Klimavalget

­

Det føles som vi har dårlig tid. Pandemien henger fortsatt over landet, og om drøye tre måneder er det stortingsvalg. Valget markerer den definitive inngangen til 20-tallet, politisk sett. Et tiår som kommer til å bli skjebnesvangert for klimasaken. Lovnadene de politiske partiene stiller til valg på nå, vil bestemme hvordan Norge møter et tiår som blir helt avgjørende i klimapolitikken. Det er selvsagt blitt sagt mange ganger før, men på 20-tallet må de virkelig store utslippskuttene starte.

Så, hvordan ligger vi an? Er det i det hele tatt realistisk at vi kan få dette til?

For å nå klimamålene i Parisavtalen må utslippene i verden gå ned mot netto null i 2050, det vil si at nær sagt alle utslipp på kuttes. Skal vi ha en sjanse til å klare dette, må vi begynne umiddelbart, og i rikt monn. Norge har sine egne klimaforpliktelser i tråd med Parisavtalen, men har samtidig knyttet seg opp mot EUs klimapolitikk. Særlig én del av avtalen med EU vil bli viktig for Norge det neste tiåret, og dermed for stortingsvalget: Norge har forpliktet seg til å kutte minst 40 prosent av alle utslipp (i forhold til 2005-nivået) i såkalt ikke-kvotepliktig sektor innen 2030. Ikke-kvotepliktig sektor omfatter blant annet transport, jordbruk, bygg og avfall. Oversatt til normal norsk betyr dette at Norge må kutte 40 prosent av alle utslippene fra disse sektorene innen 2030, men regjeringen har nå bestemt at den vil øke disse kuttene til 45 prosent. Kuttene skal rapporteres årlig, og klarer vi ikke å innfri, vil Norge bli ilagt straffesanksjoner. Tida der luftige ambisjoner var nok og stadig kunne skyves ut i tid, er altså over. Norge er blitt satt i en skrustikke, som strammes til mer og mer. For ikke å sprenges av skrustikka må tiltak iverksettes.

Her begynner det politiske bikkjeslagsmålet. Regjeringen har allerede lenge jobbet med forberedelsene til hvordan kuttene skal kunne gjennomføres. Seint i 2019 la Miljødirektoratet fram rapporten «Klimakur 2030». Hadde det vært lov med humor i forvaltningen, kunne de kalt den «Hestekur 2030». Rapporten beskriver hvilke tiltak som kan gjøres i ikke-kvotepliktig sektor, til hvilken pris og med hvilke konsekvenser. I januar i år la dessuten regjeringen fram sin «Klimaplan», en stortingsmelding om hvordan Norge skal lykkes med utslippskuttene fram mot 2030 – med særlig vekt på ikke-kvotepliktig sektor. Det viktigste tiltaket regjeringen foreslår, er en kraftig økning av CO2-avgiften fram mot 2030. Fra 590 kroner per tonn i dag skal den økes til 2000 kroner i 2030. Denne prisøkningen skal stå for hele den største delen av utslippskuttene i denne tiårsperioden. Bak disse tallene skjuler det seg politisk sprengstoff – blant annet utsiktene til høyere diesel- og bensinpris. Bare denne ene faktoren bærer i seg nok konfliktmateriale til å kunne prege en hel valgkamp, slik bompengene gjorde det før kommunevalget i 2019. Vi er altså tilbake på sporet fra forrige valg, da klimasaken kom helt øverst på dagsordenen – og til tross for at Norge og verden i mellomtida har havnet midt i en pandemi.

Den politiske utfordringen

Pandemien har noe som klimakrisen kan misunne den: kriseforståelsen. Pandemien har gjort politisk taktikkeri mindre legitimt. Vi så det særlig de første ukene og månedene etter nedstengningen i mars i fjor. Politiske motsetninger ble tonet kraftig ned mens krisepakkene ble forhandlet fram i ekspressfart. Klimakrisen hadde trengt det samme, men det er opplagt at pandemien gir en sterkere og mer akutt opplevelse av krise. Så hvordan løser vi dette? Det er sagt i mange sammenhenger at omleggingen verden trenger – store kutt i utslipp, enorme investeringer i nye energisystemer og tilpasninger for å tåle effekter av klimaendringer som havnivåstigning – kan sammenliknes med en krigsmobilisering. Men enn så lenge oppfattes ikke klimakrisen som en krig. Det er kanskje ikke et problem å beklage seg over, men det skaper en politisk utfordring.

Norge har lenge vært godt forsynt med klimapartier. Det har nærmest vært noe for enhver smak. Borgerlig orienterte har hatt Venstre. Kristne velgere har kunnet regne med KrF som støttespillere i klimasaken – tenk bare på Kjell Magne Bondevik som gikk av fordi han ikke ville bygge gasskraftverk. SV har vært venstresidens viktigste garantist for radikal klimapolitikk. MDG har de siste årene seilet opp som parti for de aller mest utålmodige klimavelgerne. Senterpartiet har vært et ruralt klimaparti, men i løpet av de siste årene har partiet gått motsatt vei. Dette har fått stor betydning for klimapolitikken og kommer til å bli en avgjørende faktor i årets stortingsvalg.

Fortsatt står klimapartiene for den mest reindyrka klimapolitikken, men i takt med at klimasaken får større betydning, må også de største partiene vie den mer oppmerksomhet. Til tross for forskyvningen som Senterpartiet bidrar til, opprettholdes dermed blokkene. Klimasaken er ennå ikke så dominerende at den utfordrer den økonomiske høyre/venstre-aksen som omdreiningspunkt i politikken. Skillelinjen går ikke mellom «grå» og «grønne» partier, slik MDG drømmer om. Det har de forresten også selv tatt konsekvensen av og valgt «rød» side foran høstens valg. En ny regjerings politiske flertallsgrunnlag på Stortinget etter valget må altså inkludere enten Senterpartiet eller FrP, partiene som nå i størst grad profilerer mot klimapolitikk. Denne motstanden ser vi for øvrig også utslag av i både Arbeiderpartiet og Høyre, men begge partiene har også krefter som trekker i motsatt retning. Alle realistiske regjeringskonstellasjoner etter valget vil være basert på enten Ap eller Høyre, sammen med henholdsvis Sp eller FrP. Hva slags klimapolitikk vil det gi oss? Det høres jo ikke helt lovende ut. La oss begynne med det vi allerede har: Ernas alternativ.

Et uforutsigbart FrP

Erna Solbergs Høyre har hatt FrP på slep helt siden de to partiene dannet mindretallsregjering høsten 2013. I ulike samarbeidsformer med Venstre og KrF har FrPs innflytelse på regjeringens klimapolitikk likevel vært begrenset. FrP har aldri hevet fanen for klimasaken, men i regjering var det likevel andre områder der det var viktigere for dem å få gjennomslag. Dermed var det Siv Jensen som finansminister som presenterte klimarisikoutvalgets rapport, og det var mens FrP satt i regjering at avtalen med EU om forpliktende, innenlands utslippskutt ble inngått. FrP satt i regjering da Enova fikk kraftig økte rammer for å finansiere en lang rekke klimatiltak, og da det statlige klimainvesteringsselskapet Nysnø ble etablert. For bare å nevne noen eksempler som partiet aldri kommer til å skryte av.

Samtidig knaket regjeringssamarbeidet i sammenføyningene i striden om bompenger foran lokalvalget i 2019, da særlig Venstre og FrP var i åpen konflikt. Når klimapolitikken rammer lommeboka til velgerne, setter FrP på bremsene. Etter at partiet gikk ut av regjering i januar i fjor, har vi også sett at flere klimapolitiske saker har fått sin forløsning. Den borgerlige regjeringen har fått en klarere klimaprofil. Den har lagt fram en klimamelding med forslag til kraftig økt CO2-avgift. Omsider har den også konkludert i spørsmålet om CO2-fangst og -lagring, ved å gå inn for milliardstøtte til lagring av CO2 i Nordsjøen og fullskala karbonfangst ved Norcems sementfabrikk i Brevik. Hva kan vi forvente videre?

I skrivende stund er det ikke veldig sannsynlig med en Høyre-ledet regjering etter valget. Det vil kreve at både KrF og Venstre klarer å holde sperregrense-spøkelset på avstand. Dessuten må FrP komme over sin klart uttrykte uvilje mot å samarbeide med de to samme partiene. Begge deler skal godt gjøres. Dette fører til at Høyre blankpusser sin egen profil på klimaområdet, og målinger har faktisk vist at partiet har nest høyest troverdighet i dette spørsmålet blant partiene på Stortinget – etter MDG. FrP vil nok også blankpusse sin profil – med motsatt tilnærming. Den nye lederen Sylvi Listhaug har signalisert at partiet skal være tydeligere i klimasaken, som nok vil bety en mer kritisk linje. Da Listhaug fikk jobben som olje- og energiminister i 2018, ble hun presset på spørsmålet om klimaendringene var menneskeskapte. Hun svarte gjentatte ganger at klimaendringene «også» var menneskeskapte. Men forbeholdet var meningsløst, all den tid det er de menneskeskapte utslippene som driver klimaendringene og truer med å gjøre dem selvforsterkende og irreversible. Flere av hennes partikollegaer, som fylkeslederen i Møre og Romsdal, Frank Sve, har gått hyppig ut i media og kalt klimapolitikk utslag av «klimahysteri».

Det er ikke enkelt å se for seg hvilken form borgerlig klimapolitikk vil ta etter valget. På den ene siden har FrP forlatt den åpenlyse klimafornektelsen. På den andre siden har partiet markert seg stadig sterkere med kritikk av virkemidler i klimapolitikken. Gjennomgående er partiet dypt skeptisk til at skattebetalerne skal finansiere en kostbar klimapolitikk, og til at de nødvendige kuttene må tas her hjemme. Dette siste er partiet nå nesten helt alene om å mene på Stortinget. Standpunktet kan raskt komme i konflikt med forpliktelsene Norge har påtatt seg overfor EU om innenlands kutt innen 2030, og synes nær uforenlig med Solberg-regjeringens ambisjoner om utslippskutt i Norge gjennom klimameldingen. Alt i alt har borgerlig side kanskje gjort seg mer interessant for klimavelgere som plasserer seg i midten politisk, men savner samtidig en troverdig plan for hvordan klimapolitikken skal gjennomføres uten at broene til FrP brennes – noe Høyre ikke ser seg tjent med å gjøre av andre hensyn.

Senterpartiets rolle

På venstresiden vil svært mye avgjøres av hvilken rolle SV får i regjeringssamarbeidet. På enkelte målinger de siste månedene har Ap og Sp snust på flertall alene, uten SVs mandater. En regjering som bare består av Ap og Sp, vil i praksis være en sentrumsregjering, hvor klima – og ikke minst miljøsakene – vil komme under sterkt press. Det mest sannsynlige er nok at SV blir med uansett, fordi Ap ellers kan risikere å gjøre seg svært sårbare for angrep på sin venstre flanke. En slik regjering vil ha de samme utfordringene som en eventuell borgerlig regjering, men på litt andre måter. Der FrP er den vanskelige rundingsbøyen på borgerlig side, vil Sp være det samme for Ap. Vi har allerede sett at partiet motsetter seg høyere CO2-avgift, men med en annen begrunnelse enn FrP, nemlig at det vil ramme geografisk skeivt. Sp’s dreining i klimasaken blir gjerne framstilt som omfavnelse av en populistisk idé, og det kan nok til en viss grad stemme. Men i bunn ligger en økonomisk motivasjon. Flere viktige klimapolitiske virkemidler kan komme til å ramme partiets kjernevelgere hardere enn andre. For eksempel gjelder dette høyere utgifter til fossilt drivstoff i distriktene hvor kjøreavstandene ofte er lengre og alternativene færre. Jordbruket kan være sårbart for krav om mindre forbruk av rødt kjøtt. Et kompromiss må ta hensyn til disse motsetningene. Det vil være vanskelig når det gjelder CO2-avgift, men det er innenfor rekkevidde når det gjelder landbruket, hvor Sp har foreslått å opprette et eget fond – Bionova – for å finansiere tiltak som kan redusere utslipp fra sektoren.

Sp’s markeringer mot klimapolitikk har vært så harde og tydelige at Ap har måttet svare på dem. De indre spenningene mellom partnerne i en eventuell ny regjering er altså allerede godt synlige. Flere Ap-politikere bruker begrepet «dieselpopulisme» om Sp. Samtidig har det i lang tid vært arbeidet på bakrommet for å skape en felles klimapolitikk. I to omganger i denne stortingsperioden har Ap, Sp, SV og MDG utformet en felles grønn næringspolitikk. Motivet er nok delvis å bygge ned motsetninger og skape felles standpunkter i et spørsmål som ellers er egnet til å sprenge alliansen på venstresiden i norsk politikk.

Grønn næringsutvikling og omstilling er ikke et tilfeldig valgt satsingsområde. Her er det lettere for partiene å bli enige. Der borgerlig side i større grad vil stimulere bedrifter gjennom tilskudd og generelle ordninger, er det en sterkere vilje blant partiene på venstresiden til statlige initiativ og styring av omstillingen. Dette er nok også et grep som Ap ser seg tjent med, for å få med seg fagbevegelsen og industrien. Krav om kutt har vært lettere å få aksept for når det også følger med lovnader om støtteordninger.

Er det egentlig nok?

Spørsmålet er: Er dette egentlig nok? Motsetningene i klimapolitikken til begge de sannsynlige regjeringsalternativene er i bunn og grunn nokså bedrøvelig. Men vi kommer ikke unna de politiske realitetene. Jeg tror ikke det er tilfeldig at både høyre- og venstresiden har fått et dominerende parti som sanker oppslutning på motstand mot virkemidlene i klimapolitikken. Det gjenspeiler at høyre- og venstresiden i politikken har ulike sjatteringer. Alle partier må nødvendigvis innta standpunkter som gjør at de skiller seg ut – ikke bare fra konkurrende partier, men fra sine politiske allierte. Når klimasaken er blitt så dominerende, er det også naturlig at den utgjør en framtredende skillelinje internt i blokkene.

Selvfølgelig er det også sterk dragkamp om klimasaken internt i partiene. Den er spesielt påfallende i Høyre og Arbeiderpartiet. Dynamikken synes å være at ungdomspartiene, sammen med noen sentrale politikere, jobber svært aktivt og målrettet med klimaspørsmål. Dette arbeidet dytter sakte, men sikkert den store partiorganisasjonen framover. Disse politikerne er etter min mening de «grønne eminensene» i norsk klimapolitikk, nettopp fordi de jobber for å endre politikken der det gir aller mest uttelling. I Senterpartiet ser vi mye av det samme, men der står klimaforkjemperne i motbakke. Jobben består i å sikre at partiorganisasjonen nå ikke glir lenger vekk fra ambisiøs klimapolitikk. Fremskrittspartiet har ingen slike «grønne eminenser», men ledelsen har til nå forsøkt å avskjære politiske initiativ fra særlig Oslo FrP om å vedta politikk mot «klimahysteri». Det er usikkert om den demningen er i ferd med å briste. En rekke fylkesledere støtter nå et slikt vedtak, og når dette leses, vil vi ha fått svar på om det har fått gjennomslag på FrPs landsmøte i begynnelsen av mai.

Vi må heller ikke glemme at det er mange velgere som bare i helt begrenset grad mener at klimasaken er alvorlig. En meningsmåling utført av Norstat fra september i fjor, viser at 69 prosent av velgerne synes politikerne bør gjøre mer for å kutte i norske utslipp. Det er jo gledelig. Samtidig betyr det at 31 prosent avfeier, eller ikke har noe avklart forhold til, alt denne teksten du nå leser, handler om. I tillegg til dette er det reelle interessemotsetninger også i klimapolitikken. Frykten for at kutt og omstilling på en eller annen måte vil ramme urettferdig, er selvsagt reell og må håndteres i et demokratisk system. På sitt beste kan demokratiet sørge for at politikken både blir effektiv og får bredere oppslutning. På sitt verste kan det føre til at alt bare går i stå, i en evig dragkamp mellom grupper som ikke vil tape – og som derfor heller ikke vil oppnå felles gevinst.

Klimapolitikken skal helst foregå litt raskere, men som mye annen politikk er den seig materie. Får vi da et reelt klimavalg, når det går så sakte? Vi stemmer jo på politikere for at de skal ordne opp, ikke for at de skal mislykkes i et heroisk, men utilstrekkelig forsøk. Hva er i så fall vitsen?

Press på Norge

Klimapolitikken har kommet inn på et spor hvor den skal strammes inn stadig mer i årene som kommer. Som nevnt har vi forpliktet oss til konkrete kutt overfor EU og i tråd med Parisavtalen. Vil en norsk regjering ha mage til åpent å utfordre Parisavtalen? Det vil ikke være aktuelt for noen av regjeringsalternativene ved valget til høsten, og det skal skje veldig store politiske forskyvninger i Norge for at det skal bli aktuelt seinere. Klimapolitikken må i så fall bli rammet av et totalt sammenbrudd.

Verden rundt oss forandrer seg også. Klimaendringene vil bli mer synlige. Andre lands omstilling vil bli målt mot vår egen. EU og USA ruller nå ut store programmer for grønn omstilling. Det internasjonale presset vil bli annerledes enn det har vært, og kan ramme Norge på en måte vi ikke har vært vant med. Oljen er i ferd med å bli den nye hvalen.

I over en mannsalder har Norge ligget i front internasjonalt i kampen for klimaet og miljøet. I 1983, to år etter at den snart 40 år gamle forfatteren av denne teksten ble født, ble FNs verdenskommisjon for miljø og utvikling satt ned, med Gro Harlem Brundtland som leder. I 1987 ble sluttrapporten levert, i ettertid kanskje best husket for å ha etablert begrepet «bærekraftig utvikling». Siden har Norge vært en pådriver i det internasjonale klimaarbeidet, slik vi også har vært rause med bistand og pengebidrag til FN. Klima har vært prioritert fra norske regjeringer, men har også passet godt inn i Norges utenrikspolitiske strategi. Som et lite land med en åpen økonomi, er vi sårbare. Hvis den sterkestes rett får råde i internasjonal politikk, kan vi bli knust. En regelbasert internasjonal orden gjør det lettere å være liten, og støtte til internasjonale organisasjoner og bindende avtaler er dermed nesten alltid også en støtte til oss selv.

I internasjonal politikk er vi altså ikke så annerledes enn andre land, vi støtter en politikk som tjener våre egne interesser. Vi skal likevel ikke være blinde for at vår egeninteresse kan bli svært synlig for omverdenen. Etter hvert som presset på klimakutt blir hardere og klimaendringene mer tydelige, vil spagaten vi står i, bli dypere. Vi er pådrivere for klimakutt, men tjener stort på fossil energi. Av en CNN-kommentator ble vi tidligere i år kalt «klimahyklere», sammen med Canada og Storbritannia.

Dessverre har CNN-kommentatoren et poeng. I regjeringens nye perspektivmelding, som tegner opp de store linjene om økonomi og framtidsutsikter for Norge, argumenteres det for at Norges oljeutvinning passer som hånd i hanske med klimamålene. Fram mot 2050 vil olje- og gassproduksjonen synke med 65 prosent, og vil dermed være i tråd med reduksjonen i forbruket som flere klimamodeller tilsier. Men dette underslår det faktum at tidligere perspektivmeldinger konsekvent har undervurdert hvor stor oljeproduksjonen vår ville bli i framtida. Dessuten er ikke Norge det eneste landet som har oljeressurser det gjerne vil tjene penger på. Det kan bli kamp om hvem som skal få selge de siste restene, hvis det i det hele tatt er realistisk å tro at utfasingen av forbruket vil følge en pen kurve. I tillegg er klimamodellene som dette regnestykket baserer seg på, heftet med stor usikkerhet. De betinger blant annet massiv fjerning av CO2 fra atmosfæren, gjennom bruk av bioenergi med karbonfangst og -lagring. Det vil i praksis si planting av biologisk materiale på enorme områder, som skal brennes i anlegg som fanger og lagrer CO2. Disse finnes knapt i dag. Å basere hjemlig planlegging av Norges oljevirksomhet på dette er én ting, å argumentere for det internasjonalt vil kunne gjøre oss til latter. Internasjonale spørsmål pleier sjelden å få stor betydning under stortingsvalg, men dette bildet er med å påvirke debatten om norsk oljepolitikk – og oljedebatten vil være sentral både i denne og kommende valgkamper.

Hvitt, rødt og grønt

Hvilket parti bør så nordmenn som er opptatt av klima, stemme på til høsten? Som politisk observatør synes jeg det er vanskelig å peke ut noen realistiske regjeringsalternativer som er klart mer klimavennlige enn andre. Dersom et regjeringsalternativ med flertallsgrunnlag i Stortinget uten FrP eller Senterpartiet var sannsynlig, ville det selvsagt vært å foretrekke. I et intervju i Finansavisen i fjor sommer la investor Christian Thommessen for dagen sin drøm om en regjering bestående av «Høyre, et sterkt Venstre og en frisert versjon av MDG», som han mente kunne sørge for den beste mulige kombinasjonen av næringspolitikk og klimapolitikk. Han avslørte også hva som var hans favorittvin å servere om sommeren: en iskald flaske Meursault, innkjøpt på polet i Lillesand. Blant noen kompiser har vi siden kalt dette regjeringsalternativet for «Meursault-regjeringen». Hva ville ha vært en tilsvarende drøm på venstresiden? Muligens en regjering bestående av Ap, SV og MDG. Dette regjeringsalternativet får vi gi navn etter en rødvin. «Barolo-regjeringen»?

Uten slike drømmeregjeringer innen rekkevidde får vi trøste oss med realitetene. Klimakrisen krever først og fremst handling nå, og i Norge i dag er det ganske stor enighet om retningen den praktiske politikken må ta: kutt i utslipp og omstilling av økonomien. Både en Høyre- og en Ap-ledet regjering vil ha press på seg til å prioritere dette. Spørsmålet er hvor sterkt de vil prioritere det. Tempoet i utslippskuttene og omstillingen vil aller mest avgjøres av størrelsen på partiene internt i blokkene, og av klimapartienes forhandlingsmakt når politikken skal utformes. På et vis kan dette sies å være en styrke ved klimapolitikken i det norske systemet. Både høyre- og venstresiden har klimapartier, og på gode dager aspirerer Arbeiderpartiet og Høyre til å være blant disse. Som velger vil du sannsynligvis finne et politisk parti med tydelig klimaprofil, som ligger nær din politiske preferanse. Sånn sett er oppfordringen foran klimavalget ganske enkel og blokkuavhengig: Stem grønt.