Påskekrim i 100 år: Bergenstoget plyndret – igjen!

­Kan det være påskebudskapet om død og oppstandelse? Kan det være vårløsningen? Eller er det rett og slett slik at det passer så godt med en krimbok i solveggen? Ikke godt å si, men fenomenet påskekrim er uansett kommet for å bli. Faktisk har det vært med oss i nøyaktig 100 år.

Tilblivelsen av romanen Bergenstoget plyndret i natt er en del av norsk litteraturhistorie. Vinteren 1923 var de to unge vennene Nordahl Grieg og Nils Lie like blakke som de var fulle av eventyrlyst. På en skitur i Vestmarka klekket de ut løsningen på sine finansielle problemer. De skulle skrive en kriminalroman sammen!

Fjellturismen

Åstedet måtte være nattoget på Bergensbanen, fortalte Nils Lie selv mange år senere. Bergensbanen hadde blitt åpnet i 1909, og var det mest eksotiske man kunne oppleve på to skinner i Norge. En nattlig ferd over Hardangervidda var noe som virkelig kunne sette både nerver og fantasi i sving. Samtidig var Bergensbanen selve den trafikale hovedstammen i det nye fenomenet fjellturisme.

Foto

Gyldendal

I en tid da de færreste hadde tilgang til egen bil, var toget det viktigste transportmiddelet til fjells. Hyttene hadde for alvor dukket opp langs stasjonssteder som Geilo og Ustaoset, og også lenger inne på vidda kunne man finne overnattingsmuligheter. En ny generasjon turister var i ferd med å innta fjellet, og påsken var høysesongen for trafikken på Bergensbanen. Da som nå.

Men hvis forfatterparet skulle rekke påskesalget, var det ingen tid å miste. Bergenstoget plyndret i natt ble skrevet som en stafett, kapittel etter kapittel på omgang mellom de to forfatterne. Forfatterpseudonymet de valgte seg var Jonathan Jerv.

42.480 kroner

I romanen heter de to hovedpersonene Johan Bratt og Åge Heiberg, og sammen med fire kamerater legger de planen for sitt livs kupp. Det er litt av en tur som venter dem. Først skal de nemlig ta Bergensbanen til Voss, så buss til Eide og endelig båt til Lofthus. Derfra går de tilbake over fjellet, etablerer base for returreisen og fortsetter mot Haugastøl. Her skal de entre Bergensbanen, rane passasjerene i full fart og hoppe av toget igjen før Finse!

Nordahl Grieg skrev Bergenstoget plyndret i natt sammen med Nils Lie, Foto: NTB.

Kuppet går noenlunde etter planen, riktignok kommer de i skade for å skyte en konduktør, men utbyttet er på svimlende 42.480 kroner. Det tilsvarer 1.300.000 kroner i dag. Men samvittighetskvaler i kombinasjon med spillehell i Monte Carlo(!) gjør at alle de ranede får pengene sine tilbake.

PR-kupp

Denne pusesnille avslutningen kom til etter press fra Nordahl Griegs bror Harald, som var sjef for Gyldendal forlag. Forbrytelser skulle tross alt ikke lønne seg, men bortsett fra det ble Bergenstoget plyndret i natt en svært lønnsom affære for forlaget og forfatterne.

Cluet var å annonsere for boken i påskeavisene  med tittelen som eneste blikkfang. Det fungerte helt etter planen; mange trodde på det de leste, og da spøken ble avslørt gikk hele opplaget på 7000 bøker fort unna. Dermed var påskekrimmen for alvor introdusert for norske lesere. Og et stykke litteraturhistorie var skrevet.

Et vårfenomen

I dag utgis det krimbøker året rundt, men fremdeles er det slik at tyngdepunktet ligger i første halvår, og da helst i ukene før påske. En rask opptelling blant de største forlagene viser at de i år utgir godt og vel 50 nye krimbøker fram mot sommeren. Den årvisse krimfestivalen i Oslo er også lagt til midten av mars, et godt tidspunkt for å lansere nye forfattere og utgivelser.

Det er med andre ord ingen mangel på verken krimbøker eller krimforfattere her i landet. På Wikipedias oversikt over norske krimforfattere finner vi hele 192 navn. Rivertonklubben, som organiserer det norske krimlauget, teller ifølge siste oppdatering 150 medlemmer. Det ser til og med ut til at interessen for krimsjangeren er høy og stabil både blant leserne, forfatterne og forlagene.

200 år

Bergenstoget plyndret i natt er en merkestein i historien om norsk krimlitteratur. Men grunnmuren ble lagt lenge før 1923. Faktisk skal vi ytterligere 100 år tilbake i tid, til 1825. Ifølge litteraturviteren og krim-nestoren Willy Dahl var dette året for utgivelsen av den første norske boken som kan kalles en ordentlig krimfortelling. Det dreier seg om Mauritz Hansens Keadan eller Klosterruinen, en gotisk fortelling der oppklaringen av et mistenkelig dødsfall står sentralt. Mange mener at samme Hansens bok Mordet på maskinbygger Roolfsen fra 1840 er den første egentlige norske krimhistorien. Men skal vi tro Willy Dahl kom debuten altså 15 år tidligere.

Det var en sped start på noe som etter hvert skulle vokse til en stor og lukrativ litterær sjanger. Mangel på både trykkerier og et fungerende marked gjorde at det gikk bare sakte framover med utviklingen av den norske krimlitteraturen. Likevel var det flere som prøvde seg utover på 1800-tallet. Kuriøst nok var en av dem Hanna Winsnes, som er mest kjent for sine kokebøker. Hun skrev to kriminalromaner under pseudonymet Hugo Schwarz på 1840-tallet.

Penger og kjønnsdrift

Etter hvert som både trykkerikapasiteten og distribusjonen ble bedre, vokste også markedet for folkelige kriminalfortellinger og spenningslitteratur. Særlig fikk sjangeren et oppsving fra 1880-tallet. Det var nå den ekstremt produktive Rudolf Muus hadde sin glanstid. Det blir antatt at han skrev minst 50 romaner, flere av dem på opp mot 1600 sider! I tillegg kom flere hundre mindre bøker og føljetonger. Det samlede opplaget var på minst en million, og Muus var i mange år Norges desidert mest leste forfatter. Ofte var handlingen i bøkene hans lagt til den skumle østkanten i Kristiania, men han skrev også skuespill, viser og dikt. Penger og kjønnsdrift var enkelt sagt hovedtematikken i de fleste av Muus’ bøker.

Jo Nesbø utenfor Parkteatret før lanseringen av Harry Hole-romanen Blodmåne. Foto: Terje Bendiksby / NTB.

Etterspørselen etter hurtigarbeidende krimforfattere var høy, ikke minst fordi både aviser og ukeblader satset på spennende føljetonger. En effektiv måte å holde på leserne på.

Anarkist-terrorister

Ifølge Willy Dahl var krimlitteraturen allerede fra starten av rask til å ta opp i seg nye fenomener i tiden, det gjaldt også teknologi. Et annet fenomen er at historiene på 1800-tallet ikke først og fremst handlet om drap og drapsetterforskning. Vel så ofte var det andre forbrytelser som skulle oppklares, gentlemanstyven ble nå et velkjent fenomen. Men som regel ble de skyldige tatt og rettferdigheten gjenopprettet.

Fra tidlig 1900-tall var det dramatiske begivenheter i tiden som ble gjenspeilet i krimbøkene. Det var revolusjonære bevegelser på gang, ikke minst i Russland, og anarkister og kommunister dukket gjerne opp i skurkeroller. Verst av alle var anarkist-terroristene, påfallende ofte framstilt med jødiske trekk.

Stereotype rasetegninger var et typisk tegn i tiden. Sven Elvestad, alias Stein Riverton og Kristian F. Biller, introduserte politimannen og senere privatdetektiven Asbjørn Krag, som senere ble etterfulgt av Knut Gribb. Begge var utpregede representanter for den ariske rasen, det samme gjaldt Øvre Richter Frichs karakter Jonas Fjeld.

Krimnovellens glanstid

Nordahl Grieg og Nils Lie var for øvrig ikke de første som valgte Bergensbanen som sitt kriminelle åsted. Allerede i 1910, bare ett år etter åpningen, kom Stein Riverton-boken Mysteriet på Bergensbanen. Og lenge etter, i 1945, fulgte Morten Sanne, pseudonym for Jacob R. Kuhnle, opp med Konduktøren meldes savnet, der to konduktører med noen dagers mellomrom bli kastet av toget mellom Voss og Bergen! Det hadde altså til alle tider gått hardt for seg på Bergensbanen.

Mellomkrigsårene var ellers krimnovellens glanstid i Norge. Opplagene til ukebladene var i sterk vekst, og stadig flere forfattere kunne livnære seg av å skrive kjappe, tilgjengelige krimfortellinger.

Litterær prestisje

Samtidig hadde forlagene nå for alvor fått øynene opp for krimlitteraturens kommersielle muligheter, slik som i 1923 med Bergenstoget plyndret i natt. Veletablerte forfattere som Gunnar Larsen og Sigurd Christensen prøvde seg med hell i krimsjangeren. Også noen av Aksel Sandemoses bøker fra 1930-tallet, særlig En sjømann går i land og En flyktning krysser sitt spor, har tydelige innslag av krimlitteratur. Det gjelder i høyeste grad også Det svundne er en drøm, som Sandemose skrev i eksil i Sverige under andre verdenskrig.

En annen som debuterte med krimlitteratur under krigen var André Bjerke. Den første boken hans i sjangeren, og under pseudonymet Bernhard Borge, het Nattmennesket, fulgt opp av De dødes tjern. Filmatiseringen av De dødes tjern, med Henny Moan i en sentral rolle, er blitt en norsk klassiker.

Også Torolf Elsters Historien om Gottlob ble utgitt under krigen. Romanen regnes i dag som en av de aller beste norske krimbøkene noensinne.

Okkupasjonsårene skulle faktisk vise seg å bli et toppunkt for krimlitteraturen i Norge. Aldri hadde det blitt utgitt og lest så mye krim, med 33 nye utgivelser i 1943 som rekord.

Kvinnene kommer

Den første etterkrigstiden opplevde man en både kvalitativ og kvantitativ tørke i norsk krim. På 1950-tallet nærmet det årlige antallet nye, norske krimutgivelser seg null. Til gjengjeld ble det oversatt stadig mer utenlandsk krim for det norske markedet. Fra 1970-tallet kom det et nytt oppsving, med det som kan kalles en venstredreining av krimlitteraturen. Jon Michelet og Gunnar Staalesen debuterte begge i 1975, og ledet an i den røde bølgen med sine sosialrealistiske og politiserte bøker.

På 1990-tallet ble den røde bølgen erstattet av en kvinnebølge i norsk krim. Viktige og ruvende forfatternavn som Karin Fossum. Unni Lindell og Anne Holt gjorde seg sterkt bemerket, og de er stadig aktive i det kriminelle landskap.

På tampen av 1990-tallet debuterte så Jo Nesbø med Flaggermusmannen, og resten er som det heter historie. Til nå har Nesbø solgt vel 55 millioner bøker verden over, og han er blitt oversatt til 50 språk. Jeg tviler på om vi noen gang kommer til å se noe i nærheten av krimfenomenet Jo Nesbø igjen.

Det skulle likevel være nok å velge i for den som lar seg underholde av påskemysterier som skjer andre stedet enn på Golgata.

Eller på Bergensbanen.