Bendik Midtbø Ødegaard er aktuell med boken Fremmede hender.

Foto

Tiden Norsk Forlag

Bendik Midtbø Ødegaard:

– Jeg overdriver alltid, går alltid for langt, går over streken

Publisert: 13. april 2023 kl 09.18
Oppdatert: 13. april 2023 kl 13.23

­

Bendik Midtbø Ødegaard (26)

  • Yrke: Student, studentassistent i bibliotek, vikar i barneskolen
  • Utdannelse: Årsstudium i skapende skriving fra Skrivekunstakademiet i Hordaland. Halvveis fullført bachelor i bibliotek- og informasjonsvitenskap ved OsloMet
  • Bosted: Oslo
  • Aktuell med boken: «Fremmede Hender»
  • Forlag: Tiden Norsk Forlag

Hva skriver du dikt om?

– Jeg skriver om det vonde, vanskelige og umulige ved kjærligheten. Dersom jeg skriver om noe annet enn det vonde, vanskelige og umulige ved kjærligheten, for eksempel det gode, er det som regel for at det vonde, vanskelige og umulige skal fremstå som enda mer vondt, vanskelig og umulig. Jeg skriver om retroaktiv sjalusi, altså det å ikke tåle sin partners romantiske og seksuelle fortid. Jeg skriver om sex, ofte av den grenseoverskridende typen, og jeg skriver om forsøk på kontroll, med det uunngåelige resultat at man mister den totalt.

Er det noe fra ditt eget liv eller samtiden du henter ideene til diktene fra?

– Jeg skriver for å forstå meg selv og verden. Alt jeg skriver tar utgangspunkt i meg selv, følelsene mine, omgivelsene mine. Når jeg skriver om sjalusi, er det fordi jeg har opplevd sjalusi, fordi jeg stadig opplever sjalusi. Men jeg overdriver alltid, går alltid for langt, går over streken. Det er utenfor rammene av mitt eget liv at litteraturen blir interessant, men utgangspunktet er alltid meg selv.

Hvorfor dikt og ikke roman?

– Jeg er en babler, en overforklarer, en pratmaker. Jeg liker lyden av min egen stemme, synet av min egen skrift. Mye av det jeg skriver er overflødig, jeg sier det samme om igjen og om igjen, eller jeg bruker masse ord på å si absolutt ingenting. I poesien skal man si mye med få ord. Jeg skriver dikt for å tvinge meg selv til ordknapphet, til å kommunisere presist. Diktformen krever at man finner akkurat det riktige ordet, den riktige setningen, for å beskrive en scene eller en følelse. Det er dette jeg vil med å skrive dikt; finne den riktige setningen, det riktige ordet.

Hva vil du formidle gjennom diktene dine?

– Jeg vil speile verdens motsetningsbaserte vesen. Formidler jeg en følelse av glede, vil jeg samtidig formidle sorg, formidler jeg håp, vil jeg også formidle håpløshet. I boka skriver jeg om et par som opplever den gode kjærligheten, men som må håndtere at den ene av dem er retroaktivt sjalu, og at sjalusien blir mer og mer sykelig, til den utvikler seg til avsky for den han egentlig er veldig glad i.

Er det et av diktene dine du vil dele?

Jeg ser deg spise Salakis
med honning og valnøtter
du har litt yoghurt i den ene
munnviken
hva tenker du på
deg
med gresk sæd i munnen og ansiktet
de sjokkerte
øynene dine
har sæd i seg de óg
men det sier jeg ikke
er jo ikke helt dum heller
sier bare neida
jeg bare kødda

– Diktet er på flere måter et konsentrat av bokas innhold. Det gir en smakebit på tonen i boka, samtidig som den er et eksempel på en av hovedpersonens mange skrekkfantasier, og hvor lite som skal til for at disse framkalles i hodet på ham.

Blir diktene dine til på kort tid etter du får en ide eller kan du snekre på et dikt i flere år?

– Jeg har enda til gode å bruke flere år på et dikt, men at det snekres sammen over tid, er vanlig. Det er sjelden jeg treffer den forløsende beskrivelsen med en gang. Jeg ser som regel for meg en scene, men må skrive om flere ganger for å finne ut hvilken følelse jeg ønsker å formidle gjennom scenen. Eller det er omvendt, jeg har følelsen, og så prøver jeg ut ulike scener å la denne komme til uttrykk gjennom.

De færreste diktsamlinger trykkes i store opplag. Ved å velge dikt som kunstform, vil det si at du er mer opptatt av formidling enn av hvor mange som kjøper diktsamlingen din?

– Jeg er debutant, jeg har ikke solgt en bok i mitt liv, så jeg tenker ikke på salg. Jeg forholder meg til boksalg som jeg forholdt meg til alkohol før jeg hadde smakt det, jeg brydde meg ikke, trengte det ikke, fordi jeg ikke kjente til det. Jeg har lyst til å påstå at å selge bøker aldri vil bli viktig for meg. Jeg drikker forresten cirka fire ganger i uka.

Hvem har inspirert deg til å bli en best mulig dikter?

– Alt og alle rundt meg. Familie, venner, medstudentene og lærerne mine fra Skrivekunstakademiet, ungarske indiepopartister, engelske fotballklubber, de som produserer Pokal pilsner, Charles Bukowski, Alan Watts, Akira the Don, kidsa på barneskolen jeg jobber på, studenter og forelesere ved OsloMet, folk som drikker på Old Irish Pub midt i uka. De utgjør den eksistensen jeg gjennom skriving forsøker å forstå hva pokker er meninga med.

Kan du nevne én person du håper leser diktsamlingen din?

– Jeg har ikke noe navn, eller noen spesifikk person jeg håper leser boka. Jeg hadde derimot likt det om den fant veien til minst én person med retroaktiv sjalusi, og særlig dersom vedkommende tror at hen er den eneste i verden som lider av det.

Finnes det en bok eller diktsamling du vil anbefale andre å lese?

– Dagene styrter avsted som ville hester over alle hauger, av Charles Bukowski. Rett og slett fordi det er den eneste samlinga av Bukowskis poesi på norsk. Ytterligere begrunnelse for hvorfor den er verdt å lese finnes i Olav Angells forord til boka.

Hvis du måtte velge?

 

Jo Nesbø – Karl Ove Knausgård

Espresso – Filterkaffe

Musikk – Podkast

Avis på papir – Avis på nett

Dagens Næringsliv – Klassekampen

Åsne Seierstad – Tor Bomann-Larsen

Lese bok – Høre bok

Sakprosa – Skjønnlitteratur

Film på kino – Film hjemme

Ved sjøen – På fjellet