Litteraturfestival med «raseri» på plakaten – uten at det tok fyr

­

Øyvind Lerø eier og er forlagssjef i Efrem forlag.

Foto

Privat

Det hviler en vennlig atmosfære over Colonialen. Alle vinduer vender mot nord, og gjestene blir konturløse i fravær av høylys og skygger. På et og annet bord ligger en lukket bok. Noen har programmet for LitFestBergen foran nesa. En semiotisk tåke fra glass og porselen flyter mellom bordene, som er små; rettene dyre. Colonialen er vel kjent for duften av gourmet.

Her kommer han, sparker ned en gatebukk i smauet, et gresk spydkast fra saltvannet i Vågen, banner når døren inn fra gaten kun lar seg åpne seigt som gammeltestamentlig tale. Men Colonialens dører lar seg enkelt sparke opp av en bergensk litterær frelser, og foran gjestenes forsteinede ansikter griper den åndsfylte nærmeste stol og knuser den mot et bord som steintavler mot en klippe.

– Nei, Thomas!

Uaffisert, fanget i vredens lov, skritter han til verket. Med et stolbein høyt løftet passerer han skulende dem som burde lenges av sjelelig sult i forgården til dette litteraturens tempel. Han svinger sitt
våpen ned i en rekke sveip over den bredbente disken, så flasker og glass, rykende retter, dagens brød og lokale østers knuses i kaskader av lyd mot vegger og gulv.

– Mitt hus skal være hellig skrift! Men dette er blitt et krystallpalass!

Trykkoker av vrede

Iliaden skapte filosofisk debatt om vredens fare og frigjørende kraft. I dag oppstår i første rekke en politisk og samfunnsorientert debatt om emosjonens omfang i samfunn og nasjoner. Bergen internasjonale litteraturfestival 2023 berørte dem alle. Årets tema – «raseri» – ble belyst i fem hele dager, også det helt dagsaktuelle, med perspektiver på politiske trekk i ulike land og urovekkende press på demokratier. Men ett blikk forble uklart: Hvorfor ulmer raseriet i vestlig kultur? Og hva med raseriet mot Vesten?

På LitFestBergen ble tema flyttet rundt som en tiger i bur, lik stoikerne, da de gjorde raseriet uanstendig, fanget og begrenset det til tragedien – i teateret (jf. kaskader av vrede i teater og film). Filosof Lars Fr. H. Svendsen, som under seansen «Raseri i liv og litteratur» ga et riss over raseriets historie, fortalte at ordene «sint» og «rasende» er eksponentielt økende, også i bøker, aviser og andre medier. Harm, irritert, sint … raseriet ga ham følgende metafor: Sinne er å tråkke hardt på gassen – raseri er å kjøre i fylla.

På ett vis er raseri en utrydningstruet reaksjonsform i dagens samfunn – i dannet offentlighet og politisk diskurs, eller som akseptert tone i kollegiale og private relasjoner. Stort sett. Og godt er det.
Å miste ansikt, å bli sint, harm, rasende, kan være ødeleggende for mange og mangt, inkludert forfengeligheten.

Kristendommen slapp igjen vreden ut av buret. Men holdt tigeren i bånd; man løste raseriets utfordringer ved å skille mellom forkastelig og rettferdig vrede. Vrede som karaktertrekk ble en dødssynd, en sykdom i sjelen. Rettferdig vrede var Guds vrede og kunne bare håndteres – ja, av kirken selv samt regenter av Guds nåde – på Guds vegne, rett nok, til beskyttelse av de svake og begrensning av det onde. Slik er det vel også i dag, med lover og domstoler, og krig som ytterste virkemiddel – i en virkelighet som har gjennomgått sin avfortrylling. Raseriets grunnlag, som alt annet, er derfor dennesidig.

Hva så med det kollektive raseriet? Vi kjenner jo vibrasjonene. Peter Sloterdijk påstod allerede for 13 år siden, i sin bok Rage and Time, at vestlige samfunn var lullet inn i en individualistisk og materialistisk søvn på toppen av en trykkoker av vrede, som kunne (ja, som kan?) eksplodere når som helst.

Hvorfor?

Sosiale medier anriker sitt uran på polarisering, på aggressive følelser samt rasende og hatefulle ytringer. Thomas Seltzer var også på LitFestBergen, «Det amerikanske marerittet». Han har som kjent presentert sitt Amerika i tv-dokumentarer og bok. I USA er effekten påtagelig. Jeg kan ikke unngå assosiasjoner til narsissisme i møte med tilstanden over there – og at folk marineres i negative, spekulative tanker – et økende trekk ved vestlige samfunn som Lene Lindgren så ypperlig skriver fram i sin brageprisvinnende utgivelse fra 2021, Ekko. Et essay om algoritmer og begjær.

På ett vis er raseri en utrydningstruet reaksjonsform i dagens samfunn.

Seltzer viser til væpnede grupperinger som bygges opp i USA, klare til å rykke ut: «10 personer på ti minutter, 100 personer på hundre minutter, 10 000 personer på ti tusen minutter», ifølge Ammon Bundy, som to ganger har gått til væpnet aksjon mot styresmaktene, første gang da kyrne til faren ble beslaglagt. Konflikten dreide seg om den utrydningstruede ørkenskilpadden.

Bundy er av noen regnet som en folkehelt, av andre en ekstremist. Nettverket hans, People’s Rights Network, vokser og har over 60 000 medlemmer. De er selvsagt til tennene bevæpnet; det er jo USA. Og det finnes en rekke lignende grupperinger.

I podkasten Mímir&Marsdal i desember i fjor omtalte Mímir Kristjánsson et nylig overvært valgmøte mellom Trump og 20 000–30 000 tilhørere. Han ble overrasket av den joviale, glade og nærmest vennlige stemningen. Selv om budskapet fra scenen kunne ha en diametral retorikk; konen til en «b-taler» ytret at den virkelig viktige rettigheten for kvinner er: Å bære våpen!

Noe sier meg det finnes et skjult raseri bak smilene. Vet de det selv?

Raseri på godt og ondt

LitFestBergen hadde rikelig med fasetter. «Rasande på mor», «Rasande far», «Eit rasande oppgjer» – de kom på løpende bånd. Langt ifra kun skremmende vinklinger, også interessante og berikende. I nevnte «Raseri i liv og litteratur» la Monica Isakstuen ut om sin siste roman, Rase – om en mors raseri overfor egne barn. Slik Isakstuen selv hadde erfart, uten å ane at hun hadde så mye raseri i seg. Hun erfarte at skam etterfulgte utbruddene. En rasende kvinne er beyond det uttrykk og rolle kvinnen kulturhistorisk er dannet i. Også mange menn kjenner nok i dag på skam i kjølvannet av å tape ansikt, miste kontrollen, rase. Trass i at Jean-Jacques Rousseau pushet raseriet så sterkt (for menn – mot urett) at det utartet til en kunstner-dyd, ifølge Svendsen.

Kollektivt raseri er da heller ikke bare av det onde, men kan være en rensende, fornyende kraft.

På «Raseri som kreativ kraft» møtte vi rastafaripoeten Mutabaruka, som helt ung konverterte raseriets kraft til kunst. Jamaicaneren lot sin vrede over et Jamaica fortsatt preget av rasisme og urett i arven etter kolonialiseringen, bli et våpen smidd om til poesi, full av politisk samfunnskritikk. De fattige er lite opptatt av politikk, de vil ha mat, tak over hodet og trygghet, hevdet han. Det er ikke ressentimentets anerkjennelse og krav om frihet man søker om man mangler det basale. De tar ikke til gatene med krav om «frihet – likhet – brorskap». Eller som den kurdiske hovedparolen under årets 8. mars-markering, hentet fra Iran: «Jin, Jiyan, Azadi – Kvinne, Liv, Frihet». Iranske Asieh Amini, eksilforfatter og aktivist, deltok på LitFestBergen.

Kollektivt raseri er da heller ikke bare av det onde, men kan være en rensende, fornyende kraft.

Kjærlighet og raseri

Min innledende fabulering bunner i en scene fra Jesu liv, omtalt i alle fire evangelier – som rasende protagonist, kanskje også på gråten som Greta Thunberg under sin tale i FN i 2019.

Det finnes flere eksempler på at religiøse aspekter får nytt liv gjennom et utenfrablikk; Pier Paolo Pasolini, i sin berømte sort-hvitt-film Matteusevangeliet fra 1964, gir en uvurderlig tolkning av scenen der Jesus renser den kommersialiserte tempelplassen i Jerusalem. (De fattiges «minstetakst» var to turtelduer som offer, som Jesus selv ble båret fram i tempelet til, 40 dager gammel.) Det geniale Pasolini gjør, er å la loslitte, skrøpelige og syke voksne og jublende barn med palmegreiner – som evangeliene først omtaler i starten av påskedramaet – ankomme tempelplassen som en forlengelse av renselsesscenen. Aksjonen er først og fremst for de marginaliserte, og i forlengelsen av dette, for «massene»; gudesønnen tar risiko overfor Gud for De andres skyld; han tilsidesetter Moseloven.

Personlig vinning står heller ikke i fokus hos miljø- og dyreaktivister. Under «Er raseriet legitimt?» kunne man møte Extinction Rebellion-aktivist og forfatter Hilde Kvalvaag og dyrevernaktivist Norun Haugen i samtale. De kjemper egentlig for samme sak, og de bruker følelsene vi trenger mer enn noe annet i miljøkrisa: Kjærlighet og raseri, ytrer Arne Johan Vetlesen når han i essayet «Viktigere enn håp» (Harvest, 2017) omtaler De gule vestene i Frankrike og miljøaktivistene.

Følelser øker generelt, går vi fra demokratier til emokratier?

Og det er langt fra deres kollektive agitasjon og ampert opprør i gatene til suggesjonens skremmende raseri når tilsynelatende metafysiske (massepsykologiske) trekk har slått inn. Da kan det bli svært bestialsk. Slik historien forteller ved stormingen av Bastillen eller blodbadet under den spanske borgerkrigen da 6000 prester ble lynsjet!

Verden går tydeligvis fremover. Likevel: «Jeg er engstelig for fremtiden», sa en tilhører etter seansen «Verden på lørdag: Mot en ny verdensordning?» (Om demokratienes tilbakegang og nye allianser med regimer som Russland og Kina som ledende autokratier).

Er det grunn til å være redd? Hvorfor øker raseriet over hele kloden?

*

Jeg lar døren til Litteraturhuset i Bergen gli igjen bak meg og går til biblioteket for å søke etter svar i litteraturen. LitFestBergen ga få svar, i det minste på de programpostene jeg oppsøkte.

*

Det første jeg finner er noe Eirik Høyer Leivestad påpeker i boka Frykt og avsky i demokratiet (2020). Kollektiv motstand (jf. den nylige aksjonen mot Fosen-vindmøllene) og masseaksjoner har en positiv progressiv effekt på demokratiet. De senere årene har igjen vært kjennetegnet av «kollektive utladninger og den type opprørsenergi som før i tiden kunne munne ut i revolusjonære omveltninger (…) vår tids kriser puster nytt liv i egalitaristiske og forsøksvis fremoverskuende bevegelser».

Så bra! Men parallelt ser vi radikalisering. Krisene kan slå begge veier. Følelser øker generelt, går vi fra demokratier til emokratier?

Krystallpalasset

Da jeg undersøker litt om en annen interessant bok, Raseriets tidsalder (2018) av Pankaj Mishra, finner jeg at den samme Leivestad har anmeldt nettopp den (Salongen.no). Her trekker han også fram en annen: Hva er populisme? (2016). Den tyske statsviteren Jan-Werner Müller advarer mot tilbøyeligheten til å møte dagens populisme med psykologisering. Müller viser til Friedrich Nietzsche, Max Weber og Max Scheler som eksponenter for en moralpsykologisk fortolkningstradisjon som kretser rundt «de svakes hat».

Samtidig påpeker Leivestad i sin egen bok at Scheler mente «ressentimentet trådte tydeligst frem i det sjiktet som ble kalt småborgerskapet. Samme sosiale sjikt skulle senere vise seg særlig mottakelig for fascismens reaksjonære svermeri (…) som brakte egalitarismens spenninger til overflaten på voldeligste vis».

Tankene fra Scheler samt Leivestads: «Misnøyen kan føre til desperat jakt på selvaktelse, idet man begynner å hevde sin overlegenhet overfor De andre», finner jeg særlig beskrivende for USA og Trump.

I en samtale med Mishra i Morgenbladet velger Thomas Hylland Eriksen seg ordet «agg» som et forsøk på å oversette ressentiment. Agg har elementer av mistenksomhet og mistro, misunnelse, nid og generell skepsis.

En type eksistensiell misnøye (ressentiment) brer seg i takt med et samfunn som erfarer å skape vinnere og tapere.

Mishra gir plausible årsaker til agget mot Vesten. Boka hans er blitt en internasjonal bestselger. Han holder fram Nietzsches påstand om at motsetningene under opplysningstiden mellom Voltaire og Rousseau er «sivilisasjonens uløste problem». Rousseaus sivilisasjonskritikk, næret av vemmelsen over Paris-salongens (godvilje, men) snobberi og dobbeltmoral, hadde visjoner om å gjenreise et edelt menneske svøpt i offervilje. Voltaire hevdet at et godt samfunn måtte bygges på kommersialisering og konkurranse.

Etter avkoloniseringen har vestlig imperialisme fått ny vind i seilene − en universalisme med røtter i opplysningstiden. Det territorielle er nå marked, og våpen er transfigurert til kommersiell kraft og påtrengende kulturelle verdier. Samtidig styrkes bevisene på vestlig rovdrift på naturen – over hele kloden.

Den tidligere europeiske klassekampens nasjonale raseri gjenoppstår i et globalt omfang. Agget overfor vestlig kultur, med USA som agitator, gjemmer også et dilemma, ifølge Mishra, for man ønsker økt velstand, men avviser kulturen den er tuftet på: kapitalisme og nyliberalisme.

Fjodor Dostojevskij betegnet Krystallpalasset på verdensutstillingen i London i 1851 som et moderne Babels tårn som nærmest tvang menneskene til ydmykt å underkaste seg kapitalismens ideal om teknisk og økonomisk framgang.

En type eksistensiell misnøye (ressentiment) brer seg i takt med et samfunn som erfarer å skape vinnere og tapere. Men i dag er ikke dette begrenset til et enkelt samfunn. Det globale mediebildet viser fram overfloden og blir en våt drøm for masser av en helt ny størrelsesorden. Det mimetiske begjær kan bli en tsunami. Mishras kjente verden under oppveksten (en indisk småby) hadde kun to private biler blant 100 000 innbyggere.

Kapitalkreftenes hunger etter økt global dominans er blind for det meste, det være seg klima eller skapninger, og fortsetter sin framrykking med liberalkapitalistiske kulturelle forbrukerverdier på slep.

Jesus, som Sokrates 400 år før (to som ikke etterlot seg skrifter), tatt av dage av «den offentlige fornuft», identifiserte årsaken til samfunnets urett i sin berømte «Bergpreken». Grunnproblemet er Mammon, å sette materiell rikdom høyest og fremst − nettopp denne kraften opplysningstiden med Voltaire satte fart med. Hvem er naiv, Jesus eller Voltaire? Blåøyd naivitet høster i alle fall stadig bitre frukter, vil jeg påstå. Modernitetens løfter sviktet. I samtalen med Hylland Eriksen er Mishras oppfatning at raseriet kommer av en følelse av å bli lurt.

Understrømmer i vestlig kultur

Noen stemmer blomstrer vakkert lik et mandeltre tross dunkle tider. Greta Thunberg er nevnt. Mellomkrigstiden hadde filosofen Simone Weil. Albert Camus omtalte henne som «Den eneste store ånd i vår tid». Hun var jøde og mente sannhet og rettferdighet dypest sett har et guddommelig utspring. Senere henga hun seg til Den katolske kirkes trosunivers uten å konvertere.

En bok på forlaget jeg er ansvarlig for, Sannhet for enhver pris (2022), omhandler Weils politiske filosofi. Her tok hun til orde for en korrigering av den europeiske menneskerettighetstenkningen: «Det vi har oversett helt siden 1700-tallet, er at det ikke er våre rettigheter som er det mest grunnleggende, men vår forpliktelse overfor medmennesket.»

For Weil var den nasjonale kulturen kun et vindu til de universelle verdier. Rettferdighetssansen ledet henne til et sterkt engasjement på venstresiden, men hun sa også: «Sannheten er viktigere enn Marx!» Hun ble skeptisk til politisk partivesen; politikere burde i fellesskap og med respekt for hverandres argumenter prøve å løse de problemer de står overfor, ikke drive ideologisk fektekamp.

Er slike tanker mulige å nærme seg i dag? Lenger enn blokkenes tenketanker går? Kunne det styrke tilliten til politisk maktutøvelse? Er det andre steiner man kan snu?

Har verdens statsledere lenger noe «prosjekt» for kloden og individet, ut over slukking av branntilløp og fortsatt vekst, særlig for de allerede bemidlede?

Arne Johan Vetlesen hevder i essayet «Krisenes tidsalder, og veien ut» (Kirke og kultur, 2017) at «Vi må gjøre som paven sier: omdefinere hva fremskritt er.» Paven tok senest 28. februar i år til orde for en ny økonomisk modell som erstatning for en neoliberal markedsmodell som har nådd sine grenser; en sosial markedsmodell som ivaretar alle.

I den ellers gode anmeldelsen av Mishras Raseriets tidsalder latterliggjør Leivestad forfatterens epilog: «Det er altså paven som stiger opp som det moralske fyrtårn for en menneskehet som berøves orienteringsevnen av oppjaget globalisering (…) Man skal lete lenge etter en mer definitiv fallitterklæring for det moderne prosjekt.»

Det er vel det moderne prosjekt som ser ut til å spille fallitt, herr Leivestad. Uten noen gang å ha ivaretatt brorparten av menneskeheten. Og mange «vanlige folk» er (med god grunn?) engstelig for en fattigdomstilværelse. Så «synden» er dobbel: Økonomisk ulikhet i Vesten er igjen påtagelig, og kapitalkreftene har fortsatt med full styrke, også lenge etter at bevis for en urovekkende ødeleggelse av kloden var ugjenkallelige for tiår siden.

*

Jeg ser fram til LitFestBergen 2024. Det er gildt å benke seg i Olav H. Hauge, Auditoriet og Alver – og lytte. I år til at «raseri» kan være en dyd av nødvendighet i levd liv. Blant årets feelgood startet «Kolerisk kvartett», med markante litteraturkritikere, mer som et standup-show. Leder for Norsk kritikerlag, Preben Jordal, kan være utrolig morsom: «for folk som ikkje har greie på det», som han la til etter en kunstpause da han omtalte Maja Lunde som en stor forfatter – long story …

Det er i den tanken demokratienes ledere og klodens kapitalister kan måtte erfare sin akilleshæl, tanken om at «massene» ikke har greie på det. «Massene» er i stor grad utdannet nå, har tilgang til informasjon, er nokså forstandige. Dessverre har rikelig med svada fra politisk ledelse ført til at tilliten er fem på tolv.  

En eldre argentiner og en avdød fransk elskerinne av sannheten kan bidra til en ny vei. Massene trenger ledere, men de trenger også troverdige visjoner. Har verdens statsledere lenger noe «prosjekt» for kloden og individet, ut over slukking av branntilløp og fortsatt vekst, særlig for de allerede bemidlede? By the way: Kina uttalte nylig at økonomisk vekst er et hovedmål. Det lover ikke godt for kloden.

Jeg stiller meg heller opp sammen med de naive: Simone Weil og pave Frans (dog lyttende til Leivestad), de vise filosofer som Vetlesen og Sokrates – og i renset luft som etter en regnskur i sommertørke: med Jesus og Greta Thunberg.

Denne teksten ble opprinnelig publisert i Samtiden 2-2023.