– Det er leit at debatten har blitt så sår og hard, men også forståelig

Temaet i Samtiden 3-2023 er «kjønn – identitet og biologi». Alle artiklene om temaet kan leses her.

Noe av bakteppet for at Samtiden 3-2023 har kjønn som tema, er debatten om kjønn, som ofte fremstår uforsonlig og vanskelig.

Professor i evolusjonsbiologi ved Institutt for biovitenskap ved Universitetet i Oslo, Glenn-Peter Sætre, er blant dem som har engasjert seg.

– Det at debatten har blitt så sår og hard er leit, men også forståelig. For det første lever vi i en tid hvor LHBT-personer opplever islamistisk motiverte terroranslag og hvor kampen for LHBT-rettigheter aktivt motarbeides av konservative krefter og regimer internasjonalt. Med det som bakteppe er det forståelig at folk i miljøet blir var for kritikk. For det andre opplever mange på den andre siden av debatten at deres bekymringer mistenkeliggjøres. Slikt skaper frustrasjon og sinne og så vikler man seg inn i en vond spiral som eskalerer og neppe er særlig fruktbar.

– Jeg mener det er flere viktige problemstillinger i sakskomplekset vi som samfunn trenger å diskutere og jobbe oss igjennom. Vi trenger uredde stemmer som går inn i problemstillingene, men som allikevel møter hverandre med respekt. Skyttergravstilstander og skittkasting er ingen tjent med, og spørsmålene er for viktige til å ignoreres.

LES OGSÅ: Norges vei mot et mer inkluderende og aksepterende samfunn.

Hvor mange kjønn har vi?

I teksten ­«Hvor mange kjønn trenger vi?» argumenterer en annen professor i biologi, Bjørn Grinde, for at man biologisk sett har fire kjønn.

Bjørn Grinde er biolog og professor emeritus.

Foto

Privat

«Ingenting i biologi er enkelt, opplagt eller føyer seg etter menneskets behov for kategorisering. Det er en glidende overgang mellom liv og død og mellom planter og dyr. For en biolog er det derfor ingen overraskelse at det samme gjelder mann og kvinne.»

Videre skriver han, etter å ha presentert de fire mulighetene:

«Heller ikke inndelingen i fire kjønn er en vanntett kategorisering. Det kreves en skjør balanse i hormonell påvirkning for at fosterutviklingen skal følge intensjonene. Mindre forstyrrelser i hormonspeilet kan skape subtile forandringer, derfor fins det alle mulige utgaver eller avarter av disse kjønnene.»

Hvis jeg har forstått det riktig, er du uenig med Bjørn Grinde om den biologiske inndelingen av kjønn. Kan du utdype dette?

– Her må jeg være tydelig. Meningsuenighet er ikke dekkende. Bjørn Grinde har valgt å ikke forholde seg til den naturvitenskapelige forståelsen av kjønn, men opererer med en hjemmesnekret definisjon.

– Naturvitenskapen tar utgangspunkt i at kjønn primært har med reproduksjon å gjøre. Reproduksjonen er binær. Befruktningen skjer alltid mellom to ulike kjønnsceller, eggceller og sædceller, produsert av to ulike kjønn – kvinne og mann. Det er en empirisk observasjon og ikke noe man kan ha ulike meninger om. Bjørn Grinde tar feil når han påstår at vi har fire kjønn, sier Sætre.

Hvis helsepersonell ikke er seg sitt ansvar bevisst, kan vi stå foran en stor medisinsk-etisk skandale.

Mye forbundet med kjønn varierer åpenbart, men den grunnleggende todelingen er en presis beskrivelse av naturen, mener Sætre.

– Intet menneske (eller dyr for den saks skyld) har noen tredje form for kjønnskjertel som produserer en tredje form for kjønnsceller. Biologien anerkjenner at mange kjønnede trekk varierer, men ikke på en slik måte at noe annet enn todeling er den hensiktsmessige beskrivelsen av variasjonen.

– For å forklare firekjønns-modellen sin presenterer Bjørn Grinde en påstand han ikke har empirisk dekning for, nemlig at menneskehjernen kommer i to varianter, mannehjerne og kvinnehjerne. Ifølge ham matcher «hjernekjønn» med forplantningsfunksjon hos «menn» og «kvinner», mens de to nye «kjønnene» han forsøker å innføre har en mismatch. Det er ingenting som tyder på at dette er en riktig beskrivelse av virkeligheten. Dessuten, selv om det sikkert er noen gjennomsnittsforskjeller mellom kjønnene også i kognitive trekk så blander han sammen ikke-sammenliknbare størrelser. Kjønnet endres ikke av at du tenker likt en av motsatt kjønn. Ei jente som klatrer i trær, leker med biler og forelsker seg i andre jenter er like fullt ei jente.

Flere debatter

Det er flere debatter om kjønn som løper parallelt. Sætre har vært særlig engasjert i det han sier han oppfatter som et angrep på den naturvitenskapelige forståelsen av kjønn.

– Betydningen av ord og begreper som følger av denne forståelsen, som mann og kvinne, utfordres nå av postmoderne ideer om at alt er språk, språk er makt og sannheten relativ. Hvis «Jon» identifiserer seg som kvinne og vil kalles «Johanne» så «er» vedkommende kvinne, selv om «Johanne» er født med testikler og penis. Jeg aksepterer ikke slik nytale. Jeg aksepterer at Jon/Johanne identifiserer seg som kvinne, men vedkommende er jo ikke kvinne i naturvitenskapelig forstand.

LES OGSÅ: Hvordan måle kjønn?

Sætre mener slike forsøk på å redefinere språket gjør skade.

– Intensjonen er sikkert god, nemlig å anerkjenne kjønnsidentitetsopplevelsen til mennesker med kjønnsinkongruens, men jeg tror ulempene overskygger eventuelle fordeler. En ting er at frustrasjonen og sinnet over at språket og ordenes betydning tas fra oss lett vil rettes mot menneskene nytalen var ment å beskytte. Vel så alvorlig er faren for massiv feilbehandling i helsevesenet. Det snakkes nå som om kjønn ikke er noe du er født med, men et valg du må ta og noe du kan endre på for å få det bedre hvis du har det vondt.

Han frykter at mange sårbare unge nå kan fortolke de psykiske smertene de opplever og setter en diagnose på seg selv som er feil.

– De oppsøker helsevesenet med selverklært kjønnsinkongruens og ber om hormoner og kirurgi. Hvis helsepersonell ikke er seg sitt ansvar bevisst, kan vi stå foran en stor medisinsk-etisk skandale.

Antallet barn og unge som vil bytte kjønn har eksplodert de seneste årene, men det medisinske miljøet i Norge er splittet om hva man skal gjøre for å hjelpe dem.

Helsestasjon for kjønn og seksualitet (HKS) og den nasjonale behandlingstjenesten ved Rikshospitalet er to av de store aktørene som starter opp med medisinsk behandling til nordmenn med kjønnsinkongruens.

– Vi har nå beveget oss over mot en annen viktig debatt, nemlig hvordan helsevesenet skal møte pasienter med selverklært kjønnsinkongruens og som ønsker behandling med hormoner, og kanskje etter hvert kirurgi. Her har vi klare motpoler i Nasjonalt senter for kjønnsinkongruens som er tilbakeholdne og for eksempel Helsestasjon for kjønn og seksualitet som er liberale. Jeg er blant dem som maner til forsiktighet.

– Atter en viktig debatt som raser er uenigheten om kvinners hevdvunne rettigheter skal følge kjønn eller opplevd kjønnsidentitet. Kjønnsdelte rom og kvinneidrett er stikkord. Jeg har tro på at det går an å finne kompromisser og løsninger som gjør det mulig for alle å leve gode og trygge liv. Det er lett å avfeie og bagatellisere uroen og utryggheten begge parter kan føle på, eller å tilegne motparten meninger og holdninger den ikke har. Problemet er for eksempel neppe at en armé av transkvinner tar seg til rette og oppfører seg dårlig i kvinnegarderober og andre kjønnsdelte rom, men for eksempel at menn med dårlige hensikter kan utnytte et liberalt og upresist lovverk om juridisk kjønn og dermed gjøre samfunnet mindre trygt for kvinner.