På flankene: Moderatorer Emil Perron og Amanda Torsteinsdatter Hersvik fra Salongens redaksjon. I midten: Agnes Vevle Tvinnereim fra Bærekraftige liv og filosof Lars Svendsen.
Øyvind Lerø
– Vi tar klimakampen fra protest til fest
Preges nåtiden av mer dystre fremtidsutsikter enn tidligere i historien? Klimaendringer, naturkrise, krig, konflikt og dommedag – mangt kan tyde på det. Samtidig har vi aldri før hatt det bedre. Det fremmer tilfredshet og en påtagelig likegyldighet; med Freddy Kalas som visdomsprofet stemmer man i Alt blir bra!
Men ikke alle steder; på bakgrunn av klodens nå-tilstand, det være seg krig, klimakrise eller teknologiske tordenskrall i det fjerne, ble en filosof og en aktivist invitert til en altfor aktuell samtale om det finnes håp uten framtid – om det finnes en framtid uten håp? Dette skjedde på Bergen Litteraturhus under programserien «Symposium»; et samarbeid med Salongen – tidsskrift for filosofi og idéhistorie. Tittel for kvelden var «Håp og fremtid».
Lars Svendsen er professor i filosofi ved Universitetet i Bergen. Denne våren er han aktuell med boken Håpets filosofi der han ser på̊ hva de mest sentrale tenkerne gjennom filosofihistorien har skrevet om håp. Hans samtalepartner var nær hans rake motsetning: Agnes Vevle Tvinnereim er initiativtaker for Bærekraftige liv, en handlingens kvinne hvis spor er i ferd med å bli nasjonale. På et område der lommene er fulle av løfter og fine ord, men der føttene er plantet i akk, så lite fruktbar jord.
Håpefulle lykkes best
I en håpets filosofiske grammatikk ga Lars Svendsen tilhørerne noen grunnleggende bøyninger for tanken. Håp er alltid forbundet med tid. Håp har ingen ting med manifestering å gjøre. Men håp kan føre til at man handler annerledes. Forskning forteller at håpefulle mennesker lykkes best, enten det er som studenter, i jobb eller andre sammenhenger.
– Noen filosofiske begreper er tilsynelatende enkle, men er kompliserte. Håp er det, forklarte Svendsen i en reise gjennom håpets filosofihistorie.
– Jeg krangler med dem alle sammen. Mange filosofer er ikke så glade i håp, de foretrekker absolutter.
Filosof Lars Svendsen.
Øyvind Lerø
Med en nær aforismepreget retorikk foldet filosofen ut håpets landskap. Unge mennesker håper dårlig. Gamle også. De første har for lite livserfaring og er altfor optimistiske. De gamle har for mye av opplevde skuffelser. Sjømenn er forbilder. De har vært ute i hardt vær og kjenner håpets kraft når det er som tøffest.
Håpet vil alltid stå i nær relasjon til tid. Et ønske trenger ikke være rasjonelt. Håpet, derimot, må inneha et fornuftsaspekt. Håpet må være reelt mulig. Håp har én fot i nåtiden og én fot i fremtiden. Håp må kunne endres underveis.
– Er håp noe bra? spurte filosofen og problematiserte et tilsynelatende innlysende «ja». Men også at hva vi håper definerer hvem vi er og hva vi bryr oss om. Vi har begrenset handlekraft, men vi har handlekraft.
– Uten håp kan du ikke leve et fullverdig, meningsfylt liv.
Noen måtte gjøre noe
Agnes Vevle Tvinnereim ga en lang og innholdsrik bekreftelse. Hun hadde allerede fortalt om oppstarten til Bærekraftig liv i 2008: En junikveld satt en håndfull småbarnsforeldre i kjelleren under en kirke på Landås i Bergen og så film; de store globale utfordringene fikk dem til å tenke at noen må gjøre noe. Senere var tre av dem samlet rundt et kjøkkenbord.
– Tenk om det er vi som er «noen», hva gjør vi da?
Agnes Vevle Tvinnereim er initiativtaker for Bærekraftige liv.
Øyvind Lerø
Da inviterte de nabolaget til handling. De ville ta bærekraftig tenking og klimakamp på alvor.
– Vi tar klimakampen fra protest til fest, sa vi. Det skulle være gøy.
I dag er 40 «nabolag» spredt over Norge med samme intensjon om å skape aktiviteter som de selv skulle ønske at «noen» hadde invitert til. Aktiviteter som reduserer det økologiske fotavtrykket og samtidig øker livskvaliteten. Under denne målsetningen gjennom årene har i stor grad fokuset samlet seg om transport, mat, forbruk og energi. «Matskogen» i Bergen er et eksempel på en grein på denne stammen.
– Begynte det med håp? Skapte det håp? Vi hadde behov for håp, fortalte Tvinnereim.
Og de fikk tro på forandring;
– Noen mennesker ser verdi i det lille, mens andre ser sammenhenger i det store. I slike fellesskap kan systemer forandres. Bærekraftige liv satt seg mål om å utforske potensialer for store samfunnsendringer i et lokalsamfunn.
Filosofen trakk fram at håp smitter. Aktivisten formidlet erfaringen om at håp skaper fellesskap gjennom handling, på tvers av ulikheter som skaper skiller ellers i samfunnet.
Øyvind Lerø
Filosofen trakk fram at håp smitter. Aktivisten formidlet erfaringen om at håp skaper fellesskap gjennom handling, på tvers av ulikheter som skaper skiller ellers i samfunnet. Om to fra ulike samfunnslag liker å hugge ved, er et fellesskap etablert.
Under en spørsmålsrunde kom både det eksistensielle og det barnlige på banen, også gjennom erfaringer Agnes Vevle Tvinnereim hadde gjort i møte med barn i småskolen. For åtteåringene er ikke spørsmålet om «hvem jeg er i kjernen» så vanskelig som for voksne, fortalte hun. De svarer med en gang slike ting som at «jeg er god til å trøste noen», en annen at «jeg er en som prøver å gjøre sånn at alle blir glade».
Filosofen hadde allerede fulgt opp med et Nietzsche-sitat:
– En manns modenhet er å gjenvinne det alvor han hadde som barn i leken.