Klimakrisen løst på femti år

­

I

Slutten av pandemien ble ofte annonsert på 2020-tallet. Den ene helseministeren og rådgiveren etter den andre hevdet innbitt at nå, nå er det like før vi kan puste lettere. Iallfall munnbindfritt.

Vaksiner kom og gikk, pandemiforskere gjorde analyser og tester, uten at det hjalp så mye. Resistente mutasjoner syntes å dukke opp hver gang en ny vaksine ble lansert. «Viruset er like vanskelig å få tak på som torsken i Vågsbunnen», uttalte helseminister Kjersti Toppe fortvilet på en pressekonferanse i 2024.

Den rødgrønne regjeringa fortsatte i all hovedsak forgjengerens politikk, med foreløpige innstramninger i påvente av endringer. Og de sendte samme signaler, om at det snart er over hvis vi er flinke og følger reglene, her gjelder det å ikke gi opp håpet.

Klimaorienterte politikere begynte derimot å snakke om nedstengningen som et gode. Iallfall mange av konsekvensene. Som at vi må forholde oss til det primære, som familie, bosted, nærmiljø. Eller at reising er redusert til et minimum.

Mye av det man tidlig fryktet i pandemien, slo ikke til. Politiet hadde vært redd for en økning i kriminaliteten, men antall anmeldelser og lovbrudd var blitt kraftig redusert. Den forventede tilstrømmingen til krisesentrene på grunn av tettere familieforhold og mer vold kom aldri. Til og med antall selvmord gikk etter hvert nedover.

«Vi føler med alle som har mistet jobb eller noen nære til pandemien. For resten av oss er dette en menneskelig og politisk gavepakke», sa miljøpartiets Une Bastholm i en debatt under valget i 2025. Hun trakk spesielt fram nedgangen på over tjue prosent i klimagasser. Utslippene var nå på 1990-tallsnivå. Økonomien hadde ikke kollapset av å bli nedkjølt, tvert imot var den forbausende stabil.

Budskapet appellerte til mange unge voksne. Som ikke hadde vent seg til årlige feriereiser, og som nå hadde sine ikke-digitale nettverk i umiddelbar geografisk nærhet. Det er ikke nødvendigvis sånn at lykke kommer med mer reising, større kontaktflate, økt konsum. Livene leves bedre med konkrete begrensninger enn hypotetiske muligheter.

Mot slutten av 2020-tallet fikk holdningene mer spekulativ form, ikke minst hos såkalte bio-believers. Populære youtubere som flyttet ut i ødemarka og filmet seg selv bygge hytter og gro grønnsaker. De hevdet at pandemien er naturens måte å regulere menneskelig adferd på: Vi har lenge sett at ugler vet at det blir museår et år i forveien, og får ekstra store kull da. De store uglekullene rydder unna museoverskuddet. Virus oppfører seg på samme regulerende måte i forhold til menneskelige utslipp, hevdet de.

Rhiannas dobbeltalbum The New Testament of Nature fra 2031 ble nærmest et destillat av tidsånden. Musikkvideoen viser henne i studio mens hun spiller inn tittellåta. I en blanding av video og animasjon angripes artisten av greiner, røtter og lianer. Til slutt likner hun et portrett av renessansekunstneren Arcimboldo, der ansiktet er satt sammen av ulike grønne vekster. Det var både noe skremmende og befriende i uttrykket, overgitt til biologi og entropi.

II

Pandemien gjorde sine siste krampetrekninger tidlig på 2030-tallet. Flyselskaper og transportkompanier var blitt holdt kunstig i live av statlige støtteordninger. Nå satte bedriftene i gang igjen, med lederlønninger som aldri før, og med kommunikasjonssjefer som påsto at de var blitt klimanøytrale fordi de støttet et eller annet regnskogfond. Eller de var blitt bio-believers og mente at naturen ordner opp uansett.

På 2030-tallet var plutselig alle opptatt av klima. Økokapitalister, klimasosialister, holistaktivister – alle var enige om at vi må respektere naturkreftene. Og alle argumenterte for at deres politikk og deres bedrift var midt i et grønt skifte. Samtidig økte utslippene av klimagasser år for år. Verden var på vei tilbake til tida før pandemien.

Hendelsene senhøsten 2036 skulle endre alt. Til å begynne var det en og annen nyhetssending om flyktningkrise sør for Sahara. Så kom tv-bilder fra lufta: Tusener av mennesker vandrende langs ørkenveier. Helikopterbilder og dronevideoer med enorme menneskemengder på flukt fra Mali og Niger. Nærbilder av slitne og utmagrede ansikter. Menn, kvinner, gamle, barn.

Militæret i Algerie og Libya laget det de kalte «tunneler» langs hovedveiene mot nord: Bevoktede motorveier der menneskemassen fikk fritt leie og en og annen matbit. Vel vitende om at når flyktningene nærmet seg Gibraltarstredet og kysten av Middelhavet, ville dette bli et internasjonalt problem.

Kommentatorstemmene forklarte: Mali og Niger har til sammen en befolkning på over førti millioner, halvparten med dårlig tilgang til vann. Innbyggerne er ekstremt sårbare for små endringer, og nå har det vært flere år med tørke, bare avbrutt av hardt regn som ødelegger hus og river i stykker infrastruktur.

Ukene gikk, de flyktende menneskemassene bare økte. Bilder av døde familier langs veiene gjorde uutslettelig inntrykk. De første hundretusen ble samlet i flyktningleirer langs kysten av Libya. Den britiske popartisten Ed Sheraan kontaktet den nå 86 år gamle og nesten døve Bob Geldof, for om mulig å lage en ny versjon av veldedighetslåta «Do They Know It’s Christmas?» fra 1984. Inntektene skulle gå til klimaflyktningene.

Sheraans tiltak ville trolig ikke fått mye oppmerksomhet hadde det ikke vært for at den maliske popartisten Rokia Traoré befant seg på turné i London akkurat da. BBC gjorde et lengre intervju med henne om situasjonen i hjemlandet. «This is not a Geldof-Sheraan moment», var det første hun sa.

Traoré forklarte presist og detaljert hvordan en gjennomsnittlig malisk familie lever. Inntektene, maten, eiendelene. Hvor små marginene var. Om hvordan klimakrisen har gjort den maliske familien til en dobbelt taper: De har fått kjenne alle negative konsekvenser av verdens elektrifisering, men ingen av de positive.

Artisten spurte: En amerikansk familie bruker ti tusen kilowattimer strøm per år, hvor mye tror du en malisk familie bruker? Intervjueren ristet på hodet. Nitti kilowattimer, eller nærmere bestemt 0,8 prosent av det en amerikansk familie bruker, selv om den maliske familien i snitt er dobbelt så stor, svarte Traoré.

Mangelen på energi har tært på den maliske skogen, fortalte hun. Trærne på savannen er hogget ned for å skaffe brensel og lage mat i et klima med stadig større uforutsigbarhet. Knappheten har ført til konflikter. «Vi er ikke den hvite manns byrde, dette er ikke et Geldof-Sheraan-øyeblikk, dette er et øyeblikk av ren, fortvilet menneskelig lidelse», gjentok Rokia Traoré mot slutten av intervjuet. Vi trenger hviskende bønner, ikke polerte poplåter.

III

Året etter slapp FNs klimapanel sin åttende hovedrapport, den norske klimaforskeren Trude Storelvmo ledet arbeidet med kapitlet om klimaendringenes virkninger. «Vi har snakket om at vi kan vente endringer i regn- og tørkemønsteret i mange tiår nå, dette burde ikke forbause noen», uttalte hun.

På nyåret 2038 ble det holdt en klimaflyktningkonferanse i Odessa. Gatene var fulle av demonstranter med plakater som «Dette er ikke et Geldof-Sheraan-øyeblikk!» og «Solidaritet nå!».

Konferansens europeiske politikere hadde svært forskjellige utgangspunkt: Noen fryktet flyktninger, andre temperaturøkninger. Men de møttes i enighet om at noe måtte gjøres. Og ingen trodde lenger at naturen ordnet opp selv. Bio-believers var farlige svermere, her måtte det aktiv politikk til.

Ytre sett endte konferansen skuffende, kun med store pengeoverføringer til bygging av flyktningleirer i Libya, Algerie og Marokko. Men de som var tett på delegatene, merket desperasjonen bre seg. Og en vilje til samtale og forhandlinger.

Den sørafrikanske klimahistorikeren Christopher Trisos’ verk Mellom politikk og protest skulle endre hvordan man betraktet fortidens klimapolitikk, og dermed også framtidens tiltak. Trisos mente at både politikerne og miljøbevegelsen hadde feilet, at de hadde vært mer opptatt av å vinne slagene enn selve krigen.

Blant hans mange eksempler var frihandelsavtaler fra 1990-tallet. Som flyttet produksjon av vestlige forbruksvarer til land med billig arbeidskraft og skitten strømproduksjon. Hvem hadde ansvaret for de største avtalene? Jo, president Bill Clinton og visepresident Al Gore, som på samme tid greide å stagge miljøbevegelsen med luftige løfter og klimavennlig retorikk. Da Al Gore mottok Nobels fredspris for sin kamp mot klimaendringer i 2007, var han personlig ansvarlig for en av de største økningene av karbonutslipp i verdenshistorien. Klima- og fredspriser har blitt vår tids avlatsbrev, skrev Trisos.

Trisos’ verk ble begynnelsen på slutten av den gamle miljøpolitikkens troverdighet. I Norge gjorde journalist Simen Sætre en liknende jobb med boka Klimafusk og fakta. En analyse av klimapolitikken fra 1990 til 2040 viste at partiene som lovet mest, gjorde minst: Arbeiderpartiet hadde allerede i 1983 stilt seg bak Brundtlandkommisjonens råd om kutt i klimagasser. Sosialistisk Venstrepartis arbeidsprogram fra 1989 lovet å jobbe for å kutte karbonutslipp med 50 prosent innen 2025. Men utslipp og oljeinntekter hadde aldri økt mer i nyere tid enn i perioden 1990–2013, da Ap og SV dominerte i regjering, hevdet Sætre.

Den påfølgende debatten viste at tradisjonell rødgrønn klimapolitikk ikke hadde vært radikal og solidarisk nok. Fortidens marxister var like villige til å fylle lufta med karbondioksid som fortidens kapitalister. Solidaritetskampen måtte globaliseres på en helt annen måte.

Og situasjonen i Nord-Afrika var en daglig påminnelse om at problemet var høyst virkelig og uløst. Sju millioner maliere og nigerianere bodde i regulære flyktningstater i Libya og Marokko på 2040-tallet, og årlig tok titusener av dem seg inn i Italia, Frankrike og Spania.

IV

På ruinene av en venstreorientert klimapolitikk vokste det famlende fram en ny bevegelse. Med et åpenbart forhold til den radikale fortiden, men med behov for å reformulere prosjektet og strategiene.

I Grønt manifest fra 2042 heter det: «Et spøkelse hjemsøker verden – klimakampens spøkelse. Reaksjonære makter har forent seg og gjort all slags eksorsisme for å drive ånden ut av markedskreftene. Det er på tide at klimaets forkjempere selv legger fram sitt syn på verden, lar spøkelset fare og starter den virkelige jobben.»

Den britiske gymlæreren Joseph Marx var én av ti forfattere, noe som trolig hjalp på oppmerksomheten. Han var tipptippoldebarnet til Karl Marx, og mange av vendingene i det grønne manifestet var hentet fra det kommunistiske. Joseph selv bedyret at «I’m not a marxist, just Marx.»

Svaret hans ble sitert når de nye klimaaktivistene ble spurt om sitt politiske ståsted. For det som trengtes, er inngripende statlige tiltak og samordnet politikk, hevdet de. Man må ikke være for sosialisme eller marxisme for å redde kloden, men man må definitivt være imot markedslogikk og frihandel. Planeten har ikke plass til mer utøylet vekst.

Den nye bevegelsen ble ofte kalt «CB», av Climate Balance. Den så ikke seg selv som en forlengelse av den gamle aktivismen, og tok sterkt avstand fra «kortvarige politiske seire», som den kinesiske representanten Howey Ou sa.

En løs sammensetning av alt fra aktivister til spesialister ønsket reelle og strukturelle endringer. «Vi er først og fremst en pragmatisk revolusjonsbevegelse», sa den skandinaviske talspersonen, Greta Thunberg. Hun var akkurat ferdig med sin andre doktorgrad i klimaforskning og mente det gikk an å kombinere kompromissløshet med løsningsvillighet.

CBs ulike tenketanker begynte å spre ideer blant politikere, aller helst gjennom personlige møter eller velrettede informasjonskampanjer. Som forslaget om at enhver nasjonal bedrift som legger produksjonen til et annet land, må tvinges til å bruke nullutslippsenergi der. For internasjonale selskap burde det gjelde i alle land. Det samme for transport av varer over landegrenser. Det ville i praksis bety at bedrifter som benyttet billig arbeidskraft, måtte investere i karbonfrie kraftverk og klimavennlig transport.

Ideene ble forsøkt bekjempet fra mange hold, hovedargumentet var at arbeidsplasser i fattige land ville forsvinne over natta. Forslaget vil ikke redusere utslipp og fattigdom, men øke begge deler, hevdet kritikere.

Det var den amerikanske presidenten Madison Cawthorn som skulle ta initiativ til den første CB-inspirerte handelsavtalen i 2050, «Climate Justice Trade Agreement». For noen var det oppsiktsvekkende at en republikansk president undertegnet «den mest marxistiske handelsavtalen noensinne», som den børsnoterte og høyreorienterte nyhetskanalen The Daily Wire hevdet.

Men Cawthorn hadde lite til overs for internasjonal kapital og ønsket arbeidsplasser tilbake til USA. Dessuten var han redd for tørkekatastrofer i Mexico, med en påfølgende immigrasjonskrise ved USAs grenser. Cawthorn fryktet mest av alt en amerikansk versjon av det som hadde skjedd i Nord-Afrika og Europa.

Det var dette som skulle bli den nye klimabevegelsens gjennomslagskraft. At den tok det den trengte fra venstresidas politiske prosjekt, men de-politiserte det og tilpasset forslagene til de ulike landenes utfordringer. Det var ikke lenger politiske positurer som gjaldt, men reell endring. Denne fleksibiliteten skapte en helt ny dynamikk.

Lobbyister, aktivister, pressgrupper og demonstrasjoner gjorde at liknende avtaler ble inngått overalt. «I den nye globalismen flytter vi solidaritet, ikke kapital», som den canadiske presidenten Amita Kuttner uttrykte det. Canada ble det første landet som innførte enorme straffesanksjoner for brudd på regelverket, og karbonskatt på varer med et visst klimaavtrykk. Kjøttprisen gikk opp over natta, noe som reduserte konsumet og endret husdyrhold.

På begynnelsen av 2050-tallet ble det vanlig med femti prosent avgift på flyreiser. Mange land innførte en bensinavgift som var bosteds- eller inntektsavhengig, og knyttet til personlig identitet. Med relativt god inntekt og bopel i by var bilkjøring en ualminnelig luksus. Landbruksarbeidere med lav inntekt, derimot, hadde rimelig tilgang til fossilt drivstoff. Avgiftsinntektene gikk til utbygging av offentlige transportnett.

Protester kom fra mange hold. Men CB-inspirerte journalister ble eksperter på å vise hvordan kritikere var knyttet til kapitalinteresser. I 2056 avslørte New York Times at alle som hadde støttet verdens siste klimakritiske institusjon, tenketanken Heartland Insitute i Chicago, kom fra olje- og kullindustrien. Det var spikeren i kista for karbonbrennstoff-argumentene.

V

På slutten av 2050-tallet hadde den globale gjennomsnittstemperaturen økt med rundt 1,5 grad siden førindustriell tid. Mye grønlandsis var smeltet. Samtidig kom over halvparten av verdens energiproduksjon nå fra fornybare kilder, eller fra lavutslippsenergi som gass. Det var håp om å slippe de mest katastrofale konsekvensene av klimaendringer.

Spådommene om at næringslivet ville slutte å investere i fattige land, ble gjort til skamme. Tvert imot ble det investert mer i fornybar energi og infrastruktur enn noen gang. Verdensøkonomien var betydelig nedkjølt, profitten mindre, aksjeutbyttene redusert. Men risikovillig kapital forsvant ikke, investeringer ble bare mer langsiktige og svingningene mindre. Rask rikdom, derimot, var uhyre sjelden.

Tørkeperiodene og regntidene fortsatte å være uforutsigbare. Men konfliktene og problemene i Mali og Nigeria dempet seg. Da forholdene ble mer stabile, begynte indiske og kinesiske bedrifter å investere massivt i de to landene.

Tendensen spredte seg over hele kontinentet, investorer fikk fritt leide så lenge de bidro til fornybar kraft, skoler og helsekontorer. African Union arbeidet målbevisst for at verden skulle skjønne sammenhengen mellom produktivitet, klimapolitikk og fattigdom. Befolkningsveksten kunne bare bremses gjennom utdanning og likestilling.

Ny infrastruktur og mindre familier gjorde klimaendringer håndterbare. Stadig flere flyktninger vendte tilbake med håp om arbeid, bolig og en mer forutsigbar framtid. Mange av dem var født og oppvokst i leirene, nå skulle de endelig få se hjemlandet.

På 2060-tallet ble det vanlig i Europa å omtale brems i forbruk og effektivitet som et gode. Spesielt i den middelaldrende generasjonen, de som ble voksne under pandemien på 2020-tallet. Mange av dem snakket om tiden med nedstengning som et ideal, de delte av sin erfaring med det enkle, lille livet under pandemien. Livet da var rikere enn for konsumgenerasjonene før oss, hevdet mange.

Siden tidlig 2000-tall hadde selskaper eksperimentert med å belønne særlig trofaste og dyktige ansatte med sabbatsår. Friår de kunne bruke til hobbyer, familie, studier og kompetanseutvikling. Ordningene ble stadig mer utbredt, mange betakket seg om bedriften ikke tilbød et betalt friår hvert fjerde eller femte år. Lønningen i sabbatsåret kunne være redusert med 20–30 prosent, noe som gjorde at folk sparte til disse årene, som igjen førte til mindre forbruk.

I 2070 utga den japanske forfatteren Sayaka Murata sin memoarbok Her stopper verden, der hun gjennom sin egen livsreise forsøker å beskrive endringen i menneskets forhold til naturen. Hun hevder at vi lenge trodde naturen var et sted der du blir spist eller spiser. Så trodde vi at den var et sted med uendelig kjærlighet. Men i dag vet vi at den først og fremst er et kommunikasjonssenter for alt levende.

− Før forestilte menneskene seg at verden kom til å gå under, først og fremst fordi de ikke forsto dens kompleksitet, hevdet Murata. − Dette hadde skapt en uendelighet av dystopier og dommedagsprofetier. Men nå vet vi at det finnes «et nervesystem for global empati». Nå gjelder det bare å lytte, avsluttet hun.

I

Pandemien varte et par år lenger enn forventet. Men ved stortingsvalget i 2025 var den definitivt over. Årene med nedstengning hadde begrenset alle typer utslipp,

og det var bred enighet om å bruke momentumet.

«Det lover godt for en ny tid, med nye muligheter og nye valg», som statsminister Ine Eriksen Søreide uttrykte det i 2025. Eller «We can do this!», som USAs president Oprah Winfrey alltid sa på slutten av sine pressekonferanser. Utsagn som tydet på at politikere fra alle land og fløyer nå ville ta ansvar.

Årene som fulgte, var fulle av optimisme. Det amerikanske livsstilsmagasinet Vanity Fair beskrev det som vår tids La Belle Époque, eller «den skjønne tid», etter den sorgløse perioden i Frankrike på slutten av 1800-tallet. «Tid for alt det vakre», som Jan Thomas, Lars Monsen og Morten Krogvolds bestselgende fotobok jula 2026 het, med bilder av dem selv i fjellheimen og gode turtips på kjøpet.

En letthet preget kulturlivet. Strømmetjenestene var fulle av komedier eller spillefilmer med episke scener fra vill natur. Norge og New Zealand var mye brukte filmlocations, skog var etterspurt som aldri før. Dystopiene var feid av banen, nå var det eventyrfilm og historiske drama for alle Hollywood-penga.

Men industri, reiselivsnæring og konsum endret seg lite. Strømforbruket enda mindre i. I 2029 var karbonutslippene tilbake der de hadde vært ti år før. En og annen forsøkte å blåse liv i klimaprotestene igjen, uten å lykkes spesielt godt.

Avisene merket seg at klimasaker ikke lenger ga klikk, uansett vinkling. «Miljøtretthet», kalte de det. Fortellinger om globale katastrofer solgte ikke. Negative vinklinger fungerte ikke mer.

De som var unge under klimademonstrasjonene på slutten av 2010-tallet, begynte å skjønne at ingenting hadde endret seg. De oppnådde ikke noe som helst.

En skuffelse begynte å bre seg blant dem født rett etter 2000, «generasjon Z» eller «the millennials». De hadde engasjert seg, hevet stemmen og blitt møtt av en offentlighet som tilsynelatende lyttet. Men dekningen fikk ingen konsekvenser i den virkelige verden.

Typiske overskrifter på kommentarartikler fra begynnelsen av 2030-tallet var «From Belle Époque to Grey Days». En stemning av apati rammet unge voksnes livsfølelse. Grungepunk og karbonmetall ble gjenkjennelige musikksjangre. Billie Eilish og Finneas’ store comeback-plate Just One More Puff fra 2032 satte tonen for det nye tiåret. Musikkvideoen med den tretti år gamle popstjerna som kjederøyker med en barnevogn midt i en ørkenstorm, ble ikonisk for tiden

Samtidig fantes det andre tendenser, som ikke umiddelbart ble plukket opp av mainstream media. Oppmerksomme lesere kunne merke det, for eksempel i kronikken «Fjooge fag som fysikk og faktiske fakta» i Bergens Tidende høsten 2033. Skrevet av lektor Frank Helle ved Bergen katedralskole. Dagen etter ble han invitert til Dagsnyttpraten på NRK.

Lektoren fortalte at tidlig i lærerkarrieren hadde han vært vant til sovende tenåringskropper over skolepultene i fysikk- og kjemitimene. Samt den påfølgende skuffelsen over å se gløden i elevenes øyne når de møtte læreren i drama eller idrett ute i gangen. Det kunne virke som annenhver elev drømte om «en karriere innen film, musikk og design eller idrett».

− Men noe har skjedd, nå er de interessert, sa lektoren. − Det må ha med klimaspørsmål å gjøre. Realfagene må til for å løse samtidens viktigste problem. Holdningsendringen kan avleses på universitetene og høgskolene, studenter på naturvitenskapelige og teknisk fag har vokst mest siden 2000-tallet, fortalte lektor Helle.

II

Den nye generasjonen kom for alvor i sentrum av begivenhetene da en serie sykloner raste i Det indiske hav på midten av 2030-tallet. Ikke minst etter at noen unge fiskere hadde lyktes å fly en drone opp i stormen og ta en spektakulær video av seg selv i båten, mellom gigantiske bølger. Både båten, fiskerne og dronen hadde mirakuløst klart seg, videoen gikk viralt.

De unge fiskerne var overhodet ikke fiskere, men studenter ved universitetet i Dhaka i Bangladesh som ønsket mer oppmerksomhet rundt saken. Og det fikk de.

Klimaforskere og kommentatorer fortalte at drivhuseffekten sammen med issmelting og høyere vannstand la til rette for kraftigere stormer, spesielt mot kysten av Bangladesh. Nå var ikke ekstremvær noe nytt i regionen, men mengden og de negative konsekvensene hadde økt.

En tredjedel av landets nesten to hundre millioner innbyggerne bodde i kystområder, maksimalt fem meter over havet. Bølgene gjorde enorme skader. Store deler av befolkningens rismarker og gårder ble ødelagt.

Det var ikke katastrofene i seg selv mediene og publikum var interessert i, men historien om løsningene. Det var det studentene hadde luktet. Professor Kaylan Guntuboyina guidet journalister ut til havet mot grensen til Myanmar. Her hadde befolkningen og gårdene sluppet unna det meste av uværet. Årsaken var et prøveprosjekt fra studenter ved universitet i Dhaka.

De hadde fått dumpet store mengder tungt søppel i havet utenfor kystlinja, alt fra betong og gamle dekk til rustne skip som måtte legges opp. Søplet lå som en undervannsbarriere mot land. Deretter sørget de for at plankton og skjell tok over, så revet ble stabilt. På land hadde de plantet høye trær tettest på kysten. Alt dette hadde til sammen skapt en naturlig brems for stormen og gigantbølgene og berget både folk, hus og marker.

Flere tv-kanaler intervjuet studentene. De hadde mange nye ideer om hvordan framtidige sykloner kunne stoppes. Noe måtte gjøres, og det måtte gjøres fort.

Først etterpå ble det klart at studentene som hadde tatt dronebildene av stormen, var de samme som promoterte løsninger, og at de på den måten prøvde å skaffe nye investorer til klimaprosjektene sine.

Saken med studentene i Bangladesh skapte interesse for innovative klimaløsninger også andre steder. Som studentene ved Det tekniske universitet i New Dehli India, de hadde funnet en ny måte å samle søppel på. På toppen av gule containere installerte de en anretning som gjorde at annenhver gang plast ble skjøvet inn et hull, kom det en liten godbit ut. Det aktiverte byens førti tusen aper til å samle søppel på eget initiativ. Kanskje kunne Indias gigantiske plastproblem løses med apenes hjelp?

På TV-kanalen Al Jazeera ble studentene kritisert for å bruke dyr til rydde opp etter mennesker. Studentene rykket ut i Indiske Republic Bharat og stilte spørsmål ved TV-kanalens troverdighet som dyre- og klimaforkjemper: Kanalen var eid av Qatar, landet som har pumpet opp mest fossile brennstoffer per innbygger i verden. Istedenfor å kritisere løsningsforslag burde de heller komme opp med noe bedre selv. For det haster, det er mye å ta fatt i, mente de, «Time is not a renewable resource».

III

Da det nyoppussede Studentersamfundet i Trondheim åpnet høstsemesteret 2037, hang det et stort banner over inngangsdøra: «Tid er ikke en fornybar ressurs!» Slagordet hadde spredt seg verden over. Ikke minst til universiteter med store fakultet for ingeniørvitenskap, naturvitenskap, informasjonsteknologi og elektronikk, som NTNU i Trondheim.

«DIY-generasjonen» ble de ofte kalt, de som var født de første tiårene etter tusenårsskiftet. Og som hadde vokst opp med gjør-det-selv-videoer på nettet, videoer med instruksjoner om hvordan ting lages og praktiske problemer løses. De tok det for gitt at all kunnskap, alle opplevelser og alle erfaringer skulle deles, hele tiden De var vant til å finne svaret på ting i en eller annen avkrok på internett, eller i dialog med noen på den andre siden av kloden.

Disse studentene ville ikke protestere og demonstrere og skylde på politikere. De ville heller ikke primært konsentrere seg om pensumet de fikk i hendene. De var mer interessert i det som ikke sto der. Det som var å betrakte som sidespor, marginale interessefelt, undervurdert forskning.

Som lagring av elektrisitet. En av de store utfordringene med det grønne skiftet var at fornybar energi ikke nødvendigvis var tilgjengelig når strømmen trengtes. Sollys og vind er ikke konstant og forutsigbart. Og utvikling av batterier gikk fremdeles for langsomt, den krevde metaller som var dyre og energikrevende å utvinne.

Unge forskere begynte å jobbe med helt andre modeller. Som å lagre energi i tyngdekraft: Når sola treffer et solcellepanel og strømmen ikke er brukt, kan en fullautomatisert heisekran stable store betongblokker oppå hverandre. Når sola er borte, slipper kranen ned betongblokkene en etter en, noe som driver en gigantisk dynamo og skaper ny strøm. Slik kan solcelleanlegg gi elektrisitet døgnet rundt, uavhengig av sol og batteri.

Gamle oppdagelser ble brukt til nye innovasjoner. Som seebeckeffekten, først beskrevet av den baltiske fysikeren Thomas Johann Seebeck i 1822: Ved å sette en varm og en kald flate mot hverandre og plassere halvledende materialer mellom dem, kan man skape elektrisitet. Fysiske prinsipper kjent i århundrer, men lite utnyttet.

Nå ble de plukket opp, sett på, analysert og testet med nye materialer. Alle steder der kulde og varme møttes, kunne potensielt skape elektrisitet, for eksempel ytter- mot innervegg, eller et varmt og kaldt vannrør. De første eksperimenthus med innebygde seebecksystemer reduserte strømforbruket med nærmere femti prosent.

Stadig flere politikere mente at innovasjon måtte løse både umiddelbare og mer langsiktige konsekvenser av klimaendringene. I mange land ble det gitt lettelser for bedrifter som arbeidet med gunstige klimatiltak. Noen innførte lavere arbeidsgiveravgift i slike tilfeller, i Kina og Indonesia ble den redusert til null. Noe som igjen tiltrakk seg store investorer, muligheten for avkastning ble åpenbar for hele finansmarkedet.

IV

Da FNs åttende klimarapport kom i 2043, var imidlertid én ting klart: Det hastet mer enn noen gang med å redusere klimagassutslippene. Overgangen til fornybar energi gikk for tregt. På det store klimatoppmøtet i Athen året etter var dette hovedfokuset. Mange land hadde opplevd en voldsom vekst. Som forventet: Kina, India og Indonesia, som nå sto for halvparten av verdens energikonsum. Men også afrikanske land de investerte i, som Senegal, Rwanda og Uganda.

Omtrent samtidig kom den israelske historikeren Yuval Hararis bok The Revolution of Revolutions. Han skrev om energifiseringen av Asia, Afrika og Latin-Amerika, og hvordan den var i ferd med å endre verden slik vi kjenner den. Og med langt større konsekvenser enn den industrielle og digitale revolusjonen i den vestlige verden. − For det som skjer nå, har et helt annet omfang, skrev han.

Salget av aircondition i India er fordoblet mange ganger i løpet av de siste tiårene. Om man så på USA, visste man hva som var i vente: Omtrent en tiendedel av USAs samlede strømproduksjon har lenge gått til inneklimaanlegg. − Temperaturene i India og Sentral-Afrika er langt høyere, så klimaanlegg her vil trolig bli enda mer vanlig enn i Amerika, hevdet Harari. − Om indere og afrikanere slår på aircondition, vil de bruke like mye strøm som hele USA, bare til det. Og, mente Harari, − det vil de.

Det grønne skiftet gikk sin gang i Europa og USA, hevdet han, her var dessuten økningen i energiforbruket moderat og skyldtes i hovedsak overgangen til elbiler og elfly. Men veien ut av fattigdom for resten av verden er brolagt med karbonutslipp og kullkraftverk. Dette er vår tids største dilemma, hevdet Harari.

Boka skapte mye debatt. På den ene siden var mer energi essensielt for verdens fattige befolkning, for å mestre klimakrisen og et uforutsigbart værmønster. På den andre siden ville den samme energien forverre krisen, tine permafrosten og smelte isbreene.

Et løsningsforslag kom i 2048, fra en overnasjonal institusjon det normalt ikke ble forventet mye nytenkning fra, nemlig Verdens handelsorganisasjon. Den hadde nedsatt en «klimaøkonomisk komité», ledet av den tidligere norske ministeren Nikolai Astrup.

Under en stor pressekonferanse i Rabat i Marokko la han fram forslagene: Fri flyt av teknologi, varer og tjenester knyttet til bestemte former for energiproduksjon. Nedbygging av tollmurer, reduksjon av moms, kutt i beskatning, deling av informasjon, enklere tilgang på lån for innovative og klimavennlige produksjonsformer.

Astrup og komiteen ble umiddelbart omtalt som «økoliberalistene». De som ville ha frislipp av grønn teknologi og smøring av markedsmekanismene. Kritikere mente at problemet var skjev fordeling, ikke mangel på vareproduksjon: Først og fremst må vi kutte i forbruk og bruke ressursene annerledes.

Men kritikken hadde lite gjennomslag siden den ba om mer enn velgere og politikere flest ville gi. Økoliberalismen vant fram. Noen klimamarxister mente også at om markedskreftene kan hjelpe til å skape ny teknologi, så kjør på. Det store spørsmålet ble: Hvilken energiproduksjon skal prioriteres?

En bred ekspertgruppe av fysikere, klimaforskere og energispesialister ledet av den filippinske atomfysikeren Lucille Abad, arbeidet et års tid. Da de kom med konklusjonen, var det spesielt ett punkt som vakte oppsikt: at atomkraft var å finne på lista over klimavennlige teknologier.

Debatten ble heftig, Abad ble kritisert for forutinntatthet. De eldste protesterte mest, ofte pensjonister, såkalte Climate Boomers. De fant fram gule buttons fra 1970-tallet med påskriften «Atomkraft? Nei takk!», og initierte de første klimademonstrasjonene på flere tiår. Samtidig kom det avsløringer om hvordan oljeindustrien i årtider hadde bidratt til et negativt syn på atomkraft, rett og slett som en konkurransestrategi i kamp om energimarkedet.

Atomekspertene ga seg ikke. I mange år hadde teknologiselskaper testet nye former for atomreaktorer og kjølesystemer. Som oftest med såkalte minianlegg, der selve reaktoren var plassert i et borehull langt nede i jorda, og uten vann, men med luft til å kjøle den ned. Noe selskapene mente ville sikre anleggene mot alle kjente reaktorkatastrofer.

Valget sto mellom karbondioksidgass i atmosfæren eller radioaktivt avfall dypt nede i jorda. Dette ble det viktigste politiske dilemmaet på midten av 2050-tallet.

Noen argumenterte med at problemet med for mye karbon i atmosfæren ville kunne løses i løpet av noen hundre år, ja kanskje tusen, i verste fall ti tusen år. Atomavfall, derimot, ville kunne fortsette å gjøre skade i flere millioner år.

Andre hevdet at atomavfall snart ville forsvinne. På de siste femti årene har vi lært å utnytte nitti prosent mer av uranet, vi produserer kun ti prosent så mye atomavfall i dag som på 1980-tallet. Til slutt vil vi finne en måte å forbrenne alt på, det er bare et tidsspørsmål, sa de.

V

Mens debatten pågikk, begynte amerikanske bedrifter som TerraPower og General Electric å selge små mobile atomkraftverk til asiatiske og afrikanske land. De installerte og overvåket kraftverkene selv, som ble drevet av lokale bedrifter og byer. Installasjonene førte til et enormt oppsving i amerikansk eksport, et marked Japan og Kina forsøkte å konkurrere på.

Før debatten var konkludert, tok økonomien over. Atomkraftverkene spredte seg «som en soppinfeksjon», som Greenpeace sa, i et forsøk på å knytte bildet av kraftverkene til de katastrofale atombombene hundre år tidligere. Men protestene hadde ikke samme kraft lenger, de ble betraktet som reaksjonære og utgått på dato.

Takket være masseproduksjonen av såkalte containerkraftverk kunne produsentene konkurrere med andre energiprodukter. Startinvesteringene var fremdeles større, men over tid var de langt mer prisgunstige.

I perioden 2055–65 økte antallet atomkraftverk i verden med fem tusen. Nå var antallet ti ganger så høyt som det hadde vært ved tusenårsskiftet. Først i 2066 kom den første reaktorulykken i et minikraftverk, ikke langt unna Arequipa i Peru. En kombinasjon av jordskjelv og styrtregn gjorde at det kom uforholdsmessig store mengder vann inn i reaktoren, to menneskeliv gikk tapt i forsøket på å pumpe ut vannet. Men reaktoren var plassert så langt nede i et borehull at strålingen ikke gjorde skade.

Atomlobbyene i både Kina og Amerika forsikret at problemet var marginalt, og at omfanget av slike uhell ikke kunne sammenliknes med problemene knyttet til fossile brennstoff: Tidlig på 2020-tallet hadde sju millioner mennesker dødd årlig bare av luftforurensning. To døde av atomkraft var to for mye, men dette var overhodet ikke sammenliknbare størrelser, mente lobbyene.

Kombinasjonen av miniatomkraftverk og fornybar energi syntes å være den eneste realistiske løsningen, og på 2060-tallet ble utslippene dramatisk redusert. De fleste var enig i at fornybar energi en dag kunne ta over for atomkraft, men det ville iallfall ta 50–100 år til. Og det ville bare være mulig så lenge investeringene og innovasjonen fikk fortsette.

Da den japanske forfatteren Sayaka Murata kom med memoarboken Her stopper verden i 2070, brukte hun nettopp atomkraften som bilde på menneskets velsignelser og forbannelser.

Kraften som hadde drept hennes forfedre i Nagasaki over hundre år tilbake, var den samme kraften som kunne berge oss det neste århundret: «kraften fra ideer som møter materie, kraften som driver menneskeheten til både krig og fred, til problemer og løsninger», skrev Murata.

I

Da pandemien var over på slutten av 2021, var det meste som før. Til og med Erna Solberg som statsminister. Men også forbrenning av fossile brennstoffer.

Det kunne virke som man umiddelbart ville ta igjen det tapte. Flyselskapene var overbooket det neste året. «Det er ikke reisetvang i år altså», sa statsministeren før sommeren 2023. Hun var glad for at hjulene var i gang igjen, men det er også lov å vise måtehold, mente hun.

Måteholdet møtte en konstant utfordring i veksten av turistnæring og biltrafikk utover på 2020-tallet. Elbilen ble stadig mer populær over hele den vestlige verden. Men det hjalp lite når elektrisiteten kommer fra kull og gass, mente miljøbevegelsen.

På slutten av 2020-tallet kom advarslene stadig oftere, og med mer tyngde. Allerede i 2028 var det klart at klimagassutslippene hadde økt det siste tiåret. Også i Norge. Med mindre man benyttes seg av betydelig jukseregning, eller «klimakalkulering», som det nå sarkastisk ble kalt.

Da Parisavtalen feiret 15-årsjubileum i 2030, kom den amerikanske genbiologen Hope Jahren med boka We´ll Always Have Paris – Why The Paris Agreement Made All and No Sense. Hun skrev at avtalen var et viktig symbol. Men at den var så løs og generell at den aldri kunne føre til forpliktende politikk.

Da den amerikanske presidenten Donald Trump trakk USA fra avtalen i 2017, hadde politikere og opinionen verden over akket seg. Jahren mente at å trekke seg fra Parisavtalen var «som om jeg skulle trekke meg som etterfølger av det britiske kongehuset etter dronning Elizabeth». Problemet var verken Trump eller klimafornektere, men passiviteten til alle andre.

Det var mange årsaker til at kuttene aldri kom, fremfor alt det enorme behovet for mer energi. Spesielt i voksende økonomier som Bangladesh, Colombia og Etiopia. I EU ble det diskutert sanksjoner mot land som ikke holdt seg til klimamålene. Direkte handel med selskap uten «grønt kort» ble foreslått forbudt.

Men tiltakene ble møtt med betydelige protester. Vestens energiproduksjon var på ingen måte ren heller, og muligheten til å gå over til grønn energi skyldtes hundre år med brenning av fossiler energikilder.

Fattige land som opplevde oppsving, mente Vesten forsøkte å stoppe vekst og holde på makten. Titusenvis av demonstranter samlet seg mot vestlige ambassader i Addis Abeba og New Delhi. Som en demonstrant uttrykte det: Dere utgjør 15 prosent av kloden, men har produsert over halvparten av klimagassene, og nå skal dere nekte oss den samme energien?

«Energikolonialister» ble europeiske politikere og forskere kalt, og demonstrantene fikk uventet støtte fra både nasjonalistiske og venstreorienterte aktivister i Vesten.

Britney Spears’ studioalbum fra 2033 kommenterte situasjonen og bidro til hennes gjennombrudd som middelaldrende popartist. Mange av låtene var coverversjoner av Dolly Parton-sanger, men den nyskrevne og suggererende «Am I Hot Enough For You?» skulle bli en gjenganger i årene som kom. I musikkvideoen danser popstjernen lettkledd, og åpenbart videoretusjert og med bleket hud, i et gigantisk drivhus dekket av is. I løpet av videoen forsvinner retusjeringen, huden får tilbake sin egentlige alder. Utenfor glassveggene kan man se tett jungel.

På midten av 2030-tallet var skuffelsen blant grønne aktivister og politikere enorm. I 2037 gikk oljeraffineriet i Grangemount i Skottland i lufta. Året etter raffineriet i New Brunswick i Canada. Det skyldtes åpenbart sabotasje. Etterretningstjenester i flere land mente klimaterror var en voksende trussel. Aktivistbevegelsen Extinction Rebellion ble mistenkt for å være en rekrutteringsorganisasjon inn mot mørkegrønne terrorceller.

Ikke bare klimakrisen, men like mye kampen for løsningene, splittet verden. Alle politisk moderate leirer var preget av én ting: rådvillhet.

II

Det var hvitvinsbøndene på Rygge og i Sogn som først merket det på 2040-tallet. At noe annet var i gjære. Eller rettere: ikke i gjære. Druene tålte mye, men de var sårbare for lange perioder med frost.

Rygge-bøndene hadde mottatt betydelig støtte fra Landbruksdepartementet for å legge om driften fra hvete til vin i løpet av 2030-tallet. Så milde vintrene var blitt, og så lange somrene nå var, ønsket flere å eksperimentere med vekster tilpasset det nye klimaet. Norsk økologisk hvitvin var et stolt produkt av landbrukssektorens omstillingsevne.

Det første norske vinmerket i alminnelig salg var «Rygge Bolero» fra Fredskjær gård. Takket være effektiv markedsføring ble serien «Polar White Wines» en ny greie på franske og italienske restauranter på slutten av tiåret: «En bris av kulde som varmer», som det het i en av salgskampanjene. Selv om det var de ekstra varmegradene som hadde gjort vinproduksjonen mulig.

Så kom vintrene på 2040-tallet. Flere år på rad var det utelukkende minusgrader i over tre måneder. Ja, i lange perioder mellom minus fem og minus tjue. Mange drueranker overlevde, men blomstringen kom for sent i gang. Hvitvinsbøndene hadde satt alle sparepenger samt tjuefem prosent statssubsidier på global oppvarming. Og tapt.

Samtidig hadde rørleggervakter i Oslo og Stockholm gode dager. Frosten krøp gjennom stein og mur, inn i vegger og sprekker der den ikke hadde vært på en generasjon eller to. Nådeløst rev isen opp vannrør som ble lite brukt. Enorme vannskader oppsto i hus og leiligheter som sto tomme i uker med for lave termostater.

Antall innmeldinger i Norsk Borreliose-Forening ble halvert. De kalde vintrene hadde redusert flåttbestanden drastisk. Det virket som flåtten forsvant i deler av landet. Den var langt mindre aktiv enn for ti år siden.

Ikke bare Skandinavia, men store deler av den nordlige halvkule opplevde kalde vintre. Flere kommentatorer dristet seg til å skrive artikler med overskrifter som «Klimakrisen er betydelig overdrevet». Påstander som hadde vært utenkelig for et par tiår siden, ble helt vanlig. Som at det kan godt hende det blir litt varmere på sikt, og at havet stiger noe, men hva så? En fjerdedel av Nederland befinner seg allerede under havflatenivå. Og det er et av verdens rikeste land.

Det ble vanskeligere å få gjennomslag for utslippskutt. Mange mente at man må tillate uren energi også i fattige land, det var den eneste måten man kunne få ressurser til å forberede seg på, slik Nederland hadde gjort. Det var ikke klima som drepte, men fattigdom.

Med de kalde norske vintrene fikk kritikken et ekstra puff. På slutten av 2040-tallet ble det stadig oftere hevdet at den globale oppvarmingen var i ferd med å bremse. Eller til og med stanse fullstendig, og muligens reverseres. Det ville i så fall stride mot alle forutsigelser.

Meteorologer forsøkte å trekke de lange linjene: Hundre år tidligere var også vintermånedene mer eller mindre permanent preget av minusgrader. Vintrene under andre verdenskrig hadde ikke bare vært lange og kalde, våren kom sent i gang. Når vi tenker på frigjøringen av Norge våren 1945, ser vi for oss blomster og sommerkjoler langs Karl Johan. Men det var knapt ti grader. Det er for tidlig å trekke noen konklusjoner, mente de.

III

Et fotografi skulle likevel endre folks holdning mer enn noe: National Geographics bilde av polarreven på Grønland. Det ble tatt i forbindelse med en lengre reportasje om at smeltingen av grønlandsisen hadde bremset opp.

Det var selvsagt en lett omskrivning av forholdene, smeltingen hadde alltid bremset opp om vinteren, da dette bildet ble tatt. Likevel ble fotoet som preget forsiden av National Geographic, uttrykk for en ny tid: En polarrev med bakbeina på den gamle og hvite isen, og forbeina på den nye og blanke, stirrende inn i kamera.

Det knyttet seg derfor enorm spenning til den niende rapporten fra FNs klimapanel i 2052. Internasjonal presse samlet seg i Kairo og fikk den tre hundre siders trykksaken «The Heat is On/Off» i hendene.

Pressekonferansen framsto som forvirrende, det gjorde også rapporten: På den ene siden ble det sagt at vi ikke kan stirre oss blinde på de siste tiårenes klima. For drivhuseffekten kan ikke måles umiddelbart og direkte, det kan ta flere tiår før vi merker konsekvensene av utslipp. På den andre siden nevnte rapporten at en mulig forklaring på stabiliseringen, er kuttene som allerede er gjort.

FNs klimapanel hadde fra 1990-tallet presentert relativt enhetlige rapporter som endte med tydelige råd. Med den niende var klarheten over.

Enkelte politikere benyttet seg av situasjonen til fulle. Som den nyvalgte forbundskansleren Naomi Seibt i Tyskland. Hun var en beryktet influenser allerede på 2020-tallet, og hadde hele tiden hevdet at klimadebatten var preget av hysteri. Hennes nypopulistiske parti «Alternativet» promoterte Seibt nærmest som en profet, ofte avbildet under et eiketre mot kraftig baklys.

Naomi Seibt lyktes med å trekke Tyskland fra FNs klimasamarbeid. «Vi står sammen med de fattige landene, mot elitenes klimatyranni!», som hun sa i en hyppig sitert tale. Det fikk minimale konsekvenser for landets egen energiproduksjon, Tyskland hadde nå utfaset kull i strømproduksjon. Men forbundskansleren åpnet for at tysk industri kunne investere i land med grå økonomi igjen. I årene som fulgte oppnådde Tyskland betydelig profitt i de såkalte karbonstatene – land med høy vekst basert på kull og olje.

Seibst var den første av etter hvert mange politikere som kommuniserte at klimaforskning ikke lenger skulle få sette den politiske agendaen. Den russiske dagsavisen Moskovskaja Pravda uttrykte tidsånden gjennom en avistegning: To klimaforskere, den ene holder mange termometre i hånden som viser forskjellige og forvirrende temperaturer, den andre har stukket et termometer inn i den førstes rektum og avleser det med følgende kommentar: «Kaldt, men fremdeles i live.»

IV

Mens politikere og media hadde forsterket klimaforskernes budskap tidlig på 2000-tallet, var tendensen nå latterliggjøring og isolering. Klimaforskerne selv hadde stort sett forsøkt å uttale seg moderat hele tiden. Mange hadde advart mot klimaaktivister og dystopier, fordi de ga et altfor enkelt bilde av klimaendringene. Det aller viktigste budskapet hadde hele tiden vært: Det eneste vi er sikre på, er at temperaturen stiger, regnet øker, og klimaet blir mer uforutsigbart.

Men stadig flere meteorologer argumenterte nå for at klimaet faktisk ikke var blitt mer uforutsigbart. Skogbrannene på 1970-tallet hadde vært større enn på 1990-tallet, som så i sin tur hadde vært større enn brannene på 2020- og 40-tallet. Årsaken til at vi merket dem bedre, var bare flere hus i skogsområder.

Dokumentarserien Varslerne fra 2058 ga en bred framstilling av klimaforskningen det siste hundreåret. Selv om tittelen kunne forstås ironisk, var serien respektfull og nyansert. I første episode ble grunnlaget for klimaforskningen introdusert: Drivhuseffekten ble diskutert av den franske fysikeren Joseph Fourier allerede i 1824. Siden den gang har vi visst at en akkurat passe mengde klimagasser har skapt en stabil atmosfære på jorda. Til sammenlikning har planeten Venus for mye karbondioksid til å få en levelig atmosfære, Mars for lite.

I episode to av Varslerne møter vi de eldste nålevende klimaforskere. De forteller om hvordan gjentatte eksperimenter med karbondioksid alt på slutten av 1800-tallet viste at gassen absorberte infrarøde stråler, og slik holdt på varme. En mengde tester og beregninger viste at økning av klimagasser i atmosfæren måtte få konsekvenser for jordas temperatur og klima. Noe annet var fysisk umulig. Nøyaktig hvor mye drivhuseffekten ville varme opp atmosfæren, var derimot usikkert.

Hele dette komplekset ble tatt opp i episode tre til fem av Varslerne: oppvarming, issmelting, opptining av permafrost, havvann, varmestrømmer, orkaner, nedbør, måten alle disse tingene henger sammen på. Var klimaforskning en komplisert form for værvarsling som produserte hypoteser med større eller mindre hell? Eller var det fysikk som kartla naturens lover og presist kunne fortelle hvordan de virket?

Siste og sjette episode gjorde det klart at en ny generasjon klimaforskere hadde arvet noen grunnleggende forestillinger fra sine forgjengere. Som overbevisningen om at utslippene av klimagassene ville ha konsekvenser. Virkningen var forsinket, det hadde allerede klimaforskingen sagt lenge. Klima følger samme lover og regler som kjemien og fysikken ellers på kloden. At klimagassene ikke skulle ha noen effekt, er like usannsynlig som at tyngdekraften plutselig opphører. Forskerne visste at den ville komme, de visste bare ikke når.

Dokumentaren var et av de siste større forsøkene på å restituere klimaforskningens renommé i offentligheten. På 2060-tallet ble den betraktet som en stadig mer marginal vitenskap.

Den tolvte klimarapporten fra FN møtte store utfordringer. Det hadde alltid vært vanskelig å få forskere til å samle seg rundt noen overskrifter og enkle poenger, men nå var det så å si umulig. Personlig prestisje og faglig legitimitet sto på spill som aldri før. Ingen ønsket å si noe klart og forståelig om noen ting, ingen ville sitte igjen med klimaforskningens svarteper.

Istedenfor en ny fullstendig rapport ble det laget en rapport om arbeidet med rapporten. Den utkom i 2067 med tittelen «Climate Redux». Her ble det publisert globale målinger som viste at opphetingen av kloden bremset for flere år siden. Det viste seg at mange klimaforskere hadde holdt igjen eller prøvd å omskrive tallene, i frykt for at folk ikke ville ta forskningen deres seriøst lenger.

V

Men rapporten ga ingen forklaring på situasjonen. Den kom riktignok med noen hypoteser: Vi har ikke kartlagt vanndamp tilstrekkelig. Vanndamp bidrar til drivhuseffekten, spesielt langt oppe i stratosfæren. Havet absorberer også temperaturøkninger. Kanskje har samspillet mellom atmosfæren og havet gjort at kaldt vann fra havdypet har blitt presset opp til overflaten og skapt ekstra nedkjøling. Og gitt et nøytralt resultat.

Forklaringen virket tilstrekkelig for mediene, rapporten fikk ingen bred dekning. Diskusjonen om klima hadde ikke hatt noen sentral plass i offentligheten på flere år uansett.

Ikke før den polske journalisten Ewalina Burda bestemte seg for å fortelle historien fra et annet perspektiv. Hun reiste rundt og laget personlige intervjuer med noen av de sentrale forskerne som hadde jobbet med rapporten: en franskmann, en inder og en iraner. Hun fant en interessant fellesnevner hos de tre. De var alle blitt overbevist religiøse etter arbeidet med rapporten.

Årsaken var omtrent som følger: Det er noe der ute som passer på oss. Noen. For det som har skjedd, strider fundamentalt mot alle fysikkens lover. Det må finnes en kosmisk kraft som beskytter menneskeheten, selv fra sin egen ødeleggelse. Det kan selvsagt hende at nedkjølingshypotesen er forklaringen, men hvor mye flaks skal ikke til for at noe sånt berger oss? Da er det mer enn flaks, da er det et under.

Intervjuboka ble en bestselger og var visstnok med i siste nominasjonsrunde da Nobelprisen i litteratur ble utdelt i 2066. Da biologer året etter påviste at verdens samlede insektmengde var på vei tilbake, og man til og med fant igjen noen froskearter som beviselig var utryddet, gjorde det dypt inntrykk på de fleste.

Det oppsto en ny interesse for klimaforskning. Nå ble den nærmest betraktet som et trosbevis, på samme måte som naturens kompleksitet hadde vært i middelalderen. For hvis verden ordner seg mot alle odds, må det stå en høyere makt bak. En bevissthet som holder det hele sammen.

Mennesker samlet seg i templer, moskeer, synagoger og kirker som aldri før. 2068 ble preget av enorme religiøse vekkelser på alle kontinenter. «Vi er som folket i Ninive, Gud har spart oss for utslettelsen», sa paven i den nykatolske kirke i sin nyttårstale i 2069.

Memoarboka Her stopper verden av den japanske forfatteren Sayaka Murata fra 2070 omtaler hele perioden fra tidlig 2000-tall fram til dette øyeblikket. Hun skriver om hvordan hun vokste opp i en kultur av ateister. Men alt har endret seg, alle har vendt seg mot det åndelige. «Det finnes knapt nok mennesker som kaller seg ateister lenger. I så fall er de helt ukjent med både vitenskap og mirakler. Noen problemer løses best av Gud», var de berømte sluttordene i hennes siste verk.

Teksten er skrevet med støtte fra Fritt Ord.

Foto av forfatteren øverst i teksten: Julie Pike.

LITTERATURLISTE

Berners-Lee, Mike 2019. There Is No Planet B: A Handbook for the Make or Break Years. Cambridge University Press

Gates, Bill 2021. How to Avoid a Climate Disaster: The Solutions We Have and the Breakthroughs We Need. Alfred A. Knopf

Harari, Yuval 2043. The Revolution of Revolutions: The Biggest Energy Burn in History. Harper

Hessen, Dag Olav 2020. Verden på Vippepunktet: Hvor ille kan det bli? Res Publica

Jahren, Hope 2020. The Story of More: How We Got to Climate Change and Where to Go from Here. Knopf Doubleday

Jahren, Hope 2030. We´ll Always Have Paris: Why The Paris Agreement Made All and No Sense. Knopf Doubleday

Klein, Naomi 2014. This Changes Everything: Capitalism vs The Climate. Simon & Schuster

Kolbert, Elizabeth 2014. The Sixth Extinction: An Unnatural History. Henry Holt & Co

Lomborg, Bjorn 2020. False Alarm: How Climate Change Panic Costs Us Trillions, Hurts the Poor, and Fails to Fix the Planet. Basic Books

Marshall, George 2014. Don't Even Think About It: Why Our Brains Are Wired to Ignore Climate Change. Bloomsbury

Murata, Sayaka 2070. Her stopper verden. Bokvennen

Rifkin, Jeremy 2019. The Green New Deal: Why the Fossil Fuel Civilization Will Collapse by 2028 and the Bold Economic Plan to Save Life on Earth. St. Martin’s Press

Shellenberger, Michael 2020. Apocalypse Never: Why Environmental Alarmism Hurts Us All. Harper

Stoknes, Per Espen 2017. Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming. Tiden

Sætre, Simen 2039. Klimafusk og fakta: Historien om norsk klimapolitikk. J.M. Stenersen

Trisos, Christopher 2038. Between Politics and Protest: How the Climate Movement Failed. Jonathan Ball Publisher

Wallace-Wells, David 2019. The Uninhabitable Earth: Life After Warming. Crown Publishing Group

Wysession, Michael E. 2008. How the Earth Works. The Great Courses

Yunkaporta, Tyson 2020. Sand Talk: How Indigenous Thinking Can Save the World. Harper Collins