– Jeg ønsker å løfte frem en glemt kunstner

­

Hva handler romanen om?

– I romanen møter vi Asta Nørregaard som var den første kvinnen her til lands som fikk oppdraget med å male en altertavle. Kun 28 år gammel kjente hun sikkert både på stolthet og glede over å få en slik bestilling. Dessverre lot ikke menigheten seg begeistre da de fikk se det ferdige resultatet. Det var spesielt Maria Magdalena-skikkelsen som vakte forargelse. Man reagerte på det røde utslåtte håret og den nakne nakken. For Asta ble glede vendt til sorg på et øyeblikk. Opplevelsen i kirken ble et livsavgjørende øyeblikk. Det ble et «før» og et «etter».

–  I romanen møter vi også Harriet Backer som er Astas malerkollega og nabo i 30 år. På en måte er romanen et dobbeltportrett. Mens Harriet Backer blir anerkjent og hyllet i sin samtid, opplever Asta Nørregaard få bli fortiet, ja, nesten latterliggjort.

Elin Tinholt er dramatiker og manusforfatter. Naturstudiets nødvendighet er hennes andre roman.

Foto

Kathleen McIntyre

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg idéen til å skrive romanen?

– Jeg kommer fra Gjøvik og ble i sin tid konfirmert i kirken hvor Nørregaards altertavle henger. Jeg husker at kvinnen med det røde håret fanget blikket mitt. For meg var denne altertavlen det aller første møtet med kunsten. Da jeg mange år senere leste Anne Wichstrøms biografi om Asta Nørregaard og ble kjent med den dramatiske historien rundt altertavlens tilblivelse, tenkte jeg først at dette var stoff til en scenisk tekst. Jeg prøvde, men fikk det ikke til. Flere år senere slo det meg at altertavlen og konsekvensene dette oppdraget hadde for Asta, ville egne seg som en roman, hvor Harriet også skulle medvirke.

Hva vil du formidle til dine lesere med denne romanen?

– Jeg ønsker å løfte frem en til dels glemt kvinnelig kunstner, og si noe om hvor sårbar og utsatt man er når man står alene. Kanskje vil jeg med romanen også hviske noen trøstende ord i øret til alle dem som ikke føler at de blir sett eller verdsatt. Din tid kan komme.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen – i så fall: hva drev deg til å fortsette?

– Jeg begynte skrivingen av romanen på et tidspunkt hvor jeg egentlig slett ikke hadde tid til det. Det nærmet seg for gjennomføringen av Nordisk poesifestival | Rolf Jacobsen-dagene på Hamar, og det var veldig travelt. De første ukene hadde jeg bare tid til å skrive én eller to timer om dagen, men som jeg gledet meg til de timene! Da festivalen var over, kunne jeg endelig gi meg skrivingen helt i vold. Det var et lykkelig sted å være, uten antydning til skrivesperre.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Begge romanene jeg har skrevet baserer seg på historisk biografisk materiale. Det er historier, mennesker eller steder som har grepet tak i meg og som jeg ikke kan glemme. Jeg innhenter informasjon, leser meg opp og lar stoffet modne, gjerne over flere år. Da jeg endelig begynner å skrive, er det fordi jeg ikke klarer å vente lenger. Det er fantastisk å befinne seg i en tilstand preget av intens skriveflow, men også temmelig utmattende.

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Jeg inspireres av andre forfattere, både levende og døde. Enkelte forfattere gir meg rett og slett skrivelyst, som Sara Stridsberg, Gustave Flaubert eller Alice Munro.

Nevn én person du håper leser boken?

– Den nye direktøren på Nasjonalmuseet må gjerne lese boken. Kanskje kan det inspirere til at flere malerier av kvinnelige kunstnere, mange glemt og fortiet gjennom generasjoner, kommer opp på veggene?

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Den lille boken Å skrive av Marguerite Duras er den eneste boken som alltid ligger på skrivebordet mitt. Den er oversatt av Silje Aa.Fagerlund og utgitt på det idealistiske forlaget TransFe:r. Dessverre tror jeg boken for tiden er utsolgt fra forlaget, men kanskje kan vi håpe på et opptrykk?

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Minnesburen av den nydelige svenske poeten Eva Runefelt som nettopp gjestet årets poesifestival på Hamar.

Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?

– Jeg begynner å kjenne på trangen til å reise igjen og kan kjenne at Italia kaller.