Poeten som ble krimforfatter følger opp

– Det har blitt en slags fanesak for meg å påpeke at krimlitteratur faktisk også ER skjønnlitteratur, ikke en sånn greie på utsiden av alt. Og på sitt beste mener jeg krimbøker kan være like interessante og viktige som annen skjønnlitteratur. Dessuten finnes det så utrolig mange undersjangere – krim er ikke bare krim, sier Ruth Lillegraven. Som kjent gjorde hun et litterært krumspring da hun krimdebuterte med «Alt er mitt» i 2018 – en psykologisk thriller som er solgt til sju språk. Nordisk Film har dessuten sikret seg filmrettighetene.

Nå kommer oppfølgeren, «Av mitt blod», der den handlekraftige Clara Lofthus svinger seg opp i maktens korridorer. Nå har hun gått hen og blitt justisminister, men den som trodde problemene hennes var borte – tro om igjen: Hun må hamle opp med en mors verste mareritt når de to sønnene hennes kidnappes.

Clara kom tråkkende inn på krimarenaen i kjølvannet av «Piken på toget» og «Gone girl» og er blant damene i nyere krim som verken er spesielt sympatiske – eller et klassisk offer. Trenden med upålitelige damer i krim er pekt på som en motreaksjon på den gamle oppskriften: Ung kvinne drepes. Eldre herre løser saken.

– En bok med en sånn klassisk rollefordeling var i alle fall ikke en slik krimroman jeg hadde lyst å skrive – og det samme gjelder helt sikkert flere av mine kollegaer. Så dette kan nok være en slags bevisst eller ubevisst motreaksjon, ja. Jeg synes det er stas med sterke, komplekse kvinner som hovedkarakterer, framholder Lillegraven.

En universal-vestlandsplass

Lillegravens krimunivers tar oss med til både Østland og Vestland, og det veksles blant annet mellom maktens korridorer og en gammel støl. Forfatteren har satt handlingen til miljøer hun kjenner godt, Ruth Lillegraven er oppvokst på et småbruk i en liten bygd, og hun har lang fartstid fra departement som taleskriver for fire ulike statsråder i Samferdselsdepartementet. Noe annet hun deler med Clara er det å være tvillingmor.

– Men det er veldig lite i disse bøkene som egentlig er selvopplevd, understreker forfatteren. Som ler godt av at mange synes å tro at Vestlandsbygda hun skisserer fram i krimbøkene er en slags kopi av forfatterens egen hjembygd, Granvin.

– Helt ærlig skjønner jeg ikke hvorfor. Det er ingen personer eller steder som finnes i virkeligheten, dette kan være hvilken som helst liten plass på Vestlandet. Jeg liker å se for meg en «universal-vestlandsplass», gjerne lenger nord enn der jeg selv kommer fra. Men igjen: klart jeg drar nytte av bakgrunnen min, forklarer forfatteren og sier følgende om hvordan hun har gjort bruk av sin bakgrunn fra departement:

– Jeg vet litt om hvordan ting fungerer, hvordan folk snakker, hvilke intriger og konflikter som oppstår. Nå har jeg riktignok lagt alt til et departement jeg aldri har jobbet i selv, og selvfølgelig passet på å ikke bruke noen personer direkte.

Samfunnsrefsende

At den komplekse Clara også har appell langt utover landegrensene har vært en skikkelig boost for forfatteren.

– I Polen ble «Alt er mitt» en slags kommersiell suksess, det var absurd, men veldig kult å se mange hundre instagramposter om den. Og jeg kom meg til Madrid noen måneder før covid inntok verden, og møtte lesere og bloggere der, forteller Lillegraven. Og legger til at epost og zoom har gått seg varm – ikke minst har italienske journalister vært ivrige og hatt interessante innfallsvinkler.

– De virker nærmest overrasket over å oppdage at det finnes barnevold, sosiale problemer og innvandringsdebatt i Norge. Det virker som om de tror våre riktignok veldig privilegerte land her nord er en slags problemfri og totalt idyllisk sone – og det stemmer jo ikke.

– Men for meg er det stort at folk der ute i Europa ser på «Alt er mitt» som en samfunnsrefsende og viktig bok, sier forfatteren. Som ikke lar koronaviruset få spille inn i den ferske oppfølgeren.

– Det var mange grunner til det. For det første var jeg jo tross alt godt i gang med boka da koronaen kom, det var ikke planlagt noen pandemi i denne boka – og det var ingen god grunn til å putte den inn i denne fiksjonen, slår hun fast. Og skyter inn:

– Når alt dette er sagt: I første del av «Av mitt blod» er det med et hemmeligstemplet regjeringsnotat om pandemitrusselen, og dette var skrevet inn lenge før mars 2020. Jeg lot det få stå, gitt.