I Vidars ville hage

­Siden han slo inn på en ny litterær kurs, har det blitt fem nye bøker – på fem år – fra Sundstøl. Det har vært unike fortellinger som har tatt opp i seg alt fra science fiction-elementer til norrøne forestillinger om verden.

Den nye boken hans «Nattsang» framstår noe mer jordnær, der den blant annet tematiserer menn som mister nærheten til sine barn etter skilsmisse – og fugledød.

Sundstøl er i likhet med sin nye hovedperson ornitolog på fritida. Det er en interesse som har fulgt ham lenge, helt siden han skjøt på småspurv med luftgevær som tolvåring.

Vidar Sundstøls nye roman handler om sorgen over det som går tapt – og gleden ved fugletitting. Foto: Tiden Norsk Forlag

– Vi ble fersket – og fikk høre det, som rett og riktig var. Siden har jeg vært en svoren fuglevenn, sier forfatteren til NTB. Også i sine to foregående romaner lar han sorg og uro over tapt natur hvile over boksidene. «En hellig lund» (2022) beskrives som en meditasjon over forbindelsene mellom trær og mennesker – og en elegi for en tapt verden.

– Naturen er viktig for meg. Jeg vokste opp i Drangedal og hadde ubegrenset tilgang på skog og luft. Jeg har alltid vært vitebegjærlig, og det ble morsommere å studere fugler når jeg visste noe om dem, det er som om verden trer tydeligere fram for oss når vi får kunnskap om hva det er vi ser, sier forfatteren. Han legger til:

– Dessverre har det vært registrert en stor tilbakegang i artsmangfoldet i både Norge og verden for øvrig. Også blant helt vanlige fuglearter, som gråspurv og gulspurv, går antallet ned. Så er spørsmålet hva som vil skje dersom vi kommer til et kritisk punkt. Det vet vi ikke, men det er en skremmende tanke at det blir stille i skogene, sier forfatteren på telefon fra Telemark.

I takt med samtiden

Sundstøl vil ikke kalle det et direkte kall, dette at han lar naturen få bre så pass om seg i hans nyere bøker, men sier:

– Det er så lett å ta våre omgivelser for gitt. Det blir noe automatisert over blikkene våre, når vi ser noe støtt og stadig. Ta fuglene som et eksempel, de blir bare en udefinert masse for oss. Men dersom jeg kan være med på å gi leserne et nytt og friskt blikk på disse våre bevingede venner, så blir jeg glad, de er jo tross alt ganske så fantastiske, disse skapningene.

Sundstøl ser at han treffer noe i tiden med sine naturhyllester.

– Ja, for en gangs skyld føler jeg meg i takt med samtiden. For meg, som på mange måter kommer fra skogene, jeg er fra en familie som har drevet med skogbruk i generasjoner, så har skogen alltid vært som en del av meg. Men det virker som om mange nå kjenner på noe av det samme, både denne kjærligheten, men òg en redsel for at det er skjørt – og at vi ødelegger naturen.

– Jeg vil påstå at leserne kan lære et og annet om fugler og fugleliv ved å lese «Nattsang». Men det er også en bok om sorgen over å miste noe, sier Vidar Sundstøl. Foto: Gorm Kallestad / NTB

I «Nattsang» lar forfatteren en far og sønn dele interessen for fugler, og det er en mollstemt fortelling som trylles fram. Ikke minst får fortellingen følgende faktum til å tre fram: Alle barn «forsvinner», de blir store og går over til å bli noe helt annet enn det de engang var.

I romanen sørger faren over at det nære båndet han og sønnen hadde, ser ut til å forvitre bort. Det skjer samtidig med at han kjenner på en tiltakende sorg og redsel for hva menneskene gjør med naturen.

Et lukrativt bananskall

Vidar Sundstøl debuterte med kortromanen «Kommandolinjer» i 2005, og skrev så «I Alexandria» (roman, 2006) og «Tingene hennes» (roman, 2007). Så ble Minnesota-trilogien (2008–2011) – en poetisk spenningsbokserie – gjennombruddet. De tre bøkene resulterte i mange lesere, et stort utenlandssalg og Rivertonpris.

– Jeg kunne antakelig levd godt på å spinne videre på krim og spenning, men jeg ble ulykkelig av sjangeren. Det er ikke noe galt med spenningslitteratur, men jeg følte veldig sterkt at sjangeren var feil for meg. Jeg har andre historier jeg vil fortelle, sier Vidar Sundstøl. Som pleier å si at han sklei litt tilfeldig inn på krimarenaen, på et lukrativt bananskall. Men så gikk han på en liten smell.

– For å finne skrivegleden igjen, ble det viktig å gå tilbake til start og finne historier jeg virkelig brenner for, fortsetter forfatteren. Og kommer tilbake til dette med å skjerpe blikket.

– Det er noe som føles så fint ved å kunne være med på å gi leseren et litt friskt blikk. Å gjøre oppmerksom på at der, utenfor stuedøra, der venter de mest fantastiske livsformer. Du trenger faktisk kun en bok om fuglearter, og en grei kikkert, så har du en fin start som fugletitter, og dem har vi plass til mange flere av, framholder Sundstøl avslutningsvis.