Ikke bli sint!

Vi er et utpreget sosialt dyr. Riktignok er vi ikke like oppofrende som maurene i en maurtue; selv blant pattedyr er det arter der fellesskapet synes å bety enda mer enn for oss, som nakenrotter, grindhval og bonoboer, men vi har et godt utviklet repertoar av følelser beregnet på å skape samhold. Uten disse ville dagens samfunn vært umulig.

Forholdet til andre byr på de mest potente belønningene hjernen har, som ved kjærlighet og vennskap; men også noen av de verste plagene vi kan komme ut for, som samvittighet og sjalusi. Basert på forskning innen positiv psykologi er sosiale relasjoner – ikke overraskende – den viktigste faktoren for hvor godt folk har det.

Skjær i sjøen

Det er dessverre et par skjær i sjøen: Vi er tilpasset å knytte forbindelser med maks 100-200 andre individer. Selv Norges minste by, Kolvereid i Ytre Namdalen, har over 1700 innbyggere, så folk flest omgås langt flere fremmede enn det som er naturlig. Vi er også innstilt på at alle andre tilhører én av to grupper: oss eller dem. Oss er de snille, dem er fienden.

Våre iboende sosiale føringer fungerte trolig utmerket i steinalderen – i alle fall så lenge det var rikelig med mat og ingen grunn til konflikt med nabostammer. Dagens verden byr på helt andre utfordringer. Vi mangler den dype tilhørigheten til en liten gruppe mennesker, og vi mangler stabile tradisjoner og leveregler som alle er enige om. Mellommenneskelige forhold synes å være vår akilleshæl. Hva kan vi gjøre?

Ekstreme former for atferd

Det er ikke så vanskelig å få fram de gode følelsene, problemet er at det samme gjelder våre mørke sider. Vi elsker havskilpadder, trær og fjelltopper; men hater rotter, mygg og bompenger. Vi gråter når vi ser bilder av barn som sulter, men blir irritert fordi en løvetann har slått seg ned på plenen. Alt fordi vi er skapt for å skille mellom oss og dem og er utstyrt med tilhørende følelser som kjærlighet og medfølelse samt hat og sinne. Alle disse følelsene kan gi utslag i ekstreme former for adferd.

I steinalderen var det minst like viktig for genene å fremme seg selv og egne muligheter som å vise medlidenhet. Selvhevdelse er derfor lagt inn som en sentral funksjon i hjernen, og den har selvsagt tilgang til hjernens form for belønning. Det kan føles ganske så godt å slå til noen. Heldigvis synes den slags gleder å være dårligere egnet til å fremme livslykken sammenlignet med å være snill. Det skyldes nok delvis at vår kultur søker å styrke de egenskapene som fremmer samkvem, og svekke de som bryter det ned. Men forskjellen kan også bunne i noe mer grunnleggende: Følelsene som styrer oss mot fellesskap, kom inn sent i vår evolusjonshistorie og våre aggressive tilbøyeligheter går tilbake til en tid da adferd i større grad var basert på instinkter. Når noen «tråkker deg på tærne», er reaksjonen mer som en refleks, mer som å trykke på en sinneutløsende knapp, mens hjernen fører oss mot vennskap og sympati ved hjelp av gode følelser.

Selv-domestiserte

Våre sosiale sider har utviklet seg i tråd med en prosess vi selv benytter på andre arter: domestisering. Over de siste tusener av år har vi alet fram husdyr tilpasset å leve sammen med mennesker, evolusjonen har gjort noe tilsvarende med oss, men over millioner av år. Vi er selv-domestiserte. Det dreier seg om et sett med egenskaper som for eksempel å samarbeide og kommunisere med andre. Egenskapene går også på utseendet, vi har «babyfjes» fordi det barnslige blir sett på som mindre truende og dermed bedre egnet til å skape samarbeid. Vi vet en del om hvilke gener som inngår i en slik domestisering (f.eks. BAZ1B, GTF2I og WBSCR17), en gang i framtiden blir vi kanskje i stand til å videreføre prosessen ved hjelp av genteknologi. Om noen noensinne skulle finne en slik tanke politisk gangbar.

Foreløpig er vi nødt til å gjøre det beste ut av de genene evolusjonen har gitt oss. Våre medfødte føringer innebærer ett særdeles potent våpen – i vår kamp mot bruk av våpen – som vi neppe har utnyttet fullt ut: Vi kan forklare folk hvorfor deres langsiktige livskvalitet er best tjent med at de oppfører seg pent. Det å ha et godt forhold til medmennesker gir det beste utgangspunktet for et godt liv. Strid og sinne skaper ikke like mye godfølelse, men kan tvert imot utløse et ragnarok av lidelse når den du slåss mot bestemmer seg for å ta igjen.

Det er best å ikke bli sint.

Bjørn Grinde er adferdsbiolog og seniorforsker ved Området for psykisk og fysisk helse, Folkehelseinstituttet. Artikkelen tar utgangpunkt i boken «Appen som er deg – en bok om følelser» som kom på Fair forlag i 2020.