– Ideen til boka kom da jeg begynte å tenke på hvordan det påvirket dem som ble igjen

­

Hva handler romanen om?

– Romanen handler om Kjersti, en kvinne som forsvinner fra hjemmet sitt. Boka åpner syv år etter forsvinningen, og fremdeles er det ingen spor etter henne. Vi møter ektemannen Bjørn, og datteren Silje, som begge har forsøk å gå videre, men på ulike måter sitter fast, både i savnet etter Kjersti og behovet for å få svar på hva som har skjedd med henne.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen til å skrive romanen?

– I forbindelse med en forsvinningssak i nyhetsbildet for noen år tilbake, leste jeg at litt under 2000 mennesker blir meldt savnet i Norge hvert år, av ulike grunner, og at mange aldri blir funnet. Det syntes jeg var et overraskende høyt tall. De fleste etterlater seg jo familie og pårørende, og ideen til boka kom da jeg begynte å tenke på hvordan en slik forsvinning påvirket dem som ble igjen. Så selv om Kjersti og forsvinningsgåten er navet i fortellingen, er det på mange måter Bjørn og Silje jeg forsøker å finne ut av.

Hva vil du formidle til dine lesere med denne romanen?

– Som forfatter er jeg opptatt av følelser, særlig de som ryster oss eller på en eller annen måte setter oss ut av spill. I romanen bruker jeg en forsvinningsgåte til å utforske savn og hvor sterkt det kan påvirke oss – jeg tror at det å leve i uvisse er noe av det verste vi mennesker kan oppleve. Jeg forsøker også å si noe om minnearbeid – om hvor nødvendig minner er for oss, og samtidig hvor upålitelig hukommelsen vår kan være.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen – i så fall: hva drev deg til å fortsette?

– Jeg strevde lenge med å finne riktig form på romanen – jeg ville skrive om forsvinningen fra Kjerstis perspektiv, samtidig som det jo var et premiss for historien at hun er borte, så der stanget jeg hodet mot veggen en stund, uten å finne riktig inngang. Samtidig begynte historien å vokse i meg, og da tenkte jeg at den var viktig å fortelle. Løsningen ble å gi Kjersti en egen del, der vi følger henne i dagene før hun forsvinner.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Kanskje at jeg må gå meg litt vill i teksten før jeg finner riktig inngang? For hver roman jeg har skrevet, ligger det minst en skrota fortelling som jeg måtte skrive ut først, for å bane vei for den riktige. Ideelt sett skulle jeg jo gått rett til kjernen med en gang, men kanskje er den litt tungvinte ad omveier-tilnærmingen blitt min metode?

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Jeg tenker at inspirasjon er flyktig og omskiftelig, mer enn noe konstant, så det er vanskelig å svare én person her. Men jeg tror svaret er en kombinasjon av bøker, filmer og kunstinntrykk, mennesker jeg har møtt og erfaringer jeg har hatt. At summen av det har inspirert meg og fortsetter å inspirere meg til å prøve å formidle avtrykkene de har satt på best mulig vis.

Nevn én person du håper leser boken?

– Da må jeg svare foreldrene mine, som støttet meg i valget jeg tok om å skrive/bli forfatter. Jeg er veldig heldig som fikk nettopp dem.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Her skulle jeg gjerne svart ti, men la meg si Har døden tatt noe ifra deg så gi det tilbake, av Naja Marie Aidt. Boka handler om at forfatteren selv mistet sønnen sin i (et hallusinasjonspåvirket) selvmord, og er en av de mest gripende romanen jeg har lest. Dels fordi historien i seg selv er så rystende, men også fordi Aidt gjør noe helt utrolig med språket her, går helt til grensene av hva språket kan gjøre og romme for å prøve å sette ord på det umulige. Det var en virkelig sterk leseropplevelse, som snakket til både skriveren og leseren i meg.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Lucy by the Sea, av Elizabeth Strout. Jeg vil gjerne slå et slag for den forfatteren: I romanene sine kombinerer hun humor og tragedie, et presist språk og dyp menneskeinnsikt med stor varme og medmenneskelighet, uten å bli sentimental. Det tenker jeg er en god balansegang.

Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?

– Kan jeg svare at jeg skulle ønske jeg hadde mer tid, punktum? Utover det har jeg en snart tre år gammel datter hjemme, så per dags dato savner jeg nok aller mest de rolige morgentimene med lesing og kaffe på senga. Men i bunn og grunn synes jeg at jeg bruker tiden jeg faktisk har på en god og meningsfull måte. Og det er jo ikke så verst, bare det.