Norsk litteraturfestival: Yohan Shanmugaratnam, Maria Navarro Skaranger og Zeshan Shakar med ny litteraturpodkast

­Maria Navarro Skaranger mottok Sultprisen for 2022. Både hun og Zeshan Shakar mottok i sin tid Tarjei Vesaas’ debutantpris. Sistnevnte, med sin oppvekst-trilogi fra Oslo – også kalt «Trilogien om en klassereise» – har høstet raust med både lovord og royalty, og trådte raskt inn i rekken av velrennomerte Oslo-forfattere. Sakprosaforfatter Yohan Shanmugaratnam har det siste året fått utvidet sin lesekrets. Etter å ha fått komme tett på artistduoen Karpe i seks måneder, kvitterte han med en kritikerrost biografi om duoen og kunne innkassere high five fra artistene selv.

Hva er viktig ved lesing?

På Norsk litteraturfestival ble altså podkasten deres satt i scene. At det var rikelig med ledige plasser i festsalen på Kulturhuset Banken, kan tyde på at det er mer kjendispreget eller veletablert forfatterautoritet som trekker publikum. Og kanskje et på forhånd klart formidlet tema – med aktualitet. Bedyret viktighet (pretensiøs eller ei) hjelper nok også på.

Hvorfor leser vi? er tilsynelatende ikke viktig nok, da. Like fullt må det være blant de mest essensielle litterære spørsmålene man kan og bør stille (seg). Hva med Bastards svar? Direkte svar på meta-spørsmål ligger kanskje ikke til forfattere å gi. Men det er bra de stiller spørsmålet!

Maria Navarro Skaranger ble stilt spørsmålet direkte; jeg fikk en tilfeldig prat med trioen da de satt og hygget seg med venner. Da samtalen dreide innom en bok Skaranger selv hadde valgt til samtale i podkasten, Vigdis Hjorts Leve posthornet, utbrøt hun:

– Ja, er ikke den fin? Jeg elsker den boka! Så jeg stilte henne like godt deres eget meta-spørsmål.  

Jeg burde komme igjen når hun hadde fått seg en par øl til, spøkte Yohan Shanmugaratnam da Maria nølte og myste mot solen.

–  Nei, hvorfor jeg leser? Om man begynner å grave …

Noe det ikke var tid og sted for, men rent umiddelbare grunner var jo det å bli underholdt og å lære noe. Ellers var det jo så mange ting. I podkastens selvpresentasjon i første episode sier Shanmugaratnam det slik: «En podkast om litteratur, lesing og … ja – livet!»  

Løs jakke

Konseptet bak Bokklubben Bastard er enkelt: En av forfatterne presenterer en selvvalgt bok i hver episode, en bok som de andre to også da skal ha lest. For slik kan alle bidra rikelig med sitt eget i dialogen rundt boka. Til en samtale mer fri enn var de litteraturkritikere. De kan til og med tillate seg å vise mangler i sin litterære kompetanse, men desto mer ledig og personlig snakke om hvordan litteraturen oppleves. Å dømme etter responsen de har fått, er lytterne begeistret.

Samtidens utsendte fikk en prat med de tre forfatterne ute i sola etter innspillingen av podkasten.

Foto

Øyvind Lerø

Det er klart befriende at valgte bøker ikke går bokbransjens ærend – debattert som det har vært særlig etter Agnar Lirhus kronikk sist høst: «Hva skal vi med litteraturkritikk hvis den er en gratis reklamekanal for forlagene?»

Maria Navarro Skaranger valgte dog en svært så aktuell bok til publikumsmøtet på Lillehammer, fri også til det. Kanskje overraskende på flere i salen hadde hun tatt med Stig Millehaugens selvbiografi Gjerningsmann. En utgivelse som ble nyhetssak i NRK Dagsrevyen; what else is new? Den delen av media er jo forutsigbar.

De gode bøkene

Til en renommert festival var det et godt og interessant valg. Det skapte en samtale med utgangspunkt i det aktuelle. Likevel, med forfattere som er alt annet enn pretensiøse og kanskje i denne sammenheng ikke så ambisiøse, blir ikke samtalen løftet til «nasjonal debatt». De er tro mot opplevelsen som lesere. Og godt er vel det. Selv om man ante en undertekst om hvorfor i det hele tatt en slik bok kommer ut, og får oppmerksomhet; mer rettet mot forfatteren og hva en slik bok trigger i oss lesere samt i deler av media enn et spark til det kommersielle draget i litteraturlandskapet.

Podkaster som Bokklubben Bastard er av flere årsaker en viktig medienykommer. Bøker og lesing i seg selv er det sentrale, noe man helst ønsker å tro også ordinær litteraturkritikk er. Det velger fritt sine bøker, også bøker som ikke er av nyere dato. Nevnt er Vigdis Hjorts over ti år gamle Leve Posthornet. Podkastepisoden om den skapte en befriende vennlig uenighet mellom de tre forfatterne. Det gikk både på bokas tematikk og litterære grep. Selv fornemmet jeg at ingen av de tre forfatterne enten ville eller kunne, om enn i ulik grad, se hvor eksistensielt dypt Hjorts bok lodder. Hva som var protagonistens eksistensielle konflikt – eller burde ha vært … Vært berørt tydeligere, eller dypere …

Måten Bokklubben Bastard møter litteraturen på, fornyer og forlenger livet til de gode, men for lengst utgitte bøkene. Det finnes det bevis for; selv leste jeg, det vil si hørte jeg, Leve posthornet for første gang på grunn av podkastepisoden. I bilen (med mitt første prøve-abonnement på strømmetjeneste) på vei fra Bergen til nettopp denne festivalen. Og på Lillehammer-seansen oppsto det en overraskende bue, som vi skal se, fra denne boka til kveldens valgte forbryterselvbiografi.

Bok uten innsikt?

På Lillehammer var det altså den drapsdømte Stig Millehaugens selvbiografi som ble trukket frem. Hele samtalen vil jo bli tilgjengelig på podkast (vil jeg tro). Her kun et par momenter. Særlig Zeshan Shakar kunne bidra med treffende og underholdende anekdoter fra Groruddalen, der til og med hans far som butikkeier måtte i direkte konfrontasjon med Tveitagjengen.

Millehaugen fikk kred for ikke å ha brukt «skyggeskriver», for boka er skrevet av Millehaugen selv. At slik lesing er spennende, ble villig innrømmet. Som Politi og røver (Brageprisvinner for sakprosa, 2009). En bok fra den siden som har nøkkel til håndjernene.

– Det tar også lang tid å skjønne at man er litt narsissist, utbrøt Maria Navarro Skaranger lakonisk da samtalen berørte tv-serier som Sopranos og The Wire, eksempler på at også kriminelle kan gå inn i prosesser til selvinnsikt. En stor svakhet ved Millehaugens bok mente de nettopp er mangel på dybder og innsikt. Rimelig fri for selverkjennelse, skrupler og anger. Men boka hadde sympatiske, eller talende trekk, for eksempel de to gangene Millehaugen rømte fra soning, da ble han gjenfunnet i skogen i sitt oppvekstområde; hjem …

En uventet bue

Et svært interessant aspekt, som en interessant epilogisk undring, trakk Yohan Shanmugaratnam fram Millehaugens forord. Her benyttes Søren Kierkegaards utsagn om frykten på kanten av et stup. Frykten kan har sin årsak i to helt ulike redsler: for å falle – men også fristelsen til å hoppe. Og nettopp dette fra Kierkegaard innleder også den gode Vigdis Hjorts Leve posthornet!

Trolig var det kjærkomment for Bastard-forfatterne med synlig publikum, som kunne høres. Erfare responsen på trioens humor; latteren satt løst i festsalen på Kulturhuset Banken. En podkastepisode der litteraturfestivalen selv var tema, behørig omtalt i en bok, ble trukket fram. Shanmugaratnam minnet om de gode karakteristikkene som de da hadde gitt Norsk Litteraturfestival: «Litteraturens dansegulv!» «Litteraturens russetreff!»

Ja, det er kanskje for lite om Kierkegaard og Hvorfor leser vi.