– Skolen er helt grusom

Vi er på teater – men allikevel er vi i en situasjon som trolig hele salen kjenner igjen veldig godt fra sin egen hverdag noen år tilbake.

For skuespilleren Marte Magnusdotter Solem, som spiller læreren Henriette, snakker rett til oss som sitter i salen. Vi skal svare på spørsmål, hun deler oss opp i grupper og lar oss konkurrere mot hverandre. Når vi svarer riktig, er hun velvillig og smilende – men er hun ikke en anelse nedlatende i all sin profesjonalitet? Ligger det ikke et glimt av stål bak den supervennlige fasaden?

Når Henriette håndterer sine to verste problemelever, Marte Engebrigtsen og Hanne Skille Reitan, som spiller de ekstremt utagerende 12-åringen Pax og Koraj, blir tvetydigheten tydeligere. Hun lager en skriftlig avtale med Pax og moren hans om at han skal slippe lekser, mot at han ikke forstyrrer klassen. Og dermed skiller hun de to bestevennene. Det kan skape arbeidsro i klasseværelset på kort sikt, men på lengre sikt gjør det ikke situasjonen bedre, viser stykket.

– Skolen er jo helt grusom. Det er mishandling, mumler min teatergjest, Ole Martin Moen til meg i pausen.

Det er veldig liten kunnskap om hva som egentlig foregår i et klasseværelse

Mot norsk lov

– I mange tilfeller kan barns opplevelser i skolen kvalifiseres til å bli kalt mishandling. Omsorgssvikt kan deles opp i to typer, forsømmelse og mishandling. Vi ser ikke direkte overgrep i denne oppsetningen – for eksempel elever som blir mobbet uten at skolen griper inn – men de to 12-åringene får ikke sine grunnleggende behov møtt, og det har norske barn krav på etter loven, utdyper Moen etterpå.

– Men det vi opplever her er jo en ganske vanlig skolehverdag, som de fleste som har gått på skolen en eller annen gang, vil kjenne igjen?

– Nettopp. Det er veldig gjenkjennelig. Men vi pleier ikke å se ikke på skolen som en mulig arena for mishandling. Hjemmet kan være en slik arena, men det er ingen som vurderer skolen slik. Det er veldig liten kunnskap om hva som egentlig foregår i et klasseværelse.

Foto

Læreren lager en skriftlig avtale med Pax og moren hans om at han skal slippe lekser, mot at han ikke forstyrrer klassen. Og dermed skiller hun de to bestevennene. Foto:Øyvind Eide

I dette stykket ser vi to barn som har ganske store emosjonelle og sosiale behov, som ikke møtes av skolen. Og det er alvorlig, for det er jo på skolen at barna er det meste av dagen. Barn er tvunget til å gå på skolen hver dag i tretten år, påpeker Moen.

– Skolen har et omsorgsansvar etter loven. Det er Utdanningsdirektoratet helt klar på, understreker professoren i helsefaglig etikk, som også, sammen med et par kolleger startet en privat ungdomsskole i Oslo, Humanistskolen, i 2014. Den har i dag 60 elever.

Foto

Marte Engebrigtsen og Birgitte Larsen er problemelevene Pax og Koraj. Foto:Øyvind Eide

Barnevernet

– «Hadde dette foregått hjemme, hadde Barnevernet blitt kontaktet», sa du også til meg i pausen. Hvorfor det?

– Kanskje jeg skal si at Barnevernet burde ha blitt kontaktet, men trolig ikke hadde hatt kapasitet? Men det hadde vært gode grunner til at de burde ha vært innkoblet. Problemet er at barnevernet har ikke noen tilsynsmyndighet i skolene. Samtidig som denne omsorgssvikten, som kan synes mindre alvorlig i øyeblikket, forgår år etter år etter år.

– Hva feiler det 12-åringen Pax?

– Han er suicidal. Han vurderer å hoppe ut fra taket. Slik jeg ser det, er Pax utbrent. Det er et begrep vi aldri bruker om skolen. Jeg gjorde et søk i arkivet til Norsk Pedagogisk Tidsskrift, og alt de hadde var omtale om utbrenthet handlet hos voksne. Allikevel må Pax gjøre mer av alt som gjør ham utbrent. Og å pushe på utbrente personer og få dem til å gjøre mer av det som har gjort dem utbrent, er skadelig, det vet vi.

– Og den andre gutten har nesten ikke noe språk? Han hopper rundt og river ned ting og skjærer grimaser?

– Det er mulig Koraj kan dårlig norsk siden han er fra en tyrkisk familie. Men det virker som om han har evner han ikke fått utviklet. Han tegner opplevelsene og lekse-svarene sine. Kanskje oppførselen er en taklingsstrategi i møtet med omsorgssvikten, funderer Moen.

– Det kan virke som om begge guttene har stort potensial. De har neppe dårlige evner, men de får hjelp til å utvikle evnene sine. Det er ikke deres skyld. Det er ikke foreldrenes skyld. Det er skolens skyld.

Det er ikke deres skyld. Det er ikke foreldrenes skyld. Det er skolens skyld

Lærer ikke mer

– Det står vel også i loven at alle elevene har krav på å bli vurdert som individer?

– Men det gjøres ikke. Skolen er industrialisert tvangstiltak for barn som iverksettes uten at de blir vurdert om det er til barnets beste. Hadde det samme forgått i helsevesenet, hadde det vært skandale, sier Moen, som tidligere har undervist lærere, men for tiden forsker på medisinsk etikk på OsloMet.

– Skolens praksis er grovt uforsvarlig, sett fra et helsefaglig perspektiv. Tvungen institusjonalisering uten faglig grunnlag for at det er til barnets beste, er jo helt vilt, sier han.

– Der er ingen journalføring i skolen, i motsetning til i helsevesenet. Hadde det som skjer rutinemessig i skolen skjedd på et psykiatrisk sykehus, hadde det blitt stengt på dagen. Det brukes mye penger på skolen også, rundt 100 000 kr per år per elev. Det er penger vi kunne ha gjort noe bedre med.

– Du som har doktorgrad i filosofi: Hva er skolen egentlig til for?

– Mener du hva skolen burde være til for? Den skal fremme barnas langsiktige velferd. Den skal være et godt og trygt sted å være og et sted hvor de lærer de ferdighetene de trenger senere i livet.

Ingen empiri

– Hva var reformen om skolestart for seksåringer, Reform 97, som stykket er oppkalt etter, egentlig til for?

– Det vet jeg ikke. Det ble aldri gitt noen god begrunnelse. Vi har ingen empiri som viser at barn har behov for å gå på skole et år tidligere, og ingen undersøkelser i etterkant som viser at barn lærer mer enn før. Tvert imot, konkluderer forskerne. De lærer ikke mer, de bare tvangsinternert lengre, sier han.

Grunnen til at vi ikke er sjokkert over at barn blir tvangsinternert, er ifølge Moen rett og slett at vi er så vant til det. I det 19. århundre gikk barn først på skole i tre timer annenhver dag. I 1896 ble den pliktige skolegangen økt fra tre til fem år. I 1936 ble den sju år. I 1969 ble den ni år, og da ble også skole hver hverdag normen i hele landet. I 1997 ble den pliktige skolegangen tiårig. I praksis må de fleste gå enda lengre på skole: Selv praktiske yrker som baker, frisør, kokk og rørlegger krever tolv år med skolegang på heltid, etterfulgt av to års praksis i en bedrift.

Resultatet er at skolen, i løpet av 150 år, har gått fra å spille en nokså begrenset rolle i barns liv til å bli en institusjon der barn oppholder mesteparten av dagen de fleste av årets dager i ti år eller mer.

Foto

Det er veldig liten kunnskap om hva som egentlig foregår i et klasseværelse, hevder filosofiprofessor og skoleeier, Ole Martin Moen. Foto:Øyvind Eide

– Vi har arvet skolen fra forrige generasjon, som har arvet den fra sin forrige generasjon og så videre. Vi har en tendens til å tenke at hvis våre besteforeldre gjorde det, var det alltid sånn. Men egentlig er skolen et relativt nytt, radikalt eksperiment, der barn skal sitte stille på ved en pult i 13 år og i all hovedsak jobbe med kognitive oppgaver. Det er et radikalt brudd med hvordan barndommen har vært opp gjennom nesten all historie. Og det er under tvang. Da skal du ha en god begrunnelse, kommenterer Moen.

Faglige prestasjoner primært

– Skolen skal være nyttig, men for hvem? For samfunnet? For barna? Har samfunnet og enkeltbarna samme interesser?

– På en måte har de sammenfallende interesser, for alle har jo interesse av at barn skal ha det bra når de har blitt voksne. Men et av problemene er at vi har dette enorme fokuset på faglige prestasjoner. Nesten all tid på skolen satt av til det, sier Moen. Han spør seg selv:

– Trenger barn det? Vi gir privilegier til de barna som klarer det, de får bedre muligheter i jobbmarkedet. Men vi kan bruke det som indikasjon for at det er et nyttig tiltak for alle barn.

– Hvor mange barn blir utsatt for omsorgssvikt i skolen?

– Ettersom det ikke er forsket på det, vil jeg anslå fem prosent. Jeg tror det er en moderat påstand. Fem prosent av alle barn er utsatt for omsorgssvikt på de arenaer som det forskes på, og jeg vil ikke tro at andelen er mindre i skolen. I tillegg kommer alle de som ikke får møtt sine behov, men i mindre alvorlig grad.

– Pax sier: «Jeg kan ikke velge noen ting, jeg mamma. Jeg kan ikke velge om jeg vil gå på skolen». Som filosof, hva innebærer det ikke å ha noen livsvalg?

– Barn tenger å få gradvis mer mulighet til å styre sitt eget liv. Når vi kommer opp i en viss alder, disse guttene er vel 11-12, er det voldsomt å legge beslag på hele dagtiden og også store deler av ettermiddagen en på grunn av lekser. Barna får liten trening i å styre sin egen tid og egne prioriteringer. Det er vondt, og det er nedbrytende.

Læreren som hauk

Stykket viser godt, mener Moen, hvordan også lærene er i en fortvilet rolle. Det finnes ingen tid til å møtes barnas behov. Nesten all tiden er satt av til dokumenterbar læring – og der er den også knapp. Han synes pensum er for stort og for detaljert.

«Løsningen» hver gang et nytt tema kommer på den offentlige dagsorden, er å få det inn på timeplanen, som blir overfylt. Alt blir behandlet med harelabb, undervisningen blir fragmentarisk, elevene får sjelden tid til refleksjon.

– I denne oppsetningen vises dette via «oppgaver» som elevene – eller vi publikummere – skal løse. Av typen: «Hva er det gode liv?» Og «Hva er det gode samfunn». Men slike spørsmål kan ikke besvares i en feil. Som lærer Henriette sier: «Nå har vi ikke mer tid, nå må vi gå å videre, dere!» Litt ironisk, ikke sant?

– Absolutt. Læreplanene er stappfulle av kompetansemål, som alle sammen skal vurderes for hver elev. Det er en vanvittig oppgave for lærerne. De står i en maktkamp mellom elever, foreldre og skoleledelse, og ligger under for et enormt arbeidspress. Det er ikke lærerne som er problemet, problemet er systemisk, mener Moen.

– Henriette lærer virker først så varm og flink og inkluderende, men gradvis oppfatter vi publikummere at hun er ganske manipulerende. Hvor typisk er det for de reelle representantene for lærer-yrket?

– Jeg tror dette er en helt nødvendig overlevelsesstrategi for lærere, og derfor trolig utbredt. Lærerne må gjennomføre tvangsvedtak, men har ikke tvangsmidler til å gjøre det. Da må du være en smilende hauk.

Foreldrene forsvarer systemet

Foto

Filosofiprofessor og skoleeier, Ole Martin Moen, er Nina Krafts gjest på teaterstykket Reform 97. Foto:Universitetet i Oslo

Moen påpeker at Camilla, moren til Pax (spilt av Birgitte Larsen), ikke opponerer til å begynne med. Det finner læreren og skolelederen Moen realistisk.

– Moren tar lenge skolen til Pax i forsvar. Hun er professor, så hun er også en del av systemet. Jeg tror at mange føler sterkt på denne lojaliteten. Fordi vi alle har levd i dette systemet mesteparten av livet. Og fordi vi vet at barn må greie seg i dette systemet for å få arbeidsmuligheter videre i livet.

Det oppstår intergenerasjonelle traumer – fra familieledd til familieledd, ifølge Moen.

– Det er vondt å innse overfor seg selv hvordan det egentlig er, og samtidig er stigma og lav status å ikke takle skolen. Hvis man ikke takler det eller ens barn ikke takler det, tenker man heller at det er noe galt med en selv eller ens barn. Når ting går dårlig, får man selv skylden. Når ting går bra, tillegges det systemet – altså skolen, sier han.

– På teatret var begge elevene vi blir kjent med gutter. Har gutter det verst?

Lærerne må gjennomføre tvangsvedtak, men har ikke tvangsmidler til å gjøre det

– Det har jeg ikke noe standpunkt til. Skolen passer hverken for de som trenger å være autonome i det de gjør, og den passer ikke for de som trenger å være fysiske – uansett kjønn. Selv kjedet jeg meg da jeg gikk på skolen. Det jeg personlig kjente meg best igjen i, var kjedsomheten.

Barn som kjeder seg

– Er skolen kjedelig, og hva lærer barna når de kjeder seg?

– Lærebøkene er i hvert fall veldig kjedelige! Det er fordi de skal være ukontroversielle, og derfor blir de veldig faktaorienterte på bekostning av hva som er meningen med det hele.

Vi fikk se det i religionsundervisningen i denne oppsetningen. Den besto i hvor mange bøker finnes det i Det gamle testamentet og i Det nye testamentet og så videre. Det er absurd, det er sånt som voksne mennesker ikke kan. Hvor mange stortingsrepresentanter kan primtallsfaktorisering? Det skal ungdomsskoleelever kunne.

– Ifølge Ungdata kjeder 77 prosent av elevene seg på skolen. Noe av det mest skadelig for effektiv læring er kjedsomhet, ifølge den skolekritiske læreren Alexander Meyer. En vanlig elev tilbringer 70 000 timer av livet sitt på skolen. Hva kan vi gjøre for å gjøre skolen mer meningsfull?

– Vi kan begynne med å halvere den tiden vi bruker på pensum, begynner Moen.

– Hva ellers? Elevene kan bli med på tur. De kan leke. Lek er den måten barn naturlig lærer om seg selv og andre, lærer sosialisering, tilegner seg ferdigheter, er i fysisk aktivitet, forhandler med andre, er autonome. Det ser man i alle folkegrupper, og også hos dyr.

Barna kan plante et tre. De kan lære seg å gjøre nytte for seg. Fra en viss alder kan de lære seg å arbeide, å være nyttig er noe av det viktigste for mennesker. Barn i dag føler ikke at de er nyttige, det er skadelig. Elevene kan for eksempel hjelpe eldre i lokalmiljøet. Vi har et alderssegregert samfunn hvor kontaktflatene mellom generasjonene er få, og det er liten kulturell overføring mellom generasjonene.

Sosialt hierarki og konkurranse

– Reproduserer skolen et sosialt hierarki?

– Ja, det vet vi jo at det gjør! En forklaring er at når den har potensial for å gjøre så mye skade, må en elev ha et godt nettverk rundt seg for å ikke å bli alvorlig skadet av den, sier Moen – som kun har én alvorlig innvending mot oppsetningen på Nationaltheatret: Han synes det er urealistisk at moren, Camilla, er professor i sosialhistorie. Med en slik bakgrunn fremstilles hun som for naiv når det gjelder makt og sosiale strukturer.

– Lærer skolen oss at hierarki og sosial lagdeling er naturlig – barna er jo ifølge deg og denne oppsetningen som små rekrutter i en militærleir hvor generalen bestemmer alt?

– Parallellen halter litt. I en armé må alle samarbeide for å vinne slaget. I skolen legges det opp til at alle konkurrerer mot alle. Hvis du bruker tid på å hjelpe andre, slik Pax i stykket forsøker å hjelpe Koraj, går det utover deg selv. Da er det ikke rart at de kommer ut som små konkurranseorienterte og stressede individer.

– Jeg kjenner meg også – dessverre – igjen i mye, særlig i det om kjedsomhet, utmattelse og å ikke få lov til å fordype seg i det man er mest interessert i. Men jeg må allikevel spille djevelens advokat litt her: På foreldremøtet i stykket er det uenighet om hvor riktig eller feil det er mer konkurranse og særlig da karakterer. Foreldre har tre teorier: Noen mener karakterer er ødeleggende for barnas selvfølelse får dem til å føle seg mislykket, andre mener at vi må ha dem for å slå kineserne i verdens økonomiske kappløp, og andre igjen at konkurranse er menneskets natur. Hva synes du?

– Alle har en flik av sannhet i seg, men det er dumt at utforming av barn og unges hverdag skal styre av denne type ideologiske forestillinger. Det er ikke slik helsevesenet styres. Det styres etter hva pasienten har behov for. Det burde skolen gjøre også, sier han og legger til at den siste lærerplanen allikevel «ikke er så verst.»

Læring

– Men det er fremdeles satt opp altfor mye tid læring, og det er for mye krav om dokumentering av at de har lært det. Det er blitt færre og mer generelle mål, og det er bra. Det gir lærerne mer frihet, for det er jo flere måter og komme til målet på, tilføyer han.

– Men barna må lære noe, og kan ikke karakterer stimulere til det?

– Jo, det kan de i noen grad gjøre, og det kan være fint hvis du er faglig sterk. Men er du faglig svak og får dårlige karakterer hele tiden, forsterker disse meldingene at du ikke er god nok, ikke er «verdt noe». Vi kan ikke late som om karakterene ikke er normative. Forskriftene sier at 6 betyr fremragende og 5 betyr svært godt. Det er bare når det gjelder de laveste karakterene at det snakkes om «lav måloppnåelse». Det er et råttent triks å forsøke å skjule at elevene gis karakterer, også i barneskolen, hvor det foregår mer indirekte.

– Hva stimulerer til læring?

– Nysgjerrighet. Undring. Ikke bare å fortelle om hva vi vet, men også hva vi ikke vet. Voksenverdenen har ikke alle svarene.

Opprør

– Vi institusjonaliseres fra fødsel til grav, viser stykket. Mormoren til Pax, Anne Berit (glitrende spilt av Marte Engebrigtsen, som også spiller Pax), er på sykehjem og blir vasket over hele kroppen. Hun får ikke lov til å gå ut før hun har spist. Hva kan vi som enkeltpersoner egentlig gjøre i et slikt system?

– Foreldrene må slutte å finne seg i det. De kan slå seg sammen og protestere. Vi kan endre det hele fra i morgen hvis vi har lyst, mener professoren og tobarnspappaen.

– Elevene kan streike. Vi har 700.000 elever i Norge. Jeg vet ikke nøyaktig antall politi, men det er neppe mange nok til å stoppe dem. Elevrådene kan slutte å spille med på skolene premisser. I dag er de lydige. De har ingen egentlig makt, men fungerer kun som en treneringsinstans.

Ikke minst kan alle profesjonene som er involvert i barns oppvekst synliggjøre hva barn har behov for. I skolen er det bare én profesjon som kommer til syne med sitt perspektiv i dag – pedagogene. Det hindrer nytenkning. Leger, psykologer, ernæringseksperter, sosialarbeidere og Barnevernet vil også ha verdifulle innspill, mener Moen.

– Hver lærerne kan dessuten forhandle med sin skoleleder. De kan få det skriftlig at de må få lov til å prioritere å gi barna den omsorgen de trenger fremfor å gjennomføre tvangslæring.

– Det er vel ikke realistisk at de får til, for da binder de jo skolelederne juridisk?

– Jo, da. Det er mange skoleledere rundt om i landet som ikke vil gjennomskue hva lærerne deres forsøker å oppnå hvis de forsøker seg på det.