Bok: – Jeg vil vise gapet mellom by og bygd basert på stolte fordommer fra begge sider

­

Hva handler romanen om?

– Om Aslaug, som har en i utgangspunktet meningsfull jobb som kommunikasjonsansvarlig i den ideelle organisasjonen Framtid med Visjon. Likevel fyller jobben henne med stadig økende ulyst og irritasjon – i den grad at høydepunktet i arbeidsuka er kake til lunsj hver onsdag. Vi møter henne i det hun er på vippepunktet, takket være ansettelsen av den hundre prosent politisk korrekte Karen-Britt. Etter et skandaløst sammenbrudd i det åpne kontorlandskapet må Aslaug rømme både jobben og byen, og får seg jobb i lokalavis på bygda. Hun starter opp med intensjoner om å skrive grundige reportasjer og lære bygdetampene ett og annet om urbane verdier, men ender opp med å legge seg ut med Sauelaget, noe man ikke gjør ustraffet. Når ulven - den felles fienden - tilfeldigvis kommer inn i bildet, blir det for alvor drama.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg idéen til å skrive romanen?

– Er det noe jeg blir lei av, som kjeder meg – som irriterer meg! – så er det overforbruk av floskler. Det avliver enhver gnist av personlig engasjement. Og jeg har jobbet innenfor sivilsamfunnsorganisasjoner, og der samler det seg opp med byråkratisk innarbeidede floskler. Ikke minst har jeg jo vokst opp på bygda, samt jobbet i lokalavis. En gang ble jeg sendt opp en tidlig morgen for å skrive om ulveangrep på Gautestad på Evje - det ble en inspirasjonskilde til en omveltning i boka. Så var det den gangen jeg skulle dekke andelotteri i hjembygda for Agderposten. Jeg kom i skade for å skrive det som faktisk skjedde: Tusen nummererte badeender ble tatt av strømmen og kom aldri i mål. De fløt i full fart mot fossen og bygda bruke resten av dagen på å fange inn rømlingene. Men neste dag kom reaksjonene: Rasende arrangører som var sure fordi jeg bare skrev om det som gikk galt – «ikke en eneste sponsor var nevnt!». Ok. Jeg kunne fortsatt i det uendelige. Men seriøst: Det er MYE gøy som skjer på bygda! Selv om man kanskje må ta seg noe beroligende. Folk som ikke bor på bygda selv vil tro jeg karikerer. Men det gjør jeg ikke! Jeg skriver kanskje i humoristiske vendinger – men om den harde virkelighet, jadda!

Hva vil du formidle til dine lesere med denne romanen?

– Kanskje forsøke å vise dette gapet mellom by og bygd, ofte basert på stolte fordommer fra begge sider. Så har jeg lyst til at leserne skal ha det gøy når de leser – at de skal ha vært med på en artig reise. Og formidle noe som gir gryende forakt for floskelidealisme. Eller som anmelder i Klassekampen kalte livsstilshumanisme, haha!

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen – i så fall: hva drev deg til å fortsette?

– Oh yes! Jeg kommer stadig til konklusjonen «jeg har ikke mer å si i livet». Kunsten er å holde ut helt til jeg blir så lei av mitt eget mismot at jeg bare skriver noe jeg tenker er piss, men som av og til viser seg å ikke være så galt. Så skal det hviskes at det hjelper stort med litt kjeft fra redaktøren. Og å ha ei forfattervenninne, Heidi Sævareid, som leser underveis og forsikrer meg om at jeg ikke er et verdiløst menneske.

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Graham Greene!

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Intense rykk og mange små napp. Surrer rundt i selvforakt og kjeder meg til det plutselig løsner. Bruker mye tid på å surre rundt og stå og glane inn i kjøleskapet, snakke til hunden, klage og syte. Målet er å finne den totalt utmattende tilstand av et slags hyperfokus som gjør meg utilsnakkelig i timevis. Men stort sett handler det om å tvinge meg selv.

Når skjønte du at du ville bli forfatter?

– Har aldri liksom tenkt at det er noe jeg vil BLI. Mer ble det et mål da jeg i frustrasjon og irritasjon – som er fantastiske drivkrefter – skrev del 1, og kjente jeg hadde lyst til at andre skulle lese det. Og føle seg truffet, haha.

Nevn én person du håper leser boken – og hvorfor?

– Akkurat nå sitter jeg på Sentralpuben fordi togavgangene mine er kansellert. Så samferdselsministeren, kanskje. Som en advarsel: Hvis ikke de får orden på jernbanen så skriver jeg en harselerende bok om dem. Og da er det ikke noe så uskyldig som kake protagonisten blir avhengig av – det er sprit!

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?

– Jeg liker å le, liker å kjenne meg igjen i situasjoner som kanskje i utgangspunktet er kjipe, men som gjennom fortellerens øyne fortoner seg helt annerledes. Jeg synes alle skal lese «Travels with my aunt» av Graham Greene. Har lest den om igjen og om igjen fordi jeg ville tilbake til stemningen den gir meg. Får jeg velge en til? Plis-plis! Hvis du foretrekker å lide litt, så fall vil jeg anbefale «Longyearbyen» av Heidi Sævareid. Hun skriver så smertelig kroppslig at jeg blir fysisk irritert og rastløs når jeg leser.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Det er faktisk tre, en på papir og to på lydbok. «Den siste komle» , av Arild Rossebø på papir – jeg både ler høyt og griner litt. Så hører jeg «Löpa varg», på lydbok. Når jeg kjører bil lytter jeg til «Forklarelsens øyeblikk» av en forfatter i hjembygda mi, Bjørn Bakken.

Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?

– Å dra på hytta på heia, uten mobildekning, og høre på den ubesudlede stillheten og lese bøker uten en eneste nettavis eller sosial medie-app innen rekkevidde.