– Diktene må være jorda, i lyrikerens eget liv, i hendelser jeg opplever, i emosjoner som virker sterkt inn på meg

Hva skriver du dikt om?

– Jeg skriver vel om det de fleste mennesker er opptatt av. Om livet, gleden over kjærligheten, barnet og naturen i den ene enden av skalaen, og døden, tap og sorg i den andre.

– Det fins mye som ikke lar seg løse, og det fester seg. Vår livsramme er den samme, det er bare livets lengde som er ulik fra menneske til menneske.

Er det noe fra ditt eget liv eller samtiden du henter ideene til diktene fra?

– Ja, det er klart at diktene må være jorda, i lyrikerens eget liv, i hendelser jeg opplever, i emosjoner som virker sterkt inn på meg. Men jeg vil gjerne at diktet også skal ha en liten himmel rundt seg. Om de får det kan bare leseren avgjøre.

– Alle som skriver blir påvirket av sin samtid, av hva vi leser, og av hva andre diktere har formulert.

Hvorfor dikt og ikke roman?

– Hvorfor det aldri er blitt roman har nok noe med språkutforskingen som diktet innbyr til. En roman med et tett bildespråk side opp og side ned er jeg i tvil om ville fungere, selv om det fins eksempler på slike gode skriftstykker. Rainer Maria Rilkes «Malte Laurids Bringes opptegnelser», for eksempel. Dikt var det første som virkelig fanget min interesse som leser, og jeg søkte derfor videre på den veien.

Hva vil du formidle gjennom diktene dine?

– Jeg vil fremkalle jubel fra den samme kilden som klagen stiger fra. Disse to står ansikt til ansikt, bor i samme naboskap. Dikt kan, når de er gode, gi en samfunnsmotstand i form av en språkbevissthet. Jeg er en del av dem som indirekte forsøker å uttrykke en slik type motstand i det offentlige rommet. God prosa og dikt kan forhindre at vårt felles språk blir flatt.

Er det et av diktene dine du vil dele (fra din nyeste samling) – og hvorfor nettopp dette diktet?

– Da velger jeg sonett XV, den såkalte mestersonetten, som oppsummerer første del i samlingen:

Jeg drar opp røttene til barndommens liv
Hagens tynne jordtråder løsner nå som gråten
Oh, Captain, oh, Captain, ditt skudd en høst tok alt
Sorg syns brått gjennom trærne som brukne greiner

Huset vårt brenner, flammer flakker opp trappa
Ansiktene – bror, søstre, bror – snur seg vekk
Er det mitt selvportrett som dingler i ramma
Fiolen i bed ligner mors kinn en sommerkveld

Vi svimler i lianer, i drøm og farvel
Maskemakeren smører ansiktet mitt hvitt
Der det var gråt fant jeg bare narren igjen

Bror, den dagen de la deg i frosne jorda
Skalv det av friske blad for ditt skyggeland
Minner strømmer og omskapes til sorg-oder

Blir diktene dine til på kort tid etter du får en ide eller kan du snekre på et dikt i flere år?

– Den beste metoden for meg er å si til meg selv når jeg begynner å notere: Det er ikke sikkert det blir noe av, bare skriv, så ser vi hva det blir til. Slik prøver jeg å ikke sette meg under press – for skrivesperre, som jeg har erfart, sitter som skrekk i minnet.

– Metoden er vel stort sett å vente, se om det kommer en setning, som kan sette meg i gang. Men jeg jobber bestandig, leser, skriver, reiser, ser kunst, hører musikk, sitter helt stille og gjør ingenting, går tur, samtaler.

De færreste diktsamlinger trykkes i store opplag. Ved å velge dikt som kunstform, vil det si at du er mer opptatt av formidling enn av hvor mange som kjøper diktsamlingen din?

– Jeg har bare en tanke, å være det jeg er, godta stoffet mitt og mine begrensninger og sette alt inn på å formulere meg best mulig.

Hvem har inspirert deg til å bli en best mulig dikter – og hvorfor?

– Det er helt klart mannen min gjennom trettifem år, forfatteren Erland Kiøsterud. Han har alltid trodd på mine muligheter, og gitt meg trygghet og frihet til å skrive.

Kan du nevne én person du håper leser diktsamlingen din – og hvorfor?

– Jeg håper at boken finner lesere. Den er for alle.

Finnes det en bok eller diktsamling du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?

– I essaysamlingen min fra i fjor, «Språk og erfaring», skrev jeg om en rekke poeter som jeg stadig har kommet tilbake til, fordi de har et eget språk og en egen tone. Jeg gjentar gjerne disse navnene igjen, Ingeborg Bachmann, Paul Celan, Gunvor Hofmo, Sylvia Plath, Arthur Rimbaud, Tomas Tranströmer, Marina Tsvetajeva – og så fins det så mange, mange flere.