-skytingene i 2011.
Jonathan Nackstrand / AFP / NTB.
Slagordene reflekterer tidsånden
På ulike måter reflekterer alle disse slagordene noe viktig ved tidsånden. For hvorfor ble ikke ordlyden annerledes? Hvorfor ble ikke we shall overcome til fuck white oppression? Hvorfor ble ikke OSLOVE i stedet til et slagord som uttrykte frykt og polarisering i det politiske landskapet – som jo var beveggrunnen til terroristen? Hvorfor ble ikke Je suis Charlie til et slagord som viste til hat og fordømmelse av ekstrem islamisme?
Det er vanskelig å analysere hva disse frasene har betydd for hver enkelt og for fellesskapet mens katastrofen sto på. Men slagordene som blir stående igjen graver seg inn i bevisstheten vår og sier noe om hvordan folkestemningen var på den tiden de ble brukt. Og ikke minst hvordan vi i ettertid forstår en bestemt epoke eller hendelse i historien.
Kanskje blir regnbuetegningene en historie på samme måte som den bestemoren min fortalte meg om bindersen på jakkeslaget under 2. verdenskrig.
Og hva skal vi da tenke om frasen Alt blir bra? På den ene siden viser det til at vi har stor tro på vårt eget system og de som er satt til å lede oss gjennom kriser. Men kunne vi kanskje også vært litt mer påskrudd? At Norge skårer høyt på tillit er noe vi ofte skryter av – ikke minst politikerne. Forskere forteller oss at samfunn med høy tillit fungerer bra – til og med best – ikke minst i kriser.
Men kan det bli litt vel mye tillit? Kanskje kan tilliten vår til myndighetene er så høy at vi blir blinde og passive? Kanskje burde vi følge litt mer med og være litt mer skeptiske vi også? Under pandemihåndteringen i Norge ble det klart at de nye koronalovene regjeringen vedtok i ekstraordinært statsråd 18.03.20 – en midlertidig lov «for å holde samfunnshjulene i gang under koronakrisen» – ikke hadde vært på alminnelig høring. Senere, i koronakommisjonens evaluering av regjeringens håndtering av krisen kom det fram at flere beslutninger ble tatt på tynt grunnlag. Som for eksempel stengning av skoler og landets grenser. Svært mye makt ble overlatt til ikke-valgte byråkrater. Og kanskje det mest interessante: vår villighet til å underkaste oss nye lover som hadde enorm innvirkning på våre liv. Nesten helt uten protester.
Begrensninger uten grunnlag
Norsk institusjon for menneskerettigheter (NIM) legger også fram i sin evalueringsrapport hvordan myndighetene gikk svært langt i å begrense rettigheter uten å ha tilstrekkelig grunnlag for det. Blant annet gjelder det retten til bevegelsesfrihet, isolasjon av fanger og pasienter.
Burde vi protestert mer? Stilt flere spørsmål? Men alt skulle jo «bli bra», så det beste vi kunne gjøre var å sitte hjemme i sofaen og se Netflix.
Kanskje de to slagordene we can do hard things og alt blir bra også sammen reflekterer den ganske merkelige katastrofen pandemien var. Noen i samfunnet sto midt i dritten og fikk en utrolig tøff hverdag; som lærere, barnehageansatte, helsearbeidere og de av byråkratene og politikerne som var tungt involvert i å forsøke å håndtere krisen. Resten av oss var henvist til sofaen og Netflix i et forsøk på å vente til krigerne gjorde jobben sin. Det ble et enormt skille mellom virkeligheten for disse to gruppene. Samtidig som det var et enormt skille mellom de som covid virkelig var en trussel for – og for de som bare endte opp med å hoste litt i armhulen når de ble smittet.
Kanskje kan man si at Alt blir bra var et slagord som sa noe om det norske samfunnet – ting går jo som regel ganske bra, nettopp fordi vi vet vi kan stole på myndighetene. Siden er det også forsket på; land hvor folk hadde lav tillit til myndighetene er også de landene som ble hardest rammet under pandemien. Men når jeg titter på de regnbuene nå, kjennes det uansett skikkelig tamt. Var det alt vi hadde å komme med – et håp om at ting kom til å ordne seg? Det er ikke pessimisme som er optimismens motsetning – det kan like gjerne være handlekraft.
Til neste krise håper jeg vi finner på noe bedre – noe som kan fortelle ettertiden at vi også var en generasjon som var villige til å forlate sofaen for å kjempe. Ikke bare surfe på nettet og vente på at det hele blåste over.
Denne teksten sto originalt på trykk i Samtiden nr. 5, 2022.