Polariserings andre kinn

Kan vi tilgi våre meningsmotstandere?

Publisert: 30. juli 2022 kl 14.46

Oppdatert: 2. august 2022 kl 10.51

Tilgivelse blir ofte assosiert med konfliktløsning og forsoning.Vi tenker gjerne at dersom folk bare kunne tilgi, så ville konflikter bli løst og motparter forsones. Hvis det er slik tilgivelse fungerer, er det kanskje mangelen på tilgivelse som opprettholder et polarisert debattmiljø. Så lenge ingen vil tilgi, vil ingen konflikter løses og ingen motparter forsones. I så fall burde vi spørre oss: Hva skal til for å få noen til å tilgi? Dette er et særs betimelig spørsmål i møte med en polarisert samfunnsdebatt, men som filosof vil jeg selvsagt først spørre: Hva er egentlig tilgivelse? Våre assosiasjoner i møte med begrepet «tilgivelse» er nemlig mange og ofte motstridende.

«Tilgi alltid dine fiender, ingenting irriterer dem mer», skal Oscar Wilde ha sagt. «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør», sa Jesus (Luk 23, 34).

«Tilgivelse handler ikke om den som tilgis, men om deg», hevder Dr. Phil.

Wilde, Jesus og Dr. Phil representerer tre typiske, men motstridende syn på hva tilgivelse er.Wilde ser ut til å tenke på tilgivelse som et retorisk middel man kan benytte seg av for å vinne en krangel. Dr. Phil representerer det kanskje mest populære synet på tilgivelse i vår tid: tilgivelse som selvhjelp. Fra dette perspektivet er det bare å bestemme seg for å tilgi, og så får man automatisk fred i sinnet og et sunnere sjelsliv. Jesus representerer det gamle religiøse synet på tilgivelse, nemlig at man tilgir ut av nestekjærlighet. I moderne filosofisk diskurs bestrider man imidlertid alle disse påstandene om tilgivelse.

Man trenger ikke være filosof for å skjønne at Oscar Wildes ord egentlig ikke handler om tilgivelse.Wildes fiende er fremdeles hans fiende etter at han har tilgitt. Han er åpenbart ikke ute etter forsoning.

Jesu tilgivelse kan tolkes på to ulike måter. Ifølge den første tolkningen kan det ikke være tilgivelse Jesus tilbyr, ganske enkelt fordi vi ikke kan tilgi noen som ikke vet hva de gjør. Man må vite hva man gjør for å være moralsk ansvarlig for en handling. Hvis man ikke vet hva man gjør, er man ikke moralsk ansvarlig og kan unnskyldes. Å unnskylde noen er ikke det samme som å tilgi. Når vi unnskylder, sier vi at vi forstår hvorfor den andre handlet galt, og at personen ikke er klanderverdig. Det Jesus heller kunne ha sagt, var: «Far, unnskyld dem, for de vet ikke hva de gjør.» En forutsetning for at tilgivelse skal være mulig, er at det finnes en moralsk gal handling å tilgi noen for.

Den andre tolkningen av Jesu utsagn ser tilgivelse som en gave man kan gi ut av nestekjærlighet, uten at motparten har bedt om tilgivelse eller i det hele tatt innrømmer at hen har handlet galt. Dette er en form for ubetinget tilgivelse som minner om den Dr. Phil praktiserer.

Men heller ikke Dr. Phils variant av begrepet er ensbetydende med egentlig tilgivelse, ifølge mange moderne filosofer. Også Dr. Phil ser for seg en form for tilgivelse som ikke avhenger av at den som skal tilgis, ber om forlatelse eller gjør opp for seg på noe vis. Dr. Phil skiller seg likevel fra Jesus ved å definere poenget med tilgivelse som det som ender klander og fører til fred i sinnet.

TILGIVELSE AVHENGER AV ANGER

Det finnes mange måter å slutte å klandre noen på, men bare få av dem kan regnes som tilgivelse. Man kan for eksempel slutte å klandre over tid, og glemme den gale handlingen en opprinnelig ble utsatt for. Men å glemme en gal handling er ikke det samme som å tilgi.Vi tenker på tilgivelse som noe vi gjør, ikke noe som bare skjer med oss. Ellers ville det ikke gitt mening å be om tilgivelse.

En annen måte å slutte å klandre på er å overse den gale handlingen. Dette er ofte tilfelle i situasjoner med en ujevn maktfordeling. Hvis sjefen din er uforskammet, for eksempel, vil du kanskje velge å overse det, for det vil antakelig være lite smart for deg å klandre hen. Det betyr ikke at du har tilgitt sjefen din. Det samme kan være tilfelle i en situasjon med noen du er veldig glad i. La oss si at du er forelsket i en kollega som stadig kommer for sent til møtene du har ansvar for. Sterke positive følelser gjør det ofte lettere å overse slik oppførsel, men det betyr ikke at du har tilgitt vedkommende. Man kan altså ha grunner til å slutte å klandre – dårlig hukommelse, pragmatiske hensyn eller kjærlighet – men ingenting av dette er det vi tenker på som tilgivelse. For å tilgi trenger vi en legitim grunn.^{Milam, Per-Erik, 2019, «Reasons to Forgive», Analysis, bd. 79(2), s. 242–251.} Hvis vi ikke har en legitim grunn, har vi ikke tilgitt, men glemt eller oversett handlingen. Det blir ofte argumentert for at den eneste mulige legitime grunnen kan være at den skyldige angrer og ber om tilgivelse.^{Warmke, B., 2015, «Articulate forgiveness and normative constraints», Canadian Journal of Philosophy, 45(4), s. 490–514.} Dersom den skyldige ikke angrer, kan vi ikke slutte å klandre på riktig grunnlag, og da har vi ikke tilgitt.

TILGIVELSE ER IKKE LØSNINGEN PÅ EN POLARISERT DEBATT

Så hva er tilgivelse? Vel, de lærde strides. Men la oss for enkelhets skyld velge den mest populære teorien. Denne sier at tilgivelse avhenger av at vi slutter å klandre den klanderverdige, som en respons på at den klanderverdige har anerkjent den gale handlingen som sådan og bedt om tilgivelse.^{Hieronymi, Pamela, 2001, «Articulating and Uncompromising Forgiveness», Philosophy and Phenomenological Research, 62(3), s. 529–555.} Ved å anerkjenne handlingen som gal, og ikke fraskrive seg ansvar gjennom unnskyldninger, aksepterer personen at hen fortjener klander.Videre må den klanderverdige gi uttrykk for anger og skyldfølelse og be om tilgivelse. Som respons på dette kan man slutte å klandre. Det betyr ikke at man må tilgi den andre, men nå har man god grunn til å gjøre det. Hvis man faktisk velger å tilgi noen, forplikter man seg til ikke lenger å holde den gale handlingen mot den klanderverdige. Jeg kan ikke tilgi deg for at du glemte bursdagen min i dag, for så å være sint på deg for det i morgen.

Med denne teorien om tilgivelse i bakhånd kan vi forstå hvorfor tilgivelse likevel ikke er en lett eller åpenbar løsning på en polarisert debatt. For det første er det ikke klart at det i det hele tatt finnes noe å tilgi i en polarisert debatt. Hvis ingen har gjort noe galt, kan man ikke tilgi, bare unnskylde. Men det er ikke bare gale handlinger som trenger tilgivelse. I noen tilfeller er det en persons karakter vi tilgir. I en polarisert debatt er klander ofte rettet mot holdninger. Men det er vanskelig å avgjøre hvem som er offer for en moralsk gal holdning, og derfor også hvem som skal kunne tilgi. For det andre må den som har gjort noe galt, eller fremmet en gal holdning, anerkjenne at handlingen eller holdningen faktisk er gal. Så lenge ingen av partene i debatten anerkjenner at de har gjort noe galt eller ber om forlatelse, er tilgivelse umulig. Og det er jo nettopp dette som kjennetegner en polarisert debatt: At partene ikke kan bli enige om hvem som har gjort noe galt.

Selv i situasjoner med overveldende bevis for at en bestemt person har gjort noe galt, ser den anklagede sjelden ut til å være i stand til å ta ansvar for handlingen. Et slående eksempel her er det førsteamanuensis i nordisk litteraturvitenskap, Frode Helmich Pedersen, diskuterer i et tidligere nummer av Samtiden:^{Samtiden nr. 2–2018.} Sylvi Listhaugs forsøk på å unnskylde et Facebook-innlegg der hun anklager Arbeiderpartiet for å sette nasjonens sikkerhet i fare med sin liberale innvandringspolitikk. Innlegget fikk kraftig kritikk og førte til at Listhaug ved fire anledninger ble tvunget til å beklage innlegget på Stortinget. Da Listhaug gikk av som minister, var det derimot svært tydelig at beklagelsene ikke var ektefølte, og Listhaug har fortsatt å poste tilsvarende Facebook-innlegg i ettertid.

Når Listhaug kritiserer venstresida for å sette nasjonens sikkerhet i fare, signaliserer ikke dette et ønske om respons fra Arbeiderpartiet. Listhaug vet meget godt at Arbeiderpartiet ikke kommer til å anerkjenne kritikken som legitim, fordi de ikke er enige i at innvandringspolitikken deres setter nasjonens sikkerhet i fare. I denne konflikten finnes altså ingen enighet om hvem som har handlet galt. Så lenge ingen av partene vil gå med på at de har handlet kritikkverdig, vil selvsagt ingen av dem beklage handlingen. Slik ser tilgivelse ut til å bli umulig i en polarisert debatt.

ALTERNATIVER TIL TILGIVELSE

Et stort problem med polariserte debatter er altså at de som deltar i dem, sjelden er ute etter tilgivelse og forsoning. Snarere tvert imot. Noen ser ut til bevisst å skape polarisering for egen vinning. Slik for eksempel Listhaug gjør. Det ser ut til at de grunnleggende ulikhetene og uenighetene kan bli så ekstreme – som mellom Listhaug og Arbeiderpartiet – at når en konflikt oppstår, vil partene aldri kunne forsones. Men det finnes nyanser også innenfor et polarisert politisk landskap, og det viser seg at store ulikheter ikke alltid fører til varig konflikt. I vår sto tidligere FrP-politiker Per Sandberg og Rødt-politiker Mímir Kristjánsson frem i media og proklamerte sitt vennskap, på tross av stor politisk uenighet. Kanskje flere politikere og samfunnsdebattanter har noe å lære av dette vennskapet.

Vi har en tendens til å fetisjere tilgivelse som den eneste og nødvendige løsningen på en konflikt. Men som vi har sett, er ikke tilgivelse så lett å oppnå. Heldigvis finnes det mange andre måter å løse konflikter på, og det er mulig å slutte å klandre noen uten å tilgi dem. Et alternativ er å vise sympati og forståelse for den andre partens handlinger og meninger. Det er denne typen tilgivelse Jesus snakker om, og som også kommer til uttrykk i det kjente engelske uttrykket «There, but for the grace of God, go I». Her er det ikke snakk om tilgivelse ifølge den mest aksepterte teorien om begrepet, men uttrykket rommer likevel et alternativ til tilgivelse.Tanken er at vi ved å innse at vi alle er like i vår feilbarhet og sårbarhet, skal kunne sympatisere med dem som har handlet galt, og derfor slutte å klandre dem. Den skotske filosofen Adam Smith legger stor vekt på sympati i sin moralfilosofi.^{Smith, Adam, 1759, The Theory of Moral Sentiments, D.D. Raphael & A.L. Macfie (red.) Oxford University Press, Oxford, 1976.} For Smith er sympati det som gjør det mulig for oss å vurdere en handling som moralsk god eller dårlig. Første skritt i denne prosessen er å forsøke å se verden fra den andres perspektiv. Man kan selvsagt ikke tre helt ut av sitt eget perspektiv, og alle forsøk på dette vil alltid være farget av ens egne fordommer og overbevisninger, men man kan gjøre sitt beste for å se den andres handlinger fra en fordomsfri vinkel. Når vi nærmer oss en annen, kan vi forsøke å forstå hvilke grunner personen har for å handle slik hen gjør, og enten sympatisere med handlingen på grunnlag av dette, eller ikke. Hvis man aldri forsøker å se verden fra den andres perspektiv, eller å ta inn over seg hvorfor noen handler som de gjør, blir man fort offer for det psykologene Edward E. Jones og Richard E. Nisbett kaller actor-observer bias.^{Jones, E.E., & Nisbett, R.E., 1971, The actor and the observer: Divergent perceptions of the causes of behaviour, General Learning Press, New York.} Denne typen fordom/bias viser at vi er mer tilbøyelige til å unnskylde våre egne handlinger enn å finne unnskyldninger for andres handlinger. Når vi selv handler galt, er det lett for oss å finne formildende omstendigheter som vi kan bruke som unnskyldninger og dermed overbevise oss selv og andre om at de er mindre klanderverdige. Men når vi vurderer en annen persons handlinger, er vi ofte strengere og vil ikke akseptere, eller i det hele tatt se, de formildende omstendighetene som kanskje finnes. Som den amerikanske filosofen Dana Nelkin påpeker, kan et skifte i perspektiv, der vi forsøker å se verden fra andres synsvinkel, ofte føre til at vi ikke tillegger dem like mye ansvar lenger.^{Nelkin, Dana, 2013 «Freedom and Forgiveness», i Haji, I. & Caouette, J. (red.), Free Will and Moral Responsibility, Cambridge Scholars Publishing, s. 165–188.} Det er dette skiftet i perspektiv som gjør det mulig for oss å forstå hvorfor andre handler som de gjør, og slik avgjøre om handlingene er moralsk gale eller ikke.

Som deltaker i reality-programmet Farmen hadde Sandberg og Kristjánsson anledning til å bli kjent med hverandre på et personlig plan. Her må jeg spekulere, men kanskje var det anledningen til å møtes som privatpersoner, og ikke som politiske motstandere, som muliggjorde dette vennskapet til tross for vedvarende politisk uenighet.^{Dagbladet 8. mars 2020.} Sandberg har da også påpekt at stemningen i norsk toppolitikk pleide å være mer jovial på tvers av partier, men at tilstanden nå er blitt mer polarisert. Det som har skjedd, og som Sandberg og Kristjánssons vennskap representerer et unntak fra, er at man har sluttet å se på en politisk motstander som en person lik seg selv. Polene er blitt så distanserte at mange ikke engang tenker på motstanderen som noen det er mulig å sympatisere med. Man nekter rett og slett å se de mulige grunnene den andre har for å handle og mene som hen gjør. Når forskjellene blir så store, vil det naturligvis bli vanskelig å sympatisere med den andre, for da må man betrakte denne andre som en som er lik en selv.

Ikke alle bejublet det uventede vennskapet mellom Sandberg og Kristjánsson. Mye av responsen tydet på at deres respektive tilhengere ikke er klare for forsoning. I kommentarfelt på Kristjánssons egen Facebook-vegg kunne man lese hvor skuffet Kristjánssons følgere var over at han angivelig skulle ha tilgitt en tidligere FrP-politiker. Flere kommenterte på Facebook at man ikke burde tilgi Sandberg hans rasistiske handlinger og holdninger, og at Kristjánsson ved offentlig å stå frem som Sandbergs kompis, var med på å rehabilitere Sandbergs rykte. Men gitt teorien om tilgivelse jeg har fremmet, ser det ikke ut til at Krisjánsson har noe å tilgi Sandberg for. Det eneste vi her står overfor, er politisk uenighet. De negative responsene på vennskapet kan tolkes som en protest mot å være vennlig mot noen man er uenig med. En slik holdning vitner om en patologisk form for klander. Når man klandrer noen uten å behandle den som klandres som en likeverdig, eller uten å la vedkommende snakke for seg, misbruker man den viktige sosiale praksisen som klander er og kan fungere som. Og det er jo nettopp dette som ofte skjer i de såkalte sosiale mediene. Klander hjelper oss å bestemme hvilke sosiale normer vi burde leve etter, og fungerer også som politi for disse normene. Det skal være ubehagelig å bli utsatt for klander, men man må alltid la den man klandrer, forsvare seg. Det er blitt argumentert for at klanderens endelige mål er tilgivelse og forsoning.^{McGeer, Victoria, 2013, «Civilizing Blame», i Blame: its Nature and Norms, J.D. Coats & N.A. Tognazzini, s. 162–188, Oxford University Press, Oxford.} Men patologisk klander vil aldri oppnå dette.

UNNSKYLD OSS SKYLDIGHETENE VÅRE

Eksempler på hvordan debatter kan bli så polarisert at partene ikke lenger ønsker å forstå hverandre, finner vi overalt. Retorikken til #metoo-bevegelsen ble til tider så heftig at den fremmedgjorde mange av bevegelsens opprinnelige tilhengere. I Samtiden nr. 2–2018 forklarer Øystein Stene hvordan det han opplever som en mangel på evne til å se nyansene av alvorlighetsgrad i ulike tilfeller av trakassering, har gjort ham skeptisk til den feministiske bevegelsen. Uansett om man er enig med diagnosen Stene først kom med eller ikke, kan det se ut til at responsen teksten fikk, bekrefter diagnosen. Stene fikk dødstrusler i posten etter sin kritikk av #metoo.

Det er den manglende evnen til å sympatisere med en meningsmotstander som gjør forsoning så vanskelig i en polarisert debatt. Dermed er det ikke sagt at det å forsøke å se verden fra et annet ståsted alltid vil føre til forsoning. Noen ganger vil vi ende opp med å bli enda mer overbevist om at den andre personen er klanderverdig, og at du helst ikke vil ha noe med vedkommende å gjøre. Men i de aller fleste tilfeller tror jeg det er mulig å forstå den andre og forsones. Det vi da gjør, er faktisk mer likt det Jesus ber Gud gjøre for oss. Vi må forstå og unnskylde våre meningsmotstandere fordi de, i likhet med oss selv, er feilbarlige.