– Minnet om den fundamentale ensomheten i de årene danner grunntonen i romanen

Runar Tjelta har skrevet en roman der han formidler alt fra at Cezinando skriver fine tekster og at pakora smaker bedre enn pommes frites, til tematikk relatert til vold, ensomhet og psykologer.

Hva handler romanen om?

– Den handler om Morten, en amfetamingrossist og pengeinnkrever fra Bryne. Morten er dritlei og vil pensjonere seg. Han flytter inn på gjesterommet hos barndomsvennen Geir, i Oslo.

– Så faller Morten for Simon, idyllen utfordres og ting begynner å gå sidelengs.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg idéen om å skrive romanen?

– I tenårene plasserte Barnevernet meg i en by der jeg aldri klarte å integrere meg og få venner. I to år gikk jeg rundt som et spøkelse, uten en eneste meningsfull relasjon til menneskene rundt meg. Minnet om den fundamentale ensomheten i de årene danner grunntonen i romanen.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Smått og stort, fra at Cezinando skriver fine tekster og at pakora smaker uendelig mye bedre enn pommes frites, til at det er skrikende mangel etter psykologer med avtale om driftstilskudd, at vold gjerne avler vold, og at å unnslippe ensomhet gjerne krever aktiv handling fra den ensomme.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen – i så fall: hva drev deg til å fortsette?

– Helt klart. Fram til det er fullført, er manuset verdiløst og tiden det har kostet bortkastet. Det er bare å bite tennene sammen og få det gjort. Og så hjelper det å ha lest Brødrene Løvehjerte. Den som gir seg er en dritt.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Neppe.

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Foreldrene mine, som fôra meg med bøker, tegneserier og musikk- og skateblader i barndommen, Elin Brodins litteratur og Karen Forberg, redaktøren på boka, som har inspirert, pushet og veiledet meg til å skrive en spektakulært mye bedre roman enn det første utkastet hun fikk lese.

Nevn én person du håper leser boken – og hvorfor?

– Det heftigste ville vært om en person som vanligvis ikke leser så mange bøker hadde lest den, og at den inspirerte til å plukke opp en bok til etterpå.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?

– Noen personlige favoritter: Silke, av Alessandro Baricco, På vegne av venner, av Kristopher Schau, Kokkelære, av Tom Victor Gausdal og tidligere nevnte Brødrene Løvehjerte.

– Og Det er ikke synd på meg men jeg synes det, av Maren Granrud.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Akkurat nå går det i nevnte Det er ikke synd på meg men jeg synes det (for andre gang), Oktoberbarn av Linda Knausgård og En frivillig død av Steffen Kverneland. Og så leser jeg Michael Endes Den uendelige historie høyt sammen med to av døtrene mine.

Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?

– Som mange andre småbarnsfedre skulle jeg gjerne hatt mer tid til å lese, skrive, lage bedre mat, være ute i naturen, ta vare på helsa, besøke venner på Vestlandet og voksentid sammen med kona uten barn eller husarbeid.