Simone Weil: Den eneste store ånd i vår tid

­Finnes det en troverdig fremgangsmåte for å kjenne rettferdigheten? Er det mulig å tale om sannhet i etiske spørsmål? Og har etikk og rettferdighet egentlig noe med politikkens maktspill å gjøre? Er demokratiet et mål i seg selv, eller bare et middel? Hvilke farer ligger i partiene og det representative systemet? Og hva skal vi tenke om begreper som fedreland og patriotisme? Dette er noen av spørsmålene som får et svar i boken «Sannhet for enhver pris. Simone Weils politiske filosofi», som nylig er utkommet på Efrem Forlag. Men hvem var denne kvinnen, som nobelprisvinneren Albert Camus betegnet som den eneste store ånd i vår tid?

Simone Weil (1909-1943) tilhørte den første bølgen av kvinnelige filosofer som fikk en like grundig akademisk utdannelse som sine mannlige kollegaer. I 1925 begynte hun på den prestisjefylte skolen Lycée Henri IV i Paris, der hun mottok sterke inntrykk fra sin lærer Émile Chartier, alias Alain, som blir regnet som en av Frankrikes viktigste tenkere fra begynnelsen av 1900-tallet. Samtidig fulgte hun forelesninger i psykologi og sosiologi ved Sorbonne.

Etter tre år under Alains kateter, der Platons dialoger hadde inntatt en særlig plass, var Weil klar til å gi seg i kast med den beryktede opptaksprøven til École normale supérieure, som fremdeles er en av Europas fremste utdannelsesinstitusjoner. Her skrev hun avhandling om «Vitenskap og oppfattelse hos Descartes» (Science et perception dans Descartes) og staket ellers ut et nokså ambisiøst program for seg selv med studium av Aristoteles, Bentham, Schopenhauer, Nietzsche, Førsokratikerne, Sofistene, Sokrates, Platon, Locke, Hume, Spinoza og Kant.

Etter å ha bestått den store eksamenen ved slutten av utdanningen – le concours d’agrégation – ble studentene fra École normale supérieure innrullert som lektorer i det franske skolesystemet. Jean-Paul Sartre, som hadde gått ut fra den samme høyskolen kort tid før Weil, var allerede utnevnt til lektor i Le Havre. Den urbane Sartre gjorde seg imidlertid ikke så høye tanker om livet i «provinsen» – det vil si utenfor Paris - og oppholdet i havnebyen skal ha inspirert den filosofiske gjennombruddsromanen La Nausée – «Kvalmen». Simone Weil på sin side ønsket å bli sendt til en havneby eller en av industribyene i nord, men måtte ta til takke med en stilling i den pittoreske småbyen Le Puy i den sør-østlige delen av Frankrike.

Foto

Efrem forlag

I begynnelsen av 1930-årene hadde Weil kommet i kontakt med fagforeningsbevegelsen og den radikale kretsen rundt tidsskriftet La Révolution prolétarienne, som hun ble en ivrig bidragsyter til. Nå begynte for alvor hennes politiske engasjement på den ytterste venstresiden. Men Simone meldte seg aldri inn i noe parti og nektet konsekvent å sverge troskap til en ferdig ideologisk modell. Sannheten er oss kjærere enn Marx, skriver hun i en artikkel fra 1933, og legger til: Vi må ikke glemme at vi vil gjøre individet, ikke kollektivet, til den høyeste verdi (…) Underordningen av samfunnet under individet er definisjonen av et sant demokrati, og samtidig av sosialismen.

Ifølge Simone Weil er ikke sannheten en abstrakt størrelse som eksisterer for seg selv, men alltid en sannhet om noe, og den som virkelig vil lære å kjenne en del av menneskelivet, kan ikke nøye seg med bare å tenke og skrive. Man må også erfare. Det er en av grunnene til at hun tilbrakte sommeren 1932 hos en familie i Berlin, for å prøve å forstå nazismens fremvekst, og i 1936 krysset hun Pyreneene for å delta i den spanske borgerkrigen. Den ekstreme brutaliteten hun opplevde i denne konflikten ble et kraftig realistisk korrektiv til hennes videre tenkning: «For min egen del fikk jeg en følelse av at intet er mer naturlig for mennesket enn å drepe, når de verdslige og åndelige myndighetene har satt en kategori av mennesker utenfor dem hvis liv har verdi. Når man vet at det er mulig å drepe uten å risikere hverken straff eller bebreidelse, da dreper man; eller man omgir i det minste dem som dreper med oppmuntrende smil», skriver hun i et gripende brev til forfatteren George Bernanos.  

Siden arbeidets åndelige verdighet og arbeidernes kår var et kjernepunkt i Weils politiske engasjement, var det også et nødvendig valg for henne å søke om «studiepermisjon» fra læreryrket for å bli fabrikkarbeider. Hun begynte hos Alstom i Paris i desember 1934 og endte til slutt opp som fresearbeider hos Renault, der hun ble værende frem til august 1935.

Gjennom studieår og tidlig yrkesliv ble Simone værende i den konsekvente agnostisismen hun hadde tilegnet seg i sitt intellektuelle og kultiverte jødiske barndomshjem. Men etter hvert mottok hun sterke inntrykk fra kristendommen, og i 1938 hadde hun en mystisk erfaring som kan minne om Pascals store åndelige opplevelse fra 1654: «Kristus selv steg ned og tok meg i besittelse», skriver hun senere i et brev. Etter denne erfaringen dreide Simone Weils tenkning seg i en mer metafysisk retning, og i dag blir hun regnet som en av de mest betydelige religiøse tenkerne i det 20. århundre. Det politiske engasjementet ble ikke mindre eller vesentlig annerledes, men fra nå av så hun alle spørsmål – også de sosiale og politiske – i et nytt lys. Kravet om sannhet og redelighet var imidlertid så sterkt hos Weil, at hun alltid holdt en viss intellektuell avstand til religionen, av frykt for dens suggestive kraft:

Likevel nektet jeg fremdeles halvveis, ikke med min kjærlighet, men med intellektet. For jeg var overbevist om – og er det ennå i dag – at man aldri kan stå Gud nok imot, dersom man gjør det av ren omsorg for sannheten. Kristus vil gjerne at vi foretrekker sannheten fremfor ham, for før han er Kristus er han sannheten. Hvis vi vender oss bort fra ham for å gå mot sannheten, kommer vi ikke langt før vi faller i hans armer.

Forfatter Torgeir Bygstad. Foto: Lillian Nordbø.

Da tyskerne beseiret Frankrike i juni 1940, flyktet Simone Weil fra Paris, og etter en tid i Marseille dro hun til USA med sine foreldre. Men den unge filosofen klarte ikke å falle til ro på den trygge siden av Atlanterhavet. Hun følte en moralsk forpliktelse til å delta i kampen mot nazismen og mobiliserte hele sitt vidstrakte kontaktnett for å få hjelp til å slutte seg til den franske motstandsbevegelsen i London. Omsider fikk Weil plass på en svensk lastebåt, og rundt den 25. november 1942 satte hun foten på engelsk jord.

Hovedformålet til den franske motstandsbevegelsen var å fortsette krigen mot Tyskland helt til fedrelandet var befridd og nazistene beseiret. Men de innså også behovet for å planlegge og forberede gjenreisningen av Frankrike etter krigen. Samfunnets administrative, politiske og økonomiske grunnvoll måtte reorganiseres, og Simone Weil ble ansatt som redaktør i en gruppe som diskuterte slike problemstillinger. Hun fikk et lite kontor for seg selv, der hun også hadde frihet til å utarbeide sine egne tanker. Det var i denne perioden hun forfattet et av sine viktigste verker, «Behovet for røtter» (L’Enracinement), som kan betegnes som hennes politiske og filosofiske testamente.

Noe av det mest tankevekkende i «Behovet for røtter», er at Weil tar til orde for en korrigering av den europeiske menneskerettighetstenkningen: «Det vi har oversett helt siden 1700-tallet, er at det ikke er våre rettigheter som er det mest grunnleggende, men vår forpliktelse overfor medmennesket. Denne forpliktelsen er absolutt og ubetinget, og den viser seg i en aktiv respekt for de andres legemlige og sjelelige behov. De legemlige behovene, som mat, hus og hygiene, lar seg nokså enkelt definere; vanskeligere er det med sjelens behov. Og ikke desto mindre er anerkjennelsen av disse behovene en nødvendig forutsetning for å bygge gode og menneskevennlige samfunn».

For eksempel sier Weil at tanke- og meningsfriheten er et av sjelens livsnødvendige behov. Om det er sant, blir det klart at et samfunn aldri kan avskaffe eller kneble tankefriheten uten bokstavelig talt å bli menneskefiendtlig, likesom et drivhus som er for kaldt for artene som er plantet der. I et slikt samfunn vil noe vesentlig i mennesket visne bort, enten undertrykkelsen er rå og åpenbar, eller av en mer subtil psykologisk og sosial karakter. Et av Weils mest originale bidrag til den politiske tenkningen, er at hun identifiserer og drøfter 14 slike sjelelige behov, som må fungere som prøvesteiner på en sunn politikk.

I april 1943 ble Simone Weil innlagt på Middlesex sykehus med tuberkulose. Selv om helsen var nedbrutt, var intellektet brennende, og på sykesengen studerte hun den hinduistiske perlen Bhagavadgita på sanskrit. Simone ønsket selv å komme ut på landet, og mot slutten av august blir hun overført til Ashford sanatorium i Kent. Her døde Simone Weil den 24. august 1943. Hun er begravet på den katolske kirkegården i Ashford.

Torgeir Bygstad er teolog og har oversatt flere bøker. Han er oversetter og forfatter av boken «Sannhet for enhver pris. Simone Weils politiske filosofi».