En fransk skandale

­

Like over nyttår kom det ut en bok i Frankrike som slo ned som en bombe og skapte heftig debatt. Det var en selvbiografisk beretning med tittelen Le Consentement (Samtykket), skrevet av nåværende forlagssjef Vanessa Springora (f. 1972). Det alle ytringer og utfall i offentligheten har konsentrert seg om, er beskrivelsen av det intime forholdet mellom henne og forfatteren Gabriel Matzneff (f. 1936) på 1980-tallet. Forholdet ble innledet da hun var litt under 14 og han 49, og varte til hun avbrøt det etter nitten måneder. Ettersom den seksuelle lavalder i Frankrike er 15 år (i Norge er den 16 år), var dermed relasjonen i en periode lovstridig, og den offentlige moralske fordømmelsen av Matzneff er unison: Han er en pedokriminell som fortjener straff.

Vanessa Springoras tittel er flertydig. Den peker for det første på det problemet at det i Frankrike per i dag ikke finnes noen nedre juridisk aldersgrense for når et samtykke til seksuell omgang kan regnes for gyldig. Et erklært samtykke kan dermed undergrave en rettslig prosess mot en voksen som har hatt sex med en person under den seksuelle lavalder. Det har vært flere eksempler på dette i Frankrike i løpet av de siste årene. Vanessa Springora levner for sin del ingen tvil om at hun som 14-åring samtykket i å ha et seksuelt forhold til Gabriel Matzneff, og at deres relasjon i den første fasen var preget av emosjonell og sanselig gjensidighet. Samtykket ble forsterket av at både hennes eget og Gabriel Matzneffs miljø ikke bare godtok, men til og med oppmuntret forholdet. I dag er ikke desto mindre Vanessa Springora av den oppfatning at et i prinsippet frivillig samtykke fra en mindreårig i et så inkongruent forhold ikke kan anses som reelt, og at ansvaret for forholdet ene og alene hviler på den voksne personen.

Hennes ærend har likevel ikke vært å anmelde den nå 84 år gamle Matzneff, men snarere å skrive seg fri fra traumatiske senskader og gi en stemme til den store gruppen av helt unge jenter som har vært, og stadig blir, utsatt for det samme som henne, eller noe liknende. Et viktig moment i hennes bok er at unge uerfarne og sårbare jenter i slike forhold så lett kan bli psykologisk avhengige av den eldre partneren og derfor vil krysse grenser de ikke er modne for og innerst inne heller ikke ønsker å overtre.

KOLLEKTIV FORDØMMELSE

Vanessa Springoras tallrike lesere har reagert med sjokk og gitt uttrykk for både indignasjon, harme og medfølelse. Noen av dagbøkene Matzneff har publisert opp gjennom årene, der han utvetydig blottstiller sin monomane dragning mot tenåringer, er også trukket frem igjen og blir nå lest med et helt annet moralsk og kritisk blikk enn tidligere. Det mildner ikke den massive viljen til endelig å få has på Matzneff at svært få av de utrolig mange unge elskerinnene han skriver om, har vært under 15 år. Forholdet til Vanessa Springora, som har en viktig plass i flere av hans bøker, uten at hennes etternavn noen gang blir nevnt, danner et av unntakene fra hans erotiske hovedmønster. Det store flertallet av forfatterens lange rekke av partnere har vært mellom 15 og 19, skal vi tro Matzneffs egne beretninger, og det mener tydeligvis alle som uttaler seg at vi skal. Vanessa Springora sier for øvrig at det nok er mindre riktig å karakterisere forfatteren som pedofil, slik det nå skjer overalt, enn å betrakte ham som efebofil, altså med en besettelse for jenter like etter puberteten, i praksis i tenårene.

Lesningen av Matzneffs dagbøker som nå er totalt dominerende, selv om det knapt kan kalles en lesning, er imidlertid langt fra konsekvent i sin insistering på at det forfatteren skriver om sitt liv og sine erotiske forhold, må tas bokstavelig, som sannhetsdokumenter. Lesningen fokuserer nemlig utelukkende på det som er egnet til å fremkalle sinne og forbannelse og overser eller avviser alt annet, for eksempel at det ikke finnes en eneste beskrivelse som tyder på at Matzneff noen gang har begått voldtekt. Ifølge Matzneffs fremstillinger har alle hans elskerinner og kjærester selv ønsket å ha et fullbyrdet seksuelt forhold til ham. Brevene deres til ham, gjengitt eller sitert i flere av romanene og dagbøkene hans, tyder også på at elskerinnene og kjærestene i den første fasen har opplevd sine forhold som spennende, gode og givende. Det som mest av alt synes å ha ødelagt dem, er hans ubendige hang til utroskap og parallellforhold - og absurd nok hans egen overdrevne sjalusi.

Bare å uttale dette i den franske konteksten, slik den nå er blitt, ville vært å banne i kirken. Og enda verre ville det vært om noen for eksempel sa at det neppe finnes en bedre kilde enn Matzneffs forfatterskap til å forstå litt av den perverse tiltrekningen en del menn føler for jenter i tenårene. Akkurat nå er det bare én holdning til forfatterskapet som gjelder i Frankrike, og det er avsky.

Den offentlige avskyen har fått ytterligere næring av at noen av de eldre dagbøkene også forteller om seksuell omgang med prostituerte mindreårige på Filippinene, gutter så vel som jenter. I et intervju med tv-stasjonen BFMTV 29. januar beklaget Matzneff sine sexreiser - selv om han, med referanse til det ideologiske og moralske klimaet på 70og 80-tallet, har vondt for å akseptere uttrykk som «pedokriminalitet», «forbrytelser» og «overgrep» om sin egen atferd. Den allmenne moralske dommen over Matzneff er uansett rungende og entydig: Han må straffes.

Påtalemyndighetene i Paris, under ledelse av statsadvokat Rémy Heitz, har også satt i gang etterforskning, og tre av forfatterens ulike forleggere har selv inndratt bøker som de mener rommer forherligende passasjer om pedokriminelle og andre antatt skadelige seksuelle forhold. Kulturminister Franck Riester uttalte på en pressekonferanse 7. januar at den offentlige støtten til Matzneff må revurderes. Det dreier seg om et lite årlig beløp Matzneff har mottatt fra Centre national du Livre siden 2002, i egenskap av å bli definert som trengende, i likhet med tretten andre eldre franske forfattere. Han mottar dessuten et bidrag fra Paris kommune til en leilighet av beskjedneste slag. Noen røster har ivret for at Matzneff også må fratas den offisielle utmerkelsen han ble beæret med i 1995, da han ble utnevnt til Officier des Arts et des Lettres for sitt forfatterskap. Kulturministeren har offisielt gått imot sin forgjenger under president Mitterrand ved å uttale at Matzneffs forfatterskap gjør det motsatte av å bidra positivt til fransk litteraturs nasjonale og internasjonale renommé.

Man får inntrykk av at det i svært manges øyne ville vært en fordel for hele samfunnet om hans litterære produksjon bare ble makulert og all tidligere kunstnerisk anerkjennelse erklært død og maktesløs. Sammenblandingen av juss, moral og etikk er total. Ethvert skille mellom litteratur og virkelighet er likeledes fullstendig opphevet.

Den kollektive fordømmelsen av Matzneff har uten tvil mye å gjøre med det moralsk-ideologiske klimaet som har oppstått i kjølvannet av alle #metoo-avsløringene i Europa og USA. #Metoo blir ofte nevnt i sammenheng med Matzneff-saken. Jeg kommer tilbake til det.

OVERFØRINGSVERDI TIL NORGE?

Matzneff-saken har ingen direkte parallell i Norge. Den har likevel berøringspunkter med flere nyere norske juridisk-litterære og etisk-litterære debatter. De mest aktuelle har hos oss oppstått i forbindelse med utgivelser av Rønnaug Kleiva, Hanne Ørstavik, Karl Ove Knausgård, Tomas Espedal, Vigdis Hjorth og Geir Gulliksen, alle med rette eller urette forbundet med den særnoske betegnelsen «virkelighetslitteratur». De nevnte norske forfatterne er beskyldt for å ha fremstilt levende modeller på en feilaktig og ufordelaktig måte, og bortsett fra i forbindelse med Vigdis Hjorths roman Arv og miljø (2016) er det de påstått levende modellene selv som har fremsatt beskyldningene. Dermed har de også avslørt sin identitet, men for øvrig oppnådd svært lite. Å føre kamp mot skjønnlitterære fremstillinger, som forfatterne selv insisterer på er litterære, virker dømt til å mislykkes. Ikke desto mindre blir det i slike tilfeller satt søkelys på det skjøre, men for de fleste stadig prinsipielle skillet mellom på den ene siden det en forfatter har skrevet i en tekst og på den andre forfatterens utsagn og atferd i virkeligheten utenfor teksten. Siden Matzneff-saken særlig handler om uakseptable seksuelle handlinger, er det utgivelser av Knausgård og Espedal det her er mest relevant å trekke frem.

I sin prisbelønte debutbok Ute av verden (1998) skildrer Knausgård et erotisk forhold mellom hovedpersonen, den 26 år gamle vikarlæreren Henrik Vankel, og den 13-årige eleven Miriam. I fjerde bind av Min kamp (2010) avslører Knausgård at Henrik er hans alter ego, selv om han stadig anonymiserer jenta og allerede i andre bind av romanserien har plassert henne over den seksuelle lavalder. I det moralsk-ideologiske klimaet som råder i Frankrike etter utgivelsen av Vanessa Springoras bok, ville sannsynligvis den franske påtalemakten like fullt mene at de, stilt overfor et liknende tilfelle, ha tilstrekkelig grunnlag for å åpne etterforskning.

I forbindelse med Tomas Espedals roman Elsken (2018) er problemstillingen en litt annen. Her trekker forfatteren inn en reell voldtektsanklage fra 2017, fremsatt av en reell kvinne som mente seg voldtatt av ham syv år tidligere. Saken ble henlagt på grunn av bevisets stilling, henleggelsen så påklaget og deretter definitivt fastholdt. Likevel velger altså Espedal å vie denne saken oppmerksomhet i en roman, og understreker dermed på sin måte at det ikke sjelden er et flytende forhold mellom en forfatters virkelige liv og hans litterære univers. Men skillet er der like fullt. Også i Matzneffs tilfelle er det et skille, men enda skjørere enn hos Knausgård og Espedal, siden det også dreier seg om dagbøker som på samme tid vil være levnetsbeskrivelser og litteratur.

SENSUR OG TAUSHET

Så sent som i 2013 mottok Gabriel Matzneff den høythengende Renaudot-prisen i essaygenren for sin bok Séraphin, c’est la fin – hvor det politisk ukorrekte er gjennomgående, men enhver apologi for sex med mindreårige fraværende. I anledning pristildelingen skrev den selv prisbelønte forfatterenYann Moix i Le Figaro littéraire at Matzneff for lengst hadde fortjent klassikerstatus i fransk litteratur, og Marc Voinchet uttalte på radiostasjonen France Culture at hver ny bok av Matzneff var en fest. Det forhindret ikke at den franske avdelingen av den verdensomspennende organisasjonen Innocence in Danger i forbindelse med den samme prisdelingen anklaget Matzneff for å oppmuntre til voldtekt av mindreårige. Saken ble henlagt, fordi det ikke finnes noen slik oppmuntring i den prisbelønte boken, like lite som i noen annen bok av Matzneff.

Her bør jeg legge til at Matzneff i løpet av forholdet til Vanessa Springora flere ganger ble oppsøkt av politiets spesialenhet Brigade de protection des mineurs (Brigaden for beskyttelse av mindreårige), men at han etter hvert forhør ble sluppet fri igjen, fordi politiet trodde mer på de lure løgnene hans enn på de anonyme anmeldelsene de mottok.Vanessa Springora gir en levende skildring av disse episodene, der både hun, hennes mor og vennene deres var med på å beskytte Matzneff.

Hvis Vanessa Springora som 14-åring, eventuelt assistert av sin mor, hadde ønsket en slutt på forholdet til Matzneff og følt at hun trengte politiets hjelp for å få det til, ville det juridisk sett vært lite å si på det. Tilsvarende om hun mer generelt hadde vurdert hans seksuelle atferd som en fare for unge jenter og derfor hadde anmeldt ham, med pågripelse og straff som konsekvens. Noe ganske annet er det at man nå har startet en forfølgelse av Matzneff på grunnlag av en selektiv lesning av Vanessa Springoras bok og en enda mer selektiv lesning av hans egne lovlig utgitte tekster.

I dag angrer til og med Renaudot-juryen fra 2013 på sin pristildeling, og det er knapt en eneste kritiker, ikke engang en eneste forlegger, som våger noe annet enn å ta avstand fra Matzneff og hele hans vesen – eller som ikke klokelig holder munn. Blant hans tidligere beundrere som nå er tause, er Julia Kristevas mektige ektemann, Philippe Sollers, som gjennom årene har innehatt en rekke sentrale roller i den litterære verden i Frankrike: hovedkritiker i Le Monde, tidsskriftredaktør, forlagsredaktør, medlem av flere litterære juryer og selv forfatter. Om Matzneffs bok Ivre du vin perdu skrev Sollers i Le Monde, da den utkom i 1981, at skildringen av hovedpersonens forkjærlighet for «unge jenter på 15 eller 16 år, maksimum 17», er «superb». Og det var Sollers som fikk Matzneff over til storforlaget Gallimard, der han sørget for at noen av hans i dag sjokkerende dagbøker ble utgitt i serien «L’Infini», som Sollers redigerte.

Den fremste årsaken til inndragningen av de aktuelle bøkene er at de anses som forherligelser av seksuelle forhold som nå fordømmes. Forleggernes selvsensur må bygge på en forestilling om at bøkene har skadelig smitteeffekt. De må mene at bøkene rommer en implisitt oppmuntring til mannlige pedofile lesere om å fortsette sin kriminelle jakt på unge ofre. Det er visst bare Vanessa Springora selv som synes at det er misvisende å betrakte den efebofile Matzneff som pedofil, og dette punktet i hennes bok er det åpenbart svært få som har merket seg. Det vesentlige både for de selvsensurerende forleggerne og for alle andre som nå tar avstand fra Matzneff, er nok å fordømme hans positive skildringer av sine forhold til unge jenter generelt.

Siden det er virvlet opp så mange slags forestillinger, vil jeg gjerne presisere at i den grad det finnes sexskildringer i Matzneffs kontroversielle dagbøker, er de lite detaljerte og ikke i nærheten av å være pornografiske.

EN SPESIELL RETTSFORFØLGELSE

Det er på eget initiativ forleggerne har tatt avstand fra kontroversielle tekster som de selv har utgitt, da tekstene ennå ikke har vært oppe til noen som helst rettslig vurdering. Matzneffs forleggere slutter seg samtidig til den dominerende opinionens generelle opphevelse av skillet mellom tanker og handlinger fremstilt i en forfatters tekster, om de så er selvbiografiske, og forfatterens tanker og handlinger i virkeligheten. Forleggerne har derfor bidratt til fordømmelsen ikke bare av noen av Matzneffs tekster, men også av Matzneff selv, som forfatter, tekstlig persona og menneske. Dermed har de – som angrende syndere – gitt påtalemyndighetene god moralsk støtte når de nå rettsforfølger Matzneff utelukkende på grunnlag av Vanessa Springoras bok og hans egne utgivelser.

Så vidt man vet, har ingen av hans tidligere unge elskerinner anmeldt ham, som nevnt heller ikke Vanessa Springora. Påtalemyndighetenes rettsforfølgelse gjelder ikke desto mindre «voldtekt av mindreårige» («viols sur mineurs»), med en foreldelsesfrist på 30 år regnet fra det året offeret fylte 15. Det er 34 år siden Venessa Springora avbrøt sitt seksuelle forhold til Gabriel Matzneff. Dette faktum, kombinert med at det ikke foreligger noen anklage og at det store flertall av hans elskerinner har vært over den seksuelle lavalder, kompliserer saken for påtalemyndighetene. Men organisasjonen L’Ange Bleu (Den blå engel), som arbeider for å bekjempe pedofili i Frankrike, har i tillegg anmeldt Matzneff for «apologi for pedofili», så forfatteren må trolig uansett møte i retten når denne parallelle anklagesaken kommer opp. Den er berammet til 28. september 2021.

Påtalemyndighetene prøver stadig å forbedre sin posisjon. 11. februar sendte statsadvokat Heitz ut en åpen appell til Matzneffs tidligere unge elskerinner om å melde seg som vitner, fortrinnsvis også som anklagere. Tatt i betraktning det skriftlige materialet som foreligger, må imidlertid alle spørre seg om noen av dem noen gang har oppfattet seg som voldtektsofre. Derfor har statsadvokaten også tatt initiativ til tre politiransakelser for å skaffe seg flest mulig av de aktuelle jentenes navn og adresser. Disse skal Matzneff ha samlet i et eget arkiv, der det også skal finnes bilder av et stort antall jenter, og ikke minst brev mange av dem har skrevet til forfatteren. Flere av disse brevene er gjengitt eller sitert i utdrag i romanene og dagbøkene hans. Den ene politiransakelsen fant sted 12. februar i forlaget Gallimards lokaler, den andre 13. februar i forfatterens leilighet i Paris, og den tredje, i samarbeid med italiensk politi, 26. februar på hotellet i landsbyen Bordighera i Nord-Italia, der han søkte tilflukt straks etter utgivelsen av Vanessa Springoras bok. Inntrykket man får når man leser Matzneff, er at jentene hovedsakelig har sendt ham lidenskapelige kjærlighetsbrev, men det kan selvsagt ikke utelukkes at han i sine bøker har fremstilt virkeligheten mer fordelaktig for seg selv enn den faktisk var. Vanessa Springora utelukker dessuten ikke at både hennes og de andre jentenes brev primært ble skrevet for å gjøre Matzneff til lags. Kanskje kommer politiet dessuten til å få tak i kompromitterende brev forfatteren har sendt til noen av jentene.

OGSÅ LITTERATUR

Nå skal det sies at Matzneff selv har bidratt til å bygge ned skillet mellom sine skrifter og sitt liv gjennom å insistere på det selvbiografiske ved forfatterskapet, rimeligvis først og fremst i dagbøkene. Men alle som har lest dem, noe jeg tror svært få av aktørene i debatten har gjort, vil vite at også de har et umiskjennelig litterært preg.

En av Matzneffs litterære inspirasjonskilder er Don Juan, som ifølge tjeneren Leporello i Mozarts opera har nedlagt 3000 kvinner bare i Spania. En annen inspirasjonskilde er Casanova med sine eruptive og spontane seksuelle utfoldelser. Casanova avstår heller ikke fra seksuelle forhold til mindreårige, men det må sies at det på 1700-tallet var en mye mer flytende grense mellom mindreårige og voksne enn i dag. Noen sider ut i en av Matzneffs heseblesende dagbøker, der alt kretser omkring to fenomener, nemlig elskov og tid, med en tvangsmessig telling av så å si hvert minutt fra morgen til natt, kan jeg ikke la være å tenke på den italienske forføreren, skjønt mindre på den vi møter i hans memoarer enn på parodien Fellini fremstiller i sin berømte film. Matzneffs splittede psyke er likevel nokså forskjellig fra Casanovas. På den ene siden fremstår han som en kynisk libertiner, på den andre som en uhelbredelig romantiker. Dette tar han for øvrig selv opp i et klartseende forord til dagboken for 1988, Les Demoiselles du Taranne (2007).

Men hvorfor vil da Matzneff at dagbøkene hans mer skal oppfattes som sanne beretninger om hans faktiske liv enn som litteratur og diktning? En del av svaret er at han på denne måten skriver seg inn i to tradisjoner. I den ene tradisjonen blir det nettopp insistert på at også den litterære teksten forteller sanne historier. Et godt eksempel i fransk sammenheng er Abbé Prévosts roman Manon Lescaut (1731), mest berømt i Puccinis operaversjon. I den andre tradisjonen er provokasjonen sentral. Forlater vi Frankrike litt, kan vi bruke amerikaneren Charles Bukowski som eksempel. Heller ikke han viker tilbake for å skrive om tabubelagte emner, hvor forskjellig han enn er fra Matzneff i de fleste andre henseender. I Frankrike er Jean Genêt, mest kjent for Tyvens dagbok (1949), et godt eksempel på en litterær provokatør.

Man kunne kanskje også si om Matzneffs provoserende skrifter at de er forfattet ut fra et naivt syn på hvor moralsk tolerant et samfunn kan være. Samtidig må vi huske at den franske virkeligheten, og særlig den litterære og intellektuelle delen av den, var helt annerledes på 70-, 80og 90-tallet enn i dag.

MER KOMPLISERT ENN METOO

Det er misvisende å sidestille Matzneff med Harvey Weinstein, slik flere har gjort. Weinstein var og er en vulgær overgriper som i kraft av sin makt og sin myndighet lokket unge kvinner i vanskelige situasjoner med lukrative goder. Det er også helt misvisende å sidestille Matzneff med Roman Polanski, slik det hyppig er blitt gjort i Frankrike. Polanski ble av en amerikansk domstol dømt for voldtekt av en 13-årig jente i 1977, og er senere beskyldt for overgrep og voldtekt av flere kvinner, også noen få under den seksuelle lavalder da handlingene angivelig skal ha funnet sted. I motsetning til Matzneffs bøker handler imidlertid ikke filmene til Polanski om hans eget liv.

Om vi skal tro Matzneffs dagbøker og Vanessa Springoras fremstilling, har Matzneffs elskerinner selv oppsøkt ham, og det eneste han har hatt å tilby dem, som også er det eneste de har vært ute etter, har vært samvær og sex med en forfatter de har beundret og vært tiltrukket av. Ifølge den nevnte dagboken fra 1988 er Vanessa Springora en av svært få unge elskerinner som han selv har tatt det første steget for å etablere et intimt forhold til. Og selv om han var en kjent forfatter og hun hadde noen litterære ambisjoner, hadde han ingen makt i den litterære verden som han eventuelt kunne misbruke til fordel både for seg selv (overfor henne) og for henne (med tanke på karriere). Alt tyder på at litteraturen, kunnskapene, intelligensen og sjarmen hans har vært tilstrekkelig til at han har tiltrukket seg et anselig antall oppvakte og seksuelt aktive unge jenters interesse.

Derfor faller enhver sammenligning med Weinstein på sin egen urimelighet – uten at jeg på noen måte vil ha sagt at Matzneff i psykologisk forstand har vært harmløs og uskyldig i de mange efebofile relasjonene han har inngått i. Det er lov å si nei, som det heter, og det gjelder selvsagt for Matzneff også. At det hersket et amoralsk klima i intellektuelle kretser i Paris den gangen Matzneff forførte den mindreårige Vanessa Springora, kan ikke være noen unnskyldning.

Det er likevel påfallende hvor mange fremstående forfattere, filosofer og til og med terapeuter som på 70og 80-tallet definerte det som uakseptabel frihetsbegrensning at loven forbød voksne å ha seksuelle relasjoner til unge jenter og gutter, også selv om de var under 15 år. Det som ikke alltid sies i dagens hissige debatt, er at ønsket om å endre loven gikk hånd i hånd med de homofiles kamp. Således var det en god del homofile, med aktivisten Guy Hocquenghem i spissen, som signerte et åpent brev i avisen Le Monde 23. mai 1977, der de argumenterte for at tre menn som var dømt for seksuell omgang med mindreårige, måtte få en mildere straff enn den de var idømt. Brevet var noe mindre militant i formen enn en petisjon publisert i samme avis i januar samme år, men underskriverne var stort sett identiske, selv om noen flere hadde kommet til. Blant de mest kjente underskriverne av «mai-brevet» var Simone de Beauvoir, Françoise Dolto (berømt barnepsykoanalytiker), Catherine Millet (kunstkritiker og forfatter), Christiane Rochefort (forfatter), Fanny Deleuze (oversetter), gift med Gilles Deleuze, som også var en av underskriverne, sammen med andre filosofer som Louis Althusser, Jean-François Lyotard, Jacques Derrida, Michel Foucault, Jacques Rancière og André Glucksmann, og sammen med Roland Barthes, Jean-Paul Sartre, Louis Aragon (forfatter og poet), Pierre Klossowski (forfatter), Bernard Kouchner (lege og senere minister), Jacques Lang (senere minister), Francis Ponge (poet) og den tidligere nevnte Philippe Sollers.

Noen hevder på denne bakgrunn at Gabriel Matzneff urettmessig er gjort til syndebukk, siden han bare har fremmet synspunkter og praktisert en livsstil som lenge ble forsvart og legitimert av store deler av den parisiske 68-intelligentsiaen. Deres slagord var «Interdit d’interdire» («Forbudt å forby»). Men dette formildende argumentet er tynt. Loven eksisterte, og de som brøt den, var å anse som lovbrytere, enten de var intellektuelle eller ikke. Dette visste Matzneff, som enhver annen, svært godt.

I dag virker den amoralske holdningen på på 70-, 80og 90-tallet nesten ufattelig, og er også i stor grad glemt, om ikke fortrengt. I 2020 synes hovedkriteriet for å vurdere til og med litteratur på nytt å ha blitt moralsk, både blant intellektuelle og lesere flest.

Men moral er et komplisert estetisk kriterium. En ting er at moralen er i stadig endring, og at en allmenn moralsk konsensus eller målestokk sjelden kan finnes. En annen ting er at ønsket om at litteraturen ikke må true den gode moral, svært ofte kolliderer med kunstneriske krav, for eksempel om fornyelse og originalitet.

TO SKYLDIGE?

Vanessa Springoras beskrivelse av det hun fremstiller som traumatiske senskader av forholdet, må ryste noen hver. Men selv på dette punktet reiser det seg noen spørsmål. Boken hennes har nemlig en annen skyldig i tillegg til Gabriel Matzneff, og det er Vanessas egen mor, som først var skeptisk til datterens forhold, men så applauderte det begeistret. Og hun har aldri gitt uttrykk for anger for at hun oppmuntret det som etter loven var en pedofíl relasjon. Ikke engang etter at moren hadde lest manuset til datterens bok, greide Vanessa Springora å få en beklagelse ut av henne. Moren mener stadig at datteren var akkurat så bråmoden som hun selv mente at hun var den gangen, og innrømmer overhodet ikke sin soleklare omsorgssvikt. Da datteren brøt med Matzneff, tok moren til og med hans parti! Så hvem har gitt Vanessa traumene som fikk henne til å gå i psykoanalyse i et par tiår: Den egosentriske moren, eller Gabriel Matzneff, som hun selv skildrer som en herlig og viktig kjæreste i en periode – den første som ga henne inntrykk av å være elsket som den hun var?

I dag oppfatter hun Matzneff som en pervers narsissist som manglet evne til å møte sine unge elskerinner med innlevelse og empati og konsekvent behandlet dem som voksne, og hennes kritikk av hans atferd er grunnleggende og ubønnhørlig. Imidlertid hevder hun selv at nettopp det at hun ble behandlet som en voksen kvinne, var noe av det hun som forsømt ungpike satte så stor pris på.

MORAL UTEN MORALISME – OG SPØRSMÅLET OM SENSUR

Som om hele denne historien ikke er komplisert nok fra før, må det også sies at Vanessa Springora selv ikke utelukker at det kan finnes gode kjærlighetsforhold mellom voksne menn og unge jenter. Hovedfeilen med hennes og Matzneffs forhold, skriver hun, var at hun for ham bare var et nummer i rekken, at han var ute av stand til å elske på ordentlig, og at han konsekvent løy for henne og bedro henne med andre jenter. Altså var hun ikke unik for ham, slik hun hadde så stort behov for å være, og dette var en avgjørende grunn til at hun brøt med ham. Boken hennes er sår og rystende, men blottet for moralisme.

Selvsagt vet hun også at tidligere president Mitterrand startet sin utenomekteskapelige oppvartning, for å si det slik, av sin senere elskerinne Anne Pingeot da hun bare var 14 år og han 41, og Vanessa Springora er som alle andre på det rene med at nåværende president Macrons kone Brigitte, en gang hans lærerinne, begynte å vise mer enn bare pedagogisk interesse for ham fra han var 15 og hun 39.

Det er også lite som tyder på atVanessa Springora ønsker seg en ny litterær sensur. I dag jobber hun som litterær direktør i forlaget Julliard (som for øvrig, pikant nok, ga ut en av Matzneffs mest betente bøker i 1974, Les moins de seize ans, «De under seksten år»). Noe annet er det at hun, i likhet med de fleste av oss, har tatt til orde for at det må være noen etiske grenser for utlevering av andre mennesker også i litterære tekster. Men dette er bare et lite aspekt ved Matzneff-saken, og Matzneff selv har ikke utlevert noen med fullt navn.

Det grunnleggende spørsmålet for meg er om det heretter igjen skal bli legitimt å dømme forfattere på grunnlag av deres bøker og forby bøker med anstøtelig innhold i henhold til visse moralske og alltid diskutable kriterier. Spørsmålet er videre om en mer restriktiv moralsk holdning også skal gjelde for fortidens litteratur. I den litterære verden ble det ansett som et sivilisatorisk fremskritt da marki de Sades verk endelig ble legalt tilgjengelig for alle i 1958. Men dette verket er fullt av skildringer av overgrep mot barn. Noen vil muligens mene at slike skildringer kan anspore perverse pedofile til liknende ugjerninger, og vil kanskje derfor gå inn for å forby Sades bøker på nytt? Og hva med alle de andre bøkene i verdenslitteraturen med et innhold som det for noen er vanskelig å akseptere? Hvor skal grensen gå? I Norge var det for et par år siden røster som mente at til og med Nabokovs Lolita overtrådte den akseptable grensen. Det sier noe om hvor kompliserte litterære debatter lett blir når det overordnede kriteriet er moralsk. Det er interessant å merke seg at Vanessa Springora for sin del hyller Lolita, som hun betrakter som det motsatte av en litterær legitimering av pedofili.

Min egen holdning er klar: Litteraturen må selvsagt respektere loven om personvern, men for øvrig må den kunne fremstille hvilket som helst fenomen og saksforhold og la hvilke som helst ideer og synspunkter få komme til orde. Derfor synes jeg det var strålende at Michel Houellebecq, en annen fransk kontroversiell forfatter mange kjenner, for ikke lenge siden ble utnevnt til ridder av Æreslegionen – selv om jeg også fant det litt latterlig, og tenkte at det kanskje også var et forsøk på å vingeklippe ham. Litteraturen er fortsatt vår fremste kilde til å forstå det forbausende og av og til skremmende mangfoldet som karakteriserer mennesket og det menneskelige i skiftende historiske og sosiale situasjoner. Derfor skal den diskuteres, ikke sensureres. Menneskers handlinger, derimot, må vurderes i henhold til den lovgivningen som til enhver tid gjelder.