– Noen kulturelle forestillinger og figurer får stor påvirkning på kulturen vår

­

Hvorfor har du skrevet denne boken?

– Noen kulturelle forestillinger og figurer får stor påvirkning på kulturen vår, for så å gå mer og mindre i glemmeboken. I perioden omkring 1900 er ideen om «den fødte forbryter» et godt eksempel på dette. Forestillingen om at det fantes medfødt og dermed arvelig kriminalitet var sentral i den nyetablerte kriminalvitenskapen, i den voksende kriminallitteraturen og i pressedekning og offentlig debatt om kriminalsaker i hele den vestlige verden.

– I min bok ville jeg utforske figuren «den fødte forbryter» fra et kulturhistorisk og litteraturvitenskapelig perspektiv, for å vise de varierte betydningene denne forestillingen fikk i den norske offentligheten – i pressen, i fagdebatt og i litteraturen.

Hva er de viktigste poengene som kommer frem?

– Spørsmålet om hvorvidt det fantes «den fødte forbryter» var ikke bare viktig i kriminologisk eller rettslig sammenheng. Figuren dukker opp i mange ulike tekster og sammenhenger, og ofte blir den utgangspunkt for å drøfte ikke bare kriminalitet, men også andre aspekter ved kulturen, individet og samtiden. Arne Garborg skriver for eksempel om sin skrekk for selv å være forbryter når han lider av insomnia og natteangst, kulturhistorikeren Christen Collin mener at samtidslitteraturen er «syk» og «kriminell» i sin kultur- og litteraturkritikk, og Bjørnstjerne Bjørnson bruker figuren aktivt når han skriver debattinnlegg om omdiskuterte kriminalsaker.

– Jeg skriver også om flere konkrete kriminalsaker hvor ideen om født kriminalitet kom til å spille en viktig rolle for hvordan den tiltalte ble oppfattet og omtalt – både i offentlig debatt og i fiksjonsfortellinger. Spørsmålet om født kriminalitet hadde altså bred interesse og gjorde seg gjeldende på mange ulike og fascinerende måter!

Hvilke nye synspunkter og/eller teorier presenteres?

– Boken gir et nytt innblikk i etableringen av et nytt kriminalitetssyn i perioden omkring 1900 og konsekvensene det fikk, både kulturelt og for enkeltmenneskers liv. Jeg løfter også frem tekster og hendelser som vekket stor interesse og var godt kjente i sin samtid, men som i ettertid har blitt glemt eller viet lite oppmerksomhet både kulturhistorisk og i litteraturvitenskapen.

– Boken viser at det på ingen måte var vanntette skott mellom henholdsvis vitenskapelige tekster, kanoniserte forfatteres litteratur og sensasjonelle populærlitterære fortellinger når det gjaldt spørsmålet om forbrytere var «født sånn eller blitt sånn».

Hvilke utfordringer møtte du underveis i arbeidet med bokprosjektet?

– Jeg arbeidet med et utrolig stort kildemateriale, og måtte gjøre vanskelige valg for å velge ut tekstene og eksemplene som ble utforsket i dybden. Mye var det rett og slett ikke plass til!

– Rent skriveteknisk hadde jeg imidlertid størst problemer med å formulere meg kortfattet, men presist nok om den italienske kriminalantropologen Cesare Lombroso, som regnes som opphavsmannen til teorien om «Den fødte forbryter». Noen tekstbolker ble skrevet om og om igjen. I en periode klippet jeg ut hele kapittelet og plassert det i et eget dokument, som het «skammekroken».

Hva vil du oppnå med boken?

– Jeg håper at boken kan gi en mer nyansert forståelse av hvordan forestillingen om en «født forbryter» kunne bli så utbredt, og at denne forestillingen ikke bare ble brukt til å avskrive enkelte kriminelle som uforbederlige. Ideen ble også brukt til å diskutere identitet og menneskets underbevissthet, til å argumentere for frifinnelse av dømte mordere, og til å diskutere samtidslitteratur – for å nevne noe.

Silje Haugen Warberg er førsteamanuensis i nordisk litteratur og har skrevet bok om «den fødte forbryter».

Foto

Morten Warholm Haugen

Hva vil du at leseren skal sitte igjen med etter å ha lest den?

– Jeg håper selvsagt at leseren vil lære noe nytt om hvordan vi historisk sett har tenkt om kriminalitet og kriminelle mennesker. Så håper jeg også at leserne vil finne tekstene og sakene like interessante, spennende og fascinerende som jeg selv har gjort. Kanskje følger det også en liten utvidelse av det litterære feltet med på kjøpet? Jeg håper at noen får lyst til å lese en sensasjonell forbryterfortelling løselig basert på virkelige hendelser, anonymt utgitt av Rudolf Muus, eller de litterære brevene til Arne Garborg, som nesten overraskende ofte handler om forbrytere.

Hva gjorde at du fikk lyst til å sette i gang med et så stort prosjekt som å skrive en bok?

– Boken er en omarbeiding av doktorgradsavhandlingen min, og slik sett var stoffet gitt og mye av arbeidet allerede gjort. Like fullt ble det en tidkrevende prosess – og det tok også litt tid etter disputasen før jeg var klar til å gå løs på stoffet enda en gang. Jeg gikk til slutt løs på prosjektet fordi jeg ville gjøre stoffet mer tilgjengelig og spisset enn avhandlingsformen tillot – og fordi jeg håpet å nå flere lesere enn doktorgradskomiteen og min nærmeste familie.

Kan du nevne én person du håper leser boken?

– Her ville jeg ha svart idéhistoriker Karin Johannisson, som var en stor inspirasjon for meg da jeg utarbeidet doktorgradsprosjektet mitt. Dessverre gikk Johannisson bort i 2016.

Hvilken bok vil du anbefale andre å lese?

– Jeg anbefaler å lese Espen Stuelands Gjennom kjøttet – disseksjonens og kroppens kulturhistorie fra 2016. Her er den døde kroppen navet i en enormt kunnskapsrik kulturhistorisk undersøkelse av blant annet medisinhistoriske tekster, kunstverk, litteratur og film opp gjennom tidene.

Hvilken forfatter har betydd mye for deg?

– Den svenske idéhistorikeren Karin Johannissons bøker betydde mye for meg da jeg skrev denne boken. I Melankoliska rum fra 2009 forfølger hun ideer og forestillinger knyttet til angst, lede og sårbarhet opp gjennom tidene og i veksling mellom ulike diskurser, både faglige og litterære. «Er det lov å skrive slik i akademia, da?» spurte en student meg da jeg la opp et kapittel fra denne boken på pensum. Det er det heldigvis – men det er få som får det til!