Undercover i Venezuela
En indianer går undercover som livvakt i håp om å stanse kriminelle og politikere han mener begår urett mot hans folk. Slik er det ofte i Latin-Amerika. Rettferdighet er noe man selv må skaffe. Og hevn skal hevnes.
Jeg kjører inn i området La Gran Sabana, Den store savanne, i Venezuela fra Brasil våren 2020. Området er kjent for platåfjellene med de flate toppene, men også for sine gullgruver. Det er her jeg møter indianeren Gómez, som forteller meg om hvordan han planlegger å stanse en forbryter; Toñito.
Gómez mener at Toñito samarbeider med presidentens regime om illegal gullhandel, noe som igjen bidrar til å holde landets regime ved makten. For å få den informasjonen han trenger, har Gómez tatt rollen som infiltratør og livvakt for Toñito, forklarer han.
Med henvisning til hans fortid og forbindelser med kriminelle, omtaler en venn av indianerne Gómez som en «en godhjertet, men også litt mafiøs type». Men Gómez selv er klar på at han vil redde sitt folk; pemoindianerne. En stamme som blir forfulgt av styresmaktene.
Venezuela gir ikke visum til uavhengige journalister, så jeg presenterer meg som turist i brakken med altfor mye aircondition som huser passkontrollørene. Jeg sier at jeg vil se tepui-platåfjellene som turist. De senere årene har jeg bodd i Venezuela over vinteren. I mange år var det nok å si at man skulle besøke en god venn for å komme inn i landet, men slik er det ikke lenger. Cubanske etteretningsagenter har hjulpet Venezuela med å stramme inn kontrollmekanismene, og selv er jeg blitt tilbakeholdt fire ganger i Venezuela. Når jeg kjører over grensen fra Brasil våren 2020, er jeg med andre ord forsiktig og nervøs. Jeg har også kjøpt en ny telefon, som er renset for bilder. Heldigvis holder turistalibiet.
Mens Gómez er kritisk til president Maduro, er det andre indianere som støtter ham. Noen fordi de er blitt bestukket, andre av lojalitet til avdøde Chávez; den forrige presidenten – som håndplukket etterkommeren Maduro. I det minste prøvde Chávez å gjøre livet bedre for oss, resonnerer mange, «så hvis Maduro er med ham, så er vi med Maduro». Andre indianerledere anser riktignok, som Gómez, regimet for å være en fiende. Det er blant disse Gómez søker sine tilhengere. Men han tør bare å betro sine planer til de dyktigste og mest diskre av dem. For regjeringen har spioner overalt.
Inne i grensebyen Santa Elena er det soldater og gulloppkjøpere overalt. En gutt med bare ett øye selger sigaretter i løssalg. Jeg flytter inn hos den libanesiskfødte antroplogen Issam Madi i utkanten av byen. Den overgrodde tomten hans ligger ved siden av en myr med høyt siv og en anaconda – en slange – han hevder har spist to av hans hunder, men er redd for mennesker. Madi har studert volden i Venezuela siden han på 80- og 90-tallet bodde i Amazonasjungelen sammen med den amerikanske antropologen Napoleon Chagnon, som han hjalp med å studere yanomami-indianerne, et folk som Madi også selv har skrevet bøker om. Ifølge de to antropologenes bøker levde yanomamiene i «en tilstand av kronisk krig» – i en voldelig naturtilstand, som kun lov og rett forhindrer oss mennesker fra å falle tilbake til. Få av indianerne hadde møtt en ikke-indianer før.
Han tør bare å betro sine planer til de dyktigste og mest diskre. Regjeringen har spioner overalt
Så lenge noen kunne huske, hadde de angrepet nabostammer for å stjele mat og kvinner eller av frykt for selv å bli angrepet. De var lei av mønsteret, men de var fanget i det fortalte de til Madi.
Volden i dagens Latin-Amerika ligner en moderne mutasjon av disse førmoderne voldsspiralene. Den kan utløses av de kriminelles kamper om territorium og begås ofte av fattige unge menn – men den skyldes først og fremst at når nok er blitt smadret i et område, så sprer volden seg automatisk videre. Den blir til en styreform og en livsstil, og en siste utvei, og dermed til kvikksand, som du synker ned i uansett om du beveger deg eller står stille.
Om dagen intervjuer jeg gruvearbeidere og pemoindianere om kaoset. Om kvelden snakker jeg med Madi om det, mens ildfluene danser rundt hodene våre i hans indianske utestue – en såkalt churbata-hytte med et spisst stråtak og åpne sider. Han ruller sin tobakk, cikadene synger. De kristne misjonærene forkynner fra den andre siden av myren. I de stammene som Issam Madi studerte og bodde hos, handlet konfliktene spesielt om kvinner og om adgangen til de frodigste jaktområdene langs elvene. I dag kjempes det om gullgruvene og smuglerrutene.
Madi og Chagnon reiste i dagevis langs brune elver og grønne fjellstier og hogget seg gjennom vegetasjonen med macheter for å komme til yanomamilandsbyen Konabumateri. De brukte måneder på å lære språket, forstå maktstrukturene og venne seg til varmen. Deres første vitenskapelige studie skulle finne ut av om yanomamienes voldsbruk skyldtes ressursknapphet. Dét antok de fleste den gang. Men de to feltantropologene kom frem til det motsatte. Det var kjøtt nok til alle – men mangel på prestisje, konkluderte de. Drapene skyldtes ofte misunnelse, ærgjerrighet og rivalisering mellom brødre.
Når yanomamienes byer vokste til cirka 120 innbyggere, ble to brødre, som begge ville bestemme, typisk uvenner. Vanligvis ble brødrene deretter ledere av hver sin nybyggerby. Landsbyer gikk til angrep på nabolandsbyer, når disse var for svake til å forsvare seg, eller hvis de mistenkte dem for å planlegge et angrep mot seg. Det viktigste krigsbyttet var kvinner, som krigerne voldtok i grupper og tok med seg hjem som koner. Flere koner betød mer respekt hos yanomamiene. Barnedødeligheten var høy, så flerkoneri gjorde også at man kunne sikre at man hadde barn nok til å jakte for seg og forsvare sin by når man ble gammel. Kun på denne indirekte måten var ressursknapphet en vesentlig årsak til vold, mente Madi. Volden fikk lov til å eskalere, fordi ingen samfunnstrukturer forhindret det. Alle ville være bedre tjent med et fredelig nabolag, men ingen turte å tro på at naboen var fredelig.
Yanomamiene forsøkte med jevne mellomrom å skape fred gjennom å avholde rituelle sermonier hvor to landsbyledere snakket om tingene og pustet et euforiserende stoff kalt yopo inn i hverandres neser via lange pusterør. Men ofte fryktet deltagerne i disse seremoniene at invitasjonen var en felle – fordi den ofte var en felle. Omgitt av ufred må man velge mellom å være martyr eller en malo; mellom å forsvare sine prinsipper eller sitt liv.
I dag råder den sterkeste rett på savannen og i Latin-Amerika
Madi har ikke kunnet besøke yanomamiene siden 90-tallet. Militæret slipper ham ikke lenger inn i området. Det er ifølge flere tenketankrapporter kommet en operasjonsbase for hærens kokainflyvninger her. Basen er fylt med soldater og jungel-laboratorier. Siden da har Madi istedenfor studert pemoindianerne på Den store savanne. Pemonerne er ved første øyekast fredeligere, mener han, men de har ikke unnsluppet volden – selv om deres høvdinger og historiefortellere i århundrer har forsøkt å forstå den.
Pemonerne forklarer ifølge Madi typisk volden som noe utenfrakommende: «Den er de hvites skyld, en annen by sin skyld eller en guddommelig straff, mener de. Men i virkeligheten er jo volden alles skyld: Den skyldes, at ingen har klart å tøyle den. I dag råder den sterkeste rett på savannen og i Latin-Amerika, akkurat som i yanomamienes jungel».
Plutselig hører vi et skudd ute fra gaten. Skuddet avløses av stillhet, og deretter av forvirret prat og så igjen av stillhet. Litt etter går en mann forbi. Han nynner på en reggaetonsang fra 2000-tallet.
Pemoindianerne har gitt mysteriet om de mange drap, kanaimaens, et ansikt. I deres kultur er en kanaima én som dreper. Det er et av deres viktigste begreper, og det er omgitt av myter. For noen indianere er kanaimaen et håndgripelig magisk vesen: en ond sjaman ikke ulik våre troll og middelalderens hekser og varulver. For andre er kanaima en måte å snakke om en sinnstilstand på, som alle kan komme i. For dem er en kanaima én som ser rødt; én som bestemmer seg for å drepe.
Kanaimaer er vanskelige å studere, fordi pemoner sjelden melder forbrytelser til politiet. Det gjorde de heller ikke før statsinstitusjonene ble korrumpert. Når et barn dør av sykdom, er det ikke uvanlig at familien beskylder en gammel fiende for å være en kanaima og ha forvoldt barnets død med trolldom. Ofte vil barnets familie deretter hevne seg. De vil drepe den mistenkte, og fordi mistanken var så diffus, vil den mistenktes familie føle seg urettferdig behandlet og hevne seg. På den måten blir troen på trolldom til en rekke med hevndrap. Kanaimatroen er både en forklaring på volden og også en årsak til volden. Kanaimaene er spesielt motivert av hevn. Det fremgår av Neil L. Whiteheads bok «Dark Shamans – Kanaimá and the poetics of violent death» fra 2002. Whitehead gjennomgår i boken de grusomme drapsritualene som kanaimaer sies å benytte. Ofte sniker de seg inn på folk «på en øde skogssti» eller nærmer seg offerets hus om natten «med en hvislende lyd». Noen sjikanerer offeret i årevis før de angriper, som de typisk gjør med et slag i nakken etterfulgt av forseggjort tortur.
Mens jeg er på savannen sammen med Gómez, begynner jeg selv å synke ned i den samme avgrunnen av vold og paranoia som ham. Før jeg oppdager det, sitter jeg fast i det. Det starter med at jeg møte en to meter høy slovakisk mann, som sier at han er journalist. Han er her for å skrive om de kriminelles kamp om gullet, hevder han. Overalt hvor jeg er, dukker han opp. Han avbryter mine intervjuer på sitt gebrokne spansk. Han er besatt av våpentyper og krypteringsprogrammer, røyker dagen lang og byr gavmildt indianerne på sin tobakk. Hver kveld vil han møte meg. Han bor i nærheten, men vil ikke si hvor.
Han virker oppsatt på å selv besøke de farligste gruvene, men advarer samtidig meg mot overhodet å besøke noen av gruvene. Damen han leier et værelse av har hørt om en dansk journalist, så jeg «vekker tydeligvis allerede for mye oppsikt», mener han. I hvert fall er shortsen min latterlig. Og mektige kilder, som han ikke kan røpe hvem er, forteller ham om en nært forestående utenlandsk invasjon. Kort fortalt finner slovaken det uforsvarlig at jeg fortsatt er på savannen. Jeg bryr meg ikke om ham. Men plutselig får jeg en konkret grunn til å ikke stole på ham.
Den kommer fra Gómez, som jeg for noen dager siden har møtt i indianernes hovedkvarter og er begynt å bli venner med. Jeg har bestemt meg for at historien han forteller om at han har infiltrert organisasjonen til Toñito skal med i boken jeg skriver på, og snakker lenge med ham hver dag. Gómez forteller meg at slovaken er spion.
Jeg begynner selv å synke ned i den samme avgrunnen av paranoia som ham
Indianernes etteretningstjeneste, som gjennomfører bakgrunnsjekk av journalister i området, har funnet beviser på at han er «en spion utsent av Toñito»: Gómez hevder at de assisteres av cubansk og angolansk etteretning og at de er helt sikre i sin sak. Blant annet har de funnet noen inkriminerende lydbeskjeder på slovakens telefon med instrukser fra Toñito; instrukser om hvem han skal oppsøke, som han tilsynelatende følger.
Da jeg langt senere får mulighet til å spørre Toñito per telefon, bekrefter han at han har sendt slovaken instrukser som han omtaler som «vennlige forslag til hva han kunne gjøre». Men han avviser at slovaken er spion for ham. Det gjør slovaken også.
Alt dette vet jeg imidlertid ikke i situasjonen, og Gómez insisterer: «Slovaken er spion». Så nå står jeg selv i et dilemma: Hvis jeg ikke advarer slovaken, risikerer han å bli drept av indianerne. Men hvis jeg advarer ham, kommer jeg selv i problemer, fordi han er overvåket og svartelistet. Det gjør situasjonen ytterligere delikat at jeg blir forvekslet med ham overalt. Gringo blir vi kalt begge to.
Jeg ber Gómez om å fortelle resten av indianerne at Danmark ikke er Slovakia, og at jeg ikke har noe med slovaken å gjøre. Gómez betror meg at hvis indianerne gir slovaken lov til å reise ut til gruvene, så vil det kun være for å narre ham ut av byen. De vurderer å drepe ham «på tradisjonell indiansk måte» som hevn for å være spion. Da Gómez utdyper disse vurderingene, minner de meg om brutale kanaimadrapsritualer som jeg har lest om. «Kanskje trekker vi huden av ham», sier indianeren. «Eller vi etterlater ham naken og bundet og innsmurt i honning ved en elvebredd; det er infernalsk på grunn av insektsbittene.
Hvis man legger stoff mellom håndleddene og tauene og fjerner stoffet igjen før liket hans blir funnet, så ser det ut som om han har gått seg vill og har dødd en naturlig død. Men det kan også være at vi bare sier til han at han ikke må besøke gruvene våre», sier han. «Det siste høres ut som den beste løsningen», sier jeg til Gómez. Jeg har på dette tidspunktet fortsatt ikke bestemt meg for om jeg tør å ta risikoen det er å advare slovaken eller ikke.
I 2018 fikk Gómez sitt store gjennombrudd. Han hadde da vært livvakt for Toñito i to år. Men dette året overværer han et avgjørende møte: et møte mellom Toñito og presidentens sønn, Nicolás Maduro Guerra. Den litt sky og lubne presidentsønnen er oppkalt etter sin far, men er svært beryktet for ikke å leve som en sosialist. I et bryllup hos en syrisk-venezuleansk forretningsmann og forbryter på et luksushotell i Caracas i 2015, ble han uten å vite det filmet mens han danset til arabisk musikk under et regn av dollarsedler. Selv om Guerra hverken har fullført sin utdannelse som økonom eller har fortsatt sitt yrke som fløytist, ble han i 2017 utnevnt til sjef for Venezuelas nasjonale filmskole. I hele sin karriere har sønnen, som siden har havnet på USAs sanksjonslister, fått tildelt mektige stillinger av sin far.
På vei til møtet med Toñito i Santa Elena i 2018 landet Nicolás Maduro Guerra med privatfly på en privat landingsbase for å unngå sikkerhetskontroller og medieoppmerksomhet på flyplassen. Derfra kjørte han i en bil med mørke vinduer til Toñitos nattklubb, Disco Tremens, i sentrum av byen. Han er ifølge Gómez , som overværer møtet, iført piquéskjorte og rød fritidsbukse. Toñito og Guerra snakker lenge om sine felles gullforretningsplaner. Her er det endelig beviset på samarbeidet, mener Gómez. Beviset han har jobbet hardt for å skaffe i to år. Gómez er utmattet, men henrykt. Infiltrasjonen har lykkes.
Mot Maduros vilje prøver opposisjonen å få nødhjelpen inn i landet. De tror at det vil få hæren til å skifte side
Kort tid etter sier han opp stillingen sin som livvakt for Toñito. Han klarer å gjøre det uten at Toñito fatter mistanke. I all hemmelighet begynner han deretter å systematisere de bevisene han har samlet inn. De blir til en rapport om gullgangsterens samarbeid med presidentfamilien. I rapporten står det blant annet at Toñito «baserer sin makt og sin evne på å operere med straffefrihet på sin vennskapelige relasjon med presidentens sønn». Gómez er ikke nevnt i rapporten, men er med egne ord dens viktigste informant.
Rapporten innledes med en «patriotisk og revolusjonær hilsen» og gjennomgår eksemplene på Toñitos forbindelser til hæren, politiet og regimetoppen. Det fremgår at Toñito har pleiet forbindelser til avdøde Hugo Chávez’ korrupte storebror. Akkurat som Hugo Chávez’ far og lillebror, har storebroren vært guvernør i deres hjemdelstat Barinas, hvor landbruksmaskiner i dag står og ruster fordi jordstykker er blitt nasjonalisert og gitt til folk fra byen som ikke forstår seg på landbruk. Selv gresskartyver drepes av selvtektsmenn, så lovløs var delstaten blitt da jeg besøkte den for noen år siden. I Chávez-familiens første år ved makten i Barinas vokste familiens private landbruksbedrift fra 30 til 600 hektar. Toñito anklages i rapporten for å ha hvitvasket penger, og for å ha medvirket til ulovlige forretninger med både Chávez-familien og Maduro-familien.
Rapporten offentliggjøres ikke, men pemoindianernes viktigste ledere underskriver den og sender den til alle de relevante statsinstitusjonene og ministre, for at de skal ta affære. Konfrontert med anklagene, avviser Toñtio dem: «Jeg er god venn med Chávez-familien, men jeg kjenner ikke Maduroerne og jeg har ikke gjort noe ulovlig», hevder han.
Gómez tar seg noen dager fri. Han lager en god middag til sine kone og drikker seg full med naboene sine. Han er stolt av sin egen innsats – og spent på reaksjonen. Men månedene går og reaksjonen uteblir: Regjeringen og ministrene svarer ikke engang på rapporten. Senere er imidlertid flere av beskyldningene blitt underbygget fra annet hold.
Da styrets inntil da trofaste statsanklager Luisa Ortega Diaz i 2017 flykter ut av landet, tar hun med seg en koffert med beviser mot Maduro. I en speedbåt kjører hun med sin mann og noen kolleger i høy fart til Aruba, en nederlandskeid øy utenfor den venezuleanske kysten. Fra sitt eksil anklager hun deretter Maduro for korrupsjon og for å tjene penger på ulovlig gulleksport.
Ifølge Ortega sender Maduro via krigsherrer som Toñito og suspekte tyrkiske firmaer gull til blant annet Tyrkia. Før gullet eksporteres, smeltes det om til gullbarrer i det statseide firmaet Minervens ovner i El Callao og godkjennes for eksport av Nasjonalbanken. Det er veldokumentert at de statsgodkjente gullgraverne, som de offisielt er de eneste som Minerven handler med, får sitt gull fra områdets kriminelle – akkurat som franske, britiske og russiske oppkjøpere gjorde det før volden på Den store savanne tvang dem til å oppgi sine forretninger.
Ifølge den avhoppede statsanklageren sender tyrkerne mat den andre veien, som betaling for gullet. Prisen på maten skrus kunstig i været, slik at de involverte ministrene og hærsjefene kan tjene på handlene før maten havner i kassene med basisvarer som regimet leverer til til landets fattige; spesielt til dem som er tro mot regjeringen. Med jevne mellomrom dukker det opp dårlig tyrkisk pasta og pulvermelk i matkassene. Og med Iran bytter man gull for olje.
I 2019 bekrefter ennå en avhopper fra Maduros innerste krets Gómez’ beskyldninger. Manuel Cristopher Figuera var inntil april 2019 sjef for etteretningstjenesten, SEBIN. Han flyktet fra Venezuela etter at han hadde deltatt i et mislykket kuppforsøk. Fra utlandet kalte også han Maduro for «en organisert kriminell». Han hevdet at presidenten – med sin sønn og Nasjonalbankens hjelp – sender det ulovlige fremstilte gullet ut av Venezuela til allierte som Tyrkia.
Det samme bedyret borgermesteren for Den store savanne i et intervju kort tid før. Ifølge den pemoindianske borgermesteren hadde Toñito et «nært» forhold til Maduro-familien. Heller ikke dette vitnesbyrdet fikk konsekvenser for Toñito og hans medsammensvorne. Istedenfor måtte borgermesteren i 2019 selv flykte til Brasil. Maduro sendte deretter ut en arrestordre på ham via Interpol og beskyldte ham for å stå i ledtog med «gullmafiaen» og med Toñito. Borgermesteren hadde i det samme intervjuet innrømmet at han er gode venn med Toñito – «men kun venner» har han flere ganger understreket.
Og Toñito selv? Han røk uklar med regjeringen og måtte flykte til Brasil i november 2018. Maduro etterlyste ham via Interpols internasjonale politisamarbeid, men Brasil nektet å utlevere Toñito, fordi de ikke anerkjenner Maduro som rettmessig president. I november 2020 kidnappet venezuleanske agenter ham istedenfor, og førte ham tilbake til Venezuela. Her lykkes han med de lokales hjelp å slippe fri og tilbake over grensen. Toñito bor i dag i hovedstaden Brasilia med sin familie. Etter eget utsagn arbeider han derfra for å velte Maduro. Han har organsiert et ran av et våpenlager i Venezuela og har forsøkt å få opposisjonens ledere i tale om et samarbeid, hvilket han mislyktes med.
I februar 2019 når konflikten på Den store savanne sin foreløpige kulminasjon. Da blir Gómez og pemonerne angrepet av hæren i sin viktigste by; Kumarakapay.
Opposisjonen forsøker den 23.februar å tvinge nødhjelp inn i Venezuela. Maduro avviser å ta imot nødhjelpen, som han påstår at landet slett ikke har bruk for. Mot Maduros vilje prøver opposisjonen derfor å få hjelpen inn i landet. De tror at det vil få hæren til å skifte side. Dets øverste lag støtter fortsatt Maduro, men når sultne soldater skal blokkere for nødhjelp, mens deres egne familier sulter, så håper opposisjonen at de vil desertere og føre regimet mot kollaps.
Fra morgenen av er gatene fulle av demonstranter, soldater og colectivomilitser. Regimet har sendt stridsvogner og kamptropper til alle de viktigste grenseovergangene. Pemonerne pleier å være nøytrale i nasjonale, politiske saker, men denne gangen har de valgt side: De vil ha nødhjelpen inn, så de støtter opposisjonen.
Gómez og flere av deres øvrige ledere har tilbudt seg å distribuere nødhjelpen, hvis det lykkes å få den over grensen. Men nødhjelpen når ikke inn i Venezuela. Dét forhindrer hæren ved å skyte med skarpt mot sine motstandere. Mange dør, såres eller arresteres. Spesielt i Kumarakapay er situasjonen anspent. Pemonerne forsøker her å hindre hæren, som vil blokkere nødhjelpen, i nå nå frem til grensen. De stanser en militærkonvoi med kurs mot grensen og tar fire soldater som gisler. Militærkonvoiens tre øvrige stridsvogner krever soldatene løslatt. Det vil ikke landsbyboerne akseptere. Det kommer til en skuddveksling hvor tre blir drept.
Et år etter, våren 2020, drar Gómez tilbake til Kumarakapay. Han er sint fordi regjeringen har ignorert rapporten hans og har blokkert for nødhjelpen, og fortsetter å samle folk i sin lille, hemmelig motstandscelle. Cellen vurderer å gripe til våpen mot regimet. Gómez er her for å diskutere denne muligheten med en av dens medlemmer. De to mennene møtes først ved en av sine falne kameraters hus.
Fernández ble skutt av hæren i nødhjelpskonfrontasjonen året før. Skuddet rammet ham i ryggen. Det invalidiserte ham uten å drepe ham. Han endte i rullestol og døde først et år senere, to dager før mitt og Gómez besøk i Kumarakapay. Nå ligger Fernández i en trekiste som fyller det meste av stuen i familiens rosa trehus. En luke i kistelokket er trukket til side, slik at man kan se ansiktet hans nede i kisten gjennom et pleksiglass. Med Fernández har i alt fire mistet livet som følge av konfrontasjonen i Kumarakapay. Den dødes familie venter på at de siste av familiemedlemmene skal komme til landsbyen, slik at de kan være med å begrave ham.
De forteller at Fernández døde fordi han gikk først. Da landsbyen stod foran regimets soldater ute ved den store gjennomfartsveien, trosset Fernández som den første deres trusler: Han sendte en pil mot dem med buen sin. «Og derfor skjøt soldatene ham», forteller hans datter. Skammen over å ligge familien til last, pinte den stolte indianeren til det siste. «Hadde bare kulen drept meg», pleide han å si; ifølge datteren. De fleste av hans våpenbrødre flyktet til Brasil. Opprøret hadde slått feil, og regjeringen hadde spioner i byen, så her turte de ikke bli. Kun Fernández i sin rullestol, kunne ikke bevege seg, og ble forlatt.
Mange mener at han ble sviktet. Han fikk heller ingen økonomisk støtte fra de andre opprørerne, selv om de to daglige sprøytene han tok mot smertene kostet ham 75 kroner stykket – mange ganger mer enn en månedlig minstelønn i Venezuela. Noen dager fikk han ikke sprøytene sine, og vred seg i smerte. Hvis dét er takken, hvem ønsker å lede an det neste opprøret? Fernández var et symbol på byens vrede. Men endte som et symbol på dens avmakt.
Han fortsetter å samle folk i sin lille, hemmelige motstandscelle. De vurderer å gripe til våpen mot regimet
Samme dag som Fernández begraves, drar Gómez og hans hemmelige medsammensvorne til Quebrada de Pacheco for å bade fra de runde steinene under et vannfall – og snakke uforstyrret. Gómez’ kamerat er en bredskuldret gruvearbeider. Han forteller at fiender, som han kaller for kanaimaer, og som støtter regjeringen, nå begår et drap i måneden i byen. Noe må gjøres, mener han. Den hemmelige cellen deres har derfor begynt å drepe kanaimaerne – før kanaimaerne kan rekke å drepe dem. De har allerede drept fire kanaimaer. De tok livet av dem på «indiansk manér» – en av dem fikk «maurbadet», forteller de: Det vil si at han ble smurt inn med hvitløk, bundet til et tre og overlatt til mauren.
Slovaken ble Gómez og mannen fra den hemmelige cellen enige om å la slippe uskadd ut av landet. Selv valgte jeg for øvrig å la være advare ham – for ikke å sette meg selv i fare. Hvis han hadde blitt drept, ville jeg ha vært medskyldig i hans død. Jeg var derfor lettet da Gómez til sist konkluderte med at det ville være uklokt å sette omverdenens sympati for pemonernes sak i fare ved å drepe en utenlandsk gjest. Tilsynelatende var slovaken kun en journalist. Noe annet har jeg i hvert fall aldri funnet noe bevis på.
Cellens neste hevndrap kan være nært forestående, antyder kameraten på dette tidspunktet. Gómez selv hevder at han aldri personlig er med på å begå drapene, men at han har sympati for dem.
Under et halvtak av palmeblader i Kumarakapay møter Gómez og kameraten en eldre kvinne. For en måned siden ble kvinnens sønn slått ihjel – av en kanaima sendt av regimets støttespillere i byen, det er hun sikker på. Drapet skjedde tre dager etter en krangel mellom sønnen hennes og en venn av byens regjeringstro borgermester. Den eldre kvinnen koker kaffe til de to mennene over åpen ild mens hun forteller: Den offisielle dødsårsaken var drukning, men det var tegn på tortur på sønnens lik. Alikevel er ingen blitt arrestert for drapet. «Men nå er rettferdigheten på vei», forsikrer mannen fra den hemmelige cellen henne. Han er i gang med å smigre seg inn på den mistenkte. De har drukket whisky i byens bar. Han vil forsøke å få en innrømmelse ut av ham, eller avvente muligheten til å drepe han.
Slik går det ofte i Latin-Amerika: Rettferdighet må man selv skaffe. Og også hevnen skal hevnes. Kanskje er dét svaret på mysteriet, hvis det da finnes et svar. I hvert fall er verdensdelens vold blitt selvnærende. Den tennes ikke av en stor idelogisk kamp mellom sosialister og liberale eller frihetskjempere og imperialister, slik som i forrige århundre. Folk dør stadig i hopetall i Latin-Amerika – flere enn noensinne – men de dør ikke lenger for en sak. Ofte kan kun lokal «forretningslogikk» forklare svingninger i drapstallene. Det er som om hele områder kommer til et skjult «point of no return», og herfra får volden får sitt eget liv – frakoblet de faktorene som opprinnelig utløste den. De legale og illegale økonomiene er bundet til hverandre, det er derfor det kan både gå bedre og verre på samme tid.
En eller annen ondsinnet tyngdekraft har skyld i at gode intensjoner ofte forrådes. Brasils største gjenger startet som halvsympatiske fangefagforeninger i fengslene. I Mexico stifter familiefedre jevnlig selvforsvarsmilitser for å holde forbryterkartellene ute av landsbyene sine, men militsene overtas igjen og igjen av kartellene. FARC ville hjelpe de fattige colombianske bøndene og solgte i begynnelsen kun kokain for å finansiere denne kampen. Men gruppen endte som storeksportør av narkotika – med sin gamle ideologiske dødsfiende, Los Urabeños, som også hadde gitt slipp på idealene sine, som sin viktigste forretningspartner.
Ytterligående presidenter av alle slag har forgjeves forsøkt å bekjempe volden i Latin-Amerika. I Mexico har en venstrepopulist (Andrés Obrador) avløst en gangstertype (Pená Nieto). I Brasil har en høyrepopulist (Jair Bolsonaro) – etter et kortlivet eksperiment med en teknokratregjering – avløst en venstrepopulist (Dilma Rousseff). I Venezuela har en gangstertype (Nicolás Maduro) avløst en venstrepopulist (Hugo Chávez). Alle har feilet: Alle landene er mer voldelige i dag enn ved årtusenskiftet.
Folk dør stadig i hopetall i Latin-Amerika – flere enn noen sinne – men de dør ikke lenger for en sak
Mørket senker seg over savannen. Mannen fra den hemmelige cellen roter i ilden med en pinne. «Vi er fanget. Vi kan aldri få fred», sier han. Røyken stiger langsomt gjennom halvtakets palmeblader.
Gómez nikker illevarslende: «Der det er lovløshet, vil det være død og djevelskap».
Hvert tredje drap i verden begås i Latin-Amerika, hvor kun åtte prosent av verdens befolkning bor. Det er den desidert mest voldelig verdensdelen, med bortimot tre millioner mord siden årtusenskiftet. I samme periode har Latin-Amerika blitt rikere, det er mindre ulikhet og de har avsluttet sin siste krig. Og narkotikaen? Den smugles ut derfra i samme mengder som for et halvt århundre siden. Kampene mellom kriminelle om å kontrollere smuglerrutene er heller ikke nye.
Så – hva skyldes alle drapene? Dette mysteriet søker den danske journalisten Magnus Boding Hansen svar på i boken «Djevelen sover aldri – mysteriet om Latin-Amerikas mange mord», som kom ut på danske Gyldendal i mars. På norsk utgis boken som en serie i seks avsnitt her i
KulturPlot. De to siste avsnittene – fem og seks – er en historie fra Venezuela. Dette er del seks.
Forrige avsnitt i historien om Gómez og Venezuela leser du i magasinet KulturPlot #70 eller på kulturplot.no.