Lene Bergs roman om drapsdømt far kan også leses som en vev av flere kjærlighetshistorier

­

Hva handler romanen om?

– Helt konkret tar boken for seg noe av det jeg har arvet etter faren min, først og fremst minner. Navet i fortellingen er hans arrestasjon i Paris i 1975, som ledet til at han ble fengslet, anklaget for å ha drept sin kone, min stemor. Det var på forsiden av både norske og franske aviser den gangen, far var filmregissør og relativt kjent, han tok livet av seg i 1982.

– Romanen kan også leses som en vev av flere sterke kjærlighetshistorier: mellom far og meg, mellom far og stemoren min, mellom far og moren hans, mellom faren og moren min, samt det jeg tror var fars første kjærlighet som er en roman i romanen. Noen har sagt at «Fra far» er et uvanlig portrett av en uvanlig familie, akkurat nå tenker jeg at den ytterst, eller innerst, handler om lidelsens problem, men det vet jeg ikke om jeg vil synes i morgen eller om et år.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg idéen til å skrive romanen?

– Først ble minner om min fars tid i fengsel vekket da min amerikanske samboer satt i fengsel i New York for noen år siden, i motsetning til far var han uskyldig dømt. Vi laget en film om det, «False Belief», som krevde alle krefter og ressurser vi hadde.

– Da den var ferdig, ble det plutselig lock-down og jeg ble sittende alene på atelieret i Berlin i noen måneder. Jeg forsøkte i det lengste å unngå å gi meg i kast med fars historie, men da jeg først bestemte meg, viste den seg å være en slags skattekiste. Etter å ha begynt å lese, se og minnes, innså jeg at jeg kom til å måtte vie noen år til farsarven min. Første del ble festspillutstillingen på Bergen Kunsthall i fjor, romanen er andre del og tredje del blir en langfilm med arbeidstittelen «Apokalypsens Ryttere».

Hva vil du formidle til dine lesere med denne romanen?

– Jeg har ikke noe mål om å formidle noe spesielt når jeg skriver eller lager kunst, det er noe annet som driver meg, noe jeg ikke vil sette ord på av frykt for å «jinxe» det, men det har mer med nysgjerrighet å gjøre enn med å formidle et på forhånd definert budskap. Nå som boka er ferdig, kan jeg si at jeg håper en vil bli slått av hvor komplisert og mystisk menneskesinnet og tilværelsen kan te seg, og faktisk er. Det er både grufullt og storartet samtidig.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– Når den først ble antatt, gikk det relativt fort og uten noen egentlige sperrer, det var mer praktiske hindre. Første utkast forelå før produksjonen av festspillutstillingen startet, så den måtte vente med å bli skrevet ferdig til etter at utstillingen åpnet i mai i fjor, da gikk det ganske radig. Når det tok imot, hjalp det at Bjørn Aagenæs (Kolon forlag) sa han gledet seg til å lese og at jeg så fram til å diskutere teksten med ham. Av og til fikk jeg lyst til å trekke litt ekstra ut på skrivingen, bare fordi følelsen av at noen satt og ventet spent på neste utkast var så inspirerende.    

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg jobber alltid med ulike former for kollasjer, jeg liker å blande ulike stiler og kilder, faktiske og fiktive, jeg liker å konfrontere mine egne forestillinger med andres. Jeg er opptatt av skjøten helt konkret og i overført betydning, jeg er interessert i hva som skjer i møtet mellom ulike elementer, enten det er tekst eller bilder, der ulike fiksjoner møtes oppstår det ofte noe spennende, en slags sannhet, om du vil.

– For meg ligger nøkkelen til et verks form i hvordan jeg løser skjøtene, hvordan ulike elementer kan kombineres, motsi hverandre og samspille. Jeg er nok veldig påvirket av filmarbeid på den måten, å klippe film likner på mange måter på å skrive.

Når skjønte du at du ville bli forfatter?

– Sånn som jeg har holdt på, og holder på, er det vel litt vanskelig å si at jeg har blitt forfatter. Tror kunstner i vid forstand er den mest passende yrkestittelen nå. Men jeg kommer til å skrive flere bøker, så kanskje blir jeg først og fremst forfatter en dag, hvem vet. Da jeg var liten, ville jeg bli skuespiller eller detektiv, nå er jeg litt begge deler og det vil jeg gjerne fortsette med uansett uttrykksform og tittel.

Nevn én person du håper leser boken?

– Da boka kom ut, håpet jeg at Carina Beddari ville lese den, hun avsluttet sin anmeldelse av festspillutstillingen i Vinduet med: «Å skrive om prosessen er nok enda modigere enn å lage utstillingen; det skal bli interessant å se hvilken arv som gir seg til kjenne i Lene Bergs kommende roman». Til min glede var det hun som anmeldte den i Morgenbladet, en fin og tankevekkende tekst.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Raymond Queneau: Stiløvelser. Underholdende og virtuost om det uutgrunnelige forholdet mellom liv og tekst.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Peter Handkes Kravløs Ulykke som jeg fikk av to av mine nære medarbeidere fordi Beddari nevnte den i sin anmeldelse av Fra far. Jeg har lest den før, men det er en helt ny opplevelse denne gangen.

Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?

– Ligge i sengen og lese hele dagen, helst i pysjen, og å henge mer med bra folk, jeg har problemer med å være sosial når jeg er inne i en arbeidsprosess, og det er jeg ofte. En ulempe med å ha bodd mange steder i verden er dessuten at tid og rom alltid skiller en fra noen av dem en aller helst vil møte.