Historiene vi forteller. Klimakrisen som kulturelt fenomen. Et intervju med Annika Arnold

­CK: I boken din Climate Change and Storytelling. Narratives and Cultural Meaning in Environmental Communication tar du for deg et spesifikt, interdisiplinært tema for å diskutere klima fra en litt ny vinkel – litt slik vi forsøker å gjøre det i dette nummeret – nemlig historiefortelling og narrasjon. La meg begynne med å stille deg et metaspørsmål: Mennesker kalles ofte «historiefortellende dyr». Det antyder at å fortelle og tro på historier, for å kunne forstå verden, er essensielt for oss som art. Men hvorfor er det slik, tror du?

AA: Å fortelle historier er en sentral del av våre liv. Tenk bare på foreldre som leser godnatt-eventyr for barna sine på sengekanten, på filmer og bøker som ved hjelp av historiefortellingens kraft bringer oss til nye verdener og i kontakt med andre menneskers liv og erfaringer. Grunnen til at Hollywood er en så stor og suksessrik industri, er denne kraften. For å forstå vennen min, naboen min, læreren min, kjæresten min eller et tilfeldig medmenneske må vi kjenne «historien deres», årsaken til hvorfor de oppfører seg som de gjør. Du kjenner uttrykket «å befinne seg i noen andres sko». Fra et narrativt perspektiv betyr dette rett og slett å kunne forstå hvordan andre tenker, for igjen å kunne forstå hvordan de handler. «Tenker» her trenger ikke nødvendigvis å bety noe rasjonelt – det spiller for så vidt ingen rolle om forbindelsen mellom tenkning og handling er logisk, men om personen selv mener at den er logisk. Når vi innen litteraturteorien, kultursosiologien, psykologien og så videre snakker om mennesker som «historiefortellende dyr», er det primært to aspekter det dreier seg om: For det første bruker vi historier og deres hovedbestanddeler – karakterer, troper, motiver, og så videre – til å gi det som skjer i livene våre mening. Ved hjelp av slike historiefortellende verktøy bestemmer vi for oss selv hvordan vi forholder oss til disse hendelsene. Hvordan passer hendelsene inn i vår moralske persepsjon av verden? Hvilken rolle spiller de i vårt hverdagsliv? Det andre aspektet kan kanskje forklare hvorfor vi gjør dette: Vi er først og fremst sosiale dyr. Det betyr at vi ikke lever i et vakuum, og at intet menneske er en øy. Samfunnet vårt eksisterer og fungerer gjennom felles kulturelle og biografiske erfaringer, og disse erfaringene bidrar i sin tur til å forme vår kollektive oppfatning av mening som er avgjørende når vi betrakter verden. Historiene vi forteller hverandre, bekrefter og utvikler videre den veven av mening som vi spinner rundt våre ulike samfunn.

CK: Så er spørsmålet hva dette har med klimakrisen å gjøre. Hvis klimakrisen er meningsløs – den handler tross alt om artstap, naturens ødeleggelse og menneskehetens og planetens undergang som en slags evig trussel som henger over oss i mediene – hvordan kan vi da tilskrive den mening ved hjelp av historiefortelling? Og kan vi løse den ved også å forstå den som en fortelling?

AA: Først må jeg minne om at selv om ulike scenarioer, presentert av NASA og andre forskningsinstitusjoner, går ut på at en økning av den globale gjennomsnittstemperaturen på to grader celsius vil føre til at havene stiger, til ørkenspredning og at kanskje 40 prosent av jordens befolkning vil oppleve ekstrem hete, knapphet på vann, og at jorden blir udyrkbar – så vil ikke det innebære at planeten og menneskeheten opphører å eksistere. Hvis du har midlene og ressursene, teknologien og makten (politisk, økonomisk eller militært), vil du sannsynligvis klare deg bra. Bor du for eksempel i Tyskland eller Norge, vil du og økonomien du er en del av, være i besittelse av en rekke virkemidler for å hanskes med konsekvensene av klimakrisen. Jeg vet at det ikke er fullt så enkelt, at vi alle er del av et intrikat nettverk kjennetegnet av gjensidig avhengighet og mange ringvirkninger – men når det gjelder persepsjonen vår, er det slik vi erfarer klimakrisen. For å bry meg må jeg kunne relatere meg til krisens mulige konsekvenser. Historiefortelling handler om det: Å kunne relatere erfaringene mine og omsorgen min til klimakrisens subjekt. Historiefortelling tilbyr en inngang, en dør til å kunne forbinde livet mitt og omgivelsene mine med noe som enn så lenge er veldig abstrakt, veldig i det fjerne, og som sannsynligvis ikke vil påvirke meg selv noe særlig.

CK: En historie folk i Tyskland og Norge har blitt fortalt i flere tiår nå, og særlig etter at FNs klimapanel la frem sin spesialrapport om 1,5-gradersmålet i 2018, er i korthet at vi er nødt til å endre klimapolitikken og levesettet vårt raskt. Og til tross for denne klare oppfordringen til handling og ropene om at det haster, ser de fleste av oss ut til å fortsette som før: Utfordringen er for krevende, for overveldende, og vi har hørt det før – det er den samme, gamle historien. Så hva kan gjøres? Er politikere og klimaaktivister nødt til å kommunisere annerledes eller til og med pønske ut nye narrativer for å engasjere folk?

AA: Utfordringen kan virkelig virke krevende og overveldende av og til, og psykologisk forskning har gitt oss viktige innsikter i fornekting, prokrastinering og liknende. Når det gjelder ideen om å skape nye narrativer, vil jeg understreke at historier og narrativer ikke bare kan «konstrueres», «skapes» eller bli «funnet opp» sånn uten videre, i hvert fall ikke slik de forstås i kulturteorien eller sosiologien. Man må tenke mindre markedskampanje og mer på det stoffet som fortellinger består av. Historier som fester seg, er nødt til å komme fra innsiden av et samfunns kulturelle hukommelse, de må gjenspeile prinsipper som er retningsgivende for et samfunns handlinger og avgjørelser. Disse prinsippene kan være mer eller mindre dominerende, og det innbyrdes forholdet mellom dem kan variere over tid, men de er der alltid, i det som av noen kalles det kollektivt ubevisste. Et nytt narrativ vil ikke ha noen langvarig effekt med mindre det finner resonans i et annet, allerede eksisterende narrativ. Det blir som å forsøke å gjenkjenne et ansikt du kanskje aldri har sett ordentlig, i en folkemengde bestående av mennesker du aldri har møtt. Men som vi har sett med Greta Thunbergs bevegelse, kan nye aktører av og til skape overbevisende narrativer i kraft av sine handlinger og distinkte synspunkter. I dette tilfellet er fortellingen om klimaet tett forbundet med fortellingen om klimaaktivistene som skal finne sin plass i verden. Fundamentalt sett handler den fortellingen om noe vi har sett før, nemlig ideen om ansvar, å bli uavhengig, maktkamp og generasjonsoppgjør.

CK: Det finnes ikke en enkelt fremstilling av, eller historie om, klimaendringene. Internasjonalt er det nokså bred enighet om at de er menneskeskapte, og at politikere og forurensende industri bærer et særlig ansvar. Men når det kommer til hva som må gjøres for å løse klimakrisen og hvilken samfunnsmodell eller økonomisk system som er best egnet i så måte, snakker vi om en hel underskog av historier. I boken din tar du for deg flere, som står i et motsetningsforhold til hverandre. Tror du noen av dem noen gang kan bli samlende for hele menneskeheten?

AA: Fortellingene som lykkes med å overbevise oss, og kanskje få oss til å forandre handlinger og tankesett, er som jeg nevnte de som gjenspeiler vedvarende trekk i en kultur. Det forklarer hvorfor det finnes konkurrerende fortellinger selv innen en avgrenset diskurs, la oss si klimadebatten i Norge eller Tyskland, eller innad i spesifikke sosioøkonomiske grupper eller samfunn med spesifikke interesser. Globalt finnes det myriader av historier, selv om de stort sett består av de samme elementene eller hjørnesteinene. Bare å forsøke å definere én dominerende historie ville innebære å neglisjere den kulturelle hukommelsen til store deler av verdens befolkning. Det ville også innebære å gi ens egne interesse en særstilling. Så bare av den grunn tror jeg det verken er mulig eller hensiktsmessig å tenke at én historie skal dominere over de andre. Det som ofte avgjør, er hvem som forteller historien og hvem som lytter.

CK: Også i dette tidsskriftnummeret fortelles ulike historier. Ett essay handler om politikeres og oljeindustriens «hykleri». I denne teksten er de skurkene, eller antagonistene om du vil, mens klimaaktivistene er protagonistene. I en annen tekst, som tilsynelatende lovpriser økonomisk vekst og teknologisk innovasjon, er det omvendt. Og i enda en tekst spiller historiefortelling i seg selv en hovedrolle. Denne teksten, som er fiksjon, forteller om tre ulike, fremtidige (utopiske) utganger eller løsninger på klimakrisen: 1) Solidaritet og et nytt økonomisk system, 2) Markedsøkonomi og innovasjon, og 3) Naturen reparerer seg selv, noe som leder til religionens gjenoppblomstring. Et poeng i boken din ser ut til å være at ingen av historiene om klima er «sannere» eller «bedre» enn andre. Et slikt synspunkt vil nok få noen til å steile, og til å tenke at du relativiserer. Det som står på spill, er tross alt klodens fremtid, og innen vitenskapen er det nå høy grad av konsensus når det gjelder hva klimaendringene skyldes. Kan de ulike posisjonene i klimadebatten reduseres til bare «fortellinger»?

AA: Ulike posisjoner resulterer ikke i ulike fortellinger, det er omvendt: De ulike posisjonene er et resultat av fortellinger og grunnstrukturer i vår kollektive hukommelse, i måtene vi er vant til å gi verden mening på. Det er en akademisk øvelse å forsøke å skille de ulike fortellingene fra det som på overflaten synes å være deres emne, nemlig økonomisk vekst, sympati med dem som lider, og så videre. En slik øvelse viser hvordan historiefortelling fungerer, og hvordan bestanddelene i en historie er utbyttbare. Du nevner to fortellinger der heltens og skurkens roller er mer eller mindre invertert. Og slik virker persepsjonen vår. Det handler om ståsted. Be en superskurk i en superheltfilm om å fortelle hva som har skjedd fra sitt ståsted, og du vil få en helt annen historie. Det er viktig å foreta dette tankespranget for å finne møtepunkter mellom skurker og helter, og for at historien vi tar del i kan videreutvikles. Dette er ikke relativisme i den forstand at all persepsjon sidestilles, men gjør det mulig å koble seg på et annet eller en annens narrativ.

CK: I boken din skriver du om dette: «Måten politiske løsninger og oppfordringer til handling kommuniseres på, må tillate at karakteren kan utvikle seg. Bare hvis skurker har en mulighet til å bli helter, kan politisk enighet nås og omgjøres til handling.» Dette synes jeg er relevant for klimadebatten, som ofte handler om å tildele skyld, om skam og andres dårlige moral. Men så blir spørsmålet: Hva kan vi gjøre for at skurker blir til helter? Og bør det alltid være målet?

AA: Det spørsmålet handler om langt mer enn klimakrisen. Det handler i siste instans om hvordan vi som samfunn ønsker å forholde oss til dem som har sveket oss. Tror vi på forløsning? Tror vi på tilgivelse? Slike spørsmål er nærmest religiøse og etiske. Holder vi oss derimot til politikken, vil jeg gripe tilbake til det jeg nettopp sa: Skurken er ingen skurk i egne øyne. Hennes motiv er rent. Narrative analyser kan vise hvordan roller og karakterer kan bytte plass. Dermed bereder de grunnen for kompromiss og felles løsninger. Når det gjelder hvordan vi skal få til dette, og om vi bør det, vil jeg argumentere for at det narrative rommet som muliggjør endring, kan oppnås dersom man holder noen ansvarlig for handlingene deres. La oss si at et industriselskap har sluppet ut enorme mengder med drivhusgasser gjennom flere tiår. Kanskje har det også ressursene til å investere i forskning i for eksempel ikke-forurensende energiproduksjon. Dette handler ikke om å la noen slippe unna eller å se gjennom fingrene med feilene de har begått i fortiden, men om å fokusere på muligheter for vekst og utvikling. Men ja, noen ganger er kreativ destruksjon den eneste måten nye tilnærminger til et problem kan oppstå på.

CK: I et kapittel i boken din skriver du også om «de to narrativene som i størst grad står i et motsetningsforhold til hverandre: narrativet som handler om økonomisk vekst, og narrativet som handler om solidaritet og menneskeheten». Dette gjelder også for den norske diskursen: Disse to fortellingene dominerer klimadebatten. Samtidig har andre, nyere narrativer begynt å prege debatten. Ta ideen om såkalt grønn vekst, som ser ut til å presentere seg som en slags tredje vei, idet den kan tilfredsstille både dem som er bekymret for bærekraft og dem som ønsker endring, men som ikke tror på en fundamental endring av det økonomiske systemet. Når et narrativ av nyere dato dukker opp og preger en debatt eller diskurs – hva er årsakene til dets gjennombrudd?

AA: Grønn økonomi er løftet om at klimaet kan bevares uten at vi trenger å forandre måten vi lever på i det hele tatt. Og derfor har dette narrativet en veldig appell i velstående nasjoner som våre. Som du har understreket, er klimakrisen ekstremt kompleks, måten vi alle bidrar til den på er sammensatt, og følgelig er det nødvendig med handling og tiltak på så mange vis at individet overveldes. Narrativet om grønn økonomi passer godt til vår kulturelle forståelse av økonomien som system: Vi kan bevare verden gjennom grønt forbruk! Vi kan for eksempel bytte ut den gamle bilen vår med en ny elbil, i stedet for å gi opp å ha bil overhodet. En slik tenkemåte appellerer langt mer til oss, siden den gjenspeiler prinsipper som handler om ekspansjon, vekst og utvikling. I Tyskland har et slikt narrativ vært det dominerende siden det tyske «økonomiske mirakelet» – Wirtschaftswunderjahre – altså den raske gjenoppbyggingen etter krigen. Dets mot- eller konkurrende narrativ, som handler om ikke-vekst, lener seg på et annet prinsipp, som er ukjent for oss i vår økonomiske virkelighet. Det som er fascinerende, er å observere hvordan elementer i ett narrativ kan forandre seg og finne et nytt hjem i andre historier, slik eksempelet ditt med grønn vekst viser. Så det er mulig å spekulere eller foreta kvalifiserte gjetninger om hvorvidt «nye» fortellinger kan oppstå – for eksempel kan det hende at den nåværende pandemien vil lede til en fortelling som vektlegger forsiktighet og som handler om å respektere naturen. Men generelt tror jeg det fortsatt er mye som gjenstår før vi har en klar forståelse av hvordan vi oppfatter verden. Vi er mystiske vesener for oss selv.

CK: En annen ting du er opptatt av, er polarisering. Du viser til den dype uenigheten mellom demokrater og republikanere i USA når det gjelder klima, for å illustrere hvordan klimadebatten ofte kommer inn i et negativt spor: et spor der rollene som helter og skurker er mer eller mindre definert en gang for alle – noe som lett kan føre til polarisering. Når klima debatteres i politikken, skjer det nesten alltid i overensstemmelse med de ulike partienes politiske profil. Altså at klima ender opp med å være bare ett av mange temaer som inngår i de ulike partienes narrativer, og som skal sikre at partiene beholder makten eller vinner den i neste valgperiode. Samtidig er det mulig å argumentere for at klima ikke er eller burde være bare enda et politisk spørsmål, men selve vår tids hovedspørsmål, som er nødt til å løses raskt og gjennom samarbeid lokalt, nasjonalt og globalt. Kan historiefortelling bidra også her – ved å peke mot noe felles?

AA: Ja, og jeg vil si at i Norge og Tyskland finner man klimafornektere stort sett bare i ytterliggående eller høyreekstreme partier. De større demokratiske partiene over hele spekteret fra konservative til progressive, fra markedsliberale til sosialdemokrater, anerkjenner klimakrisen som faktum og vår rolle i den. Så her er det langt på vei snakk om en felles sak. Ser man derimot på republikanerne i USA, er det åpenbart at klimaskepsis er nokså utbredt både blant partiets medlemmer og blant dem som stemmer på det. Det finnes dem som rett og slett betviler det vitenskapelige grunnlaget for at den globale gjennomsnittlige temperaturen er i ferd med å stige. Andre nekter å tro at mennesker kan ha en slik innvirkning på klimaet. I USA er klima fortsatt et tema som splitter. I andre og ikke så todelte politiske systemer handler måten man snakker om klimakrisen på, mer om konkurrerende ideer om hvordan den kan løses: Er markedsøkonomi det beste? Trengs mer regulering? Er det staten som må gå foran? Skal klima være et individuelt ansvar, eller blir individet overveldet av problemet? Nå som det nærmer seg valg i Tyskland – som i Norge – og alle partier gjør seg klare til å starte valgkampen, ser «strategier for en klimanøytral økonomi» ut til å være en standardfrase i nesten alle partiprogrammene. Så spørsmålet er kanskje like gjerne: Kan et tema bli virkelig viktig i et valg når nesten alle partier har mer eller mindre den samme oppfatningen om det? Kan for mye konsensus også være skadelig i et flerpartisystem?

CK: I sin helhet er boken din et argument for at klimaendringer ikke bare må betraktes som et naturproblem, men også som et kulturproblem. Og følgelig at kultursosiologi og andre beslektede fagfelt kan gi oss nøkler til å kunne analysere klimadebatten. Hva tenker du at særlig innsikt i historiefortelling kan bidra med i så henseende – og til syvende og sist: Hvordan kan dette bidra til å løse klimakrisen?

AA: Styrken ved kultursosiologi og narrativ analyse ligger i forståelsen av kulturelle mønstre eller metafortellinger, som den franske filosofen Jean-François Lyotard kalte det – de store fortellingene om for eksempel fremskritt, religion og vitenskap. Tradisjonelt har kulturvitere spilt rollen som assistenter eller tolker for naturviterne i klimadebatten. Men kulturvitenskapen kan også gi oss kunnskap om hvordan historier i offentligheten interagerer med harde data og fakta. Et slikt kulturelt perspektiv kan til og med utvide vår forståelse av forholdet mellom det vi vet og hvordan vi handler, basert på den kunnskapen. Ved å tjene som et filter for vitenskapelige data har myter og symboler like stor innvirkning på menneskers handlinger som kognitiv informasjon. At ulike nasjoner, samfunn, NGO-er og politikere reagerer vidt forskjellig på den samme fundamentale kunnskapen om global oppvarming, indikerer at kulturvitenskapen trengs for å finne årsakene til dette.

CK: Jeg vil gjerne runde av dette intervjuet med et mer filosofisk spørsmål. En vanlig måte å strukturere en historie på – og kanskje kan vi si: strukturere verden på – er å gi den en begynnelse, en midte og en slutt. Dette er i tråd med den klassiske aristoteliske dramaturgien. Vi kjenner denne formelen fra livene våre også: vi fødes, vi lever, vi dør. Slik også med verden, det vil si: Dens begynnelse for flere milliarder år siden virker nesten ufattelig, og dens eventuelle slutt er minst like vanskelig å begripe, både rasjonelt og emosjonelt. Men hvorfor det egentlig, når vi er så vant til ideen om The End fra så mange filmer og andre historiefortellende medier?

CK: Jeg vil gjerne runde av dette intervjuet med et mer filosofisk spørsmål. En vanlig måte å strukturere en historie på – og kanskje kan vi si: strukturere verden på – er å gi den en begynnelse, en midte og en slutt. Dette er i tråd med den klassiske aristoteliske dramaturgien. Vi kjenner denne formelen fra livene våre også: vi fødes, vi lever, vi dør. Slik også med verden, det vil si: Dens begynnelse for flere milliarder år siden virker nesten ufattelig, og dens eventuelle slutt er minst like vanskelig å begripe, både rasjonelt og emosjonelt. Men hvorfor det egentlig, når vi er så vant til ideen om The End fra så mange filmer og andre historiefortellende medier?

AA: Det er et stort spørsmål, og skulle man svare tilfredsstillende, måtte man nok bringe filosofer, litteraturteoretikere og teologer inn i samtalen. Men la meg forsøke likevel: Vår egen død, menneskehetens slutt, og klimaendringene har alle én ting til felles, nemlig at de innebærer en trussel som i hovedsak ikke er nær forestående. Akkurat slik en person som røyker vet at hun i teorien kan pådra seg lungekreft, likevel ikke klarer å knytte denne forestillingen til sin egen kropp. Klimaendringer og verdens ende er en fjern trussel både i tid og rom. Vi er så vant til å høre om katastrofer i fjerne deler av verden. Naturkatastrofer, sult, krig … Det fører også til sosial distanse, for de som rammes, er mennesker jeg ikke deler hverdagens virkelighet med. Jeg vet ikke om historiefortelling på en meningsfull, bærekraftig måte kan bygge bro over gapet mellom disse vidt forskjellige livserfaringene. Jeg har studert narrativer fra et akademisk ståsted, med et sterkt ønske om å utforske kulturell mening og å fremme forståelsen av fortellinger innen kultursosiologien – og ikke fra ståstedet til en aktivist. Men jeg er overbevist om at historiene vi forteller for å gi mening til den kaotiske, utrolige verdenen som omgir oss, kommer til å utvikle seg videre. Vi kommer til å inkorporere kollektive minner og gjenfortelle historiene våre, og kanskje vil det finne sted en endring i vår oppfatning som i det minste forener de ulike lokalsamfunnene våre, nasjonene våre og våre ulike økonomiske bakgrunner i denne ene oppgaven: Å bevare så mye av denne planeten som vi kan, og sørge for at den er beboelig for alle mennesker. I så fall ville jeg personlig ikke vært så opptatt av om årsaken til at det skjedde var økonomisk motivert, eller bare fordi jorden er ufattelig dyrebar og rik og verdt å bevare i seg selv.