– Politikerne har ikke klart å finne en løsning
Regissør, styremedlem og medgründer i Grenland Friteater, Tor Arne Ursin, støtter forskerne, kulturlederne og tidligere Kulturrådsdirektør Ole Jacob Bulls ønsker om å dele Kulturrådet i to.
Kulturrådet blir tillagt stadig flere direktoratsoppgaver som det ikke er rigget for, og som kolliderer med prinsippet om armlengdes avstand som det opprinnelig var laget for. Det er ikke sunt, mener Ursin, siden det skaper uklarhet om hvem som har ansvaret for de beslutningene som blir tatt og til og med hva det egentlig er vi refererer til, når vi bruker begrepet Kulturrådet.
LES OM HVORFOR DE MENER KULTURRÅDET SNAREST MÅ DELES I TO
Han presiserer at det er viktig at vi har et fungerende direktorat, som kan være den forlengede armen til politikerne. Dagens skille mellom «kunst- og politikkdelen» er imidlertid ikke godt nok.
– Det er et dårlig skille, og det fikk jeg bekreftet allerede for mange år siden. I et møte med Kulturdepartementet, der ledelsen i Kulturrådet deltok, opplevde jeg at ledelsen ikke helt forstod sin funksjon. Direktøren uttalte seg på vegne av det faglige rådet. Høsten 1997 hadde jeg møte med ledelsen, representert ved rådsleder Jon Bing og direktør Ole Jacob Bull. Da var det ingen tvil om at det var Bing som var sjefen. I dag er dette snudd på hodet, forteller han.
– Hvorfor har det blitt slik?
– Kulturrådet har blitt tillagt stadig flere budsjettposter og direktoratsoppgaver. De har rett og slett blitt for store. Da blir det vanskelig å skille mellom råds- og direktoratsoppgavene. Vi vet ikke lenger om vi snakker om rådet, organet som forvalter Norsk kulturfond, eller Kulturrådet. Sånn kan vi ikke ha det, sier Ursin.
Kulturrådet har blitt forstått på flere måter: som rådet – det kollegiale organet som forvalter Norsk kulturfond, det samme rådet pluss tilhørende underutvalg og administrasjon eller det «utvidete kulturrådet» – det vil si det kollegiale rådet, Statens kunstnerstipend (SKS), Fond for lyd og bilde (FLB) og Den kulturelle skolesekken (DKS) med tilhørende administrasjoner samt administrasjonen av oppgaver som er delegert til Kulturrådets fagadministrasjon fra Stortinget og departementet. (DKS er senere blitt flyttet ut av Kulturrådet og forvaltes av Kulturtanken, journ.anm.)
En kan jo bli rådløs av mindre, mener Ursin, som tidligere år skrev på nettstedet Scenekunst at disse ulike måtene å forstå kulturrådsbegrepet på brukes om hverandre i debattene.
Konfliktene
Den frie scenekunsten har blitt selve symbolet på det som ikke fungerer med dagens organisering av Kulturrådet, mener Ursin. Han sitter også i styret til Danse- og teatersentrum.
– Konfliktene som vi kjenner, blant annet fra finanseringen av dansekompanier som Jo Strømgren Kompani, har bakgrunn i at Kulturdepartementet overførte fri scenekunst til Kulturrådet, men bare med kortsiktige bevilgninger. Problemet er at fri scenekunst må støttes langsiktig, ikke bare fra prosjekt til prosjekt. Da tidligere kulturminister Trond Giske kom med basisfinanseringsordningen så han det åpenbare: fri scenekunst hadde behov for langsiktig finansiering, mener Ursin, som presiserer at ordningen burde ha blitt formulert annerledes.
– Samtidig ble stillingen som scenekunstkonsulent innført i Kulturrådet. Slik sørget de for at en person både kunne fungere som saksbehandler og være med på å treffe beslutningene. Det førte til en floke i systemet, og var dessuten et klart brudd på prinsippet om å holde en armlengdes avstand, utdyper han.
Han beksriver fri scenekunst som «en torpedo som når som helst kan gå av».
Årsaken til situasjonen er at politikerne ikke har klart å finne en tilfredsstillende løsning.
– Hadde vi klart å strukturere dette bedre, ville scenekunsten vært bedre forankret. Nå må det tenkes strukturelt, poengterer Ursin.
Han er glad for at mange av kulturekspertene nå har kommet på banen med sine tanker om Kulturrådets organisering.