Dystopier, tatersang, fremtidshåp og røde epler

9. september 2021. Tett tåke. Widerøe Dash 8-100 lander i Førde på annet forsøk lenge etter tidsplanen.

Fra Førde bærer det i en minibuss til Fjaler, midt i Dalsfjorden på sørsiden, i Sunnfjord nær havet der Norge strekker seg lengst ut mot vest. Reisen fra Oslo og hit skulle tatt et par timer, den har tatt en halv dag. Fint. Jeg fikk dermed lest ut Dag Bredals «Kunst og makt», en slentrende gjennomgang av forholdet mellom makthavere, kunstnere og publikum gjennom historien, med følgende avsnitt tre sider fra slutten:

I det 20 århundret har kunstnere kjempet for å bli fri fra makten, bare for å ende opp administrert av byråkrater med sans for egen karriere. Dermed er det skapt en likegyldighet i forhold til kunst og en avstand til publikum som vanskelig kan gjenopprettes. Alminnelige mennesker tar ikke lenger kunsten alvorlig, den er ikke en del av deres liv.

Minibussen stanser ved festivalkontoret. Det regner.

Den aller første teaterfestivalen jeg overvar i Norge må ha vært «Frigruppenes teaterfestival» i Skien i august 1977, arrangert av Teatersentrum, en organisasjon av frie teatergrupper som da plutselig hadde sprunget ut av det ganske ingenting.

For en gangs skyld liker jeg at en forestilling er altfor lang

Festivalen varte en liten uke med et lukket seminar i midten. Gruppene stilte med hver sin ferdige forestilling. Den startet og avsluttet med ballett, og besto ellers av fire teaterforestillinger for barn og tre for voksne, i tillegg til mer ballett. Det hvilte med andre ord ingen nyskapelsens ånd over denne festivalen, det virkelig nye var at den i det hele tatt ble avholdt, og det med støtte fra Norsk Kulturråd. Billettprisene varierte fra 5 til 15 kroner.

For at man i 2021 skal forstå hvor spesielt det var at kulturrådet støttet en festival for frie grupper i 1977, viser jeg til en brosjyre det selvsamme kulturrådet ga ut samme år, med tittelen «Hvem og hva kan få støtte?». I forordet gjøres oppmerksom på at det fra Norsk Kulturfond hvert år blir delt ut penger til å «stimulere skapende åndsliv innen litteratur og kunst». Og på siste side, 19: «Kunstarter som film og teater har sine faste støtteordninger på det ordinære statsbudsjettet. Kulturfondet har derfor ingen faste avsetninger til disse formål». Med andre ord: De etablerte region- og institusjonsteatrene får, dere andre får ingenting. Men det tilføyes: «Særskilte eksperimenter og ekstraordinære engangstiltak kan likevel få tilskott». Grupper som Perleporten, Grenland Friteater og Tramteatret ble trolig sett på som «særskilte eksperimenter», for de fikk, etter at de klarte å bevise at de kunne produsere scenekunst uten støtte, litt penger.

Foto

Også det gamle kommunehuset blir tatt i bruk som spillelokale. Foto: Terje Nordby

Teaterfestivalen i Skien i 1977, «et ekstraordinært engangstiltak», gikk av stabelen uten særlig oppmerksomhet, verken fra presse eller publikum.

Heddadagene, Vinterlysfestivalen, Stamsund Teaterfestival, Norsk Dramatikkfestival – det vrimler av teaterfestivaler nå.

Oljefondet og dreiningen av økonomien i markedsliberal retning har hjulpet. Teaterentusiaster har lyktes med å nå frem med budskapet om at dette også er bra for det lokale næringslivet. Festivaler genererer aktivitet og penger i omløp.

Fjaler har lyktes. Kommunen med 3000 innbyggere er snart mer kjent for sin årlige teaterfestival enn som fødested for Jakob Sande. Det har å gjøre med måten teaterfestivalen i Fjaler blir arrangert, drevet og fundert på, og med innholdet.

Temaet for festivalen i 2021 er «Tro». Årets festivalartist er Elias Akselsen, norsk sanger og tradisjonsformidler, tater, statsstipendiat, legpredikant i pinsebevegelsen, flyktning i Sverige på grunn av forfølgelser i Norge, med en fortid som innbefatter samarbeid med Cornelis Vreeswijk og vikarvokalist i Vikingarna. Elias er oldebarn av taterlegenden Stor-Johan, og er blitt statsstipendiat. «Staten som ville drepe meg, betaler nå lønn til meg», humrer han fra torget. Axelsen forteller om den gangen han var barn og foreldrene ikke kom inn på kafé på Kongsvinger fordi de var tatere, faren ble høyrøstet og sint («Pappa var glad i en dram»), så politiet ble tilkalt og hele familien havnet på glattcelle. Han forteller, som han synger, med en blues-melankolsk og oppriktig røst, befriende enkelt, hypnotiserende vakkert.

Jeg rekker sjelden å gå særlig langt i Fjaler Sentrum før det stanser en van

Det norsk-amerikanske figurteatret Wakka Wakka spiller «The Immortal Jellyfish Girl» i Fjalerhallen, der settingen er en dystopisk fremtid, noen få dyrearter har overlevd, og pønsker på å utrydde mennesket for å få gjenopprettet økobalansen. Sent på kvelden går tre skuespillere rundt i Fjalers gamle, nedlagte tunneler og roper ut «Det kosmiske manifest», en «vandreframsyning» med tekster av André Breton, Lev Trotskij, John Cage og mange andre, mer kaotisk enn kosmisk, i tråd med verden utenfor tunnelene. I Fjalerhallen spiller De Utvalgte «Fem forestillinger om døden», der publikum geleides gjennom fem rom bestående av fragmenter av ulike liv. Rockebandet Motorpsycho inviterer til konsert i skogen. Tidligere på kvelden har Juni Dahr avsluttet sin «Jeanne d’Arc», spilt i mer enn 40 land, på Samvirke Scene. Og jeg har nå ikke en gang ramset opp halvparten av festivalens 30 arrangementer.

Søndag formiddag. Jeg har spasert til forsamlingshuset Trudvang for å se «Bondetinget» av Torkil Sandsund, teaterregissør med bred erfaring og dessuten innfødt i Dale, en av initativtakerne til og drivkreftene bak festivalen, og sammen med 130 andre frivillige medhjelpere tilsynelatende alltid aktiv.

Jeg rekker sjelden å gå særlig langt i Fjaler sentrum før det stanser en van, vinduet rulles ned, Torkil stikker hodet ut og spør hvordan det går. Det er noe hjemlig og landsby-aktig over Fjaler disse dagene, ingen prøver å være mer urbane enn de er, teatret former seg etter bygda, ikke omvendt. Anslagsvis 70 prosent av publikum er lokalt, og omtrent alle forestillinger er utsolgte på forhånd. På Trudvang serveres «Kaffe og påsmurt» i pausen.

«Bondetinget» handler om strukturrasjonaliseringen i landbruket i etterkrigstiden. Forfatteren har intervjuet ildsjel, stabukk og gårdbruker Helge Bergo fra Eksingedalen i Hordaland, som hele livet sloss mot stivnakkede myndigheters plan om å redusere antall gårdsbruk i Norge drastisk, noe de klarte, fra 350.000 på slutten av 1940-tallet til en tiendedel i dag. Var det nødvendig? Gjennom perioden går også en understrøm av utarmede grender, gjelstyngede bønder, nedlagte skoler, avvikling av forsamlingssteder og tjenestetilbud, utarming og oppløsning av bygdemiljøer med konsekvenser umulig å tallfeste. Var det aldri protester? Joda, problemet var at Bondelaget, som skulle tale gårdbrukernes interesser, stilte seg på myndighetens side, men aldri sa det høyt. Bergo skrev boka «Avviklinga av den norske bonden» i 2005. Da hadde han forlengst brutt med bondelaget.

Foto

Kyrre Eikås Ottersen leder allsang i «Bondetinget». Foto: Terje Nordby

I forestillingen spiller Kyrre Eikås Ottersen både intervjuer og forfatter, og dessuten bondelagsledere, byråkrater, akademikere, sinte bønder på Hitra, Hallvar Eika og Berge Furre. Han har en talerstol, en lenestol og et skrivebord til rådighet.

Forestillingen er selvsagt altfor lang. Men for en gangs skyld liker jeg at en forestilling er altfor lang. Jeg blir tvunget til å høre om intrikate kuvendinger i bondelaget, politisk retorikk og snedige måter å få igjennom meningene sine på, tvunget til å forstå at landbrukspolitikk handler om mennesker. Slikt kan man ikke lese seg til, dette kan ikke forstås utenfra. Teater på sitt beste. Bygde-Norge på sitt beste. Det var salami og laks på «påsmurt». Fjaler på sitt beste.

«Alminnelige mennesker tar ikke lenger kunsten alvorlig, den er ikke en del av deres liv». Vel, her sitter det lokale bønder og klapper, noen har tårer i øyekroken. Er det som skjer i Fjaler en forsmak på noe vi hittil ikke har kunnet forestille oss?

Jeg blir uvel av forestillinger på Black Box der de samme publikummerne alltid kommer og med programerklæringer på engelsk om at hensikten med dette surret er å forske på ett eller annet, og innholdet i beste fall for eksempel dreier seg om utøverens problematiske seksualitet. Opplevelsen av «Bondetinget» kjennes som en befrielse fra intimitetens tyranni.

14. september 2021. Avreise.

Vi står midt i Fjaler og venter på minibussen som skal ta oss til Førde. Ingrid Hansen dukker opp, hun er kulturprodusent, og sammen med Torkil Sandsund, scenekunstner Miriam Prestøy Lie og kultursjef Ingeborg Tysnes driver hun festivalen. Hun er der, ikke i kraft av produsent, hun bor der. Og peker på epletreet sitt, med glinsende, store røde epler som henger utover hagegjerdet og som hun ber oss forsyne oss av. De eplene var så gode at de ga meg håp. For fremtiden, teatret? Aner ikke, bare håp.

Her sitter det lokale bønder og klapper, noen har tårer i øyekroken