Lyrikk om traumer: – Det burde ikke bli sett på som modig å fortelle at man har vært utsatt for vold og overgrep, det burde være naturlig

Det er en svært dyster tematikk som tas opp i diktform i Bjørg Marie Akse Kenefes bok «Å bære din skam».

Gjennom gripende tekster rettes søkelyset mot en urettferdig verden hvor overgripere og voldsutøvere går fri, mens ofrene dømmes til livstid – fengslet i dødens korridor.

I boken møter vi et barn i dyp fortvilelse, og slår følge med henne inn i voksenlivet, hvor vi får se konsekvensene av kronisk traumatisering. I likhet med mange overlevere har hun båret andre menneskers skam i komplett taushet – inntil nå.

– Volds og overgrepsutsatte barn risikerer å måtte bære konsekvensene gjennom hele livet. Noen klarer å holde det vonde på avstand i mange år, men til slutt når kaoset og de vonde minnene presser seg på og det vonde ikke lenger kan holdes på avstand, blir skadene synlige for dem selv og omverdenen. Noen mister håpet om at fremtiden en dag vil tilhøre dem, den emosjonelle smerten blir umulig å bære og de avslutter livet og etterlater pårørende i bunnløs sorg og smerte, sier Bjørg Marie.

Dette er den harde virkeligheten, og den er rundt oss – men vi hører lite om den, annet enn via faglitteratur og forskning, legger hun til.

«Å bære din skam» handler om nettopp dette – fortalt fra innsiden.

Traumer

Traumer sitter ikke mellom ørene – de sitter i nervesystemet og i hver eneste celle i hele kroppen. Våren 2020 kom en relasjon fra oppveksten for tett på Bjørg Marie, og kroppen begynte spontant å reagere uten at hun forstod hva som foregikk. Utover sommeren ble reaksjonene hyppigere og sterkere. En septemberkveld falt brikkene på plass, og igjen ble hun nødt til å forholde seg til det hun som barn hadde lagt lokk på og rømt ifra.

– Hele verdenen min falt i grus og der stod jeg – sjokkskadet – og i så stor lidelse at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg eller hvordan jeg skulle klare å leve med meg selv. Den emosjonelle smerten var ikke til å bære. Samtidig var jeg hjemme i permisjon med tvillinger, og som firebarnsmor så kan du ikke bare bryte sammen. Rutiner skal holdes, plikter fylles og omsorg skal gis uansett hvilken forfatning man selv er i.

Skriving som terapi

For å klare det måtte hun ventilere på et vis. Tilfeldigvis ble det skriving, og det var også tilfeldig at det ble lyrikk.

– Jeg forbinder dikt med eldre mennesker, så jeg unngår ordet «dikt» så langt det lar seg gjøre, både når jeg skriver og snakker.

– Jeg kan ikke skryte på meg å ha lest noe særlig med lyrikk. Bortsett fra norsktimene på skolen, var mitt første møte med lyrikkboken «Tanker fra et fragmentert sinn» av Malin Nilsen som kom ut på Lyrikkforlaget i 2021. Jeg har også latt meg fascinere av artisten Axel Frønes sine tekster – hvor mye det er mulig å fortelle med kun noen få ord.

Foto

Lyrikkforlaget

Å skrive ble en form for egenterapi. Bjørg Marie fikk uttrykt det som var for skamfullt, smertefullt og vanskelig å snakke om.

– For å si det på en annen måte, så har jeg skrevet meg ut av døden ufattelig mange ganger disse to årene. I stedet for å handle på impulsene som rev meg i fillebiter uke etter uke, måned etter måned, så skrev jeg ut både impulsene og smerten.

Innholdet i boken ble imidlertid ikke skrevet for å gis ut. Det siste halvannet året har Bjørg Marie delt litt av det hun skriver på en Instagram-konto. Det førte til at hun gjentatte ganger ble oppfordret til å utgi bok. Det avfeide hun, siden det å bli forfatter virkelig var det siste som kunne falt henne inn.

– Jeg har fått drøssevis av tilbakemeldinger både fra kjente og ukjente som forteller at det jeg deler har stor betydning for dem, og at de føler seg mindre alene. De takker for at jeg setter ord på det de selv ikke klarer.

Hun forteller at hun har mottatt rørende tilbakemeldinger fra personer som forteller at de virkelig trodde at ingen kunne hjelpe dem – at de følte seg som et håpløst prosjekt inntil de kom over kontoen hennes og at de har fått mer ut av det hun deler enn de har gjort av å gå til psykolog.

– Alt de trengte var en stemme. Det er sterkt å høre, og med summen av alt dette fikk tanken om bok modne og litt spontant bestemte jeg meg for å samle noen av tekstene og sende inn manus, for min historie er dessverre langt ifra unik, sier Bjørg Marie.

Saken er større enn meg

– Denne saken er så mye større enn meg og mitt. Vi er uendelig mange som lider i taushet, som av ulike årsaker blir tvunget til å tie – og det er feil. De siste som skal tie er utsatte og overlevere, men samfunnet vil at vi tier, forventer at vi tier. Samfunnet kan godt akseptere at vi har vært utsatt for alvorlige traumer så lenge de vet at vi har lagt det bak oss, at vi har gått videre, at det ikke preger oss. Men slik fungerer det ikke med alvorlige og kroniske traumer.

Hun synes det er vondt å se livet gli forbi mens hun føler at hun sitter på death row, uskyldig, men dømt for det som andre gjorde mot og med henne som barn. Det er vondt å være i live uten å være levende.

– Det minste jeg kan gjøre er å vise barnet jeg en gang var den respekten at jeg forteller hennes historie og bruker stemmen min så kanskje andre barn blir sett, hørt og får hjelp tidsnok. Alt som handler om vold, overgrep, mishandling og mobbing og konsekvensene av det kan forebygges, og skadeomfanget kan reduseres om barn får hjelp i tide.

Foto

Lyrikkforlaget

Hadde omverdenen virkelig forstått hvor altomfattende konsekvensene kan bli når voksne unnlater å gripe inn når et barn har det vondt, så hadde ingen klart å lukke øyne og ører, påpeker hun. Vold og overgrep er ikke, og skal ikke være, en privatsak.

– Det er et enormt samfunnsproblem som angår oss alle, enten vi vil eller ikke, og det foregår mye nærmere enn vi liker å tro.

Fryktet bygdedyret

Å skrive om egne, personlige erfaringer knyttet til et vanskelig tema er krevende. Utfordringen i forhold til skriveprosessen kom imidlertid ikke før Bjørg Marie hadde signert kontrakt med forlaget.

– Jeg er oppvokst på et veldig lite sted og hovedutfordringen min har vært frykten for at bygdedyret skal spre falske rykter. Jeg eier min egen historie, den kan de selv lese svart på hvitt og det er kun den jeg deler. Jeg ønsker ikke å påføre noen, verken skyldige eller uskyldige, noen form for lidelse. Alt jeg ønsker er å sette fokus på tematikken, å være en stemme for de stemmeløse, for dem som ikke orker eller kan. Forhåpentligvis forstår bygdedyret at ved spekulere i hvem og hva, så er de selv med på å få volds- og overgrepsutsatte mennesker til å tie. Ved å spre falske rykter hjelper de voldsutøvere og overgripere til å få et større og friere spillerom i samfunnet samtidig som de gjør seg selv til medskyldige.

«Å bære din skam» er en stemme fra alle som er tvunget til å bære andres skam. Bjørg Marie håper og tror den rører ved noe i leseren, at tekstene skaper refleksjoner og en holdningsendring der det trengs. Hun håper samtidig at innholdet kan være en støtte og hjelp for utsatte og overlevere, at alle som lever med senskader etter kompleks traumatisering blir mindre ensomme og at boken kan hjelpe folk til å plassere skyld og skam der den hører hjemme. Kanskje kan boken bli en samtaleåpner?

Ikke modig, men naturlig

– Det burde ikke bli sett på som modig å fortelle at man har vært utsatt for vold og overgrep, det burde være naturlig. Det er på tide at de ansvarlige bærer skylden og skammen for det de har påført andre, og det er på høy tid at samfunnet slå ring om utsatte og overlevere i stedet for å shame og blame dem for det andre mennesker valgte å påføre dem, understreker Bjørg Marie.

Siden helsen hennes er så dårlig på grunn av senskadene etter oppveksten blir det mye tid til skriving, forteller hun.

– Jeg skriver stort sett hver dag som egenterapi. Et av diktene mine som handler om et barns første møte med rasisme er med i Rebecca Blix sin antologi «Tankeslottet» som kommer ut nå i februar. At det kommer mer fra min side er godt mulig selv om jeg per i dag ikke har konkrete planer om flere bøker.

«Å bære din skam» kommer ut på Lyrikkforlaget i slutten av februar.