Postpolarisering - en vei ut av uføret?

­

Vi i ser det i debattene om migrasjon og flyktningpolitikk. I diskusjonene om klima og likestilling. Saker som fyrer opp samfunnsdebatten og som får nettet til å koke. Splittende kamper om kjønn, klima og migrasjon. Meningsog identitetskamper som legger press på tilliten og demokratiet vårt, og som vi derfor må forsøke å endre. Da må vi også vite hvor skoen trykker. Har vi å gjøre med et ytringsfrihetsproblem? Et ytringskulturproblem? Eller et politisk problem? Dernest, hvor setter man inn støtet for å endre formen på ordskiftet? Hvem må i så fall ansvarliggjøres og mobiliseres? Og til sist: Kan det norske fellesskapets svar på pandemien vi nå har stått overfor, gi oss en pekepinn på hvordan vi kommer ut av polariseringsuføret?

GENERASJON YTRINGSFRIHET

For 14 år siden deltok jeg i min første panelsamtale om ytringsfrihet og ytringskultur i innvandringsdebatten. Det var vinteren 2006 og Mohammed-karikaturene preget den politiske dagsordenen, dag etter dag, uke etter uke. Raskt ble debattens premisser etablert: De prinsipielle ytringsfrihetsforkjemperne og de dialogvennlige relativistene på hver sin flanke. Førstnevntes syn fikk definisjonsmakten, framført av mektige stemmer innenfor presse, kulturliv og den politiske opposisjonen. Hendelsene og debatten i 2006 ble formative for den videre offentlige samtalen om ytringsfrihet i Norge. Den bidro til betydelig bevisstgjøring – og den fikk konkrete resultater i form av lovendring. Etter en kronglete prosess ble blasfemiparagrafen omsider avskaffet av Odelstinget i mai 2009. Men noe gikk også tapt i kampens hete, nemlig en mer grunnleggende diskusjon om ytringskultur og ytringsansvar. I 2006, og senere i 2015 etter terroraksjonen mot Charlie Hebdo-redaksjonen i Paris, var det ikke plass til det. Bare å nevne «ytringsansvar» ble oppfattet som et angrep på et av demokratiets viktigste prinsipper. Det som gjaldt, var «ytringsfrihet!» – ikke «ytringsfrihet, men ...».

I dag er vi et annet sted. Svært mange, også blant dem som erklærte seg som ytringsfrihetsfundamentalister i 2006, er bekymret for at debattene på de sosiale mediene har spunnet ut av kontroll. «Deler av offentligheten har blitt en slagmark. Jeg er redd vi bare har sett begynnelsen», skrev en av ytringsfrihetsaktivistenes mest markante fanebærere, Fritt Ords direktør Knut Olav Åmås, i en kronikk i Aftenposten, 31. juli 2018.^{www.aftenposten.no/kultur/i/ oRaMg0/deler-av-offentlighetener-blitt-en-slagmark-jeg-er-reddvi-bare-har-sett-begynnelsen-knutolav-aamaas} Også regjeringen har uttrykt dyp bekymring for debattklimaet og nettrollene på sosiale medieplattformer. I 2016 ble det derfor lansert en handlingsplan mot hatefulle ytringer, og i år startet arbeidet til en nyoppnevnt ytringsfrihetskommisjon. Den kommer jeg tilbake til.

PROBLEM INTERNETT

Men før det kommer vi ikke utenom en digresjon om det som må kalles vår tids store game changer – internett. Selv om polariserte debatter og sjikane av politiske motstandere ikke er et nytt fenomen, er noe vesentlig forandret. De sosiale mediene og nettplattformene er turboen i polariseringsmaskineriet, og få land er så gjennomdigitalisert som Norge. I 2019 hadde om lag 3,4 millioner nordmenn over 18 år en Facebook-profil. 2,6 millioner var på Snapchat og 2,3 millioner på Instagram.^{Nordmenn og sosiale medier (2019): www.tormodsperstad.no/oppdatert-sosiale-medier-statistikk-norge/} Undersøkelser viser også at nettet er det forumet som oftest brukes for å fremsette trusler og hatefulle ytringer mot norske lokalpolitikere og andre stemmer i samfunnsdebatten.^{Hat og trusler mot folkevalgte. Studie gjennomført av Ipsos i 2019, på vegne av KS, s. 20. www. ks.no/globalassets/fagomrader/ forskning-og-utvikling/nyhetssaker/Hat-og-trusler-mot-folkevalgte.pdf}

Svaret er selvsagt ikke å legge ned internett. De sosiale mediene har dessuten gitt oss betydelig mer ytringsfrihet. Langt flere kan i dag melde seg på i ordskiftet og bli lest av et stort publikum. På den annen side kommer vi ikke vekk fra at debattene på de sosiale mediene er noe av problemet. Et tankevekkende eksempel på dette ser vi i kommunepolitikken, diamanten i det norske demokratiet. Hver uke fylles norske kommunehus opp med frivillige folkevalgte som bruker tid og krefter på å bygge gode lokalsamfunn. Men i 2019 ble det gjennomført en undersøkelse for å kartlegge omfanget av hatefulle ytringer mot norske lokalpolitikere. Den viste at 43 prosent har opplevd hatefulle ytringer eller trusler. Halvparten har derfor vurdert å gi seg, og 15 prosent har allerede gitt seg i politikken.^{Hat og trusler mot folkevalgte. Studie gjennomført av Ipsos i 2019, på vegne av KS, s.4. www.ks.no/globalassets/fagomrader/forskning-og-utvikling/nyhetssaker/Hat-og-trusler-mot-folkevalgte.pdf} Hvis tallene stemmer, viser de med tydelighet at lokaldemokratiet er under press. Legger vi til utviklingen med falske nyheter og desinformasjonskampanjer, samt algoritmenes betydning for seleksjon og målretting av innhold, er det grunn til bekymring.

Og nettopp dette er noe av bakgrunnen for den nye ytringsfrihetskommisjonen som ble sparket i gang i februar i år. Akkurat hva arbeidet skal munne ut i, er foreløpig uklart, og noen lovendring ser ikke ut til å være i emning.^{www.regjeringen.no/no/aktuelt/mandat-for-ny-ytringsfrihetskommisjon/ id2680563/.} Trolig vil ikke lovendringer i seg selv skape vei i vellinga, dersom målet er å motvirke polariseringen i den politiske debatten. For det er ikke først og fremst et ytringsfrihetsproblem vi har å gjøre med, selv om ytringsfriheten på sikt vil rammes. Snarere er det ytringskulturen vi må se på – altså hvordan vi benytter vår ytringsfrihet: Deltar vi i en åpen og meningsbrytende samfunnsdebatt, eller velger vi å forsøple debatten med usakligheter, trusler, personangrep og usanne ytringer? Problemet handler også om politikk i betydningen reelle politiske interesseog verdimotsetninger. Derfor må vi se nærmere på dynamikken i den politiske debatten.

DE ETABLERTE MEDIENES ANSVAR

«Jeg orker ikke å høre på Politisk kvarter lenger», sukket en kollega da vi møttes over kaffemaskinen på kontoret og drøset om nyhetsbildet. Hun er ikke den eneste. Undersøkelser viser at så mange som 60 prosent opplever at valgdebattene på tv er preget av «krangling, spinn og negativitet». Holdningene går på tvers av aldersgrupper, utdanningsnivå og interesse for politikk.^{Eirik Vatnøy og Marit Kristine Bjøntegård (2019). «De bare krangler». Nordmenns holdninger til TV-sendte valgdebatter. Tidsskrift for samfunnsforskning nr. 3–2019, vol. 60.} Så hvorfor fortsetter NRK og de andre store mediehusene å lage denne typen debatter, til tross for at stadig flere mener at debattformen svekker den politiske samtalen? «Er alle saker virkelig 100–0 og ikke 70–30?» sukket samfunnsforskeren Thorgeir Kolshus ved OsloMet oppgitt da jeg nylig luftet problemstillingen for ham. Han har et poeng. Her ser vi nemlig noe av problemet med dynamikken i den politiske debatten. Det journalistiske jaget etter konflikt bidrar til at motpolene i et saksfelt inviteres til studio. Men det er langt fra sikkert, for ikke å si trolig, at den mest opplysende eller fruktbare ulvedebatten føres på direkten mellom barske ulvemotstandere og pasjonerte naturvernere. Debattprogrammenes formater – og krav om entydige og enkle svar selv på komplekse og sensitive spørsmål – skyver politikken inn i hjørnene, slik at meningsminoritetene på ytterkantene får definisjonsmakten. Da taper eller usynliggjøres den moderate majoriteten som faktisk vet at enhver sak har minst to sider.

Kolshus understreket også et annet problem. Sett fra debattledernes side møter de stort sett politikere væpnet til tennene med politiske budskap drillet av de stadig flere profesjonelle kommunikasjonsrådgiverne de omgir seg med. Derfor må programlederne bruke tilsvarende mer tid og energi på å slå sprekker i muren av politisk retorikk og innøvde mantra. Resultatet er ofte en ekstremt negativ og kverulerende debattform. Folk går lei, de skrur av, mens minoritetene på kantene hiver seg over tastaturet.

DEN GODE STEMNINGEN PÅ BAKROMMET

Samtidig skjer det noe på bakrommet i disse debattene som vi TV-seere og radiolytterne går glipp av. I etterkant, når mikrofonene og kameraene er skrudd av, fortsetter ofte diskusjonen på en langt mer avslappende og vennligsinnet måte. «[...] Folk var mer ærlige og åpne da, og diskuterte helt vanlig som du og jeg ville gjort hvis vi møttes i sosialt lag», fortalte den tidligere programlederen for Debatten på NRK, Ingunn Solheim, da hun lanserte sitt nye diskusjonsprogram Einig – som nettopp hadde som formål å skape en mer lyttende og opplysende politisk samtale.^{www.nrk.no/norge/reisen-til-kjelleren-i-nrk-1.14668477} Gode relasjoner på tvers er da også en av hovedfortellingene om norsk politikk. I radioprogrammet Sånn er du med Harald Eia og Nils Brenna inviteres kjente mennesker til å ta en omfattende personlighetstest. I programmet dissekeres resultatene gjennom et times langt intervju. Et nesten opphøyet øyeblikk oppstår idet programleder Eia røres til tårer av SV-leder Audun Lysbakkens beskrivelse av den gode kjemien mellom seg selv og sin fremste politiske antagonist, FrP-leder Siv Jensen. I et senere program bekrefter Jensen på sin side sitt gode forhold til Lysbakken. Og ikke bare det. Hun beskriver Jens Stoltenberg som en grepa kar. En hun har veldig stor respekt for.

Det er noe siviliserende ved dette at politikere kan krangle vilt på radioen og likevel ha gode, personlige relasjoner til hverandre. Hvorfor får ikke publikum ta større del i denne vennligheten? Hvorfor får vi bare se kampene, og så lite av den samarbeidsog kompromisskulturen som til de grader har definert norsk politikk gjennom mange generasjoner? Jeg sier ja takk til begge deler – fordi en større innsikt i det partipolitiske samarbeidet ville vist at tillit ikke er det motsatte av uenighet. At politisk uenighet og debatt kan bidra til at de beste løsningene finnes, og ikke bare til politiske markeringer. Som borger og forelder ville jeg for eksempel vært langt mer interessert i en skoledebatt der politiske partier utveksler synspunkter for å utvikle den beste skolepolitikken, enn i de langtekkelige og meningsløse bikkjeslagsmålene vi så ofte utsettes for. Her bærer norske mediehus, sammen med norske politiske ledere, et betydelig ansvar for hvorfor de politiske debattene blir som de blir. Den polariserende dynamikken må brytes, og nye debattkonsepter for tydelig, men klargjørende meningsbrytning, må utvikles.

TA FOR EKSEMPEL KLIMAPOLITIKKEN

I Norge har vi tradisjon og kultur for folkemøter og lokalt politisk engasjement. De store omstillingene samfunnet står overfor, enten det gjelder klimamål, regionreform eller digitalisering, vil kreve mye ressurser, hardere prioriteringer og politisk uenighet som igjen fordrer en mer inkluderende nasjonal politisk dialog. Om vi skal lykkes, må sentrale norske politikere bruke langt mer tid på å delta i politiske diskusjoner lokalt og støtte sine lokale partilag som må håndtere kritikken når storpolitiske vedtak i praksis gjør seg gjeldende.

Klimasaken er interessant i så måte fordi de klimapolitiske løsningene oppleves av mange som negative – og samtidig rammer de skjevt. Taperne, sett fra skeptikernes side, er arbeidere, lavtlønte og distriktene. Når vi i tillegg vet at klimasaken forsterker kløften mellom generasjonene,^{Ciceros klimaundersøkelse fra 2019. cicero.oslo.no/no/klimaundersokelsen-2019} og at distriktene rammes hardest av eldrebølgen, er det duket for bråk. Klimasaken har med andre ord betydelige konfliktdimensjoner og et stort polariseringspotensial som utnyttes til fulle av partiene som har mest å tjene på splittelsene.

Kanskje er det enklere enn vi tror å bygge en sterkere felles forståelse for politiske løsninger vi vet må komme. Kanskje det handler om å vise politisk lederskap – ikke bare i debattene på Stortinget og i offentligheten, men der ute hvor skoen trykker. Møte folk. Forklare. Lytte. Kanskje vil man da møte skeptikere som har levd så lenge at de har hørt dommedagsprofetier komme og gå: Overbefolkning på 60-tallet. Atomkrig på 70-tallet. Kanskje husker han eller hun en tid da de færreste hadde vært på en utenlandsreise før de var godt voksne. Som vokste opp mange tiår før kjøttfri mandag, men som bare fikk kjøtt på søndager. En tid da hvert plagg og hver sko ble lappet, hvor gjenbruk var selvsagt. Lavt klimaavtrykk har tross alt vært livsstilen for mange eldre helt fram til vår tid – i motsetning til levesettet til generasjonene under, som har reist verden rundt og forbrukt mer enn de eldre kunne drømme om da de var på samme alder.

Jeg tror det ville være bra for samfunnsdebatten og for norsk politikk om man fikk fram disse perspektivene. Det ville bidra til at mange yngre i større grad forsto at de eldre har erfart den manglende velstanden de er redde for å ende opp med.Vice versa kunne eldre i økende grad blitt bevisst den eksistensielle frykten mange unge bærer på, ikke bare i møte med klimaendringer og det grønne skiftet, men også når det gjelder den kommende eldrebølgen. Kanskje ville de da forstå hvorfor mange unge opplever det som urimelig at eldre skal ta beslutninger som først og fremst vil ramme kommende generasjoner. For å få frem perspektiver som dette, må det legges til rette for god politisk debatt og samtale, nasjonalt og lokalt. Men det er også en lavthengende frukt i den allmenne kampen mot økte splittelser og konflikter. De fleste av oss er jo del av en familie og har empatiske relasjoner på tvers av både generasjoner og regioner. Alle kommer vi fra et sted, og de færreste er fra storbyen.

HVIS JEG VAR DEG

Å møtes til politisk brytning ansikt til ansikt er noe ganske annet enn å skyte fra hofta via en skjerm. Færre møtepunkter på tvers er oppskriften på svekket tillit og polarisering. Og jo mer polarisert et samfunn blir, jo færre muligheter finnes for at folk kan møtes og dele erfaringer på tvers av politiske skillelinjer. I boka Strangers in Their Own Land: Anger and Mourning on the American right beskriver den amerikanske samfunnsforskeren Arlie Hochschilds reise inn i Trump-land i den fattige, konservative delstaten Louisiana. Her får hun kontakt med vanlige mennesker på den motsatte siden av den politiske skalaen enn den hun selv tilhører. Møtene gir henne en annen forståelse av hvem disse menneskene er, hva de står for, og hvorfor de mener som de gjør. Hun ender opp med en dyp respekt for liv og verdier hun ikke kjente, og hun opplever å bli møtt med respekt og tillit. I bokas avslutning forteller Hochschild om betydningen av å krysse grensene mellom politiske og ideologiske skott: «Hvis jeg skulle forfattet et brev til en venn på den liberale venstresiden, ville jeg ha skrevet noe sånt som: Hvorfor ikke forsøke å bli kjent med noen utenfor din egen politiske boble? [...] Da vil du sannsynligvis møte noen gode mennesker som kunne ha lært deg et og annet om sterke fellesskap, om personlig mot, lojalitet og utholdenhet. [...] Vurder også muligheten for at om du var i deres situasjon, ja, så ville du kanskje ha endt opp med samme konklusjon som dem.»^{Arlie Russell Hochschild (2016). Strangers In Their Own Land. Anger and Mourning on the American Right, s.233-234. The New Press. Min oversettelse.} Poenget med Hochschilds fortelling, slik jeg ser det, er at hun så tydelig viser hvordan et politisk klima uten noen form for empati eller forståelse for motpartens verdier og synspunkter, på sikt utraderer tilliten i et samfunn. Samtidig vet vi at tillit er gullet i den norske samfunnskista. Det er tilliten mellom folk og myndigheter som legger grunnlaget for den norske velferdsstaten, demokratiet og det gode liv for flest mulig – og som derfor er fundamentalt viktig å verne om.

ILLUSJONEN OM EN TILLITSKRISE

Koronaepidemien og unntakstilstanden som ble innført på grunn av viruset, bringer med seg noen erkjennelser. Pandemien holder opp et speil for oss og viser oss hvem vi er. De bråkete ytterflankene stilner, og det store fellesskapet tar scenen. Partiene på Stortinget har vist at de kan samarbeide, ikke kritikkløst, men likevel konstruktivt. Da en preget statsminister lanserte de mest inngripende tiltak et demokrati har for å stoppe smitte, skjedde det med bred politisk støtte. Samarbeidet i dagene som fulgte bidro til en bred politisk allianse som besluttet store krisepakker, for å sikre økonomisk trygghet og helse for flest mulig både under og etter krisen. Krisehåndteringen, folkets samarbeidsvilje og de brede politiske forlikene viste med tydelighet det som er vanlig å anta om det norske samfunnet, nemlig at det nyter en stor grad av tillit.

Hva kan vi så ta med oss videre fra dette når politikken igjen går tilbake til det normale? Vi skal ikke viske ut politiske motsetninger og søke harmoni i alle sammenhenger. Likevel finnes det allerede noen erfaringer å lære av her, både for politikere og sentrale medieaktører: Vi bør bli enda mer bevisst på å fremme politiske debatter som tydeliggjør meningsforskjeller og verdimotsetninger – men også løsningsalternativer. Det er lov å si seg enig med motparten når han eller hun har et åpenbart poeng. Og slutt å please ytterflankene og populistene. Det betyr ikke at meningene deres skal ties i hjel, men at proporsjonene på konfliktnivået i debattene bør tilpasses virkeligheten. Må man på død og liv alltid invitere til studio de mest aktivistiske motpartene i en sak? Hvor bringer ordskiftet oss når aktivister fra homobevegelsen møter konservative kristne teologer til debatt om homoterapi?^{NRK Debatten 5. mars 2019, med blant annet Arbeiderpartiets Anette Trettebergstuen og programleder Morten Hegseth på den ene siden, og Jorunn Gleditsch Lossius fra Kristelig Folkeparti og Espen Ottosen fra Norsk Luthersk Misjonssamband på den andre.} Eller når debattformatets konfliktjag setter politikk og kunnskap opp mot hverandre, slik vi ofte ser i debatter om vanskelige temaer som klima eller helse? Et talende eksempel så vi da tidligere FrP-leder Carl I. Hagen fikk diskutere menneskeskapte klimaendringer med forsker Bjørn Samset på Dagsnytt atten – og hans budskap var at «forskerne driver med rent bedrageri».^{NRK Dagsnytt 18. 16. mars 2016.} Hva lærer vi da? At mening og kunnskap uten videre kan sidestilles? At sannheten kanskje er sånn midt mellom? Spørsmålene debattlederne i større grad bør stille seg, er kanskje nettopp så enkle: Hva kan publikum lære av dette? Blir vi klokere? Hvordan kan diskusjonen få fram de beste argumentene? Og hvordan kan debattlederne bidra til å dekode den politiske retorikken, slik at folk faktisk forstår hva som er greia, hva som faktisk står på spill?

Veien ut av uføret? Den bærer vi et felles ansvar for. Men noen har mer innflytelse og dermed også større ansvar. Det gjelder de etablerte mediene og det gjelder ikke minst ledende folkevalgte politikere. Men hvordan hver og en av oss kommenterer på nettet, hva vi liker og deler, har også effekt på samfunnsnivå. Kunnskap om hvordan ordene vi velger og sakene vi deler påvirker politikken, må ut til folket, og det må løftes politisk. Alle kan utvise bedre kildekritikk, og alle kan få en venn til eller flere, som man er politisk uenig med, i sosiale medier. Vi trenger færre diskusjoner som bare handler om å få bekreftet våre fordommer og politiske synspunkter. Og når vi først sitter der foran tastaturet og er klar for å melde noe, kan vi ha følgende liste hengende på skjermen foran oss:

Ta utgangspunkt i felles verdier du deler med mottakerne. Forstå at når motparten fornekter problemet, er det fordi de har noe imot løsningene, og at motviljen gjerne bunner i truet identitet og framtidsfrykt. Start og slutt med å gjenta sannheten, ikke gjendrive usannheten. Og sist, men ikke minst – ikke kast bort tid på troll.^{Forslagene tilhører den evangeliske amerikanske klimaforskeren Katharine Hayhoe, fritt gjengitt og omskrevet av religionshistoriker Christian Moe. I tillegg til å forske arbeider Hayhoe med å fremme forståelse for klimasaken blant konservative trosfeller i det amerikanske samfunnet. Se for eksempel: www.rollingstone.com/politics/politics-features/katharine-hayhoe-evangelical-christian-climate-scientist-953086/}