En roman om å utforske grenser

Hva handler romanen om?

– Eleonora handler om Ella og Audun, et kjærestepar i starten av 20-årene. Den handler om begjær og om natur, og språk.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Det er vanskelig å spore tilbake hvor elementene i teksten kommer fra. Jeg skriver ned gode ord jeg finner i andre bøker. Iblant skriver jeg også ned noe en venn har sagt, eller jeg jobber med å omskrive et minne, eller en følelse knyttet til et sted.

– Å skrive er også å konfrontere seg selv.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Romanen utforsker både Ella og Auduns grenser, i forholdet og utenfor. Jeg håper den får formidlet at de grunnleggende sett er veldig glad i hverandre.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen – i så fall: hva drev deg til å fortsette?

– Jeg tror ikke på skrivesperre, hvis jeg kan være så frekk. Men det er klart man står fast iblant. Da har jeg spurt en medstudent på forfatterstudiet, eller en venn, eller redaktøren om de kan lese. Et nytt blikk og en samtale rundt teksten setter ofte i gang nye spor. Andre ganger er det eneste som trengs å gå en tur, eller ta oppvasken, så dukker løsningen opp.

– Og til spørsmålet om hvorfor jeg fortsetter å skrive, så ligger svaret i den erfaringen det er å skrive, å skape. Det gjør livet rikere, på samme måte som det å lese bøker, eller lytte til musikk gjør livet rikere.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Rutine er et ord som oppsummerer mye rundt skrivearbeidet. Aller helst vil jeg stå opp kl. 06.00, jogge, ta en dusj, drikke en kopp kaffe og så skrive i et par timer. Etterhvert spise frokost, skrive et par timer til, ta en pause, gå en tur, lese, møte en venn, lage en plan for hva som skal skrives dagen etter. Om kvelden ser jeg kanskje en film. For tiden er det Alain Robbe-Grillet, i sommer var det Éric Rohmer.

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Hver gang jeg leser noe av Andrzej Stasiuk, eller Marguerite Duras får jeg lyst til å skrive.

Når skjønte du at du ville bli forfatter?

– Det kjennes ut som bøker alltid har vært en viktig del av livet, fra å bli lest for, til selv å lese. Jeg spilte klassisk piano nokså lenge, men da jeg forstod at også språk kan være musikk, tok skrivingen over. Eller, det kjentes ut som riktig sted å være for meg, jeg var atten år gammel

Nevn én person du håper leser boken – og hvorfor?

– Jeg håper kongen leser Eleonora. Utelukkende fordi det hadde vært kult å kunne si at kongen har lest boka mi.

– Men i all seriøsitet håper jeg boka har mer enn én type leser, jeg håper den vil kunne leses uavhengig av alder, kjønn eller hvor man er fra.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?

– «Dukla» av Andrzej Stasiuk. Det var en helt unik leseropplevelse, og den unner jeg alle.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Stort sett leser jeg kun én bok av gangen, men nå ser jeg at jeg leser «Détruire dit-elle» av Marguerite Duras, «Glassklokken» av Sylvia Plath og Italo Calvinos «Amerikanske forelesninger».

Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?

– Å reise. Men det handler vel ikke egentlig om tid, men heller penger og pandemi.