En skrekkelig historie

­

Fra vi var rundt tolv år, fråtset en kompis og jeg i grøssere. Det fantes to rom hjemme hos ham som vi vekslet mellom når vi så film. Jeg husker dem begge som bittesmå, romlig ute av balanse, som om de var høyere enn de var brede. Det ene var helt uten vinduer, eller kanskje var det bare permanent dunkelt med gardinene tett trukket for. Rommet lå like innenfor kjøkkenet, slik at lukten av middagen alltid sivet inn til oss i mørket i den velbrukte sovesofaen (familien til kompisen min spiste en hel del stekt løk, og når den søtlige lukten blandet seg med blodet på skjermen, hadde det en helt særegen effekt). Det andre var rommet hans, fullt av tegneserier og Boeing-plakater av franske landslagsspillere. Der satt vi i sengen med den gamle billedrørtv-en på toppen av et slags skap foran oss, og lot oss frydefullt skremme.

Dette er rundt 30 år siden, og jeg er ikke sikker på om rommene virkelig var slik. Følelsen av det trange, lukkede rundt oss kan like gjerne ha vært forbundet med selve seeropplevelsen, som var altoppslukende, intens, grotesk og klaustrofobisk. Som voksen har jeg mange ganger forgjeves lengtet etter denne følelsen av å bli røsket i, å få pusten støvsuget opp av meg, men bare sjelden funnet den igjen. I stedet har jeg avfunnet meg med at det er den intellektuelle romanens mildere, og kanskje mer langvarige rystning som skal pumpe i gang åndedrettet. Men kanskje er det ikke alltid tilstrekkelig?

FRYKTSPIRALEN

Da pandemien rammet, måtte jeg som mange andre være hjemme med barn i hjemmeskole. Jeg tenkte at det tross alt ikke ville være så ille, jeg kunne få arbeidet litt ved siden av, ettersom jeg like gjerne kan skrive eller lese i huset som på kontoret. Samboeren min er lege, jeg har for lengst, men ikke uten motvilje, innsett at det er et mer samfunnskritisk yrke enn å være forfatter. (I en avstemning i regi av The Sunday Times i Singapore havnet «Artist» på toppen av unødvendige jobber under en pandemi, og «Doctor/Nurse» på toppen av den motsatte kolonnen.) Det sa seg selv at det var jeg som skulle være hjemmelærer.

Jeg var innstilt på at vi skulle klare dette uten problemer i lang tid, men etter noen uker begynte jeg å bli urolig. Oppdragene som har utgjort store deler av inntekten min de siste årene, uteble. Jeg innså at jeg hadde råflaks som nettopp hadde fått betalingen for min nye roman, og kunne leve på den og et stipend så lenge. NAV hadde ingenting å bidra med – ifølge deres beregninger hadde en «Artist» av mitt kaliber gjort seg fortjent til 88 kroner dagen i omsorgspenger for å være hjemme med barna. Det var altså flaks som holdt meg økonomisk flytende (mange kollegaer var ikke like heldige). Jeg måtte innse at jeg – i lys av denne situasjonen – hadde gjort noen veldig dårlige valg på vegne av meg selv og min familie, med konsekvenser som jeg hadde forsøkt å holde på avstand. Ble jeg av en eller annen grunn alene, ville jeg vært fullstendig ute å kjøre. I en krise var yrket mitt dessuten ubrukelig, overflødig, som pene sandaler i et løp for livet.

Nå begynte fryktballen å rulle.

Før hadde jeg tenkt at jeg alltid kunne gå tilbake til fast jobb, det skulle ikke være noen sak. Men nå kollapset også systemet som potensielt kunne gitt meg denne imaginære jobben, det kapitalistiske systemet jeg hadde vært så kritisk til, og som jeg brått savnet som en tapt bror eller søster jeg aldri hadde behandlet godt nok. Samtidig uroet jeg meg kanskje mer enn nødvendig for at foreldrene mine, som av flere grunner tilhørte den såkalte risikogruppen, skulle bli syke. Stillaset jeg sto på – kjernefamilie, skole, stipendier, bokbransje – alt var truet av noe usynlig som oppførte seg helt uforutsigbart. Ingen morder eller terrorist sto bak, alt var i hendene på et virus som ikke ville annet enn å formere seg. Det var ingen jeg kunne rette sinnet eller usikkerheten mot.

Objektivt sett var dette den privilegertes møte med et mildt ubehag, men resultatet var ikke mindre nedslående: Jeg som sier til meg selv at jeg aldri er redd for noe, at jeg er på toppen av alt, herre over situasjonen, var nå skitredd for hva som lurte rundt neste hjørne. På grunn av denne fryktspiralen fikk jeg ikke skrevet et ord på nesten to måneder, bortsett fra noen spalter i lokalavisen som kjentes utilstrekkelige og famlende – men som i det minste spedde på inntekten.

SKREKKAPPETITTEN SOM FORSVANT

Så hva har dette å gjøre med grøssersjangeren? Før jeg sier noe om den forbindelsen, må jeg tilbake dit det hele startet – barndommen: Min barndomsvenn var connaisseuren, den som skaffet VHS-kopier av filmene, eller importerte de mer obskure på postordre. Jeg ble eksponert for alt fra de relativt uskyldige Fright Night, Lost Boys og Child’s Play, til de mørkere Hellraiser, Eksorsisten og selvfølgelig Ondskapens hotell, via de svimle mesterverkene til David Cronenberg, som Scanners og Videodrome, «over the top»-splatterfilmer som Bad Taste og Braindead, og de som gikk enda et stykke over kanten, som Faces of Death, som blandet virkelige og filmatiserte sekvenser av mennesker og dyr som dør.

Det hendte at moren til vennen min banket forsiktig på døren og serverte ostesmørbrød. Mens de fysiske omgivelsene er uklare for meg, kan jeg den dag i dag fremkalle smaken av dem i minnet: en loffskive med sennep og salami under den stekte osten. Oppskriften var hentet fra en Disney-kokebok.

Kompisen min og jeg leste også grøssere: Vi leste alt av Stephen King, selvfølgelig, og bøker av Clive Barker, Edgar Allan Poe, H.P. Lovecraft, Ray Bradbury, Anne Rice, tegneserien Iskalde Grøss og en mengde billige (i dobbelt forstand) grøss fra bruktbokhandelen.

Begeistringen for et godt grøss varte til inn i tjueårene. Men på et tidspunkt, omtrent da jeg selv ble far for første gang, mistet jeg noe av appetitten på dem. I ettertid er dette lett å sette i sammenheng med dette nye, ubeskyttede livet som ble en del av mitt. Frykt for meg selv og eget liv kunne jeg håndtere. Men frykten for at noe skulle skje barnet mitt, var noe helt annet, og det å se barn bli kidnappet, drept eller spist av hva det nå var, ble uutholdelig. Fremdeles får jeg ikke ristet av meg følelsen når jeg møter barns voldsomme død i film eller litteratur, av at det er en billig snarvei til leserens sterkeste emosjoner, en sorgens og skrekkens usofistikerte hardporno.

GRØSSERENS COMEBACK

Ettersom jeg ikke klarte å skrive skikkelig, prøvde jeg å bruke mest mulig av arbeidstiden under pandemien på å lese. Også det gikk trått. NRKs oppfordring om at «Nå kan det være tid til endelig å få lest en god mursteinsroman»,^{www.nrk.no/kultur/lesetips_-7-mursteiner-det-aldri-har-vaert-tid-til-a-lese-1.14946665} fikk meg bare til å gremmes. Oppmerksomheten min var for flyktig og innovervendt. Det varte helt til jeg en dag kom over en liste over verdens antatt skumleste bøker. Kanskje var det en lengsel etter underholdning og virkelighetsflukt som fanget meg, kanskje ble jeg også rammet av en viss nostalgi. Uansett hva det skyldtes, gjøv jeg med glede løs på nummer én på denne lista, The Haunting of Hill House (1959) av Shirley Jackson (1916–1965). Den hadde av uvisse grunner unnsluppet min ungdoms grøsserappetitt, og nå ble den veien min ut av både lesesperren og noe av koronafrykten.

The Haunting of Hill House forteller historien om tre tilsynelatende helt forskjellige mennesker som blir invitert til det avsidesliggende godset Hill House. Initiativtakeren er Dr. Montague, som planlegger å skrive en bok om hjemsøkte hus. Fortellingen følger en av gjestene, Eleanor Vance, som store deler av livet sitt har levd isolert i en leilighet sammen med sin syke mor. Boken fra 1959 er på ingen måte stinn av sjokkeffekter etter dagens målestokk, og kvaliteten hviler først og fremst på spenningen som oppstår mellom de inviterte – særlig Eleanor og den utadvendte, livlige Theodora. Tiltrekningen mellom dem, og skammen som følger, speiler noe av historien til Hill House og tragediene som har skjedd der tidligere. «To put it mildly, positive portrayals of a black-clad bohemian lesbian were not exactly frequent for the time», skriver Sara Century i en artikkel på ^{syfy.com.www.syfy.com/syfywire/the-lasting-importance-of-haunting-of-hill-houses-theodora} Selv om The Haunting of Hill House ikke skremmer vannet av meg, er den definitivt ubehagelig, kanskje fordi Jackson holder i bremsen helt til siste slutt. Og det er dette ubehaget – jeg finner ikke noe mer presist ord enn det – som for meg skiller gode grøss fra dårlige. Rosemary’s Baby, filmen basert på Ira Levins bok, henter sin appell nettopp derfra. Det er noe kvalmt og lummert over menneskene som omgir den gravide Rosemary, men det går lang tid før vi forstår hva det er, og når vi ser det, er alt håp ute.

Tilfeldighetene vil ha det til at filmen Shirley i sommer hadde premiere på den amerikanske strømmetjenesten Hulu. Filmen har minst ett lag metafiksjon over seg – den er basert på en fiksjonsbok om en oppdiktet episode i Shirley Jacksons liv. Hovedrollen spilles av Elizabeth Moss, som vi også møter som forfulgt kvinne i et destruktivt forhold i den ferske grøsseren Invisible Man. Det er ikke utenkelig at Shirley kan føre til ny interesse for Jacksons forfatterskap, som teller seks romaner og en rekke noveller (blant dem den kjente «The Lottery»). The Haunting of Hill House har også inspirert en grøsserserie med samme navn på Netflix. Den har fått gode kritikker, i en sjanger som ikke vært bortskjemt med ros fra kritikerhold. (Ikke uten grunn, horror som breddesjanger blomstret i VHS-formatets barndom og var preget av mange raske produksjoner med billige løsninger). Men nå er noe i ferd med å skje: De siste årene har den kunstnerisk ambisiøse skrekkfilmen fått fotfeste hos både publikum og kritikere. Mest kjent er kanskje de to regissørene Ari Aster (Hereditary, Midsommar) og Jordan Peele (Get Out, Us). Her hjemme har Joachim Trier gitt oss Thelma (2017).

Dette har fått meg til å tenke: Hvor er den like ambisiøse skrekklitteraturen? 16 år er gått siden svenske John Ajvide Lindqvist skrev romanen La den rette komme inn. Med det skapte han håp om en bølge av gode, litterære grøss. Boka ble etterfulgt av den nesten like gode Håndteringen av udøde fra 2005. I ettertid virker det ikke som at Lindqvists romaner har fått spesielt stor smitteeffekt i det litterære universet. Kanskje er det talende at det er nettopp på grunn av filmatiseringer at Lindqvist har fått mest oppmerksomhet utenfor Sveriges grenser de siste årene. I tillegg til to filmversjoner av La den rette komme inn er også novellen hans Grensen (2018) blitt filmatisert.

Norske litterære grøssere for voksne er det langt mellom. I 1994 lagde journalist Øyvind Holen en historisk oppsummering av norske grøss for magasinet Urban. Listen ble rundet av med romanen Skyggelandet av Tom Egeland fra 1993, og bakover i historien sporet Holen opp 13 bøker som mer eller mindre tangerte grøssersjangeren, forfattet av blant andre Mikkjel Fønhus,Tor Åge Bringsværd og Øyvind Myhre. Denne lista gir ikke akkurat følelsen av en kontinuerlig, norsk tradisjon for horror, og heller ikke av at norsk skrekk er særlig skrekkelig. Hvorfor? Skyldes det at vi ikke har nok erfaring med frykt? Neppe, all den tid grøsseren henter mye av sin kraft fra den frykten som kommer innenfra. Den har vi vel langt mer av enn faktiske rovmord, kidnappinger og terrorhandlinger, som krimsjangeren spekulerer i. Og dét ser jo ut til å ha båret frukter. Kan det grøssersjangerens manglende gjennomslag i Norge skyldes at den har et B-stempel som litteratur, og at seriøse forfattere av den grunn viker unna? Har ikke forlagene tro på at den kan appellere til voksne lesere? Eller skyldes det kanskje at krim dekker etterspørselen etter spenningslitteratur, og at manus som kunne blitt til en litterært ambisiøs grøsser, automatisk blir styrt i mer konvensjonell krimretning av forfattere og forlag?

Den første boken i sjangeren jeg selv kommer på, er selvfølgelig André Bjerkes De dødes tjern, og opp av den nyere tidens hatt kan jeg trekke noen få andre norske etter hukommelsen: Johan Harstads Darlah (lansert som ungdomsbok, men, tror jeg, lest av vel så mange voksne), flere titler av Nikolaj Frobenius, Per Schreiners Beistet (2019). Men ingen av disse er direkte skrekkelige. Etter litt googling finner jeg også Krø (2014) av Didrik Morits Hallstrøm, som jeg ikke har lest, og i samme åndedrag kan nevnes Øystein Stenes Zombie Nation (2014). Jeg er også blitt tipset om Elin Brodin og Henning Hagerups De dødes språk fra 2001. Mange er det uansett ikke.

For egen regning vil jeg si at det mest effektive og uhyggelige horrorøyeblikket i nyere norsk litteratur må være avslutningen på Stig Sæterbakkens roman Gjennom natten (2011), fra det øyeblikket Karl Meyer går inn i huset i Skubínska Cesta, der «håpet blir til skit». Da jeg leste boken, satte den i gang nøyaktig den samme kvalme, klaustrofobiske, men samtidig frigjørende følelsen som i de beste, verste av ungdommens skrekkfilmer. Det er også et godt eksempel på en bok som ikke defineres inn i skrekksjangeren, men som åpenbart låner virkemidler derfra til å forsterke en allerede nesten uutholdelig vond beskrivelse av savn og skyld.

REDSELENS NYTTEVERDI

Men er det noe å strebe etter? Hva består den særegne skrekkfølelsen av, når den fungerer, og hva kan den by på som annen litteratur ikke kan? I en episode av podkasten The Scaredy Cats Horror Show^{gimletmedia.com/shows/scaredy-cats/2oh6o24/3-alien} forteller forfatteren Carmen Maria Machado at hun selv går på angstdempende medisiner, og i tillegg er hypokonder, og dermed logisk sett burde søke seg vekk fra grøssere. Men skrekkfilmer og -bøker gir henne en økt følelse av kontroll over tilværelsen. Slik setter hun ord på det: «This sort of change in my internal temperature that I find really pleasurable.» Machado skriver videre at denne indre bevegelsen får henne til å reflektere over hennes plass i det enorme universet, og hvor lite hun egentlig vet om det, en følelse hun til slutt kan snu til å bli en slags (stoisk, må vi anta) trøst. Selv bruker Machado mer enn gjerne grøsserelementer i bøkene og tegneseriene sine, og står bak en av de mer interessante skrekkog sci-fi-hybridene jeg har lest de siste årene, Ekte kvinner har kropper (originalens tittel er Her Body And Other Parties).

Blandingen av redsel og erkjennelse vsom oppstår når man leser eller ser horror, stammer nok også fra ubehaget ved å innse at forestillinger om det grusomme, det sadistiske og det unevnelige slett ikke er oss så fremmed.

«In a sense, what scares us most about horror is often ourselves, where our minds will take us», sier Xavier Aldana Reyes, forfatter av Horror:A Literary History (2016) i et intervju med nettmagasinet Five Books.^{fivebooks.com/best-books/the-scariest-books-xavier-aldana-reyes/} Horroren dykker altså bokstavelig talt ned i leserens eget mørke.

GRUFULL KONTROLL

Gjennom pandemiens verste periode fortsatte jeg å lese og se horror med stor appetitt. Jeg vet det jo fra før: Med min egen redsel og usikkerhet vokser behovet for å utøve kontroll over verden. Det behøver ikke være noen sammenheng mellom kilden for uroen og hvordan jeg forsøker å reparere den, men for eksempel kan uroen over en tom lommebok øke behovet for å fråtse i mat, en dårlig anmeldelse kan få meg til å gå løs på et unødvendig bygningseller rivningsprosjekt, eller en krangel kan få meg til å se meg om etter en ny mobiltelefon. Dette er et kjent, enkelt mønster som burde være lett å unngå, for det virker oftest mot sin hensikt, men det gjentas likevel systematisk gjennom hele mitt og – foretrekker jeg å tro – mange andres liv. Skal jeg forsøke å psykologisere min fornyede dragning mot horror under pandemien, ligger selvfølgelig noe av forklaringen her: Stilt overfor skrekkscenarioet i en bok eller film blir jeg redd, men beholder kontrollen. Omtrent som når man utvikler en vaksine og låner en bit av et virus. Tilført i kontrollerte doser vil det hjelpe kroppen å danne antistoffer.

Tanken på å miste eller gi fra meg kontroll er skrekkelig, for da mister jeg også den jeg er, eller snarere tror at jeg er. Sagt på en annen måte: Det er ikke lenger jeg som virker på verden, men verden som virker på meg. Som forbruksmenneske er kontroll for meg ofte forbundet med penger, og jo mer penger jeg får, jo større grad av kontroll innbiller jeg meg at jeg har. I grøsseren kan jeg leve meg inn i fortellingen til mennesker som taper denne kontrollen fullstendig, også av helt andre årsaker enn dem som har med penger å gjøre. Ikke bare er omstendighetene de står i vonde, som ved en skilsmisse eller noens brå bortgang, men de er også ubegripelige, fordi de verken vet hvilken redsel de står overfor, eller hvor farlig den er. I skrekkfortellingen blir hovedpersonens redsel forsterket av at han vil tape ansikt når han forteller andre hva som har hendt. I tillegg til å være i reell fare, må han nemlig stå frem og si at det skjer av grunner som for de fleste fremstår som latterlige eller overtroiske. Dermed får han heller ikke noe av sympatien som tilfaller en enkemann eller en som på andre måter har lidd et tap: Ingen kommer på døren med trøste-is eller foreslår filmkveld for en som er hjemsøkt av demoner.

Det er her horror skiller seg fra krim: Krimmens appell har å gjøre med den mer eller mindre rasjonelle frykten for å miste livet eller friheten, som resultat av en forbrytelse. Kidnappinger, terroraksjoner og rovmord er krimmens virkeområde. Jeg kjenner mange som sier at de blir mer skremt av dette som unektelig kan skje, enn av overnaturlige grøssere. Jeg kan langt på vei forstå det, for de mest uelegante monsterfilmene er jo gjerne mer latterlige enn skumle. Men en riktig god grøsser er noe annet. Den er mer lik marerittet hvor du løper fra redselen så raskt du kan, og oppdager at du ikke beveger deg. Det kan fremdeles være en ytre fiende du flykter fra, men grøsserens territorium er også den irrasjonelle frykten, den vi skammer oss over, den som verken vi eller andre kan se eller forstå, bare ane som en skygge bak gardinen.

Derfor er grøssersjangeren et velegnet sted for å snakke om redsler som har en mye mer utflytende form enn dem morderen kan fremkalle med kniven sin. Som for eksempel klimaendringene. Eller økonomiens kollaps, eller USAs sammenbrudd, eller kjønnsog rasediskriminering og fremmedfrykt. Eller noe som ennå ikke har et navn.

Noe annet som skiller disse ellers beslektede sjangrene fra hverandre, det som for meg gjør grøsseren mer skremmende og mer litterært interessant enn krim, er at den ofte beskriver enkeltmennesker som er helt alene med redselen sin. Ikke bare kroppens trygghet, men også sinnets helse står på spill. Det finnes ingen detektiver, institusjoner eller venner som står klare til å rydde opp når hovedpersonen ikke lenger kan skille virkelighet og mareritt. Og det finnes jo ingen lov mot demoner, eller et fengsel for spøkelser. «In space no one can hear you scream», som det heter i Alien (1979).

I mange av de beste grøsserne får vi heller aldri møte det onde ansikt til ansikt. Det finnes der bare, som en grusom, men usynlig kraft. Leseren kan like gjerne tilskrive det den menneskelige natur, som noe overnaturlig rundt oss. Stephen Kings Ondskapens hotell, der hovedpersonen av nokså uklare grunner går fra å være en «vanlig» familiefar til å ville ta livet av sine nærmeste, er et godt eksempel på dette. Men i det øyeblikk vi vet hva vi har med å gjøre, det være seg et tentakelmonster eller en massemorder, er mange litterære muligheter brukt opp. Da er det også kort vei til en oppskrift på å bekjempe det. Å spørre ondskapen om dens sanne navn er faktisk en del av den katolske kirkens ritual for eksorsisme: Det man kan navngi, får man også makt over. Men så lenge det truende forblir navnløst og skjult, er det selve frykten som er fienden.

Her ligger altså en av grøsserfortellingens styrker i samtiden, ut over den rene og skjære underholdningsfaktoren. I en verden hvor mange voldsomme hendelser i stor grad kan forstås ut fra frykten for det ukjente, kan den kanskje bidra til å vise fram veiene som driver oss dit, og hvordan det å navngi det skrekkelige er med på å avvæpne det. Eller, den kan trøste oss i erkjennelsen om at vi er nettopp små og hjelpeløse, og det i noen tilfeller er lite annet å gjøre enn å vente og håpe.

Kanskje var det Machados fornemmelse av bevegelse jeg savnet som ufokusert korona-leser, og som gjorde at grøsseren med ett kjentes så relevant? Kanskje er skrekkens virkemidler en effektiv snarvei fra litteraturen til en verden som kjennes stadig mer uoversiktlig, ukjent, gyngende, der nær forestående nedsmelting er en så fremtredende følelse hos mange? Eller bør horror få lov til kun å være en instinktiv forlystelse, som et spøkelseshus på tivoli, der ideer og intellektuelle forsøk bare ville vannet ut adrenalinet? Jeg vet bare at jeg akkurat nå ville likt å lese en virkelig ubehagelig, kald grøsser fra Norge, gjerne fra en sterk, etablert forfatter som gjorde et uventet sjangerhopp. Ikke dermed sagt at norsk litteratur ikke behandler hverdagsredslene våre.Tvert imot, er det noe den ofte kritiseres for, så er det å dvele for lenge ved frykten for kollaps i familie og arbeidsliv. Men den gjør det ikke med grøsserens virkemidler, og det er aldri noen usynlige fiender på loftet. Det kunne vært noe, det.

«NAME IT TO TAME IT»

Som liten var jeg ikke interessert i å navngi det som gjorde at vi ble trukket mot grøsseren der inne på barndommens trange videorom. Voksne forsøk på å psykologisere det ville føltes latterlige, og en del av meg tenker fremdeles slik. Likevel slår det meg: Kanskje var det noe vi prøvde å hanskes med, som gjorde at vi ble trukket mot disse grøsserne. Kanskje fryktet vi det redselsfulle ved at voksne, hårete armer og ben skulle skyte ut av de fullkomne kroppene våre, at vi selv en dag skulle få ansvar for barn, hus, forlate dette mørke rommet med ostesmørbrød og presses ut i det blendende, støyende universet som vi bare ante eksisterte. Det må ha ligget der og boblet i barnesinnet.Vi sa til oss selv at vi fryktet døden på skjermen, men kanskje var all denne tittingen på grøsserne samtidig en øvelse i å leve, i en dag å måtte klare seg selv.

Jeg vet at dette er å ta hardt i. Men jeg vet også at det var nettopp denne frykten som våknet da jeg nylig innså at jeg ikke hadde bygget stillaset mitt sterkt nok, og at det kunne veltes av en så enkel organisme at det strides om hvorvidt den overhodet kan kalles «liv» – et virus. Jeg vet også at uansett hva forklaringen måtte være, hjalp grøsserne til med å mildne denne frykten. I første omgang ved å nedkjempe en grusom fiende ved navn leseog skrivesperre.